Overdreven tilgjengelighet

Vi er blitt så tilgjengelige at vi gjør oss selv utilnærmelige.

Etter lang tids masing fra diverse nære og mindre nære venner, påminnelser og invitasjoner per email og ørten relevante, rosende avisartikler ga jeg til slutt etter. Så nå er Scaramouche medlem av det beryktede Facebook-samfunnet; nok et tilskudd til en voksende sfære av veldig tilgjengelige mennesker som eksisterer i alle nettets kommunikasjonskanaler. Og jeg blir litt skremt av alt sammen, alt oppstyret. Men skal man kunne promotere seg selv - eller overhodet gjøre seg bemerket i dagens overopphetede, stadig skiftende statussamfunn - gjelder det å vite hvilke trender man skal henge seg på. Jeg lot meg friste; svak for profiloppdateringer som jeg er. Ingenting er mer moro enn å lage lister over egne favorittfilmer og deretter studere andres! Sammenligne interesser og finne likesinnede og finne ut at man ikke er så snål likevel. Det er en risiko her, også, for på et vis er det ikke til å unngå at man forsvinner i mengden. Man blir et nummer, et tilfeldig valgt navn; det tydeliggjør hvor stor, mangfoldig, verden har blitt. Hvor mange vi er og hvor liten forskjell det gjør, fra eller til, om en av oss blir borte. Bare et nummer mindre. En interessegruppe mister én enkelt bidragsyter, men flere vil straks komme til. Der finnes utallige mennesker der ute som kan erstatte meg, og der finnes like mange som kan utkonkurrere meg - bare en runde med filosofering, dog en smule foruroligende.

Og enda har vi dette behovet for å skape nye kontakter, etablere bånd til våre medjordboere, ikke stå alene uten noe å holde fast på. Eller holde fast i. Vi er livredde for at andre ikke skal akseptere oss, bokstavelig talt, for at de skal avvise oss, ikke vedkjenne seg at vi er der, ikke kunne redde oss. Hvor mange av mine facebook-kontakter vil jeg kunne si at jeg kjenner skikkelig godt? Hva slags forhold pleier man på det sted som dét? Man kaller seg jo venner, men kan jeg stole på dem slik jeg burde kunne, om vennskapsforholdet vårt var reelt? Begrepet venn er i stadig endring. Kontakt egner seg forsåvidt bedre og bedre. Vi bygger opp nettverkene, og mister vennene. Før byttet man visittkort, nå utveksler man facebook-profiler. Og man kaller hverandre "friends", men det er neppe noe nært og personlig over det. Verden blir tettere, og samtidig kaldere. Jo nærmere vi kommer hverandre, jo lengre blir avstanden mellom oss. Jeg synes det er kjempetrivelig å få en oppdatering på hvor gamle klassekamerater og studievenninner befinner seg og hva de bedriver - om de forlover seg eller skiller seg eller føder barn eller slår gjennom som kjendiser - men jeg vet jeg ikke kan stille krav og forvente noen fornyede forpliktelser fra deres side. Ei heller forventer de slikt fra meg. Vi opererer med en falsk trygghet av innbilte sikkerhetsnett som ryker i alle tråder og forgreininger og knutepunkter om man lander forkjært. Ingen løfter.

Vi trenger at omverdenen har øynene rettet mot oss; at de vet at vi er der, at vi gjør oss bemerket, men hva er det egentlig vi lar dem se? Selvsagt er vi oppriktige, hjertelige, i våre fremstøt. Vår søkende virksomhet. Og vi lykkes! Men vi mister noe av grunnlaget for dette å være skikkelig vennskapelige; når metodene forandrer seg, vil resultatene bli deretter. Man tenker i andre baner og stiller faktisk andre krav. Å skille seg ut er ikke ensbetydende med å være annerledes og interessant. Å skille seg ut i dag vil si å ha flest samtalepartnere på msn & skype, å frekventere på de riktige festene, å representere alle andre ved å være akkurat som dem, men likevel vekke ekstra oppsikt. Jeg er medlem alle disse stedene, fordi jeg har innsett at man ikke kan sabotere "fremgangen" og fullstendig isolere seg fra det som er på dagsordenen, i skuddet - for man kan ikke stille seg kritisk til noe man ikke vet hva går ut på, og man kan ikke hevde sin rett i diskusjoner omkring ting man aldri har prøvd ut. Omtrent det samme med folk som erklærer at de ikke kan fatte hvordan røykere kan sutte på disse ille-smakende kreftpinnene sine, uten noensinne å ha tatt et drag av en sigarett. Mediebildet bestemmer, hvilket man må finne seg i, og for å være berettiget til å lufte egne meninger, må man følge med så man har noe forstandig å ytre. Enkelt og greit.

Det vanskelige med de moderne kanalene er å trekke grenselinjene og vite hvor man ikke skal trå, før man begår feil, vær-varsom-plakater an mass, vi er så veldig sårbare og derfor beskytter vi oss, vi deler desto mindre med desto flere; snart kan vi ende opp med ingenting av noen av delene. Hvis vi ikke passer oss. Hvis vi viser oss å være for ensidige. Av disse årsaker skal man da også dyrke de vennene man har; de helt spesielle vennene som ringer deg åtte ganger iløpet av den dagen du ligger til sengs med førti i feber og trøster deg når du gråter av banale
"uviktigheter" og sender kort på en tilfeldig mandag bare fordi de tilfeldigvis kom til å tenke på deg. Og mest av alt skal man stole på egne verdier og egen selvstendighet og ikke la seg lede til å tro at økt tilgjengelighet medfører økt fortrolighet. Det var dagens moralpreken. Facebook dreier seg om overfladisk omtenksomhet og oppmerksomhet. Bekjentskaper. Trivelige, på deres egne begrensede prinsipper. Men alt i alt er vi fremdeles en gruppe fremmede som ikke riktig finner frem.