"Nerves"
By Scaramouche, the po(t)et, an attempt of self-conviction
like, when the storm is over
and the sirens sing no more
sun breaking through the skies
and may the clouds drift away
at least; tried as hard as I could
barely, but surely, I'll embrace the day
and I'll call it off, this search,
it might soon seem complete
my mornings came and went
the moon revealed its bracelet
a bow regarding those who'd know
and write off all that wasn't asked
to be tagged along or stride
on top of, then descending stairs
outward, then a backward sight
a momentary peace, establishment
just too soon take leave, dissolves
one must not let a stream grab hold
and never ever questions misinterpret
you'll face results, and later, you'll
move in different, distant, dim directions
this was gone when it was done
**
[bilde: kjekk pianomann med glimt i øyet! se siste avsnitt!]
SLADDER: Flere intelligente utsagn fra Mister Craig the Clown aka James Blond! Jeg kunne laget en egen spalte, for ikke å si en egen blogg, dedikert til alle disse fantastiske ytringene den mannen leverer fra seg. Sist, da han fikk spørsmål om hvordan han ville beskrive sin rollefigur i "The Golden Compass" (jepp, den er basert på boken til Philip Pullman!) klarte han å svare følgende, på spørsmål om hvorvidt karakteren han spiller er ond eller god: "Si heller kompleks. Som alltid!". (Kilde: VG Nett) Mann med god selvtillit. Pent ytre. Strålende barsk spillestil. Og korttenkt, grusomt snever hjernekapasitet. Ellers må det sies om denne filmen at innspillings-locationene avviker noe fra stedene i bokens handling; Craig the Clown turde nemlig heller ikke dra til Svalbard fordi han kunne fryse på tærne og var redd for å møte en isbjørn. Regissøren også. Derfor ble enkelte scenene som skal skildre norsk natur filmet for seg, i Norge, uten skuespillere til stede - for senere å legges til digitalt, som bakgrunnskulisser - og selve produksjonen med cast & crew forflyttet man til eksklusive, og mer kultiverte Sveitsiske alper. De serverer sikkert whiskey med kjøleskapsis der. Nuvel, jeg gleder meg til å se filmen, selv om Craig er og blir en klovn. End of story!
Andre og ikke fullt så aggressive skriblerier om lettere emner: Jeg har funnet ut at jeg liker den nye sangen til Rihanna - "Umbrella" - særdeles godt. I det minste har den satt seg fast på hjernen. Tar man vekk den utrolig teite "respect!"-åpningen med Jay-Z er den ganske lekker, i grunn. Pluss at hun har noen skikkelig tøffe dance-moves i videoen; Gene Kelly, go home! Her er en dame som kan svinse rundt med paraplyer. Men jeg tror ikke helt på at hun utførte de ballerina-trinnene selv. Også irriterer det meg at de damene i den bransjen alltid må kle av seg for å få oppmerksomhet. Det som er mest sjokkerende i musikkbransjen nå er babes som skjuler "fordelene sine" for omverdenen. Og, nei, jeg er som kjent ingen stor tilhenger av R'n'B, nyere hiphop og lignende (dog innmari glad i grafitti!) generelt, men akkurat den sangen kan jeg altså digge. Dessuten er ikke Rihanna den verste utøveren innen denne sjangeren, må sies, hun har en særegen stemme. Hun var imponerende flink på Nobelkonserten, og egner seg med et symfoniorkester i ryggen. Det er den standard, glossy produksjonen som skranter litt. Men på tross av at det kanskje er littegrann patetisk, så er kombinasjonen av cello-backing og flosshatter overmåte nok for å få meg til å like både melodien og sangeren som fremfører den. Mer skal altså ikke til.
Det er meg videre en glede å meddele at jadda, Angelina Jolie er på plass i Cannes for å promotere sin nye film om enken etter journalisten Daniel Pearl, som Brad Pitt har produsert, og de var begge tilstede med barn og baluba og hele bruduljen - og det var også en viss Dan Futterman som spiller Daniel Pearl og som ble avfotografert sammen med Angelina, smilende og stolt. For de av oss som fremdeles husker Judging Amy: det er Vincent!!! J.A. var og er min absolutte favorittserie blant de amerikanske hverdagssåpene og jeg fikk med meg hver eneste episode av samtlige, seks sesonger. Det er derfor utrolig hyggelig å se at talentfulle og überkjekke Futterman endelig har tatt steget opp blant de største og mektigste i Hollywood - med litt hjelp fra Brangelina (Veldedighet-på-bestilling-inklusive-Adopsjonsbyrå). J.A. var full av kjekke og sjarmerende menn; jeg bare nevner Kevin Rahm, Marcus Giamatti, Adrian Pasdar, Timothy Omundson, Richard T. Jones og Dan F. - selvfølgelig. Hyggelige personer, skikkelig sympatiske og sterke kvinnemennesker; Maxine og Amy og Donna! - og sannsynligvis den serien gjennom tidene (med unntak av DW og Rex) som har fått meg mest engasjert i de forskjellige karakterene. Da stadig nevnte Vincent ble skadd i eksplosjonen i avslutningen på sesong 1 trodde jeg at jeg skulle dø av nerver! Også trodde jeg at han var død, hvilket ikke gjorde saken bedre! (Tror jeg har nevnt dette tidligere...nok et bevis for at jeg fremdeles sliter med ettervirkningen...varige mén, hallooo!) Jeg håper den serien kommer på DVD snart - da skal de handles, uavhengig av pris! Hvorfor de kansellerte den, derimot, er en annen og mer frustrerende sak. Vi trenger TV-serier som spiller på følelser og utfordrer disse, og klarer å lage emosjonelle scener som ikke blir klissete!
En annen personlighet jeg i lengre tid har vært fascinert av - faktisk inngår han blant de eksklusive utvalgte jeg kaller mine "første kjærligheter" - er den "Ballade pour Adeline"-infiserte Norgesvennen (pfff!) Richard Clayderman. Mannen er en helt og et forbilde for den pianospillende Scara, på linje med Brian May (ok, ikke riktig så voldsomt, men nesten!) og jeg innrømmer gjerne at jeg er fryktelig forelsket i ham, men har måttet innse min skjebne - han er gift og har mengder av barn. Skjønt er han sinnsykt pen og flink og klok og sjarmant og elegant og AVSINDIG flink til å spille piano, han har flygel med egne initialier på lokket, han spiller i smoking, han har colgate-smil og utgir plater stort sett en gang i året og notebøker med distraherende sexy bilder av seg selv på forsiden og, aaargh, man kan få angst og mindreverdighetskomplekser av mindre. Og - såh. Nå har man da gått over fra Rihanna til Richard C. ispedd litt Ennio Morricone og Scissor Sisters her, og er mer gjenkjennelig meg igjen. Tror det er lurest. Små doser, det går bra. Akkurat som med melkesjokolade, OldenBoble Eple og eksamensnerver. Og Daniel Craig. Huff. Han er i litt for godt selskap, der.
No comments:
Post a Comment