More life in the universe

Extentions. Soundtrack: Emiliana Torrini. Nok en "repons-post". Til den understående verden er forjævlig-oppramsingen min. Disclaimer: minst like søkt skrevet som emnet her skrives om. Men med visse klokhetstrekk. Håper jeg. Ta det med en klype sukker og en stor kopp te. All you ever needed. Der finnes ingen annen universell regel enn at universelle regler ikke fungerer. Break them, and break free. Then catch a ride with a fancy Doc. And his flower-girl.

[Bilde: en kanskje ikke like velkommen gjest fra det ytre rom. Men gudbedre så stilig, da. And as for those who claim to know them: Copyright The Beeb, all rights served, etc, I haven't even tried initiating any ownership. They've probably got Dalek props on alert to exterminate you if you don't obey their copyright rules, too. Warnings hereby issued!]

I disse engleskoletider, og med Gry Jannicke Jarlums romskipkampanjer over alt på byens billboards, fant jeg ut at jeg burde komme med en liten og dertil passende uttalelse. I den meget abstrakte, noe søkende (og jada, kanskje en smule søkte) sammenheng. Derfor: en kort oversikt over mine trosbekjennelser. Evangeliet etter Scara. Inkludert visse telefonboks-takter og kvasimedisinske inspirasjonskilder. For: jeg er da hellig overbevist om at det finnes intelligent liv på andre planer. (Likesom jeg alltid har vært stor fan av romfart og drømmer om reiser ut i rommet. Gjerne tilbake i tid også.) Simpelthen fordi å utelukke mulighetene for dette ville være uutholdelig fortvilende, fordi jeg har sett for mange tema-relaterte filmer til å betvile det et sekund, og fordi livet på denne planeten - "vår", kjære, lidende, gamle moder jord - tidvis er så uintelligent at vi ikke kan fremstå som noe unikt og overordnet eksempel. Vi er i allefall ikke opplyste og reflekterte nok til å slå fast at vi er alene i universet, og dessuten; om så var, hvem skal vi da ty til om det blir for ille? Direkte deprimerende og engsteliggjørende fremtidsscenario: hjelpeløse - uten sikre utveier eller reell, håndterbar makt - sitter vi der i resultatene av våre egne ødeleggelser. Med alle farene som truer der ute, i dagens verdensbilde, av klimakatstrofer, overoppheting, terrorisme, apokalyptiske våpen, forutanelser og råtne jordbær trenger man jaggu en siste og fundamentalt annerledes løsning; troen på at om det blir for ille har man et nytt og bedre sted å rømme til. Og da ikke paradis i himmelsk forstand, men en annen klode med andre og mer fornuftige folkeslag. Jeg har aldri hatt direkte forbindelser til, eller hatt gleden av å komme i kontakt med, slike "utenomjordiske" - men det forhindrer meg ikke fra å ha en urokkelig tro på deres tilstedeværelse i en eller annen form for galakse der ute. Og legg for øvrig merke til at jeg unngår å bruke betegnelsen aliens, da jeg heller vil kalle dem "fremmede" - ordet alien er altfor negativt ladet, altfor diskriminerende etter min oppfatning, med alle sine nedsettende konnotasjoner og bruksområder. Og ikke minst har vi jo uttrykket om at fremmede kun er venner man ikke ennå har møtt. Jeg håper, tror og satser på at disse ukjente, potensielle frendene eksisterer; at de lever vel og tar mer vare på omgivelsene og hverandre enn det jordboerne har en tendens til å klare, og at de venter på oss, at de vil ønske oss velkommen, ta oss til seg, og kunne lære oss ett og annet - idealistene, de ikke-rike og miljøvernerne; oss verdige, om enn "tåpelige godtroende" - når vi en dag har fått nok, eller jorden er iferd med å gå under. Som del av det samme verdensrommet, født av samme grobunn, bør vi saktens akseptere og ikke avvise "de andres" eventuelle ankomst. Det gjelder for oss alle, både de fremmede og de fastboende, vi burde utvide våre toleransegrenser. Kanhende kunne dét også redde en fallert Tellus fra et ublidt møte med uhyggelighetens tyngdekraft og dennes skarpe tenner, men jeg tviler. Og derfor, siden vi er på slik god vei og denne undergangen neppe kan drøye så altfor lenge, antar jeg at det lønner seg å ha en grei backupplan i bakhånd. Så, mine nye venner, Marsboere og andre: Do hear my call, though you're many lightyears away.

Dear, save us from our doom, from our future and our futuristic selves. And most of all from those who see in halves; who set aside and put on shelves. No better to result in any good. We might have had potential, but right now it feels as though we never could. Spent days in boredom, yearning for excitement. Resources might have brought us greatness but were met with sheer resentment. Got inspiration from the wrongest wrong of places. Sought new horizons, found only suffering and tearful faces. Insisted bright ideas and a revelation; was based on thoughts that emerged from old times' curses and a selfish recollection. This is where we stand and how we're falling. Shivering as the earth emerges; we see ghosts of everything to come, and it's appalling. [As quoted in "End of the world", by Scaramouche, the po(t)et, and (not really, but a wee bit) despondent fangirl.]

Finnes sikkert grupper for sånne som oss på Facebook. Jeg skyr dem, slik jeg skyr all organisert og mulighetsvis manipulativ virksomhet. Malstrømsmedrivning, overbevisning, blind støtte og vervekampanjer, isj. Ikke det jeg driver med. Derfor bør dette også fungere som en påminnelse; en slags kritikk mot englehørerne som vil få andre til å lytte, og tungetalere som vil få andre til å snakke deres valgspråk. Følge deres kodekser. Av og til burde man ikke vurdere så nøye, og reflektere til man godtar alt, men heller lytte med hjerte og føle det feile. Jeg tror mye av fornuften sitter der, i hjerteroten, og at alle dem som forteller oss at hjernen er tankevirksomhetens senter heller lar seg kjøpe, lett, at de ofte ikke tenker så nøye gjennom den informasjon de får overbragt. Hjertet forteller mest om hvem man egentlig er, og vil være. Og lar meg velge klarere, synes jeg. Hjertet og jeg står alene. Vi slipper massesuggesjonen. Og kanhende foretar man dermed bedre valg. Vi ser jo tydelig hva de "planleggende" og "vise" lederne har ført oss ut i. Jeg har lært at den eneste jeg kan ta stole på og la fatte beslutninger på vegne av meg er meg selv. Mine trosretninger og også mine egne, og meget private. Av den grunn har jeg da også meldt meg ut av alle trossamfunn og kirker. Hva jeg velger å sette min lit til - religiøst sett, som mentorer, hva det skulle være - er ikke noe andre, utenforstående har rett til hverken å mene fæle ting om eller som de nødvendigvis behøver å støtte. De trenger bare å respektere det som noe jeg gir uttrykk for, noe som er en del av meg og noe jeg velger å stå for. Men, likevel, det er godt å vite at man ikke er alene, i dobbel forstand. Der finnes dem som sier seg hjertens enige i mine (mer seriøse) resonnmenter. Brian May uttalt supporter av, og har oppriktig tro på, muligheten for å møte representanter for andre planeter og samfunn. Han studerer jo astronomi og burde ha mer enn nok ansennitet, for ikke å snakke om troverdig viten. Kloke mannen. Og Johan Harstads Mattias-karakter samler på bøker om månen. Scarlett Johansson drømmer om å ha superheltegenskaper og kunne tulle med tiden. Det er stuerent å være, eh, fleksibel i forhold til både fremtidsdrømmer, dansing og nye venner. Hva man tror på. Og hvem man vil stole på, til syvende og sist og når verden går under.

Phrasal phrenetic

With regard to text further below. I experiment to see things from another, more subtle and rhymed angle, or just babbling, due to my certain way of always attempting to be in, and consistently write about, existence...

"...on the different side"
By Scaramouche, the po(t)et, between fake cuts and articles.
Soundtrack: Goldfrapp - esp. the impossibly beautiful "Horse Tears".

Drain my soul, oh wickedness
Embrace me soon, forgetfullness
Kill off impressions of unprincipled
and heinous times, like easy
When we were smacking lonestars,
fresh from wombs, just, unprotected
Dancing to astounding loveliness
sing along to silliness, too groovy
Capture me with ghastly serenades
upon my flesh, contorted in my curls
Entangled in simplicity's selections
Abhorringly unseen, was I discovered
By the forging plenty, I told to reclaim me
Right before they took myself away
And I am engulfed in sideshows
in the midst, in beauty, see me now
Cover me, oh thoughtlessness
Shred me of my purposefullness
Touché; to give me purposes
Imploringly they can amass me
Adore me, for me, exemplary
Taking heed of none, or any scores
May I wilfully pertain to you

**
Must I, inexorably
Be carton of cartoons
Further back obstructed
How funny, someway
I've come to know them
By a truer-bred title

Although said perfect
I see the best that's yet to come
Inside the same
As was for them who aren't there to blame

&
All that's good
All that never could be bad
Was mine
If only for a passing time

