Mot nye høyder (for metadiktning)

Soundtrack: Supertramp - "Fool's Overture". IGJEN. Gjett hvem som har fått dillaaaaa. Genialeste bandet, nest etter Queen og Roxy; me hearts wholeheartedly. Jeg er et skivende menneske. Som kjent. En meget uutgrunnelig po(t)et med behov for nedtegnelse av varierende tankespinnerier. Og dét innebærer ikke bare skribling på mer naturlige (les: beleilige) steder som bloggen og skriveboksider og servietter og baksiden av kvitteringer fra Cubus, men også i allerede overfylte marger og lærebøker og...i bøker generelt. Hvorfor legger man inn tolv blanke sider bakerst i Samuel Beckett-skuespillene hvis det ikke er meningen at de skal tas i bruk? Eller, fylles med merkverdige innspill man kom på der og da, og i nuet, og neppe kommer til å få nttte av senere. Likevel. Jeg nyttiggjør meg simpelthen den ledigstilte plassen. Og tar notater der det passer meg, generelt sett. (Det mest ekstreme var vel da jeg satt på forelesning og måtte notere beskjeder på en kaffekopp fra 7-11. Typisk engangsforeteelse. De er forbasket upraktiske å skrive på, til informasjon.) Så, joda, tilfeldige skriblerier er veldig betegnende for meg som vanemenneske og jeg etterlater en god del krusseduller her og der. Alt kan ikke bli like meningsgivende. Nevnte jeg at jeg ble svært glad i å rable ned skjeve trær og blomster og manga-figurer i humaniora-søppel-språkfilosofiboken fra i fjor? Og dessuten, for å snakke om noe helt annet, er jeg veldig glad i meta-tematikk, har lest altfor mye om det i det siste og blitt helt oppslukt; deriblant innen dramastudier som inkluderer inngående analyse av Vladimir og Estragon i "Waiting for Godot" og man kan jo bli litt hektet av mindre. Videre, om man slår sammen disse to faktorene, blir det gjerne til et lite hverdagsfilosofisk dikt. Prosaavhandling. Whatever you say, Master. Dagens utvalgte og nylig ferdigkomponerte handler om mine etterfølgere, i meget direkte og ordrett forstand, for eksempel de stakkars uskyldige som benytter seg av tilbudet om å kjøpe lærebøkene mine - "pent brukt". Ingen gunstig handel, nødvendigvis. Men de får i det minste gå i mine fotspor. I veldig overført og smått bekymringsfull betydning. Disse kjøperne vet garantert meget mer om meg enn jeg gjør selv, nemlig, etter å ha studert stikkordene mine og alle de små parantesene. Minner meg på at jeg aldri skal selge bøker til psykologistudenter. Jeg vil ikke bli analysert på grunnlag av et stort hjerte og "weee! doctor-ref. + indir. drømmesekv., se her!!" etterfulgt av smilefjes. Hmmm. Men hva skal nå Psyk.-folkene med mine lyrikkoppslagsverk. Tror jeg beholder dem selv, uansett, jeg. Litt for mange bakerst-i-boken-tekster til at salg vil være tilrådelig, der. Og romaner selges ikke - per definisjon. Spesielt ikke Samuel Beckett-skuespill. Nuvel. Nok om det, mer om meg:

"I boken" - om å ta utfyllende notater
Av Scaramouche, po(t)eten og studenten. Påbegynt for én og en halv evighet siden, fullført i kveld, sedvanlig habitt blitt. Smått tilegnet tidl. lærer(e) som etterlot kråketær i fortellingene mine som jeg måtte tyde og som for alt de vet kunne gitt meg varige mén. Hjalp meg nok litt på vei, også, skal innrømmes. Det blir en slags omvendt rekkefølge av samme hendelsesforløp. Å lage et kart med stier du har gått, som andre deretter reviderer og merker opp også må du gå alle turene på nytt. Jeg er kanskje ikke verdens største turmenneske. Men jeg har måttet tilpasse meg, drastisk, etter å ha vokst opp i en familie som beskjeftiger seg med digital kartanalyse for å tjene til livets opphold og elsker fjellheimen over alt på denne jord. Så endte jeg likesågodt opp som medarbeider i familiemedriften, art director intet mindre, samt at jeg ble fjellfanatiker jeg óg. Ubemerket manipulering, anyone?

