Newsflashers

[Bilde: En klok helt. I motsetning til visse andre.]

PRECAUTIONS AND PREPARATIONS.
Av Scaramouche, den meget engasjerte. I allefall tilsynelatende.

Har drevet og neglisjert bloggen min litt i det siste, synes jeg, skriver ikke så ofte og så meningsfylt som jeg burde...og pleide...dog er jeg vel ikke like ille som Lily Allen; hun brukte nylig MySpace'en sin til å fortelle hele verden at hun følte seg tykk og dum og ikke kunne måle seg med Amy Winehouse og senere skulle hun ut og drikke seg full, så dett var dett. Et endelig bevis på hvor usunn underholdningsbransjen kan være. Og når skal disse jentene sette i gang med å promotere et sunnere kroppsideal; Lily Allen er da for søren ikke TYKK! - dessuten er hun da mer likandes enn frøken Winehouse, som er en skranglekasse av en vandrende fyllekule med utstående ribben. I likhet med en god del andre kolleger i denne bransjen. Også Lily Allen er visst ganske "hard på flaska" til tider, og jeg håper hun skrev sin vrangforestillingsblogg i et øyeblikk av påtrengende bakfyll og hallusinasjoner. Men hun virker oppriktig fortvilet; en i rekken av mange unge stjerner, hvis harde og umenneskelig krevende livsstil begynner å ta på. Jeg pleide å elske sladderstoff og nyheter om kjendiser, deres karrierer og nye prosjekter, fordi det var en flukt fra mitt egen verden og alle dens hverdagslige traurigheter - vi higer alle etter litt mer glamour i blant - men nå synes det som om kjendisene overgår seg selv i elendighet og "skandaløse videoklipp" lekket ut på nettet og fengselstraffer og rehab-opphold. Vi alminnelige dødelige har da mer enn å stri med våre egne arbeidsliv nok om vi ikke skal engasjere oss i berømthetenes fyll og faenskap også, på toppen av det hele. Jeg vurderer derfor å kutte ut alt som heter aviser, nettaviser og nyhetskanaler fremover. (Hvilket jeg neppe kommer til å klare, men det er fristende.) Jeg er lei av det destruktive samfunnet vårt og jeg er lei av at vi utnytter hverandre, at ingenting er ordentlig viktig og positivt lenger, at kloke hoder skyves til side til fordel for HurpeHilton og co. Tenker på alt det konstruktive vi bloggerne burde få ut til omverdenen, alt det vi burde meddele via sidene våre, men hvor skal vi nå ta det fra? Hvem skal lære oss de virkelig betydningsfulle tingene? Mange av dem som ville vært i stand til dét skyr jo mainstream-kulturen og de kommersielle kanalene som pesten - ja, mange universitetsfolk skriver helst oppgavene sine på skrivemaskin fordi de misliker nettet så sterkt! Og det fungerer liksom ikke det heller! Angående meg selv; jeg er (eller, igjen, burde være) på min side travelt opptatt med eksamensforberedelser og sånt - det vil si lange lesedager man prøver å legge opp så godt man kan, men ofte ender opp som en prøvelse i konsentrasjonsteknikker, med vekslende hell. Å surfe gjennomg glorete, skravlete nettsteder er hva jeg definerer som avkobling i den forbindelse, sammen med litt Carole King (dagens moral: "Beautiful") på stereoen. Og av den grunn er jeg ganske skuffet - ikke over Carole, for all del! - over helhetsbildet av nyhetene slik det fortoner seg nå. Det skrevne ord, og de billedlige illustrasjoner; hva pokker er det vi egentlig sitter og glor på, og hva er det vi leser? Jeg sier ikke at det ikke finnes dyktige journalister der ute, og jeg sier ikke at alt sladderstoff har blitt ensidig nedbrytende - men det finnes for få "gyldne middelveier" i dagens samfunn. Vi er enten strengt seriøse og kategoriserende eller ekstremt outrerte og markedsføringsbesatte - i all vår selvopptatthet. Vi mingler med "the right ones", prøver desperat å passe inn, samtidig som det å skille seg ut er det eneste som kan skaffe oss popularitet og suksess. I Bergens Tidende i dag stod det en lang artikkel om coctailparties og nonsense-talks i jobbsammenhenger, og hvordan man bør håndtere dette - "bruke dem for alt de er verdt" - for å komme opp og frem. Hvilke teknikker som gjelder. Hvilken ham man bør velge, sant, den passende tilnærmingen - hvordan innlede et lønnsomt bekjentskap. In a word: UGH! Nei, hvorfor tror dere jeg ser så mye film? Gamle filmer, og klassikere? Fordi jeg trenger helt forskjellige og mer givende impulser enn dette her. Enklere å forholde seg til en Steve McQueen som sitter på en sky og myser ned på jordkloden og skakker oppgitt på hodet, sammen med en nynnende Freddie - jepp, slik kan man se det for seg, hihi - enn Lindsay Lazy-Lala-Lite intelligent-Lohan som klarer å dukke opp døddrukken og altfor sent på jobb - på et filmsett, vel og merke - endog når motspillerne heter Janet Fonda og Felicity Huffman! Da har man seriøse problemer. Og dessverre er det folk som Lindsay som får all oppmerksomheten i dagens nyhetsbulletiner; hun og de skandalerelaterte (igjen) familietragediene. Dette handler nemlig ikke bare om showbiz-buzzen, dette handler om oss alle og et tiltagende mønster. Er som regel det. Men jo, tilbake til den bransjen jeg føler jeg har mest kjennskap til; hva skjedde med de nyere, besindige stjernene som Natalie Portman, Sofia Coppola - og misteren selv; Gerry? Dem hører man nesten aldri noe om. Det er synd, men de gidder vel ikke. Og jeg skjønner dem. Det urettferdige er at avisene ikke synes de er etteraktet nok til å ville skrive om dem. På en måte teller det til disse kjendisenes fordel av privatlivene deres ikke gjennomgår daglig medieomtale, men likevel mister man en sjelden sjanse til å kunne utnytte populærkulturell publisering til noe...bedre. Mer formålstjenlig. Men slik foregår det ikke i dag; vi lever fra minutt til minutt og tendenes skifter uopphørlig; man trenger konstant påfyll av instant shocks. Vel, ikke alle; hvis jeg kan velge, gi meg heller noe tenksomt og finurlig fyllstoff ála Michael Haneke (Så "Caché" i går, og fikk bevist at hvermannsen kan ta gruelig feil - den var IKKE langdryg og kjedelig! Den var knallsterk og tenksom!) som kan få hjernen i gjenge og aktivere tilfredshetskontrollen! Trenger å smile - ikke bare over ting som er tragikomiske, men av noe som holder mål rent produksjonsmessig. Vettuge, underholdende ting - som utstråler litt "good vibes". Tenk på Donald Sutherland i "Kelly's Heroes". Dét var en fyr med herlig innstilling til livet! Avslutter med noen andre, vidunderlige ord fra en gammel kjenning - hvis initialer yter ham nok kred., påstår han:

Embrace the contrasts - yes, of course - and extremeties and may nonsensical once more be fun, but stick to the commonsense-principle, that's it. We are peoples so utterly dense but right now we still don't make any sense. We need a bit of everything, but everything should be an aspect of wider range, and everyone should be a population reflecting broader variety. When was the world ever so colourful, and yet it seems so unbearably dull? When had we more freedom of speech, and yet we aren't at all economical concerning our choice of words. Fear, what we must, and in nothing we trust. We use, and are used. We live, we die, but really - there's supposed to be something worth having lived for in-between. - V.S.M.