Tiden(s) viser

Dette blir litt personlig, og det er igjen med fullt overlegg, selv om jeg ikke ofte kommer med slike rett fra hjertet-ytringer her på "hjemmesiden min". For å sitere foreldrene mine; og det var jo ganske søtt. Denne hobbyen min syntes plutselig mer seriøs. Men ellers vil jeg mene at Det Sanne-faktoren og dagbokpreget generelt er litt for fremtredende på bloggene rundtom her på Blogspot, dog kan man da alltids gi avkall på den profesjonaliteten -som også kan være litt kjedsommelig i lengden! - for en stakket stund. Så, altså. Jeg satt her og funderte. Og det slo meg at jeg av og til lar meg regelrett sjokkere av hvordan det har gått med folk jeg pleide å kjenne, for tilsynelatende evigheter siden, når jeg ser dem igjen etter mange år eller leser profilene deres på facebook. Hvordan de har utviklet seg og, viktigere, hvem de har utviklet seg til å ville vise seg fren som. For det er profilering det handler om, sant, eksponere og markedsføre seg selv, sitt eget ego og sine egne mer eller mindre interessante fritidsaktiviteter og mer eller mindre fascinerende personlighet - som en annen reklamekampanje. Det får meg til å minnes Jewel sin storslagne klassiker "Foolish Games" (som burde bli pensum i engelsk på skolen verden over) og gjør meg litt...redd, egentlig. Det er slikt de driver med. Derfor vet jeg også en hel del om dem, og jeg undres over det de har å presentere. Omfanget og vidsynet - ergo, og det er det jeg ønsker å rette fokus mot, manglende sådan. Jeg kan ikke alltid identifisere meg med deres verdener, deres interesser - men de holder da fremdeles sammen og det må jeg forholde meg til. De er en gruppe, og de representerer noe. Dessuten er det vel en slags hygge og trøst (for dem, for meg?) i dét; at båndene stadig bevares. Likevel, både det selvsentrerte i facebook-utleveringene og modningsprosessene de aktuelle personene må ha gjennomgått fremstår for meg ganske sprøtt. Jeg kan sikkert vise til mange minst like skremmende særtrekk, og jeg er sikkert ikke alltid like reflektert - for all del, ingen er perfekt! selverkjennelse er en dyd, og man kan skue seg blind på sin egen navle; jeg er høyst tilbøyelig til begge - men deres totale mangel på alt som heter vilje til nærmere overveielse og mental, eh, utvikling gjorde meg en smule perpleks. Så jeg konkluderte med at dagens mennesker tenker for lite (på andre) og for mye (på seg selv, i eksibisjonismens og de nyere kommunikasjonsmetodenes navn) på samme tid. Ensporet - ja. Moderne - tydeligvis. Vår verden er kald og følelsesløs og kynisk, det har man allerede konkludert med. Gjelder å gjøre mest mulig ut av de (få?) talentene man har, og få mest mulig publisitet for det man måtte ha å vise frem så fort man makter, og primært før man blir for gammel. Jeg bare nevner; hvor mye spalteplass har blitt brukt til å dekke det faktum at Victoia Beckham har byttet bolig, i forhold til at Brian May faktisk har skrevet ferdig sin doktoravhandling i fysikk?! Vi må spørre oss hva som er viktig, hva som er underholdende, hva som er nødvendig - og porsjonere disse, og vårt inntak/utvalg av nyheter relatert til de enkelte, fortsatt med fornuften i behold. Ikke alltid like lett. Selvsagt. Neppe veldig overskuelig eller overkommelig. Men jeg føler at en del av mine tidligere bekjentskaper har mistet denne beslutningssansen fullstendig. De begynner å fordele viktigheter etter hva som dukker opp i øyeblikket, hva de har mest kontroll på - og siden klarer de ikke lenger skue utover, så de begrenser seg og referanseområdet sitt. Får andre perspektiv og gjør livet mer håndterlig på den måten. Jo mindre - av temaene; nytt, utfordrende, ukjent, ødeleggende - du har å takle (dvs forholde deg til), jo mindre problemer kan oppstå. Det er farlig å ta sjanser. Superskummelt. Men det er også essensielt for å overleve, etter min mening, for uten å utvide horisontene litt hver eneste dag, blir man et tommere menneske. Lære og oppleve mer; om enn bare ved å lese en avis eller høre en ny sang. Se en god film. Dyrke de tingene som er viktige for en selv; gjøre seg selv lykkelig, ja, men også bidra til egenutvikling og sørge for at den ikke stopper opp. Bli kjent med nye mennesker og nye steder. Det er det viktigste for meg, og på tross av at jeg strever med å få det til - jeg er livredd både for å ta sjanser og å miste dem - så jobber jeg med saken. Folk som strander i en vennegjeng på Facebook bestående av kjenninger fra tidenes morgen og med aktivitetsspekter som inkluderer drekka, drekka, innavl og sladderoppdateringer kontinuerlig omhandlende visse personer og kretser, kan umulig ha disse samme ambisjonene. Eller for å bruke et mindre pretensiøst ord; drømmene. Forhåpningene. Kall det hva du vil. Jeg synes ikke de virker spesielt glade. De virker heller fanget. Kanhende ser jeg slik på det fordi jeg ville blitt krakilsk av en slik livstil, og kjempet iherdig mot den. Jeg orker ikke å skulle stagnere, resignere, møte meg selv i døren om ti år og ikke se noen forandring overhodet. Når man har lært, og lærer, lite - så har man heller ikke stort å lære bort. Eller bygge videre på. Skal innrømme at jeg likeledes blir en smule apatisk av alt dette - livredd, som sagt - og som offentlig, usikker klagehøne er jeg tidvis overkvalifisert. For som kjent: jo mer du tenker på alt du må gjøre, jo mindre får du faktisk gjort. Kjent sak. Men tenker du ikke i det hele tatt, får du heller ikke gjort en forbasket dritt! Her er et par (kloke? kanskje?) ord i denne anledning, veldig inspirert av det overstående:

