Ytterst trivelig på en tirsdag!

Elements featured in the following texts were kindly borrowed (with unprententious hommage intended, as always...) from The Beatles, My Chemical Romance, Leonard Cohen, Quentin T., Doctor Who, Joe Cocker and other idols and heroes and villains...with thanks to my optician and my beloved radio-bc. And the Beeb. Well, enough credits, now let's cut to the chase!

Fæle intensjoner.
Ettermiddag. Litt frustrert. Det begynte så bra (P!NK kommer til Bergen!!! HURRA!!!) og jeg imponerte meg selv med et modig innfall. Men, eh, senere. Det kommer alltid et tilbakeslag av et eller annet...slag. Og hva gjør man - når utenforstående kun med enkle og entydige ord dreper alle lystige og godtroende forhåpninger omkring det man liker best? Jo, man fortsetter, ufortrødent. Med det jeg liker aller, aller best i hele verden. Jeg sa det. Men tror du de lyttet. (retorisk spm.) For det finnes da mennesker i vårt samfunn som aldri å kommer til å være lydhør for annet enn stemmene i deres egne hoder som forteller dem at de har lov til å la være å lytte til alt annet og alle andre, fordi de vet best selv, mens vi rundt dem, dvs alle vi andre, vet inderlig godt at de tar feil. Jeg synes synd på dem. Og sist: hvor er troen på det nye og uventede? Det innovative og litt...på kanten? Hvorfor konstant sneversynte og tørre i sine avslag? Og så forutsigbare, da, til de grader. De får endog meg til å gjenta gammelt nytt og repetere sure oppstøt mot kulturavdelingens stygge baksider. Emmen smak i munnen. Nei, man kan miste troen på menneskeheten av mindre, når elementære og essensielle deler av dens grunnlag - dens inspirasjon - blir trukket slik i tvil. Hvem skal bygge fremtiden, om ikke vi, og hvem er likeledes iferd med å ødelegge enhver sjanse for at det skal bli en lovende fremtid? Vi. Og de andre. Kanskje er vi like, og like ille, innerst inne.

"Who's to blame for cruel intentions"
Mama, we're all gonna die. - MCR.
By Scaramouche, the po(t)et, who keeps learning her lessons...why they still care to teach me, I don't know..."Please unchain my heart, I can't take the pain!"

the sharpest knives are those
that never cut through to the bone
but skimmed the surface and
left scratches that one wouldn't see

the dodgiest of enemies of mine
were the closest one, once, to a friend
and dubious honour is oftener paid
to a two-faced colleague than to an honest fraud

here's rule one: first come the things you don't need
last of all, the things you'd rather use, that's no. two
like sending out letters that never were replied
and answering machines that go big-baraboom

the world as viewed from behind
a contact lens or a one-way mirror or a door
flimsy and a bit of blur, the focus lost
a film of butterflies that sing and purest joy

take the liberty of being bough and sold
but who's to blame for cruel intentions, if I'm not
the narrow escape or an undisguised runaway
stand the blow, can't hide the fact that I'm mean anymore

lightforce shines on and on and to set me free
the night curtain's calls, my lights pass out again, so bye
and I'm a blissed player; naivete innate and firm
hopelessly hopeful and forgetful as it comes; I tried

repetitive operations, I lie and I steal and I kill
figurative in meaning, but human nonetheless, I'm the blind spot
said you can't fight natural courses or murphy's law
but words of wisdom may need more than a whisper, for sure