Exhalations

Ting jeg nylig har kommet til å registrere. Eller hvordan man skal si det. Altså: Snow Patrol er et veldig, veldig bra band. Selv om "Run" er litt usunn å høre for mye på, siden den alltid får meg til å bli helt snufsete og sentimental. I likhet med de fleste andre Doctor Who-relaterte band. Også skifter man rett over til "Chasing Cars", for øyeblikket verdens aller fineste sang, som igjen får meg til å nynne og jodle. Høyt. Til andres øre-besvær. Men apropos WHO: Billie Piper, nylig avfotografert i The Sun med ny forlovelsesring og greier, er stadig aktuell med "Belle deJour" (driver og filmer nå) og jeg gleder meg masse. Håper den blir strålende bra og kommer raskt på DVD. Eller blir tilgjengelig via andre...kanaler. Nemlig. Sett en god del filmer i det siste, faktisk, hvorav de fleste var innmari bra, og må bare si at Ocean's Twelve er en sterkt undervurdert film, selv om Eleven selvsagt er bedre. Men med det stjernegalleriet er jo filmene imponerende uansett. Og Catherine Zeta-Jones i rollen som Brad Pitts "love interest" er fantastisk, må nevnes, hun er dessuten en av mine store heltinner fra barndommen og stadig en av mine favorittskuespillerinner. Som svoren fan av Zorro (nei, har ikke sett "toer'n" og ikke tenkt å gjøre det heller - når til og med Antonio Banderas uttalte at den ikke var bra nok!) var hun i en periode forbilde innen mange kategorier; stil, sveis, dialekt - og hobbyer. Fekting er moro. Vurderer å begynne med noe sånt til høsten, da jeg har funnet ut av jeg hverken har nok fritidsaktiviteter å fordrive tiden med ELLER er idealistisk nok. Mottagelig for forslag om hvilke organisasjoner jeg burde vurdere å støtte, men akkurat nå er Amnesty øverst på listen. Vi får se. Med henhold til begge deler, forsåvidt. Kanskje blir det ikke noe av i det hele tatt, besluttsomhetsvegrende som jeg er. En fæl lidelse. Tar f.eks. altfor lang tid å handle mat, da jeg aldri klarer å bestemme meg for hvilken type kjeks og sjokolade jeg skal ha. Lever av sånt, vett'. Filmer er enklere, men blir ofte sittende og fundere på hvilken jeg skal velge der óg. Fikk derimot med meg Last Action Hero heromdagen, grunnet denne bølgen av plutselig lyst til å se gamle Arnie-filmer. LAH er såvisst en av de bedre, på tross av mange kritikeres misbilligende kommentarer; en real underdog, med andre ord. "Hamlet"-parodien var fantastisk og helt på kornet! Ideell for meg som ikke kan fordra Shakespeare! Jadda, engelskstudent og "klassiker-motstander". I ren protest mot å lese ubegripelige tekstlinjer (i tillegg med dårlig trykk og elendige oppfølgingsforelesninger) som man ikke får annet utav enn hodepine og overdreven irritasjon, som igjen kan medføre nedsatt leselyst og motivasjon for å studere andre storheter av fyrens samtid. Da heller den überkjekke, deklamerende, nidrikkende utgaven av The Bard fra nevnte Doctor Who, episode 3.2. Mer forståelig også, han, og uten det pretensiøse, selvhøytidelige, litt "opphøyde" laget som ettertiden ofte tillegger ham og skrivingen hans. Jeg tror ikke fyren selv var helt dust, til det produserte han for mye og var for populær blant den allmenne befolkningen. Jeg liker dog ikke hvilken medfart verkene hans har fått oppgjennom århundrene; jeg tror at man har en tendens til å ville forherlige og finpusse de gamle storhetene, og dermed frata dem noe av dette spesielle preget - dette fullkomment ufullkomne; den upolerte originaliteten - som de i utgangspunktet var i besittelse av. Og slik gir man moderne lesere antipatier, skremmer dem fra å ta fatt på fortidens storverker. Dagens også, for den saks skyld. Det være seg musikk, film, mote, kunst eller litteratur. Vi bearbeider det meste og de fleste. Forandrer - dekker til, trekker fra, pynter på, kutter opp - til det ugjenkjennelige og til det nesten ikke er mer igjen. Av det opprinnelige, det virkelig klassiske. Både som inspirasjonskilder og som nyere impulser. Nyvinninger, renessansens reintroduserte varianter, klenodier. Blottet for ydmykhet går vi løs på dem, i idealiseringens ånd. Synd og skam. Og tidstypisk. Man burde lære seg å bevare det naturlig (dvs. opprinnelig) vakre, i stedet, og dyrke det feilbarlige, men ekte. Ikke strebe så fælt, slik vi ynder å gjøre. Hvilket også medfører at presset folk legger på seg selv, og blir pålagt av ytre, uheldige innflytelseskilder, ødelegger dem. Man trenger ikke se lenger enn til frøken Britney og hennes "truseløse venninner", som sladrebladene pleier å kalle dem. Fullstendig forrykte, alle sammen. I kontinuerlig, aksellererende forfall. Selvmordsforsøk, dop, fengsel, barnevern, hundemishandling, selvskading, anoreksi, bullimi, alkoholmisbruk. Alt som et resultat av en bransje de ikke tålte (de latterlige) kravene fra. Og de aller, aller, aller største problemet: de er vår tids superstjerner. "Idoler", kanskje ikke, men de dominerer nyhetsbildet og unge jenter lar seg (foruroligende nok) inspirere av dem. Sladrebladene følger hvert steg de tar. Personlig er jeg lut lei og har nedlagt forbud (overfor meg selv) mot å lese nyheter på nettet hver eneste dag. Om jeg ikke kan redde andre, vil jeg uansett beskytte mine egne interesser - heretter - og min egen helse. Mentalt og fysisk. Frustrasjon er neppe sunt, i overdimensjonerte grader. Man kunne alle trenge litt mer ro og harmoni og tilfredshet i hverdagen. Så, ja. Jeg innrømmer det gjerne. Ofte skulle jeg ønske jeg var barn av en annen tid. En annen verden. I et univers der andre ting betydde noe, der det var enklere å utfolde seg som den man ønsker å være, og den sunne fornuften var litt mer rådende. Vi tåler visse doser av tull og galskap, men nå har det gått for langt og vi ruinerer hverandre, i vår jakt på noe som egentlig ikke kan blir mer...perfekt. Fordi det aldri var det. Vi etterstreber et falsk bilde. Og noen må sette foten ned, snart. Det er umulig å forandre samfunnet, selvsagt, vi har kommet for langt og man må begynne med kollektive opplysningskampanjer og -vekkeler, selvsagt, så i mellomtiden rømmer jeg inn dit der jeg alltid har foretrukket å befinne meg, og der galskapen kan begrenses og preferansene råder, om ikke annet. Filmenes verden, spesielt. Kulturens mekka. Men også inklusive alle andre former for kulturelle inntrykk. Whatever would we do without'em.

Oppsamlingsgeberder

Opphopninger av ting jeg ikke visste at jeg ville skrive, bokstavelig talt. Ting og tang. Bør holde for en stund. Dette er da dikt og dilldall og masse rare tanker fra Scara's tunge, rødvinsmettede hode. Forbedret/påvirket (i det minste, av) sjokoladekur og med forhåpninger om en ny og klarere morgen. Her er litt norsk, litt engelsk, litt "Planet Terror"-inspirert, som for øvrig var en innmari god og mer gjennomført, dog ikke like genial "Grindhouse"-variant (som kjent har man kuttet filmopplevelsen opp i to deler her i Europa, idiotisk nok, men jeg må jo se dem - fan som jeg er - med eller uten mulighet for en tur til et Dollar Theater; og jeg likte utvilsomt "Death Proof"-extended cut'en aller best, selv om TerrorPlaneten var mest gjennomført) og litt "White Oleander" (fantastisk dannelsesfilm - eller, gjerne, oppveksthistorie - Michelle Pfeiffer er uansett nydelig, pluss at Billy Connolly var med! Hahaha, visse scener i "Mrs Brown", hahaha, jeg må ha fått et slags problem der...) og en bitteliten smule ("Planet Terror"-inspirert) dose "Sin City" i tillegg. Nicey, nicey, bør bli. Jeg liker musikken, jeg liker Mannen, jeg liker historiene. Og jeg tror man tidvis skriver bedre med litt innabords, noe en stadig bedugget (ifølge henne selv) Anne B. Ragde sikkert vil kunne bekrefte. Snart aktuell med ny bok, som jeg IKKE har store planer om å lese, etter visse dårlige erfaringer med hennes tidligere verker - som ikke appellerte særlig til meg. Men jeg innser at hun er populær; og som den dyktige skribent hun er, unner jeg henne all suksess. Er ikke lett å leve av sin penn i dette landet. Noen ganger funker det ikke, mens andre ganger - det vil si som nå, og som med alkoholen - andre ganger funker det helt utmerket. Og vennligst legg merke til at jeg ikke promoterer nevnte alkoholens (sikkert mer skadende/skadelige) evner, men simpelthen henviser til - og betoner - dens gode, tilslørende, harmoniske effekter. Som gjør meg evneveik og likegyldig og glad til og produktiv. Åpenbart og i noen sjeldne stunder; ofte medvirkende til det absolutt motsatte, men ikke nå nylig. Here goes;

"Undone"
By Scaramouche, the po(t)et, red wine, bonkers, Bee Gees, lethal.

I fill most white pages
with thoughts off toilet seats
and other random places
in these late, wee hours
of a prolonged, illegal night
drawl; pulling at extentions
I sit here, indecently, and mourn
the prediction of a rising sun
and waking sights of morning
I proclaim forbidden
evenso the wayward inkling
and obscurer hint, ideas
of forcing me to sleep
(and sleep to dream)
these dreams I do not wish
to meet and reconcile
won't be complied at all
and later turned to
knowingly in scary deja vû's
I do despise to carry loads
oh how do I prefer
the easy targets
towering the latter heavings
of a dying, lying claw
sure to weaken these,
the last

"Undertoner" - quartet
Av Scaramouche, po(t)eten - mens folk i underetasjen spiller Saturday Night Fever-soundtracket, eller noe annet ubestemmelig.

jeg liker å høre musikken
fra etasjen dypt derunder
brøkdeler av en rytme
og tenke at jeg er del
av deres stemning
med enklere toner og linjer
som ved innbilningens luner
blir en helhet av tenkte
inntrykk - fra dem
prospekter mot en snuoperasjon
og knirking fra en spiller
som tar slutt, som alt
dog var jeg der en stakket stund
jeg likte høre bassen og basuner
mot trommehinnene i andre rom
slå mot gulv jeg stod på
og tanker om å være for seg selv

"Know too little"
By Scaramouche, the po(t)et, a thing I can't/won't/shan't even begin to explain. 'Nuffsaid.

Life goes lastingly on
from one to two
And ends, unforseen or expectedly,
in one or two
seconds - blink the eye
thereof, then bullet me
and off; we go
We always must be gone
or so, we say
I wish that I could hear
tearjerking stanzas
like those a-once/a-gain
and hear out measurements
of purer feelings
You'll find me there, awaiting
before, and for, the time and numbers
ticking, rattling clocks of steel
showing nothing more
than I could ever tell.

