Tente lys

Jeg elsker tegneserier. Jeg lever i en tegneserieverden av dertilhørende blader og bøker og mangainspirert klesstil. Og jeg benytter meg av tegneseriebegreper og elementer. Som for eksempel tente lyspærer over hodet. Den gimmicken fikk en meget bokstavelig betydning i dag, da jeg klarte det kunststykke å rive ned lyskuppelen min på badet og nesten fikk den i hodet, for deretter å ende opp med et stykk supersterk lyspære dinglende i en ledning over meg mens jeg sopte opp en milliard glasskår fra badegulvet. Jippi. Klønemor deluxe og veldig typisk meg, i grunn, har en tendens til å miste og knuse ting. Spesielt nå for tiden, etter antall hyppige uhell å dømme. Har ikke tall på alle de kopper (en av mine favoritt-kaffekopper fikk en diger sprekk senest i går, etter et noe uheldig, flyvende møte med oppvaskkummen) og tallerkener (mandag:oppvaskstativet veltet, tallerkenen rett i benken og i tusen knas) og glass (klarte til og med å ødelegge min tantes rødvinsglass!) som har måttet bøte med bruksgjenstand-livet etter å ha tilbragt kort tid i min besittelse. Er nok dessuten litt stresset og skjelven for tiden, og da er det lett å forkludre de enkleste gjøremål. Som for eksempel å vaske opp en kaffekopp. Og vrir man og vender man på dette slik at det får en mer, vel, abstrakt mening kan man jo anta at jeg viser frem mine mer skjøre sider på en meget destruktiv og, eh, forsikringsmessig avskrekkende måte - eller at jeg knuser lampekupler for å få direkte kontakt med lyspæren og se lyset enda klarere...slik at tegneseriekonseptet kommer bedre til sin rett og jeg får nye og mer skinnende idéer. Noe i den duren. Man kan tolke og tolke, men blir ikke dermed en tolk - nødvendigvis. Det som bør poengteres er den sinnsykt kjekke vaktmesteren som kom opp for å fikse kuppelen og forære meg et par nye lyspærer - jeg er heldig med det der, stor sett - og det praktiske i at han kunne fikse min langvarige lysmangel ute i entréen i samme slengen. Og apropos fiks: jeg fikk mer eller mindre hakeslepp da jeg satt og så på Doctor House i går og denne replikkvekslingen oppstod:

House: [til en liten gutt som er broren til en pasient han behandler] Can I be your imaginary friend?
Chase: [til gutten og pasienten] Eh...he's the Doctor...

Vet ikke om det var mer overlegg, om det var en hyllest, en indirekte referanse, eller hva det nå var. Men moro? Oh yes! Spesielt fordi man kan dra det litt lenger og koble det hele til Chris Ecclestons rolle i "Heroes" der han spiller den Usynlige Mannen, og lett kan virke som en "Imaginary Friend" for den unge Peter Petrelli. Og fordi det generelt er festlig å høre folk si om noen at de er "The Doctor". Og fordi jeg helt generelt sett har fått et ganske anstrengt og plagsomt fnisete forhold til å lese og høre om Doctor'er, i alle sammenhenger. Nok et distraksjonsmoment.