mine egne kommentarer blir som fotspor,
merker, etterlatenskaper i en varig støpning
som å si at "her var jeg" til alle ukjente
gi fra seg, bitvis, emnene som man tok opp
og utlevere kjennetegn, en tråkket sti
der løper langt og lenge, bakenfor meg

varder inn i sommernatten, lyser opp,
og utgjør utborderte mantra sådd omkring
de ordene som faller mektig til mitt bryst
iform av tillegg til de skrevne; doble inntrykk
et dobbelt opp av alt som gjør meg godt i livet,
mens jeg kun haster videre til neste side

kanskje ikke alltid seriøst som passende;
var reaksjonen satt i forbund med leksjonen
en faren tanke om hva enn du ville ønsket deg
i lesningen, men ei umiddelbart oppmerksomt,
påkaller en sterk kontrast du griper an til slutt
og setter opp mot lunefulle hypoteser

slik det bastante argument du kan kreere
fremkommer, så snart, av mine fundament
jeg kunne vært de ytringer du ikke formulerte
den forestilling som du aldri var deg helt bevisst
i mine mange kommentatorøyeblikk, igjennom
vinduer ensidig pansret med vurderingsglass

dengang jeg var stillfaren og myndig kritiker
med blikkfangsrike kjennemerker overstrødd
i gult og rosa; tusjet ned og skriblet opp
slik vil du finne bøkene og utforske hver stavelse
med overfølsomhet for all den ære jeg rettmessig
ikke vil bli gitt, men hvori mine stitråkk flettes inn

og du kan følge mine ruter, mene meget,
streke over, plotte ned et rent og ubesudlet blad
som blir ditt eget kart, men vit at jeg kom først
og min erfaring lå til grunn for din befaring
var lite nytt å spore der, min venn, når tidens tann
er øyne som har skummet sidetall i resent fortid

Vy från ett luftgitarslott

[Image: Joachim Berg fotografert av BT's utsendte, som stod to meter unna meg, og som har skrevet en glitrende, lovprisende anmeldelse det anbefales for alle å lese HER, da den muligens er vesentlig mer objektiv og konsis en den nedenforstående. All rights served og tusen takk for lånet.]

Och du är som jag när du dansar
Har aldrig träffat nån som du
Du är som jag när vi dansar
Musik non stop till slut!