Swan songs & stuffedness

Arghh, seems I can't get my head 'round posting as much as I should at the moment. Although, luckily, the blogging tendencies have been more frequent this month than during the other, former, vacation-dominated one. Oh, the summer joy. And long, lazy days where nothing else matters. Did I mention this is my favourite season of the year? I am such a sucker for holidays. Waking up whenever I find appropriate, depending on when I go to bed, watching films at any time of day, reading soppy fanfic's for breakfast and induldging in ridiculously long novels. Making myself a cup of coffee to go along with some wallpaper-doodling. Rock anthems on my mediaplayer list and Paul McCartney's new masterpiece on repeat. Liked his previous album better, though, but anything that man boils down comes up bubbling with marvellousness; genuinely brilliant artist work. Yeah, I'm a Beatles-fan too. Grew up listening to their old LP's, can't help it. Marked for life. And lovin' it. Here's another (THE other!) thing I induldge in whilst I have some time to spare:

"Long-necked stretch to winged tunes"
By Scaramouche, the po(t)et, written in the early wee hours of the late night's turn to morning. Finished at the real peak of day. Soundtrack: Richard Clayderman - Mariage d'Amour

If you want to hear my song
Then hear it with the wind
Or off dry leaves vanishing
Suck it up with nostrils sore
Do not stop until the calling sounds
The breaking, swallowed day
Bitter cries of ends you never tied
Hard-cut pills you gulp down raw
Without the water used for softener
Put your ear-lobes to the door pane
Do not breathe or you'll move
an angel shiver at the dire truths
Close your merciless, deceitful eyes
to no more see in vain
When seeing isn't purged through
to darkness and beyond
Whispers louden, screeching dampened
Lovelier the walls to punch and perforate
next to collapse at my feet
Torn to sour pieces, all aloof, you're messy
further far beneath what's mine
A tougher catch to gain the final go
Do not meet me 'cause I might just try it out
and come to you at gates of dawn
If you find yourself inclined and yonder
A momentary willingness of calm
You'll hear the only swan, like swans do sing
This lovely, lonely song

Capable words

Some Sunday evening poetry. Since I'm not that busy. Always got time for a few lines. And I'm not absorbed in reading Harry Potter, seeing that I'm not even a fan of J.K.R (only of the films, because of the cast and characters) - yet I must say I admire the impact and influence which they right now and quite undeniably practise on the world as such. Dressed up-people queueing up and waiting impatiently and nailbitingly for weeks, because of one single novel and one exciting finalé. Pure magic. Purely fantastic. Especially because I do recognize that feeling. Whenever the next Gerard Butler-film comes out, I will most certainly by anticipating it and babbling about it and waiting for it for weeks. In fact, I already am. "P.S. I love you" coming up soon!! - remember? I'll attend the premiere and I'll hopefully be wearing a fan T-shirt, if I could only get it made sometime soon. Need someone to print it for me, and I need to choose a picture. One, amongst my - what - 2000 different shots of this man? Piece of cake, my ass, but definately a job that might turn out entertaining. Anyways, I understand the mania. And I respect it, fully, praising their enthusiasm and enjoying it a bit myself. Another possibility for all the best British actors to come together and make yet another fabulous film production of yet, yet another apparently brilliant story. Will be nice. Any opportunity to drool - never missed! Ah, the things we fangirls may look forward to. Here's something...strange:

"Capability completely"
By Scaramouche, the po(t)et, very very sad but true. With thanks to Karl Over Knausgård whom I read at the moment, and whose unpleasant but poetic writings inspire me in all their destructive thoughtfullness. Showing that easy can be hard, no matter how, it's simply a case of how you decide to look at it. And deal with it. For how to interpret all these opinions given by the ones around us, when they can hold so many different and opposing meanings? Pretty dangerous; these our most lethal weapons; which (quite simply) must be the very words we choose - wisely ot not - to utter.

you're grasping for straws, longing for a greeting
and trying to find a friend in every initiative
some mutual appreciation, if only, and thus
behind every initiated conversation, every fond hello,
every other signalled courtesy and faltering bye-bye
there's a hope of continuation offered to one yearning
willing to accept almost nothing to be surely something
like any assumed attempt of being polite, always returned,
as being favours, desperate answers to all the piling mail
whatever does it mean, is of no concern if you're pleased
knowing feedback measures up to fullness when repeated
still, cannot bear to breathe while the heart grows empty
the power of the air goes deeper than what is mistaken
for a supplement of good and wonderful and mental food
nourishment for times between which the refilling is scarce
it takes too long, sometimes, the expectations lessen
then little is esteemed to count for more, relied on further
until the sustenance comes clear, which outs, the weight is gone
and love becomes of loss so much the state of mind is ending

The Willingness

TANKER OM LA CINÉMATOGRAPHIE ET LE PASSÉ:
Heltene på film var såvisst barskere før i tiden, ja. Og hadde mer glimt i sine mysende øyne. "The Dirty Dozen" (i går kveld, på nrk2) var bare nok en bekreftelse på alt det vi kan savne blant dagens Hollywood-spirer; hva de virkelig, virkelig mangler. Før spradet man rundt med en selvsagt stil og gjennomført kulhet som ikke kunne overgås. Film var en fantastisk type fantasi, selv om det skulle være et medium for å skildre virkeligheten. Og det var ren nytelse å se på. I motsetning til dagens halvgjorte forsøk på å leve opp til gammel storhet. Vi er ikke i nærheten engang. Og det gjør meg sørgmodig. Charles Bronson og Lee Marvin spilte ikke, de briljerte. Sergio Leone (mesteren; the one and only) har uttalt at førstnevnte var den beste skuespilleren han noensinne hadde gleden av å jobbe med, og det kan man jo forstå. Nå er Leone tidenes beste (western)regissør og Once Upon a Time in the West tidenes beste (western)film, men fortsatt. Det er sanningens ord, det der, de gjorde en større og mer kraftfull innsats på lerretet før, og virkningen var mer omfattende. Kino var noe viktig - noe høytidelig og storslått. I dag er det stort, kostbart - og (ofte) tomt. Med tidvise unntak av Tarantino, Rodriguez, Besson, Columbus, LaPaglia, Scorsese og Scott og deres likesinnede, med en lidenskap og en vilje til å lage god film som KAN minne om gamledager. Takk og pris. Men filmer med klassikerpotensiale (som den om de tolv barskingene) er det vesentlig lengre mellom. Og når de dukker opp, blir de til gjengjeld ofte oversett. Jevnfør nylige perler som Death Proof og - ikke minst - Rent og Lonely Hearts Killers. Er det rart folk ikke går så mye på kino? Og med alt dette som må til av markedsføring før de endelig tar turen - da er det temmelig ille når de attpåtil skal forlate salen i ren skuffelse. Blockbusterne tar luven fra de mindre, kvalitetsmessig overlegne filmene. Men det er det hele. Dagens slagere er, dog også med visse unntak (som, hehe, "300") kun påskudd for å skrive sladrehistorier og håve inn billett og popcorninntekter. De vet ikke hva folk vil haM de tror de vet hva folk kan ta til takke med og akseptere mot noen timers adspredelse. Ønske om å tjene penger burde kunne gå hånd i hånd med et visst krav til kvalitet og en fornuftig historie å ville fortelle. Dirt Dozen ble en gigantisk suksess i sin tid, og folk strømmet til kinoene. Vi er ikke blitt dummere eller dårligere - som kunstnere - med tiden, og der finnes ingen grunn til at vi ikke skal kunne følge opp de aldrende tradisjonene og skape nye mesterverk. Vi må bare gidde.

THOUGHTS ON LA FEMME ET LE MONDE:
"Woman of me" - female purposes / some delcline(d).
By Scaramouche, the po(t)et, thingy I just felt the urge to write. Finish. Post. Bit of feminism, bit of fiction, bit of me, bit of what's there and then and soon gone.

And I can't cook.
I wear the wrong socks
on the wrong feet
I spent hours making
up, when all I need
is some kind of make-up
And I don't play.
I use the wrong words
for the wrong occasions.
Puns and plotting's what
I hate, and moreover
can't go shopping
for it, can't bear it
lots of things
I just don't get
like spending little
whenever I should
see to waste and spoil
And I don't pout.
I read the wrong papers
in the wrong rooms
my purse dangling from
the impractical shoulder
while amiss I hum tunes
wished not to be heard
And I can't mend.
not the fence, not even
be mendacious and get round
then the balance shaken
like I stagger; I face
and am faced, the choices
of to be who I shall not
and act like I mustn't
told myself that
because they say so
And I can't deny.

**

EDIT: HAPPY 60th BIRTHDAY BRIAN MAY!!! (I almost forgot...!) Doesn't look half of these his 60 years, and is still going strong and rocking on. Impressive! ;) I wish him, my favourite guitar player in the world, all the best - on his special day and for the years to come! Hope you're content with what you have achieved over the past decades, Brian, and I can tell you one thing for sure; your fans most definately are! A fantastic CV, which just keeps getting better, and we all look forward to the new Queen album - more than I can possibly express here. A brilliant personality in every way; wise, clever, sympathetic, down-to-earth, beyond intelligent and charming. Handsome too. To the best of the best, the one to whom I always turn for inspiration and positive input; my greatest hero; happy birthday and have a marvellous, fabulous, superb rest of your life. Luv ya lots! ;)

Hipp hurra for meg, deg og dem du knapt vet hvem er og neppe treffer igjen. Og Brian May, naturligvis.
Av Scaramouche, po(t)eten og Brians største fan.

Kunne hoppet opp og ned,
og svinset rundt fra sted til sted,
hvor er min ro, beherskelse,
ja si nå det.
Champagnen i min hule hånd
konfetti og mangfoldige fløyelsbånd
en blomsterkrans for heder
i påskjønnelsens ånd.
Tre hurrarop og et siste hvin
gleden er selvsagt mest gjesten sin
selv om vi alle danser i ring som små barn
vel vitende om at bursdagen
umulig kan bli annet enn fin.
Jo, alle elsker spesielle dager,
litt utenom; et behov for kakesultne mager
feire lystighet og uforbeholden lykke
trenger ikke mer, gir ikke mindre,
bidrar med det vi har på lager.
Var tilstede, var meget hjertelig der
blåste ut lysene, klemte dem som stod meg nær
en smule hverdagslig, dette, men virkningsfullt nok
for å feire en venn
måtte lykken stå den utvalgte bi i allslags vær!

Girls with toys - fine tingene!

Den engelske delen av tittelen er en omskriving av et James Bond-sitat, og er ikke en referanse til den slutning de fleste (gutter) vil trekke (mht til betydning) når de leser det...! Warnings: ut på tur, aldri sur; derfor overraskende mye koffert; helt **x-fiksert i dag! (helt Texas - hvis noen fremdeles husker "Telephone X"?), litt feber, vannblemmer på fingrene etter harde sykkeltreningsøkter som gjør det en smule ubehagelig å taste, og skrivearbeid til tonene av en viss radio og Girls Aloud (to grunner til å like dem: de er erkebritiske og "Whole lotta history" er en genial-banal sang) og med en smilende Gerry lurende i bakgrunnen; bokstavelig talt. Dementi: wallpaper = bakgrunn. På PC'en. Dessverre ikke nærmere sannheten. Har lært av mine med-fangirls på LiveJournal at man skal oppgi en del rettighetshavere før man setter i gang og for én gangs hyggelig skyld har jeg tenkt å følge dette rådet. Jeg eier hverken BBC, Universal Pictures, Gerard James Butler, internettet generelt eller Aftenpoften. Dessverre. Så respekter disses kopirett-regler og bare se, ikke rør. Jeg driter i de andre, men vil helst ha han i midten i fred.

KARAKTERISTISK = SJARM. SE TILBAKE OG LÆR: neonfarger og wobbly sets.

