Girls with toys - fine tingene!

Den engelske delen av tittelen er en omskriving av et James Bond-sitat, og er ikke en referanse til den slutning de fleste (gutter) vil trekke (mht til betydning) når de leser det...! Warnings: ut på tur, aldri sur; derfor overraskende mye koffert; helt **x-fiksert i dag! (helt Texas - hvis noen fremdeles husker "Telephone X"?), litt feber, vannblemmer på fingrene etter harde sykkeltreningsøkter som gjør det en smule ubehagelig å taste, og skrivearbeid til tonene av en viss radio og Girls Aloud (to grunner til å like dem: de er erkebritiske og "Whole lotta history" er en genial-banal sang) og med en smilende Gerry lurende i bakgrunnen; bokstavelig talt. Dementi: wallpaper = bakgrunn. På PC'en. Dessverre ikke nærmere sannheten. Har lært av mine med-fangirls på LiveJournal at man skal oppgi en del rettighetshavere før man setter i gang og for én gangs hyggelig skyld har jeg tenkt å følge dette rådet. Jeg eier hverken BBC, Universal Pictures, Gerard James Butler, internettet generelt eller Aftenpoften. Dessverre. Så respekter disses kopirett-regler og bare se, ikke rør. Jeg driter i de andre, men vil helst ha han i midten i fred.

KARAKTERISTISK = SJARM. SE TILBAKE OG LÆR: neonfarger og wobbly sets.

Jeg er som kjent langt over gjennomsnittlig glad i åttitallet og jeg simpelthen forguder nostalgiske dingser fra dette tiåret. Filmene og musikken, likeså, men i denne sammenheng vil jeg hovedsaklig nevne; kassetter, VHS, LP-plater (ok, de er som regel enda eldre, men LP'er med åttitallsband teller!!) og mobiltelefoner med antenner og bordlader. Sånne digre som man tok med seg rundt i en koffert. Ja, antikvariatene nyter nok godt av meg og mine likesinnede, men en del skatter har jeg da også klart å hente frem kostnadsfritt, f.eks. fra pappas mørke loftskroker; deriblant klenodiet jeg nylig arvet etter en ryddeskjau og som vekker til live mange gode minner fra forgagne tider. En hendig, liten DIKTAFON! Nu tilsatt et par nye, oppladbare batterier (som jeg for øvrig har en viss følelse av at ikke funker, noe de ville gjort på åttitallet, hvilket beviser at alt var bedre før), pluss at jeg børstet støv av den søte, gamle reisevesken. I noe som ligner fløyel, men sannsynligvis ikke er det. Jeg har ingen anelse om hvor lenge den kommer til å overleve, nå som jeg har tatt den i bruk igjen - den er litt morken, gammel og sikkert brannfarlig - men (elektriske, og andre) gjenstander av en annen årgang er utvilsomt mer holdbare. Det jeg uansett vet er at når den en dag sier fullstendig takk for seg, selv om jeg behandler den veldig pent, skal den definitivt ikke havne i noen tilfeldig søppeldunk, men selvsagt komme til duppeditthimmelen. Det vil altså si en vaklevoren bokhylle i min besittelse, der det måtte være plass og klenodiet mitt kan stå på utstilling. Såh; til denne triste dag måtte komme har jeg da en real, velfungerende, sølvfarget, GRUNDIG åttitalls-opptaker (med tilhørende, matchende innspillingsbånd) i umiddelbar nærhet og meget tilgjengelig. Om femti år er den kanskje verdt et par tusen også! Tusen takk til papsen, og sjekk ut hans kule bilder fra Toronto, som faktisk kom i avisen! ;) Kamera er en annen fin ting, og jeg er den stolte eier av et gammelt ett (tidlig nittitalls) som kun tar FILM og hvis batteritid er ti ganger den til mitt digitale. Nemlig. Bare et apropos!

