More life in the universe

Extentions. Soundtrack: Emiliana Torrini. Nok en "repons-post". Til den understående verden er forjævlig-oppramsingen min. Disclaimer: minst like søkt skrevet som emnet her skrives om. Men med visse klokhetstrekk. Håper jeg. Ta det med en klype sukker og en stor kopp te. All you ever needed. Der finnes ingen annen universell regel enn at universelle regler ikke fungerer. Break them, and break free. Then catch a ride with a fancy Doc. And his flower-girl.

[Bilde: en kanskje ikke like velkommen gjest fra det ytre rom. Men gudbedre så stilig, da. And as for those who claim to know them: Copyright The Beeb, all rights served, etc, I haven't even tried initiating any ownership. They've probably got Dalek props on alert to exterminate you if you don't obey their copyright rules, too. Warnings hereby issued!]

I disse engleskoletider, og med Gry Jannicke Jarlums romskipkampanjer over alt på byens billboards, fant jeg ut at jeg burde komme med en liten og dertil passende uttalelse. I den meget abstrakte, noe søkende (og jada, kanskje en smule søkte) sammenheng. Derfor: en kort oversikt over mine trosbekjennelser. Evangeliet etter Scara. Inkludert visse telefonboks-takter og kvasimedisinske inspirasjonskilder. For: jeg er da hellig overbevist om at det finnes intelligent liv på andre planer. (Likesom jeg alltid har vært stor fan av romfart og drømmer om reiser ut i rommet. Gjerne tilbake i tid også.) Simpelthen fordi å utelukke mulighetene for dette ville være uutholdelig fortvilende, fordi jeg har sett for mange tema-relaterte filmer til å betvile det et sekund, og fordi livet på denne planeten - "vår", kjære, lidende, gamle moder jord - tidvis er så uintelligent at vi ikke kan fremstå som noe unikt og overordnet eksempel. Vi er i allefall ikke opplyste og reflekterte nok til å slå fast at vi er alene i universet, og dessuten; om så var, hvem skal vi da ty til om det blir for ille? Direkte deprimerende og engsteliggjørende fremtidsscenario: hjelpeløse - uten sikre utveier eller reell, håndterbar makt - sitter vi der i resultatene av våre egne ødeleggelser. Med alle farene som truer der ute, i dagens verdensbilde, av klimakatstrofer, overoppheting, terrorisme, apokalyptiske våpen, forutanelser og råtne jordbær trenger man jaggu en siste og fundamentalt annerledes løsning; troen på at om det blir for ille har man et nytt og bedre sted å rømme til. Og da ikke paradis i himmelsk forstand, men en annen klode med andre og mer fornuftige folkeslag. Jeg har aldri hatt direkte forbindelser til, eller hatt gleden av å komme i kontakt med, slike "utenomjordiske" - men det forhindrer meg ikke fra å ha en urokkelig tro på deres tilstedeværelse i en eller annen form for galakse der ute. Og legg for øvrig merke til at jeg unngår å bruke betegnelsen aliens, da jeg heller vil kalle dem "fremmede" - ordet alien er altfor negativt ladet, altfor diskriminerende etter min oppfatning, med alle sine nedsettende konnotasjoner og bruksområder. Og ikke minst har vi jo uttrykket om at fremmede kun er venner man ikke ennå har møtt. Jeg håper, tror og satser på at disse ukjente, potensielle frendene eksisterer; at de lever vel og tar mer vare på omgivelsene og hverandre enn det jordboerne har en tendens til å klare, og at de venter på oss, at de vil ønske oss velkommen, ta oss til seg, og kunne lære oss ett og annet - idealistene, de ikke-rike og miljøvernerne; oss verdige, om enn "tåpelige godtroende" - når vi en dag har fått nok, eller jorden er iferd med å gå under. Som del av det samme verdensrommet, født av samme grobunn, bør vi saktens akseptere og ikke avvise "de andres" eventuelle ankomst. Det gjelder for oss alle, både de fremmede og de fastboende, vi burde utvide våre toleransegrenser. Kanhende kunne dét også redde en fallert Tellus fra et ublidt møte med uhyggelighetens tyngdekraft og dennes skarpe tenner, men jeg tviler. Og derfor, siden vi er på slik god vei og denne undergangen neppe kan drøye så altfor lenge, antar jeg at det lønner seg å ha en grei backupplan i bakhånd. Så, mine nye venner, Marsboere og andre: Do hear my call, though you're many lightyears away.

Dear, save us from our doom, from our future and our futuristic selves. And most of all from those who see in halves; who set aside and put on shelves. No better to result in any good. We might have had potential, but right now it feels as though we never could. Spent days in boredom, yearning for excitement. Resources might have brought us greatness but were met with sheer resentment. Got inspiration from the wrongest wrong of places. Sought new horizons, found only suffering and tearful faces. Insisted bright ideas and a revelation; was based on thoughts that emerged from old times' curses and a selfish recollection. This is where we stand and how we're falling. Shivering as the earth emerges; we see ghosts of everything to come, and it's appalling. [As quoted in "End of the world", by Scaramouche, the po(t)et, and (not really, but a wee bit) despondent fangirl.]

Finnes sikkert grupper for sånne som oss på Facebook. Jeg skyr dem, slik jeg skyr all organisert og mulighetsvis manipulativ virksomhet. Malstrømsmedrivning, overbevisning, blind støtte og vervekampanjer, isj. Ikke det jeg driver med. Derfor bør dette også fungere som en påminnelse; en slags kritikk mot englehørerne som vil få andre til å lytte, og tungetalere som vil få andre til å snakke deres valgspråk. Følge deres kodekser. Av og til burde man ikke vurdere så nøye, og reflektere til man godtar alt, men heller lytte med hjerte og føle det feile. Jeg tror mye av fornuften sitter der, i hjerteroten, og at alle dem som forteller oss at hjernen er tankevirksomhetens senter heller lar seg kjøpe, lett, at de ofte ikke tenker så nøye gjennom den informasjon de får overbragt. Hjertet forteller mest om hvem man egentlig er, og vil være. Og lar meg velge klarere, synes jeg. Hjertet og jeg står alene. Vi slipper massesuggesjonen. Og kanhende foretar man dermed bedre valg. Vi ser jo tydelig hva de "planleggende" og "vise" lederne har ført oss ut i. Jeg har lært at den eneste jeg kan ta stole på og la fatte beslutninger på vegne av meg er meg selv. Mine trosretninger og også mine egne, og meget private. Av den grunn har jeg da også meldt meg ut av alle trossamfunn og kirker. Hva jeg velger å sette min lit til - religiøst sett, som mentorer, hva det skulle være - er ikke noe andre, utenforstående har rett til hverken å mene fæle ting om eller som de nødvendigvis behøver å støtte. De trenger bare å respektere det som noe jeg gir uttrykk for, noe som er en del av meg og noe jeg velger å stå for. Men, likevel, det er godt å vite at man ikke er alene, i dobbel forstand. Der finnes dem som sier seg hjertens enige i mine (mer seriøse) resonnmenter. Brian May uttalt supporter av, og har oppriktig tro på, muligheten for å møte representanter for andre planeter og samfunn. Han studerer jo astronomi og burde ha mer enn nok ansennitet, for ikke å snakke om troverdig viten. Kloke mannen. Og Johan Harstads Mattias-karakter samler på bøker om månen. Scarlett Johansson drømmer om å ha superheltegenskaper og kunne tulle med tiden. Det er stuerent å være, eh, fleksibel i forhold til både fremtidsdrømmer, dansing og nye venner. Hva man tror på. Og hvem man vil stole på, til syvende og sist og når verden går under.