Jeg er som kjent langt over gjennomsnittlig glad i åttitallet og jeg simpelthen forguder nostalgiske dingser fra dette tiåret. Filmene og musikken, likeså, men i denne sammenheng vil jeg hovedsaklig nevne; kassetter, VHS, LP-plater (ok, de er som regel enda eldre, men LP'er med åttitallsband teller!!) og mobiltelefoner med antenner og bordlader. Sånne digre som man tok med seg rundt i en koffert. Ja, antikvariatene nyter nok godt av meg og mine likesinnede, men en del skatter har jeg da også klart å hente frem kostnadsfritt, f.eks. fra pappas mørke loftskroker; deriblant klenodiet jeg nylig arvet etter en ryddeskjau og som vekker til live mange gode minner fra forgagne tider. En hendig, liten DIKTAFON! Nu tilsatt et par nye, oppladbare batterier (som jeg for øvrig har en viss følelse av at ikke funker, noe de ville gjort på åttitallet, hvilket beviser at alt var bedre før), pluss at jeg børstet støv av den søte, gamle reisevesken. I noe som ligner fløyel, men sannsynligvis ikke er det. Jeg har ingen anelse om hvor lenge den kommer til å overleve, nå som jeg har tatt den i bruk igjen - den er litt morken, gammel og sikkert brannfarlig - men (elektriske, og andre) gjenstander av en annen årgang er utvilsomt mer holdbare. Det jeg uansett vet er at når den en dag sier fullstendig takk for seg, selv om jeg behandler den veldig pent, skal den definitivt ikke havne i noen tilfeldig søppeldunk, men selvsagt komme til duppeditthimmelen. Det vil altså si en vaklevoren bokhylle i min besittelse, der det måtte være plass og klenodiet mitt kan stå på utstilling. Såh; til denne triste dag måtte komme har jeg da en real, velfungerende, sølvfarget, GRUNDIG åttitalls-opptaker (med tilhørende, matchende innspillingsbånd) i umiddelbar nærhet og meget tilgjengelig. Om femti år er den kanskje verdt et par tusen også! Tusen takk til papsen, og sjekk ut hans kule bilder fra Toronto, som faktisk kom i avisen! ;) Kamera er en annen fin ting, og jeg er den stolte eier av et gammelt ett (tidlig nittitalls) som kun tar FILM og hvis batteritid er ti ganger den til mitt digitale. Nemlig. Bare et apropos!

For når vi snakker om åttitallet. De laget såvisst mer sjarmerende filmer da. Favorittene mine stammer som regel fra enten 60, 80 eller 90-tallet - dengang filmer var historier med driv og særpreg, ikke masseproduserte merchandise-relaterte action-oppfølgere (og da snakker vi gjenbruk, ikke nye impulser) blottet for kultpotensiale og med døgnflueskuespillere. Blant dem som er vesentlig mer severdige, og gammeldagse på alle (fine) måter, er Conan-serien. Befriende (og tidvis ufrivillig) komiske og lett selvhøytidelige, med episk voice-over og, eh, fargerike siteringsmuligheter ("There comes a time, thief, when the jewels cease to sparkle!"), fancy spesialeffekter og dekorasjoner som overgår all datagrafikk. Der snakker vi ekte, menneskebygde templer og skurkeboliger, og haugevis med levende statister! Herlig! Og denne tendensen med ufyselige, fryktinngytende eventyrmonstre, minimale lærkostymer, steinalder-omgivelser, imponerende (om enn noe falleferdige) kulisser, mytologi og røde, lysende åpningstitler er jo bare...nydelig. Søt. Diggbar. Dessuten er ikke Arnold Schwarzenegger særlig stygg å se på, spesielt ikke hvis han holder kjeft og sitter på hesteryggen. Dialogen hans i ener'n var under pari, men det er den jo som oftest, og sålenge han lot sin übertøffe krigerkvinne Sandahl Bergman (! - håper hun aldri dro på ferie til Skandinavia!) ta seg av den følelsesladde pratingen og mimikken, gikk det utmerket. Samme Sandahl gjorde for øvrig alle stuntene sine selv og ifølge kommentatorsporet på dvd'en greide hun å skade enda flere av medspillerne og de andre stuntfolkene enn Arnie. Hun er også en velrenommert danser og var i sin tid med i "All that jazz". Respect! Kule damen! Toer'n fikk derimot med seg min heltinne Grace Jones, en stor porsjon surrealistisk humor og sikkert større budsjett - hvilket gjør den litt mer underholdende, synes jeg. Helt oppriktig. Rarere, uten tvil, og rent kvalitetsmessig er nok den opprinnelige bedre - dog er Grace Jones, som sagt, verdt filmen alene. Arnie (eh, rollefiguren hans, eller fyren som sådan - døm selv) lider fremdeles av sin berømmelige talefeil og utviser en del eksempler på ren, skjær tanketomhet - men sloss, det kan han. Banke livskiten ut av folk som er mindre av ham; fæl taktikk, i grunn. Og veldig fælt at det skal være så artig å se på. De som mener at "300" er blodig og voldelig kan umulig ha vokst opp i eventyraction-filmenes tiår da ketsjupblodet sprutet vilt og hoder falt av bare man knipset borti dem. Og, morsom trivia i denne sammenheng; Gerry Butler har da sitert Conan på film! Intet mindre! Eventuelt har Frank Miller brukt Conan-sitater i sin serie, eller omvendt - uansett sier nå Leonidas noe ála "they will remember that few stood against many" i "300" og Conan erklærer at det viktigste med det endelige slaget i "Conan the Barbarian" er at "two stood against many". Meget tilstedeværende i slike epos finner man óg en hel del Princess Leia-lignende kvinnemennesker og heltinner med kroppsmaling; har personlig noen teorier omkring folks (mer eller mindre seksuelle) fantasier på denne tiden jeg muligens ikke bør gjengi her. Men lærtangaer og skinnbikinier og hvite bommullskjoler var det da flust av i "300"; er det rart jeg elsker den filmen! Det vil si; bikini og kjole på meg, tanga på Gerry. Og en tom kornåker. Kinky. Basert på dette solide grunnlaget må det derfor kunne sies at trass i all CGI'en; tegnseriefilmer rocker! Tør jeg nevne at Conan finnes i skritflig form? Tegnseriemediet hadde visst bedre dager før, men satser på at det vil ta seg opp igjen rimelig raskt. I allefall etter SpiderMan-suksessen og nevnte "300". Tegneserieromanene kunne også hatt godt av en skikkelig oppsving. Ingenting slår helter i fancy kostymer med minneverdige replikker og tøffe sidekicks. Og nå merker jeg et stigende behov her for slike impulser; tror det snart er på tide å se "Highlander" og Star Wars-filmene igjen. Om igjen. For...ørtende gang.

RANDOM UPDATES: with more of an intriguing, not-so-subtle reference to the term 'toys'.

...with congrat's to Mr May on his recent achievements (prev. mentioned) and to Mr Tennant who was voted Best Doctor Ever by visitors of the UKTV drama website (forget to mention the voting sessions over there, apparently) - and I am happy as long as Chris got his well-earned no. 3 and didn't end up not further down the list. Almost, could have been better of course. Ninth is mine, my Doctor, always. David is the darling of Great Britain and will probably remain so for the next forty, fifty years. Might just as well start adoring him. Like I have. Great personlity, and extremely likable. But Gerry made a better looking appearance at Live Earth! Still, the beeb naturally had to cut the scenes with him too. Bloody waste. More congrat's, and a nicer topic, in honour of Miss Billie Piper - who, rumour has it, is soon to become Mrs. Fox - after her former husband Chris Evans confirmed the speculations by writing on his blog that she is planning to wed her boyfriend Laurence Fox. Well, he spoke of the actor as her hubby-to-be; might be a colloquial way of expressing both a tad bit of jealousy and making a statement. Hope he makes her happy and that the union lasts longer than the one she tied with above-mentioned Evans. Sweet, anyhow. All WHOvians may, in addition, rejoice in the fact that although The TARDIS-travels and the travellers as such are taking a break, at the moment, the actors are working harder than ever on other projects - AND filming new episodes of DW! Kylie's onboard and (most likely) drowning! We're given no opportunities to miss, nor may we be left to go wanting. At least not in the immediate future, seeing that Billie is starring in the (soon) upcoming "Belle deJour" - based on the...rather interesting book - and David is appearing alongside Jennifer Stevenson (Joan Redfern!) in the in-production TV-series "Learners". John is all around, musicals and stuff, wheras the other John is available on DVD - buy "Life on Mars" now! As if Simm wasn't enough, a character on that show was named after Rose! Wheyhoo!!

...and, the David-Tennant.net Sparklies Awards also contributed to my joy lately with a few appropriate marks of respect, paying tribute to the duo of brilliant John's - my personal favourites Simm and Barrowman. Awarded best villain, best guest actor, best recurring companion and best TARDIS crew-member (Barrowman beat Agyeman! Whey!), two each respectively; I can only approve. Wholeheartedly. Blink was given some attention, too, so were the Joan-episodes. Happy, happy! Bashing the Dalek-nonsense and "42" (still makes me angry!), and crediting the use of Scissor Sister's fantastic anthem-song in Last of the Time Lords; "I can't decide" - though these wise guys obviously could! Great work!! ;)