"Visere med tiden/Tidens (vei?)visere" - Om det alder bringer med seg. Godt og vondt. Hjerte, smerte, sjel og hull - ren tomhet, og kanhende tomgang.
Av Scaramouche, po(t)eten, som er den hun er og ikke nødvendigvis alltid til sitt eget beste. Men hun prøver.

man skulle bli visere med tiden
tenke klarere og la seg modnes
til en sterkere stemme tar over
fornuften er fornuftig nok forbi
når klokken går mot tolv, står stille
forvandler verden til det den er
bak forhekselsens trolldomskunst
og alt som glitrer er gull, men
det er ikke sikkert at det kan
oppdages like lett eller poleres glatt
man skulle kunne mestre allting
og si det rikige, med tiden, virke
som en reflektert og rolig sjel
det man hevder voksne var og er
etter de var unge, dumme, sånn som oss
forvandlet til det som de burde
være, eller visst bedre at de aldri var
kjent på smerten i å feile, men
komme seg videre og opp og frem
lære selvbeherskelsen å kjenne som
man kjærtegner årtienes gang og fred
resultatenes som ikke lot seg vente på
eller utsette, forandre, eller vike fra
man skulle bli visere med tiden
vite at det ikke er så enkelt, alltid
erfaring bringer med seg mye godt
sa de som erfarte at det skjedde
jeg håper også jeg er blitt, om ikke det,
så hvertfall en jeg kunne sagt at jeg
var atolt av å ville komme til å bli
da jeg var ung og dum og heldigvis, som nå,
helt fri; og valgene var mine, bare mine
om enn litt klokere i dag enn da, og
sikrere på at det faktisk går én vei
oppover og nedover er uten betydning
såfremt jeg er i bevegelse og går frem

(skrevet rett før klokken slo tolv - en smule spooky!)