Ja, alright, så er jeg litt datanerd. I blant, i allefall. Jeg liker små duppeditter, og guttejenten i meg nyter å vandre mellom reolene på Clas Ohlsson og Expert. Jeg liker å mekke PC og utforske programmer og kode HTML, noe de fleste sikkert har skjønt gjennom bloggen min. Kan ikke skryte på meg å være så ekstremt dyktig på området, men interessen er absolutt tilstede. Og samtidig er det en mer romantisk del av meg som omformer dette materialistisk-relaterte, og kanhende maskuline til øm poesi. Eller, om ikke fryktelig vár så i det minste ganske mye mer emosjonell. Her kommer et lite dikt som er inspirert av The Matrix (favorittfilm; Neo og Trinity utgjorde Scara's førse shipper-lidenskap) og forkjærligheten for artifistisk intligensia, også kjent som kunstig intelligens. Min er derimot helt ekte. Hihi.
"Matrixen" - til Pappa, som lærte meg opp - fra Quake til Matrix til PhotoShop.
Av Scaramouche, po(t)eten, ekte online-babe. Nemlig.
ute er regnet, og skyene
bak vinduer vasket mørkegrå av dråper
tidvis glinsende grønne
og inne er jeg, akk lengtende
foran vinduer mot en annen virkelighet
av filtre og koder og oppførte bytes
lar meg forville inn blant
prosessorenes prosesser
og navn bakenfor setningslinjer
omveltninger, titler, røper intet
kun skrivende hender klaprende imot
de gyngende grunner mellom fiktiv og faktisk
som er skjerm og tastatur
leser i kataloger; jeg, registrert
på en ufarget basis av ledende tekst
og blinkende lys varsler snarlige brudd
allting er svart når du ikke ser mønstre
kneler for taster hvis instrukser var løgn
som jeg bak stengsler for værguders vrede
var offer for maskinens ukuelighet
det eneste rom som var åpent for søkning
var passende påskrevet,
lukket
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Du klarer altså å gjøre dupedittenes konkrete (kjedelige?) verden om til noe underfundig og undrende, litt skjørt og spennende - jeg syns det er strålende.....
Post a Comment