Tiden(s) viser

Dette blir litt personlig, og det er igjen med fullt overlegg, selv om jeg ikke ofte kommer med slike rett fra hjertet-ytringer her på "hjemmesiden min". For å sitere foreldrene mine; og det var jo ganske søtt. Denne hobbyen min syntes plutselig mer seriøs. Men ellers vil jeg mene at Det Sanne-faktoren og dagbokpreget generelt er litt for fremtredende på bloggene rundtom her på Blogspot, dog kan man da alltids gi avkall på den profesjonaliteten -som også kan være litt kjedsommelig i lengden! - for en stakket stund. Så, altså. Jeg satt her og funderte. Og det slo meg at jeg av og til lar meg regelrett sjokkere av hvordan det har gått med folk jeg pleide å kjenne, for tilsynelatende evigheter siden, når jeg ser dem igjen etter mange år eller leser profilene deres på facebook. Hvordan de har utviklet seg og, viktigere, hvem de har utviklet seg til å ville vise seg fren som. For det er profilering det handler om, sant, eksponere og markedsføre seg selv, sitt eget ego og sine egne mer eller mindre interessante fritidsaktiviteter og mer eller mindre fascinerende personlighet - som en annen reklamekampanje. Det får meg til å minnes Jewel sin storslagne klassiker "Foolish Games" (som burde bli pensum i engelsk på skolen verden over) og gjør meg litt...redd, egentlig. Det er slikt de driver med. Derfor vet jeg også en hel del om dem, og jeg undres over det de har å presentere. Omfanget og vidsynet - ergo, og det er det jeg ønsker å rette fokus mot, manglende sådan. Jeg kan ikke alltid identifisere meg med deres verdener, deres interesser - men de holder da fremdeles sammen og det må jeg forholde meg til. De er en gruppe, og de representerer noe. Dessuten er det vel en slags hygge og trøst (for dem, for meg?) i dét; at båndene stadig bevares. Likevel, både det selvsentrerte i facebook-utleveringene og modningsprosessene de aktuelle personene må ha gjennomgått fremstår for meg ganske sprøtt. Jeg kan sikkert vise til mange minst like skremmende særtrekk, og jeg er sikkert ikke alltid like reflektert - for all del, ingen er perfekt! selverkjennelse er en dyd, og man kan skue seg blind på sin egen navle; jeg er høyst tilbøyelig til begge - men deres totale mangel på alt som heter vilje til nærmere overveielse og mental, eh, utvikling gjorde meg en smule perpleks. Så jeg konkluderte med at dagens mennesker tenker for lite (på andre) og for mye (på seg selv, i eksibisjonismens og de nyere kommunikasjonsmetodenes navn) på samme tid. Ensporet - ja. Moderne - tydeligvis. Vår verden er kald og følelsesløs og kynisk, det har man allerede konkludert med. Gjelder å gjøre mest mulig ut av de (få?) talentene man har, og få mest mulig publisitet for det man måtte ha å vise frem så fort man makter, og primært før man blir for gammel. Jeg bare nevner; hvor mye spalteplass har blitt brukt til å dekke det faktum at Victoia Beckham har byttet bolig, i forhold til at Brian May faktisk har skrevet ferdig sin doktoravhandling i fysikk?! Vi må spørre oss hva som er viktig, hva som er underholdende, hva som er nødvendig - og porsjonere disse, og vårt inntak/utvalg av nyheter relatert til de enkelte, fortsatt med fornuften i behold. Ikke alltid like lett. Selvsagt. Neppe veldig overskuelig eller overkommelig. Men jeg føler at en del av mine tidligere bekjentskaper har mistet denne beslutningssansen fullstendig. De begynner å fordele viktigheter etter hva som dukker opp i øyeblikket, hva de har mest kontroll på - og siden klarer de ikke lenger skue utover, så de begrenser seg og referanseområdet sitt. Får andre perspektiv og gjør livet mer håndterlig på den måten. Jo mindre - av temaene; nytt, utfordrende, ukjent, ødeleggende - du har å takle (dvs forholde deg til), jo mindre problemer kan oppstå. Det er farlig å ta sjanser. Superskummelt. Men det er også essensielt for å overleve, etter min mening, for uten å utvide horisontene litt hver eneste dag, blir man et tommere menneske. Lære og oppleve mer; om enn bare ved å lese en avis eller høre en ny sang. Se en god film. Dyrke de tingene som er viktige for en selv; gjøre seg selv lykkelig, ja, men også bidra til egenutvikling og sørge for at den ikke stopper opp. Bli kjent med nye mennesker og nye steder. Det er det viktigste for meg, og på tross av at jeg strever med å få det til - jeg er livredd både for å ta sjanser og å miste dem - så jobber jeg med saken. Folk som strander i en vennegjeng på Facebook bestående av kjenninger fra tidenes morgen og med aktivitetsspekter som inkluderer drekka, drekka, innavl og sladderoppdateringer kontinuerlig omhandlende visse personer og kretser, kan umulig ha disse samme ambisjonene. Eller for å bruke et mindre pretensiøst ord; drømmene. Forhåpningene. Kall det hva du vil. Jeg synes ikke de virker spesielt glade. De virker heller fanget. Kanhende ser jeg slik på det fordi jeg ville blitt krakilsk av en slik livstil, og kjempet iherdig mot den. Jeg orker ikke å skulle stagnere, resignere, møte meg selv i døren om ti år og ikke se noen forandring overhodet. Når man har lært, og lærer, lite - så har man heller ikke stort å lære bort. Eller bygge videre på. Skal innrømme at jeg likeledes blir en smule apatisk av alt dette - livredd, som sagt - og som offentlig, usikker klagehøne er jeg tidvis overkvalifisert. For som kjent: jo mer du tenker på alt du må gjøre, jo mindre får du faktisk gjort. Kjent sak. Men tenker du ikke i det hele tatt, får du heller ikke gjort en forbasket dritt! Her er et par (kloke? kanskje?) ord i denne anledning, veldig inspirert av det overstående:

"Visere med tiden/Tidens (vei?)visere" - Om det alder bringer med seg. Godt og vondt. Hjerte, smerte, sjel og hull - ren tomhet, og kanhende tomgang.
Av Scaramouche, po(t)eten, som er den hun er og ikke nødvendigvis alltid til sitt eget beste. Men hun prøver.

man skulle bli visere med tiden
tenke klarere og la seg modnes
til en sterkere stemme tar over
fornuften er fornuftig nok forbi
når klokken går mot tolv, står stille
forvandler verden til det den er
bak forhekselsens trolldomskunst
og alt som glitrer er gull, men
det er ikke sikkert at det kan
oppdages like lett eller poleres glatt
man skulle kunne mestre allting
og si det rikige, med tiden, virke
som en reflektert og rolig sjel
det man hevder voksne var og er
etter de var unge, dumme, sånn som oss
forvandlet til det som de burde
være, eller visst bedre at de aldri var
kjent på smerten i å feile, men
komme seg videre og opp og frem
lære selvbeherskelsen å kjenne som
man kjærtegner årtienes gang og fred
resultatenes som ikke lot seg vente på
eller utsette, forandre, eller vike fra
man skulle bli visere med tiden
vite at det ikke er så enkelt, alltid
erfaring bringer med seg mye godt
sa de som erfarte at det skjedde
jeg håper også jeg er blitt, om ikke det,
så hvertfall en jeg kunne sagt at jeg
var atolt av å ville komme til å bli
da jeg var ung og dum og heldigvis, som nå,
helt fri; og valgene var mine, bare mine
om enn litt klokere i dag enn da, og
sikrere på at det faktisk går én vei
oppover og nedover er uten betydning
såfremt jeg er i bevegelse og går frem

(skrevet rett før klokken slo tolv - en smule spooky!)

Re-discovering

...FUN! Something - not quite so serious. (Note: this was drafted on Saturday and finished Sunday evening, does anyone know how I can change the publishing date to correlate with my final editing?! Or is Blogger being a wee bit silly again?) A huge warning to all fangirl-critics; I realized I've got a reason to be proud. Many, in fact. And I do not intend to go about parading them on the quiet. Submission just ain't my thing. Thus:

"Fandom is my art" - poetry with a smile!
By Scaramouche, the po(t)et, having recently re-discovered the Butler (and others) whom she...adores. Quite simply. And who obviously bring forward the need for some poetic undertakings! Also, a way of congratulating The Butler with all the awards he's won recently. And I repeat; Taurus stunt awards! MTV awards! Loads of hunky pic's of Gerry sweeping the carpets and winning the press and turning heads! Finally!! And we all go "weeeeee!!!!" He so deserves this. He's worked so hard over the years and been in so many, to be honest, crappy movies. But now, the tide has changed, and "300" earned him a spot on the star(ry) heavens, in addition to establishing (for good) his Phantom-initiated position amongst us fans. Sorry, fanatics. Admittedly. Appropriate soundtrack: "Rock me Amadeus", Falco. True eighties-girl too!

some times it sure takes a while
for me to really remember
that Scotsmen are always the finest
(that is; Tennant, Butler, McGregor, Scott, Connery etc. Addicted, me?!)
and when they sing they melt my heart
my knees go weak, my hands shiver
like a cliché jelly baby, offered by a gent
no wonder, my heart pounds
eyes go teary, much along with theirs
and I re-discover my affection
for those, like Gerry Butler
who continue to amaze me
and brighten up my fangirl days
I'd be nowhere, no-one, nothing
without the inspired self that I become
when I listen and I observe to aspire
and whilst others may reproach
call us devoted people obsessed and wrong
subjective to the maddest of madness' strikes
I shut my ears and choose to select
hear what makes me wanting to hear more
I'll love whatever makes me smile
and rejoice in how fandom is my art! ;)

**
And by the way! If you should dare not to respect our view - this great-looking, tough and rather fantastic guy will come and kick your ass:

['Cuz he can! GO GERRRY!! Image courtesy of the Butlergals, all rights served, and thanks!]

Happy Returns

Thank heaven for seven-eleven and The Tarantino Tradition.

Image: Four great girls! On their way to kick some ass! Note: Rosario Dawson and Tracie Thoms reuinted, in a Tarantino-flick no less, a wonderful event for any and all Rent-fanatics! Love the style! ;) Copryight, blahblahblah. Please serve the rights. Don't do like me and steal from Google. Bad fangirl!

Just a short update, whilst I am still on vacation. Well no, actually, but I'm home and not-home at the same time. Delighted to see my folks again, of course, though somewhat strange to spend my summer holiday doing the same things I've always been doing during summer holidays, but in a different context and with my life and living/working situation being severely altered from what it was like last year. I am a summer-girl, a California-dreaming surfer-girl in fact, and I wish the weather was a bit more...gratifying. Grey, dusky, drizzly, relatively cold. Not exactly warm, soothing and July-like. I want the true, proper holiday-sensation, and thus far we have yet to achieve that. But, more weeks to go, one month still left of my holiday period, I'm sure we'll eventually get some nicer forecasts. And the rest of the surroundings are indeed excellent!

For instance, we enjoy the fun things we use to, like going to the theatre and watching films. And tonight - being a family of Tarantinoholics - we went to see "Death Proof"; the "European version"; meaning the extended and edited standalone-cut of Q.T.'s Grindhouse-feature. In short, it was absolutely amazing! Incredibly entertaining, certainly the best B-movie ever made, and it had the entire audience cheering and applauding afterwards. Few films manage to come near such a response, but "Death Proof" was true entertainment from start to finish and highly deserving. Kurt Russel was ridiculously brilliant, Rose McGowan surprisingly convincing and cute, but it were my favourite Rent-girls; Rosario and Tracie; who really stole the show. Together with Uma Thurman's stand-in and stuntwoman, New Zealander Zoe Bell, they rounded off the ride with an...unbelievable finale; including the best car-chase ever caught on film and a beat-him-dead-sequence with a superb jubilation-jump at the very end, that won't ever be outdone. As in, ever! It was sooo much more - and BETTER! - than I had expected and imagined and dreamt it could possibly be; hype, critics and audience popularity taken into consideration. Disappointing attitude, people. And the reviews! What's going on in the US?! I thought Q.T. was everyon's favourite, but that being said I also thought I'd never get to say this; how "Death Proof" will probably remain the one and (hopefully!) only underrated Tarantino-film. The forgotten pearl. A dark, hilarious, cheap, perverted, crazy, surreal, intelligent, brutal, sultry, sweet, action-packed, sinister and exciting piece I want to see again and again and again. That final scene is...just incredible! I sat with my mouth open through most of the experiende, gaping and laughing and staring, not fully believing the possibility that it could seriously be this great. True Tarantino, every detail perfected, the usual, necessary references intact - but not overly overshadowing the rest. A lovely hommage to his previous works here and there, increasing the benefit for die-hard fans. Like myself. Not as epic as Kill Bill, or Pulp Fiction, but getting there. A different kind of film and a different kind of story, it's not supposed to copy the classics. It's an individual masterpiece of an adrenalin-kick! Michael Parks was there, the red apple cigarettes, the Elle Driver-whistling tune (as Rosario Dawson's mobile ringtone), the non-existent logic, the cool and kick-ass chicks, the following wave of girl power, the gags, the eeeevil villains, and may I mention (once more) Mr. EARL McGRAW!!! -anyone reckoned he'd died? you were wrong! - the sexy costumes, the dialogue, the innovative filming, the nods to older films and heroes, the kult catchphrases and paraphrasing, the discreetly but tactically placed (movie-)posters, the dancing, the cars (!!!), überfancy special effects combined with a low budget, lots of confrontations and clues, the retro/modern sampling of music - I'm buying the soundtrack! no doubt! - and the...atmosphere. The Q.T.-touch and consequent feel. What a relief! He hasn't lost a bit of his magic! The adventure-univese in which he plays around, though adding (for a rare, first time) some present day-ref.'s as well. Without any of this bullshit which most other directors often resort to or get caught up in; like boring intrigues, love-triangles and other distractions - oh no! not here! just action, fun, one-liners, driving, fighting and interesting individuals commiting unusual deeds (and crimes); non-stop!