For når vi snakker om åttitallet. De laget såvisst mer sjarmerende filmer da. Favorittene mine stammer som regel fra enten 60, 80 eller 90-tallet - dengang filmer var historier med driv og særpreg, ikke masseproduserte merchandise-relaterte action-oppfølgere (og da snakker vi gjenbruk, ikke nye impulser) blottet for kultpotensiale og med døgnflueskuespillere. Blant dem som er vesentlig mer severdige, og gammeldagse på alle (fine) måter, er Conan-serien. Befriende (og tidvis ufrivillig) komiske og lett selvhøytidelige, med episk voice-over og, eh, fargerike siteringsmuligheter ("There comes a time, thief, when the jewels cease to sparkle!"), fancy spesialeffekter og dekorasjoner som overgår all datagrafikk. Der snakker vi ekte, menneskebygde templer og skurkeboliger, og haugevis med levende statister! Herlig! Og denne tendensen med ufyselige, fryktinngytende eventyrmonstre, minimale lærkostymer, steinalder-omgivelser, imponerende (om enn noe falleferdige) kulisser, mytologi og røde, lysende åpningstitler er jo bare...nydelig. Søt. Diggbar. Dessuten er ikke Arnold Schwarzenegger særlig stygg å se på, spesielt ikke hvis han holder kjeft og sitter på hesteryggen. Dialogen hans i ener'n var under pari, men det er den jo som oftest, og sålenge han lot sin übertøffe krigerkvinne Sandahl Bergman (! - håper hun aldri dro på ferie til Skandinavia!) ta seg av den følelsesladde pratingen og mimikken, gikk det utmerket. Samme Sandahl gjorde for øvrig alle stuntene sine selv og ifølge kommentatorsporet på dvd'en greide hun å skade enda flere av medspillerne og de andre stuntfolkene enn Arnie. Hun er også en velrenommert danser og var i sin tid med i "All that jazz". Respect! Kule damen! Toer'n fikk derimot med seg min heltinne Grace Jones, en stor porsjon surrealistisk humor og sikkert større budsjett - hvilket gjør den litt mer underholdende, synes jeg. Helt oppriktig. Rarere, uten tvil, og rent kvalitetsmessig er nok den opprinnelige bedre - dog er Grace Jones, som sagt, verdt filmen alene. Arnie (eh, rollefiguren hans, eller fyren som sådan - døm selv) lider fremdeles av sin berømmelige talefeil og utviser en del eksempler på ren, skjær tanketomhet - men sloss, det kan han. Banke livskiten ut av folk som er mindre av ham; fæl taktikk, i grunn. Og veldig fælt at det skal være så artig å se på. De som mener at "300" er blodig og voldelig kan umulig ha vokst opp i eventyraction-filmenes tiår da ketsjupblodet sprutet vilt og hoder falt av bare man knipset borti dem. Og, morsom trivia i denne sammenheng; Gerry Butler har da sitert Conan på film! Intet mindre! Eventuelt har Frank Miller brukt Conan-sitater i sin serie, eller omvendt - uansett sier nå Leonidas noe ála "they will remember that few stood against many" i "300" og Conan erklærer at det viktigste med det endelige slaget i "Conan the Barbarian" er at "two stood against many". Meget tilstedeværende i slike epos finner man óg en hel del Princess Leia-lignende kvinnemennesker og heltinner med kroppsmaling; har personlig noen teorier omkring folks (mer eller mindre seksuelle) fantasier på denne tiden jeg muligens ikke bør gjengi her. Men lærtangaer og skinnbikinier og hvite bommullskjoler var det da flust av i "300"; er det rart jeg elsker den filmen! Det vil si; bikini og kjole på meg, tanga på Gerry. Og en tom kornåker. Kinky. Basert på dette solide grunnlaget må det derfor kunne sies at trass i all CGI'en; tegnseriefilmer rocker! Tør jeg nevne at Conan finnes i skritflig form? Tegnseriemediet hadde visst bedre dager før, men satser på at det vil ta seg opp igjen rimelig raskt. I allefall etter SpiderMan-suksessen og nevnte "300". Tegneserieromanene kunne også hatt godt av en skikkelig oppsving. Ingenting slår helter i fancy kostymer med minneverdige replikker og tøffe sidekicks. Og nå merker jeg et stigende behov her for slike impulser; tror det snart er på tide å se "Highlander" og Star Wars-filmene igjen. Om igjen. For...ørtende gang.

RANDOM UPDATES: with more of an intriguing, not-so-subtle reference to the term 'toys'.

...with congrat's to Mr May on his recent achievements (prev. mentioned) and to Mr Tennant who was voted Best Doctor Ever by visitors of the UKTV drama website (forget to mention the voting sessions over there, apparently) - and I am happy as long as Chris got his well-earned no. 3 and didn't end up not further down the list. Almost, could have been better of course. Ninth is mine, my Doctor, always. David is the darling of Great Britain and will probably remain so for the next forty, fifty years. Might just as well start adoring him. Like I have. Great personlity, and extremely likable. But Gerry made a better looking appearance at Live Earth! Still, the beeb naturally had to cut the scenes with him too. Bloody waste. More congrat's, and a nicer topic, in honour of Miss Billie Piper - who, rumour has it, is soon to become Mrs. Fox - after her former husband Chris Evans confirmed the speculations by writing on his blog that she is planning to wed her boyfriend Laurence Fox. Well, he spoke of the actor as her hubby-to-be; might be a colloquial way of expressing both a tad bit of jealousy and making a statement. Hope he makes her happy and that the union lasts longer than the one she tied with above-mentioned Evans. Sweet, anyhow. All WHOvians may, in addition, rejoice in the fact that although The TARDIS-travels and the travellers as such are taking a break, at the moment, the actors are working harder than ever on other projects - AND filming new episodes of DW! Kylie's onboard and (most likely) drowning! We're given no opportunities to miss, nor may we be left to go wanting. At least not in the immediate future, seeing that Billie is starring in the (soon) upcoming "Belle deJour" - based on the...rather interesting book - and David is appearing alongside Jennifer Stevenson (Joan Redfern!) in the in-production TV-series "Learners". John is all around, musicals and stuff, wheras the other John is available on DVD - buy "Life on Mars" now! As if Simm wasn't enough, a character on that show was named after Rose! Wheyhoo!!

...and, the David-Tennant.net Sparklies Awards also contributed to my joy lately with a few appropriate marks of respect, paying tribute to the duo of brilliant John's - my personal favourites Simm and Barrowman. Awarded best villain, best guest actor, best recurring companion and best TARDIS crew-member (Barrowman beat Agyeman! Whey!), two each respectively; I can only approve. Wholeheartedly. Blink was given some attention, too, so were the Joan-episodes. Happy, happy! Bashing the Dalek-nonsense and "42" (still makes me angry!), and crediting the use of Scissor Sister's fantastic anthem-song in Last of the Time Lords; "I can't decide" - though these wise guys obviously could! Great work!! ;)