Exhalations

Ting jeg nylig har kommet til å registrere. Eller hvordan man skal si det. Altså: Snow Patrol er et veldig, veldig bra band. Selv om "Run" er litt usunn å høre for mye på, siden den alltid får meg til å bli helt snufsete og sentimental. I likhet med de fleste andre Doctor Who-relaterte band. Også skifter man rett over til "Chasing Cars", for øyeblikket verdens aller fineste sang, som igjen får meg til å nynne og jodle. Høyt. Til andres øre-besvær. Men apropos WHO: Billie Piper, nylig avfotografert i The Sun med ny forlovelsesring og greier, er stadig aktuell med "Belle deJour" (driver og filmer nå) og jeg gleder meg masse. Håper den blir strålende bra og kommer raskt på DVD. Eller blir tilgjengelig via andre...kanaler. Nemlig. Sett en god del filmer i det siste, faktisk, hvorav de fleste var innmari bra, og må bare si at Ocean's Twelve er en sterkt undervurdert film, selv om Eleven selvsagt er bedre. Men med det stjernegalleriet er jo filmene imponerende uansett. Og Catherine Zeta-Jones i rollen som Brad Pitts "love interest" er fantastisk, må nevnes, hun er dessuten en av mine store heltinner fra barndommen og stadig en av mine favorittskuespillerinner. Som svoren fan av Zorro (nei, har ikke sett "toer'n" og ikke tenkt å gjøre det heller - når til og med Antonio Banderas uttalte at den ikke var bra nok!) var hun i en periode forbilde innen mange kategorier; stil, sveis, dialekt - og hobbyer. Fekting er moro. Vurderer å begynne med noe sånt til høsten, da jeg har funnet ut av jeg hverken har nok fritidsaktiviteter å fordrive tiden med ELLER er idealistisk nok. Mottagelig for forslag om hvilke organisasjoner jeg burde vurdere å støtte, men akkurat nå er Amnesty øverst på listen. Vi får se. Med henhold til begge deler, forsåvidt. Kanskje blir det ikke noe av i det hele tatt, besluttsomhetsvegrende som jeg er. En fæl lidelse. Tar f.eks. altfor lang tid å handle mat, da jeg aldri klarer å bestemme meg for hvilken type kjeks og sjokolade jeg skal ha. Lever av sånt, vett'. Filmer er enklere, men blir ofte sittende og fundere på hvilken jeg skal velge der óg. Fikk derimot med meg Last Action Hero heromdagen, grunnet denne bølgen av plutselig lyst til å se gamle Arnie-filmer. LAH er såvisst en av de bedre, på tross av mange kritikeres misbilligende kommentarer; en real underdog, med andre ord. "Hamlet"-parodien var fantastisk og helt på kornet! Ideell for meg som ikke kan fordra Shakespeare! Jadda, engelskstudent og "klassiker-motstander". I ren protest mot å lese ubegripelige tekstlinjer (i tillegg med dårlig trykk og elendige oppfølgingsforelesninger) som man ikke får annet utav enn hodepine og overdreven irritasjon, som igjen kan medføre nedsatt leselyst og motivasjon for å studere andre storheter av fyrens samtid. Da heller den überkjekke, deklamerende, nidrikkende utgaven av The Bard fra nevnte Doctor Who, episode 3.2. Mer forståelig også, han, og uten det pretensiøse, selvhøytidelige, litt "opphøyde" laget som ettertiden ofte tillegger ham og skrivingen hans. Jeg tror ikke fyren selv var helt dust, til det produserte han for mye og var for populær blant den allmenne befolkningen. Jeg liker dog ikke hvilken medfart verkene hans har fått oppgjennom århundrene; jeg tror at man har en tendens til å ville forherlige og finpusse de gamle storhetene, og dermed frata dem noe av dette spesielle preget - dette fullkomment ufullkomne; den upolerte originaliteten - som de i utgangspunktet var i besittelse av. Og slik gir man moderne lesere antipatier, skremmer dem fra å ta fatt på fortidens storverker. Dagens også, for den saks skyld. Det være seg musikk, film, mote, kunst eller litteratur. Vi bearbeider det meste og de fleste. Forandrer - dekker til, trekker fra, pynter på, kutter opp - til det ugjenkjennelige og til det nesten ikke er mer igjen. Av det opprinnelige, det virkelig klassiske. Både som inspirasjonskilder og som nyere impulser. Nyvinninger, renessansens reintroduserte varianter, klenodier. Blottet for ydmykhet går vi løs på dem, i idealiseringens ånd. Synd og skam. Og tidstypisk. Man burde lære seg å bevare det naturlig (dvs. opprinnelig) vakre, i stedet, og dyrke det feilbarlige, men ekte. Ikke strebe så fælt, slik vi ynder å gjøre. Hvilket også medfører at presset folk legger på seg selv, og blir pålagt av ytre, uheldige innflytelseskilder, ødelegger dem. Man trenger ikke se lenger enn til frøken Britney og hennes "truseløse venninner", som sladrebladene pleier å kalle dem. Fullstendig forrykte, alle sammen. I kontinuerlig, aksellererende forfall. Selvmordsforsøk, dop, fengsel, barnevern, hundemishandling, selvskading, anoreksi, bullimi, alkoholmisbruk. Alt som et resultat av en bransje de ikke tålte (de latterlige) kravene fra. Og de aller, aller, aller største problemet: de er vår tids superstjerner. "Idoler", kanskje ikke, men de dominerer nyhetsbildet og unge jenter lar seg (foruroligende nok) inspirere av dem. Sladrebladene følger hvert steg de tar. Personlig er jeg lut lei og har nedlagt forbud (overfor meg selv) mot å lese nyheter på nettet hver eneste dag. Om jeg ikke kan redde andre, vil jeg uansett beskytte mine egne interesser - heretter - og min egen helse. Mentalt og fysisk. Frustrasjon er neppe sunt, i overdimensjonerte grader. Man kunne alle trenge litt mer ro og harmoni og tilfredshet i hverdagen. Så, ja. Jeg innrømmer det gjerne. Ofte skulle jeg ønske jeg var barn av en annen tid. En annen verden. I et univers der andre ting betydde noe, der det var enklere å utfolde seg som den man ønsker å være, og den sunne fornuften var litt mer rådende. Vi tåler visse doser av tull og galskap, men nå har det gått for langt og vi ruinerer hverandre, i vår jakt på noe som egentlig ikke kan blir mer...perfekt. Fordi det aldri var det. Vi etterstreber et falsk bilde. Og noen må sette foten ned, snart. Det er umulig å forandre samfunnet, selvsagt, vi har kommet for langt og man må begynne med kollektive opplysningskampanjer og -vekkeler, selvsagt, så i mellomtiden rømmer jeg inn dit der jeg alltid har foretrukket å befinne meg, og der galskapen kan begrenses og preferansene råder, om ikke annet. Filmenes verden, spesielt. Kulturens mekka. Men også inklusive alle andre former for kulturelle inntrykk. Whatever would we do without'em.