The only very minor, teeny-weeny, rather insignifant downside; the continuity and consistency. He should have stuck with the Grindhouse-look, and added some crinkles, cuts and scratches throughout; the last chapters became more and more Pulp Fiction/Kill Bill-like; Q.T. deviating from the Grindhouse-form and going back to old and genuine Tarantino-style moviemaking. I mean, I love it - but it wasn't quite right. Look forward to Rodriguez' "Planet Terror", and the entire pack which I will buy on DVD when it comes out, but nothing can beat this. Fantastic. You go, Quentin, and my sincere apologies for daring to question your talent and abilities earlier on. This guy makes any actress/actor shine, he polishes and maintains these (above-mentioned) distinctive looks, stamps and features - his credits, special actors and characters, brands and cars. His colours. His traditions. I will, henceforward, keep my faith in his art and his ways of presenting it and I hope he provides us with something new and just as memorable soon again. And let me repeat; this was utterly fantastic!!! The world of cinema doesn't need anyone else, just Quentin and some cash and a camera. Makes me quite happy!

Insomnia, boloney-a (but slightly poetic)

Listmania. Amusing (?) and practical (ergo highly effective) ways to deprive oneself of the healthful, necessary and (usually) strictly recommended, restoring night-time activity (commonly) known as SLEEP. Think I've actually done something similar to this before. And just like back then, it's all about tiring myself. Tap-tap-keyboard. Please exhaust my struggling mind and aching body. But it doesn't really...work. Instead, I do. Continuously.

1. Packing/unpacking. Not experiencing travel fever, just planning. And, like I said, packing. Wherever, whenever, I'm leaving the next day. I always plan the night before. And the head just won't enter sleeping mode when full of practical problems to be addressed. And issues. I've got bloody issues in a lot of departments. Also related to the familiar "need for tidying up just because I don't want to wake up to a mess" and "cleaning the bathroom sink at two o-clock cos whilst brushing my teeth, I saw it was a bit dirty somewhere".

2. TV-series on DVD. So accessible, it's hard to describe. And not just DW. We've got House M.D., and everything else available through Dailymotion as well. Whey. Very...soporific, for someone with my amount of enthusiasm. Medically speaking, that is.

3. Blogging and brainstorming. Writes for itself. This is, what, yet another chatty babble-blogpost from the mind of the Queen Lady? Remarkable. Lol. Critics galore! I'm an easy, distracted target!

4. Dancing. Sudden urge to turn up the volume on the completely "wrong" music playing on my stereo; meaning discopop ála Sophie E-B, and the Sisters. Can't help this need to move around a bit, either, so now I've changed record and am listening to Snow Patrol which, again, has me all angsty, moody and soppy - which, third phase, leads me to:

5. Wandering down Memory (Shipping) Lane. Watching old fanvid's, reading old and melancholy fan-fiction, listening to tracks that signify a particular moment of my life or someone elses life or fate, which I've been observing and engaged in; in short doing things that makes me remember and recollect and associate and SOB. Very wise, my ass.

6. Midnight snacks. Well, past midnight to be accurate. Does anyone remember when Amy and Maxine got up and had ice cream in the middle of the night and discussed Amy's man-troubles? One of the few times of the day when the two women could actually manage a proper chat, surrounded by the peace and quietness of an otherwise sleeping house; and how much poesy and wisdom-wise came out of it. When I experience this kind of late hunger, I usually turn to (chocolate) sweets or (chocolate) muffins. Yummy, tummy, fatty, stuffed-y. Full of energy-increasing substances, doesn't calm me down at all. Tastes heavenly nice, though.

7. Coffee. Yeah, you heard me. Sudden lust for stain-black, oil-consistency liquid. Coffein is just great for insomniacs, isn't it? No? Hmmm, what could I possibly have been thinking! Being a bit ironic there, too. I love a late night movie, wave of inspiration or a round of slow dancemoves - and I need to stay awake! Ok, so I was trying to sleep but that didn't work. Coffee machine-puffing instead, and it doesn't sound like a lullaby. Unfortunately.

8. More effects: like tormenting my neighbours; humming, clicking my fingers, tapping along to the rhythm of "Chasing cars", world's finest rock ballad anthem right now, doing backing vocals, ooh-ing and aah-ing (and I learnt that term from reading "P.S. I love you", btw!) to the scenes from some...series, or phrases from songs, sighs of frustration when my computer's various programmes go all FAILING on me, a bit too loud that too - and, oh, the tapping from my above-mentioned keyboard is probably bound to disturb someone as well. It ain't easy, yo. Now I might want to give the pillow a try. Good night, and sleep like a croc. Which is yet another modification of the "seeyalater aligator"-theme. Scara attempts to bid farewell, for now.

Scara's NTA-appeal!

Be careful, all ye arrogant outsiders and ignorants critcs! The following post includes overly exaggerated use of exclamation-marks, fake cuts, direct and indirect links and angsty mentionings. Also featuring non-objective, lascivious (lol) praise of Scotsmen and moping over Billie Piper's irreversible departure from her most suitable employment so far. You are hereby warned.

You've got a chance to make a difference in the world! Please read on! ;) This is not some money-craving charity event or an act of religious hypocricy. This is serious! This is Doctor Who-related! This is important!! As most of you may still recall, last year the Best Sci-fi Programme in the Universe (Imdb has finally put up some new images from the series, quite recently too in fact, the majority of which feature Rose! And the Tylers! And CHRIS! Check out, and enjoy!!) swept the awards and won THREE prizes, for what was the second year in a row. We surely want a repetition of this succesful incident, and thus:

THE NTA IS ON!!!

[Image: Happy winners from the 2006-event; David, Billie, Camille, Noel. All rights served, probably, and some weird copyright restrictions definitely apply. Jeje. I don't own anything, I just found it at some point during my image-acquisition history. Please respect.]

Dear TV-viewers, fangirls, Tennantholics and everyone else. This is a message from Scaramouche, moderator of - er - Scara's Stories, infamous blogging service, very influential and bitchy if you don't agree and obey, who proposes a sincere pledge that you take 5 minutes of your precious time and cast a vote! NTA (National Television Awards) in Britain is coming up shortly and amongst the nominees are many significant people we know! And love! You have a rare opportunity to show your appreciation for some of the finest performers out there, a.o. David Tennant, Catherine Tate and Hermione Norris!! Do not miss it! Pity is, one can't vote both for Wire in the Blood AND Doctor Who, and although both will do nicely, and either one will be most appropriate, Scara would prefer that you vote for Doctor Who. After all, Hermione the Heroine has left WitB and despite the fact that we (I) adore Robson Green, it just isn't quite the same any longer. Not without Carol Jordan! However, you can vote for solo-actress Hermione in her other shows and she is certainly more deserving than one certain Martha Jones, aka Freema Agyeman. Well, it's not forbidden to support the latter, but is she really really worthy...? Njaaaaaaao. Billie, on the other hand! Where is she?! Mansfield Park, Ruby in the Smoke, hellooo...? This is, moreover, the first Awards in a good while where she will neither appear as part of the Who-crew, or alongside D.T. or as a nominee, which is so unfair and sad. Ever heard of the rememberance-prize, anyone? Most loved-actress on TV ever, or something? Just a thought! But - as for the other categories, it is important that you decide for yourselves, yet at the same time make sure that Doctor Who win as many as possible. Everything else is far from being relevant. Nice to be nominated, hooray and happy salutes to anyone accomplished, but it's simply irrelevant! The Doctor is King and needs a third Crown. (And, if cheering for Freema is, somehow, crucial in order for DW to win, cheer for her. By all means. But it shouldn't be!) Remember also to vote for Lauren Cooper in any context imaginable - go Catherine! - and Jo Joyner (anyone remember Lynda Moss - who made Rose show off her true feelings for Doc in the first place??) on EastEnders. Such a small and short notification, but let's not forget. Thanks to you all, in advance, and don't boycott, do NOT work against, do NOT bullshit and do NOT skip it! VOTE NOW!!! You might need to register with a random e-mail adress, but then you do get the chance to win a ticket to some celeb show. And your votes will COUNT!

THE DIRECT LINK IS HERE: http://www.nationaltvawards.com/
NOTE: David Tennant, best actor. Doctor Who, best show. Catherine Tate, best comedy.
(and please wait for the animation on the front page to complete itself, then you can see a beautiful photo of David from "The Lazarus Experiment" and of Catherine Tate from her show!!)

**
P.S.: MORE VOTE-OPTIONS:
You may also vote for David at the TVquick awards, but there you need to register and fill in a lot of personal details (boring). You can, however, cast your vote for him more through a slightly less complicated (and thus, less boring) procedure at Specsavers.com, yet still having to provide some personal info, for being the sexiest spec-wearer alive!! (Whey! Go nerdy spec-wearers!) Which is, of course, well-earned! In addition, the Doctor Who-homepage has a vote going on for the audience's favourite series 3 moments, where you can vote for Rose! You may select "The Journal" through the designated link, and can thus support the scene in which Billie featured as a drawing in the Doc's Notebook of Impossible Adventures! As seen on Scara's blog, at numerous occasions, and included in an essay! ;) And please do so; please remember!

Bit of this and a bit of that

AND FINALLY, SOME INSPIRATION.
From an old hero, whom I still read with great joy. Today, the English variants. Slightly reminiscent of a certain couple I...ship. A lot. Just capturing the tone and feel between them, and so wonderfully accurate too. Touching. Of course, the writer wouldn't have known. He won't ever know. But it amazes me, and delights me, to read such fabulous poetry that suits such poetic dynamic. It proves, once more, how everything and everyone are connected. Bits of this and that mould and tie up, continuously, and the links subsequently discovered are surprising and hilarious and - sometimes sad. I still find it extremely fascinating, though. Along with the number of other strange facts originated from our old planet earth. Here are some excerpts:

First, from the epic "One of a million midnights" by Gunnar Alme. Breathtakingly beautiful. Basically brilliant. Me love and adore. © 1950, all rights served.

"Him
do I meet
here in the shadow of you,
and I follow his fottprints
from nowhere
to nowhere.

I can see him grow old
although he is ever young.
I can see him grow young
although he shall always be old.

It is all the same
with the things that were
and the things that are
and the things that are yet to be - "

From "A dream" by Gunnar Alme, who remains the po(t)et's poet idol. Like picturing the places they went. And the places they'll both dream of going. Together. Again. © 1950, all rights served.

"The city of crystallized smiles
and the tower of frozen tears.

The ruins of burned wishes
and the forest of faded aspirations.

The caves of petrified kisses
and te meadwo of stolen adventures.

And last
the pond of forgotten beauty."

From - oh, heck, I couldn't resist this time either. This is me, mine, mimicry. "Unmerited/Theft". By Scaramouche, the po(t)et. Stealing sensory material and mood skills. Yay. © 2007, all rights served.

"I was empty
like a water bucket, once a drained
tomorrow morning
Fed on grass
I could not generate a single drop
of common poision
As the rifer sand
spilled through the hands of mighty
souls who profess
Fallacy indictment
whilst they bear the bundled keys
to concave vision
Slaughter much;
admittance to, unlimited, totality
they eschew nothing
Whilst, I cannot spare
I don't excell, I have been tugged
too scanty on their scale
They named profiency
of what was brimming, fringeless
never unfamiliar but rapt
And I was formed
not fabricated, maladjusted, yet upright
some sort of token
Too opalescent for them;
although in lack of water to be mirrored in;
I'll shun the ordained masses
Ceased to consumate
what I must not embrace, but rather stole
I seek no more"

Probably too late and overdone

Can't go on if I'd get out. By Scaramouche, the po(t)et. Soundtrack: Tito and Tarantula. Opened my eyes late, then dressed up quickly. Fixed the flaws and scrubbed the face. Too easily. I laid myself upon the old drycleaner's bench and stretched out, to be washed away with tides. My toes got wet. I didn't see the moon, I shot the clouds. I drank my tea and took another nap before I woke. I think, or maybe I was never fully 'wake, perchance was I outside. Found the shoes and took a stroll. I can't remember where, but it was short. Forgot a lot, and more I will, I open boxes, leave the doors unshut, the changes not affecting me. Later headache, later apetite for sweet, but hardly any notice taken of the reparations. As though the world has happend less to some, and held too little much too slowly. Then I came home and sat down straight and couldn't tell, could not decide, or settle any scores. The screens went blank. I watched some people act. I thought them dead, but they swam on. They smiled and kissed, guess that's what lovers do, 'cos categories fit when humans ask them to. When we make sure, accomodate. Some close one sense to clarify a second. Distant echoes, rusty sorts. Rifts and broken, leaking mugs. I listened to a jarring song, then turned it off. That's how it'll pass. Much overdone, and much too far, too much exposed, majority seeped through and vanished. For now; and that is how the day goes by, if I am unaware. And next, it ends. The fluctuating weather drifs, the raindrops cease. And to exist, I step on in. I enter back. I put myself to sleep, before I'm drawn to consciousness and repetition strikes. A nerve. But only if it may. And if I let it be; this steadyness of hours, never interrupted, altered seldom by a strange occasion. Oh, but not today. I tear a page from my calendar pad. Behind it, starts anew, as comes the dawn, and I shall breathe again. The fresher air of future moments not yet come. Know life need nurture. I always liked the dusk, and better. I open up my eyes.

Getting my test results

So, last time I was reinCARnated into a station wagon - and this time I've gone into gardening! And jewellery! According to the brilliant Blogthings-site, my personality is best represented with the following definitions;

You are a Dark Red Rose

You represent unconscious beauty and deep passion. Your vibe: sophisticated and worldly Falling in love with you is: wildly carnal and forbidden

What Color Rose Are You?

Nice to know! Can't say I aim to disagree either. Mindless summer-joy, naturally, but it's about a...Rose! And I managed to take the test without even having mentioned THE Rose! Plus, I love searching for reasons why I was destined to be passionate about my various obsessions. What did Phantom leave on Christine's grave, everyone? A DARK RED ROSE and a ring! How the contents of this small, small world come together and are connected in the most fascinating ways. Hooray! And this also adds to the completeness, the absolute certification of it;

Your Love Is Represented By a Red Rose

You love passionately and fully, without any reservations. And while romantic love comes easily for you, you also love many people platonically. You are a true romantic, and you always can see the best in people.

What Rose Represents Your Love?

And speaking of rings, I just had to get (yet) another one about that particular matter of decisions...I mean; what to choose, what to wear, what do tempt unhappy, despairing, singing Phantoms with? According to the Blogthings-guys:

Your Dream Engagement Ring Has a Heart Diamond!

You wear your heart on your sleeve, so of course you should also wear it on your ring. A heart diamond is the perfect choice for highlighting your passionate disposition. Only a true romantic can get away with wearing this ring. Luckily, that's you. And only a true romantic can give you this ring, so make sure you find him...!

What's Your Dream Engagement Ring?

Could surely fit as part of a flower-shaped diamond bouquet on a ring around my neck, or what? Right now, and I can't help it, I picture myself sweeping the ballroom floors of the Paris Opera House, in the arms of one handsome, red-dressed Ghost. Love these tests. They are so true! And REAL!

'Cause after all, and I quote; "Your Blogging Type is Artistic and Passionate...You see your blog as the ultimate personal expression - and work hard to make it great. One moment you may be working on a new dramatic design for your blog...And the next, you're passionately writing about your pet causes. Your blog is very important - and you're careful about who you share it with." INDEED! :)

**
More about me, more or less ridiculous and/or sensible and/ord totally strange:

"You" in all cases being, of course, myself. I copied the text directly from the page and added some comments. You might wonder why I find this so horribly interesting - well, mostly because it's scaringly accurate. But how come anonymous computer-moderators in the US know more about my preferences than I do? And, okay, in case you begin to wonder - one mustn't take this too seriously, my enthusiasm thus remains on a level of just plain fun and happy self-confidence building. Edifying for the soul, and improves the otherwise cruel look in the mirror every morning. Sleepy eyes, bad hair day, spots and wrinkles. No good. But this is healthy! So, anyways;

Which planet should I rule, if I could travel in time and space? Answer: You Should Rule Venus! Venus is a mysterious, stormy planet - shrouded in a thick layer of clouds. You are perfect to rule Venus, because you are quite emotional and volatile yourself. Your emotions change as rapidly as the weather on Venus, and both you and the planet are incomprehensible to others. While you are not a logical thinker, you are quite empathetic. You can care for and understand others, but your emotions swirl too quickly to truly understand yourself.

And - probably the most flattering one, in particular for an Augusr child: You Are Fall! (Autumn, that is, for all you Brits) You are: Thoughtful, Expressive, Creative, Poetic, Smart. Similarly, about what Scaramouche Means: S is for Spiritual, C is for Casual, A is for Animated, R is for Rich, A is for Alert, M is for Misunderstood, O is for Overwhelming, U is for Unreal, C is for Cheerful, H is for Hot, E is for Enchanting.

Furthermore, as for what to eat: You Are a Chocolate Cake! Fun, comforting, and friendly. You are a true classic, and while you're not super cutting edge, you're high quality. People love your company - and have even been known to get addicted to you.

Your Monster Profile: Ultima Dictator (THE MASTER?!). You Feast On: Hot Dogs. You Lurk Around In: Closets. You Especially Like to Torment: Cops. (Moahaha!)

Whilst; although I claim to be a bit of a geeky girl - You Are (only!) 52% Nerdy. You may be a bit surprised with this score, but your more of a closet nerd than an actual nerd. Stop denying your inner nerd! You're truly dorkier than you think.

And, alright, now I'm SCARED...or just very very very happy! I've really got something to look forward to:

If You Were Born in 2893...

Your Name Would Be: Iara Neyr And You Would Be: A Time Traveler

If You Were Born in 2893

Criminal Minds

Criminally Clever Costner.
*SPOILERS AHEAD!!*

Went to see "Mr. Brooks" last Friday afternoon. And, in short, it was a wonderful event. As a long-time, devoted Kevin Costner-fan, attending the premieres of his new films is more of an obligatory duty which I can't miss, than a random choice of late night entertainment. I'm working my way down his list of works, and I must say - seldom have I enjoyed it that much. The new Costner-piece is a brilliant (literally) story with fantastic actors and a chilling twist. It is indeed a role very unlike my hero; he usually stars as the lonesome, kind rider or the troubled, kind bodyguard or the fussy, kind knight. As Earl Brooks, he was a scaringly realistic schizophrenic; cold-hearted, manipulative and psychopathic killer mixed with a suspicious, quiet, tormented businessman. His alter ego, Marshall, urged him to continue nursing his addiction and keep on with the murders. The more normal self, the father and loving husband and talented boss - American dream all over - prayed to God that his lust might be quenched. What made the film especially satisfying in my opinion was the turn away from the traditional, American "happy ending, all solved"-ending and instead give us a creepy final chapter of "loose ends not tied up" and a totally open, final scene which left all possibilities possible. The dialogue was puzzling and poetic, although a little cliché (and too far out) at times. I'd say it was actually the weakest element, but I must admit it added to the whole "ordinarity" of the plot. The most frightening part of the film truly was the fact that Mr. Brooks and his world and his words were all extremely ordinary, which gives the audience a feeling that this could've happened to them or their next door neighbour. You can't often identify with madmen on film, but this time it was the only option. He was an average guy, with an average life. And ironically, the turn of the story showed that what we consider to be tediously normal is often the exact opposite. We never know what lurks behind the "perfect facade". Very consistent, never slipping into the tempting outrageousness of most thrilers, just very thought-through. I love this kind of mysteries! It was also great to see how they took advantage of the split personalities to raise the question of what is real and what is pure imagination. What takes place in Earl's mind, and what really happens. They allowed some intervention and cuts here, which some may find rather annoying but which I myself found excellent. It reminded me of "Secret Window", employing some of the same techniques, but with the more eccentric and weird character of Johnny Depp taking the lead. Mr. Brooks was less fantastic and more vicious, and I'd regard him as more...well, scary. Never over the top, just plain mad. Grotesque, of course, and with gallons of blood and heavy use of noises. Still, they seemed stranegly appropriate. The best part was the chemistry between Costner and William Hurt, who played the evil self. Plus, the seemingly innocent daughter. And the wonderful Michelle (Reiko Aylesworth) from "24" made a small, but memorable appearance. Nicey! But most of all; this was Costner's film. He owned the character and his portrayal worked magically. The dogged, dodgy, subtle, angry, bitter, insecure killer. It all fit. What a great opportunity for my beloved cowboy, and he nailed it! Highly recommended, and not just for Costner-fanatics!

Miraculously mindfull memorandum.
Shipper couples! More to come, if I...can decide.
(That song will never be the same again.)

Memories brought back, for various reasons. Required a paragraph or two. Thus; having a particular couple to cheer for whilst watching a film or a TV-series always brightens up the viewing experience. I've been a shipper for as long as I can remember, and here are some of my favourite and most cherished on-screen couples, in no specific order. And, strange as it might seem, it would appear that most of these couples have been (or are still) split either by death, horror, time, sickness and/or lethal monsters (possibly aliens). Some never to be reuinted (sob!!), some hopefully to be reuinted and married and live happily ever after and have lots of time travelling babies (guess who) and some...er...to reuinte and hug awkwardly. (Bad bad mov(i)e!)

1. Tony and Michelle, "24". As mentioned above. I spent hours clenching my fists, wanting them to get together and wanting whoever was threatening their union to be tortured to death or something. Didn't take many hours, either, before they were happily snogging one another. And, later, come to think about it, it only took one day (although it seemd somewhat longer, hoho) before they got together again - after Tony initially attempted to ruin their marriage. I quit watching "24" after season, er, four I think - so as far as I'm concerned they drove into the sunset together. Happily-go-luckily. And by the way; this particular obsession was also a bit affected by my love for Carlos Bernard, who plays Tony, and who is absolutely gorgeous. Of course.
2. Neo and Trinity, "The Matrix", as mentioned some posts below. I love the Matrix-films, mostly because of their affair and the undeniable, all-important connection that can never be broken, not even by killing robot sentinels. Keanu Reeves will never be as clever or as handsome ever again. And he will never get a more perfect on-screen partner. Oh, and "Matrix Revolutions" is one of perhaps - er - no other films which has had me cry both because I loved the characters and the characters died AND because the whole thing was so...unfulfilling and poor and awfully religious. I'm divided between a want for another one, which could bring Trin back and improve the lousy ending, and the fear for such a film because I don't trust the makers enough to believe it'd be satisfying. Well, well - we'll see!
3. The Doctor and Rose, "Doctor Who", as mentioned a lot. Goes unsaid and remains my top shipping-obsession, and the one I heart the most. Nine/Ten, no matter. "They both" loved her, and "they" (meaning he) sure miss her. The Perfect Team, The Perfect Companion, The Perfect Series. Am currently working on a campaign, in this respect, stay tuned!
4. Peter Parker and Mary Jane Watson, "Spider-Man", as mentioned somewhere recently. I loved number 1 and the upside-down kiss. I loved number 2 and the runaway bride-thing. And I hated how number 3 lacked all every such moment. Still, Tobey and Kirsten are incredible together - and Spider-Man will always need his girl-next-door soulmate, by his side, to save him from the burdens of being a superhero and shine a little love-light on his world of chemical monster-horror. Even if the films suck.
5. House and Stacy, "House M.D.", alright alright, tempting to say House and Wilson, but I would actually prefer to have Stacy stay and their relationship develop further. They were so sweet together, and a super match - in my honest opinion. She's one of very few people, lest to say women, who could handle House (or, as she called him, Greg) and who wasn't apalled by his unstable, intractable behaviour. Not all the time, anyway. And the Steve McQueen The Rat-episode is still one of my absolute favourites. Genius has side effects, and the genius needs his sidekick.

And here's our man!

LIVE EARTH: I waited and waited and bored myself to death through seemingly ages of bands to whom I am essentially indifferent, including Beatie Boys - oh gross, just to get a glimpse of this one bloke. And guess what? They cut it! Msn and SVT2 bloody cut the whole seance! 1 o'clock in the morning, tired and furious, and I couldn't find the clip online either. BUT; this morning, I made another search, and there it was. And it was so unbelievably brilliant, it was worth the whole while of impatient waiting too. I just have to share it with the lot of you: hence, here comes The Doctor, as played by David Tennant, wearing a Lou Reed t-shirt, talking about global warming, joking about Chris Eccleston and Dan Radcliffe, shaking his booty (and all associated areas) and screaming his introductions into the microphone so to make sure that the back rows may also hear him quite clearly. After him came the Pussycat Dolls, but who cares. I finally got what I'd been full of expectations over and it sure lived up to the announcements. The Doctor's become all rock and roll, and David's the main star. Reminding me that next time I want a compère or a toastmaster, no wonder who I'm gonna call! The man knows how to win a crowd and make them (esp. the girls, lol) shout! Woohoo!

All rights probably served, etc etc, but first and foremost a treat to all fellow fans. And for the record, David was there with his Lady friend, our very own Reinette (Sophia Myles) and they looked adorable and cosy together, sitting in one of the V.I.P areas so casually cute as is humanly possible. The infamous Doctor Who-couple. Lovely!! ;) I enjoyed bits of the concert as well; Keane was actually quite good, Crowded House's Sydney-act was brill, KT Tunstall rocked New York and Eddie Izzard was a pleasant surprise. But I'm still a wee bit cranky that the broadcasters skipped our favourite Doctor. I wanted to see him on my telly, not only on YouTube. But I guess you have to sacrifice a little in life - and in the big scheme of things, this must have been a small price to pay! Cos I got to see him, and I love his style!

Welcome to the Real World.

Ja, alright, så er jeg litt datanerd. I blant, i allefall. Jeg liker små duppeditter, og guttejenten i meg nyter å vandre mellom reolene på Clas Ohlsson og Expert. Jeg liker å mekke PC og utforske programmer og kode HTML, noe de fleste sikkert har skjønt gjennom bloggen min. Kan ikke skryte på meg å være så ekstremt dyktig på området, men interessen er absolutt tilstede. Og samtidig er det en mer romantisk del av meg som omformer dette materialistisk-relaterte, og kanhende maskuline til øm poesi. Eller, om ikke fryktelig vár så i det minste ganske mye mer emosjonell. Her kommer et lite dikt som er inspirert av The Matrix (favorittfilm; Neo og Trinity utgjorde Scara's førse shipper-lidenskap) og forkjærligheten for artifistisk intligensia, også kjent som kunstig intelligens. Min er derimot helt ekte. Hihi.

"Matrixen" - til Pappa, som lærte meg opp - fra Quake til Matrix til PhotoShop.
Av Scaramouche, po(t)eten, ekte online-babe. Nemlig.

ute er regnet, og skyene
bak vinduer vasket mørkegrå av dråper
tidvis glinsende grønne
og inne er jeg, akk lengtende
foran vinduer mot en annen virkelighet
av filtre og koder og oppførte bytes
lar meg forville inn blant
prosessorenes prosesser
og navn bakenfor setningslinjer
omveltninger, titler, røper intet
kun skrivende hender klaprende imot
de gyngende grunner mellom fiktiv og faktisk
som er skjerm og tastatur
leser i kataloger; jeg, registrert
på en ufarget basis av ledende tekst
og blinkende lys varsler snarlige brudd
allting er svart når du ikke ser mønstre
kneler for taster hvis instrukser var løgn
som jeg bak stengsler for værguders vrede
var offer for maskinens ukuelighet
det eneste rom som var åpent for søkning
var passende påskrevet,
lukket

Artistic Contributions

Warnings ahead. Pure Fandom-business, this. Meaning; I'm one of these fortunate, devoted girlies who still can't forget. Oh my, oh my. More Rose-moping. Don't know if it's a good thing, but my own art continues to move me and bring tears to the corners of my eyes. Especially my WHO-inspired art. Sniffing, getting myself together, then sniffing some more. Sentimental mood today, apparently. Here's a pic/banner and a poem to follow!

"Lucky just to have been with you" - old topic, old angle, new angst - dedicated to all the like-minded shippers out there. We're right!
By Scaramouche, the po(t)et, and genuinely hoping. Works better! The poem is, of course, based on earlier writings - but is also set to go with the pic., hence the words and rhyme choices.

one day you'll summon
if just to remember
that the look still says it all
how her head tilted
barely onto your shoulder
the way she let her golden hair fall
second, you might wonder
just a sudden impulse
and many a such you'll always recall

later, you wander back
to see her face in the crowds
telling yourself stories that never come true
waiting and hoping for miracles
your hear her voice like a siren's song
an order to travel on, don't stop but continue
you don't answer the questions
but inside, still asking yourself
nothing more important than what she would have you do

pick up her jacket, her phone
can't call her number, can't call her home
never to settle with somebody else
you'd both sail the oceans to reach long lost trails
one day you'll figure, but you might also be wrong
still the vision of her keeps your hearts always strong

Tourism

Jeg er forbi stadiet av å være bloggy, nå er jeg jaggu blitt helt selv-utleverende eksibisjonist. Merkverdig. De aller fleste bloggere synes å skrive om utenlandsreiser og egne (underlige) opplevelser - nå også jeg. Likevel, jeg legger ikke ofte ut bilder av meg selv i forskjellige situasjoner her på bloggen, men for én gangs skyld vil jeg altså gjøre et unntak. I og med at jeg la ut slik om min beundring for turist-møtepunktet Brandenburger Tor; her er et bildebevis på at jeg faktisk har vært der! Bildet er tatt av min gode venninne Katrin, tusen takk til henne, og legg merke til min egen kamerataske på venstre hofte; alltid med! Tasken er for øvrig tom siden Katrin fotograferte med mitt kamera, fabelaktig som det er - kvalitet skal det være. Merk: bildene er forminsket på grunn av plassbegrensning og publiseringsvansker på Blogger.

Men; dessverre kan man ikke her se de berømmelige hestene på toppen, så derfor måtte jeg nesten legge ut et bilde til. Fine statuen. Og hoho, som den ligner.

Og videre, andre ting man kan se i dette området: ambassadene, Tiergarten-parken, gullesel-statuen (som kan skimtes laaaangt i bakgrunnen på det øverste bildet) og reichtagsbygget. Tror jeg nevnte noe av dette i går, men det bør gjentas. Byggene er kjempeflotte og staselige. Det berømmelige, gamle palasset der DDR-styresmaktene møttes - som nå bare er et skall og en ruin - bør likeledes tas med, da det er et bemerkelsesverdig symbol på forgagne tider. Vi vandret derfra og Unter den Linden, bokstavelig talt, hvilket virkelig var skjønt. Turistbutikkene i området er altfor dyre, men det er morsomt å titte. Gateselgerne er bittelitt rimeligere, men selger mye søppel. Men overalt er det mennesker og arkitektur å observere. Dessuten kan man fotografere Ampelmännchen når man først er der, for som vi alle vet; de må reddes! I (det tidligere Øst-)Tyskland er mennene i trafikklysene et begrep og de har egne souvenirbutikker fulle av stash dekorert med grønne og røde, rare figurer. Jeg kjøpte stor plakat og postkort og er svoren støttespiller. Selvsagt må man bevare et slikt særegent varemerke! De er jo kjempenusselige! ;) Så, folkens: "Wie gesagt, jetzt rettet die Ampelmännchen!"