I Bergen har vi noe som heter "Lysfesten" og som finner sted hver eneste første desember og består i masse lys, hovedsaklig, fra et enormt fakkeltog og lamper og bål og fyrverkeri, og poenget er at vi skal feire adventstiden og tenningen av det gedigne treet midt uti Smålungeren. Nok om det. Poenget er at vi bergensere muligens bør vurdere å si fra oss opphavsretten til dette navnet, da en liten gruppe mennesker plutselig synes å ha gjort seg vesentlig mer fortjent til den. Vi bør i det minste gi opp alle ambisjoner om å være enerådende når det gjelder festligheter med glimrende lysshow, for nevnte gruppe har nå utkonkurrert oss til de grader med det som må være tidenes mest spektakulære lyskasteroppvisning. Innendørs, vel og merke. Så, kanskje jeg skal kalle den "Lysfesten versjon II". Jeg snakker selvfølgelig om KENTs nye turné og konserten i Grieghallen i går kveld, klokken 2045 og utover, hvor jeg var meget entusiastisk hysterisk gledesstrålende tilstede og det var absolutt magisk fantastisk absurd vanvittig bra, derav den noe usammenhengende skrivestilen og den fullstendig malplasserte innledningen. Selv om julen, i min verden, varer minst til påske. I allefall minnene om den. Gleden over julefeiringen tar aldri slutt. Og der kan man faktisk trekke en liten parallell til godeste KENT, for gleden over å være fan av dem vil heller ikke være over med det første. Ikke for min del. Gårsdagens konsertbegivenhet var simpelthen en bekreftelse, en endelig stadfestelse, av alt jeg liker ved dem og hvorfor jeg liker det. Det var perfekt åttitallsrock med et sceneshow som, altså, overgikk det meste annet man har sett siden tidenes morgen. VGs anmelder har tidligere gitt konserten i Oslo, en stund før jul, terningkast 6 og han kalte den et adrenalinkick som grenset mot det helsefarlige. Jeg stod med laserlys i fjeset, mens jeg hoppet som en galning og sang meg både hes og døv, og kunne ikke vært mer enig. Iløpet av 1 time og 45 minutter klarte den lille truppen med svartkledde svensker å få hele publikumsmengden, gamle som unge, til å reise seg og digge. Strengt tatt bør man ikke sitte på rockekonsert, overhodet, men Grieghallen er nå en gang utstyrt med 2000 stoler og disse ble vel tatt i bruk. Savnet litt å kunne stå foran scenen, midt i den gedigne menneskemassen, men det var ganske behagelig å kunne sitte ned iblant og ha god plass rundt seg. Mer behagelig å stå når man befant seg litt lenger oppi høyden, også. Vi hadde vanvittig bra utsyn og full oversikt over alt som foregikk på scenen. Kunne beundre Joachim Berg fra alle mulige vinkler, studere ham inngående. Ble derimot en smule distrahert av alle de nevnte lyskasterne, så jeg visste ikke helt hvor jeg skulle feste blikket. Imponerende nok hadde man da klart å manøvrere inn i dette relativt begrensede konsertlokalet (for seanser av denne typen; kanskje ikke maks ideelt) et virvar av laserlys og en enorm storskjerm med kontinuerlig skiftende grafikk som utgjorde "bakgrunnsbildet" for konserten. Utrolig nydelig. Scener fra videoene ble mikset sammen med corny dataanimasjon ála coveret til "Du och jag döden", og i likhet med det meste annet dette bandet produserer, var det merksnodig uforklarlig übervakkert. Showet åpnet med en stigende sol som langsomt ble sterkere og sterkere mens Jocke sang som verden som imploderer, og avsluttet med "Mannen i den vita hatten", vi ska alla en gång dö, og samme solen som umerkelig sank ned bak scenekanten. Om igjen og om igjen sang vi dette ene linjen på refrenget, hele salen unisont, og Jocke trengte ikke gjøre annet enn å veive med armen og la den stakkars gitaristen spille seg tullete på tre akkorder. Da vi kom ut etterpå, stod samtlige andre publikummere og nynnet "ja, vi skal alle en gang døøø" og det var i grunn ganske komisk. Før den tid hadde de derimot dratt en mengde hits fra sin imponerende albumkatalog (vi var enige om at å velge ut sanger måtte ha vært et gedigent luksusproblem), deriblant flere av mine personlige favoritter: "Musik non stop", "Columbus", "Palace & Main" og - hvilket fikk meg til å nesten engasjere meg ut av mitt gode skinn (les: hvine og vræle og klappe som en galning) - den underbara "Socker", som er en av mine absolutte yndlingssanger gjennom historien. Fornøyd med tilbudet, med andre ord. Tonen for konserten var hardrocket, uten tvil, og en del av de gamle slagerne var gjort såpass mye mer heavy - for anledningen - at de nesten ble ugjekjennelige. Blant annet "Dom andra", i en knallrå og fartsfylt versjon, som fikk min medsammensvorne Grete til å få litt hetta. Jeg stiller meg ikke uenig. Rockestilen er flott, men "Dom andra" i 90 km/t med dunderbass og plystring på helium er kanskje ikke helt passende. Ellers var det meste utmerket, og da de serverte en medley av "Musik non stop", "Kärleken väntar" og "Ingenting" tok det fullstendig av. De roligere gitarnumrene uteble, tross i at Jocke av og til dro frem kassegitaren og forsøkte seg på litt melankoli. Han slang det fra seg igjen, nesten umiddelbart, til fordel for mer headbange-vennlige partier. Og ingen syntes å ha noe imot dét. De sørgmodige undetonene får man store doser av gjennom tekstlinjene likevel. Jeg ble mest imponert over den aldri svinnende trøkken på band og vokalist; de ga 100% hele tiden og misset aldri. Stemningen var, totalt sett, upåklagelig - og kvaliteten på konserten likeså. Minneverdig til tusen; om man ikke skulle digge Kent like intenst som undertegnede, så bare for selve opplevelsen. Vimsende laserblomster oppetter veggene og en "rød dusj" over keyboardisten. Det var proft og gjennomført til fingerspissene og det vistes tydelig da guttene måtte komme inn igjen for tredje gang og dra et aller siste ekstranummer ("...og vi ska alle en gang døøøøøøø...."). KENT spiller med alt det engasjement det er fysisk mulig å oppdrive, hvilket naturlig nok smitter over på fansen, og frontfigur/trolldomskunstner Jocke lever seg såpass inn i sangene at man nesten kan lure på om han har godt av det. Denne stillfarne poeten som ellers virker så tilbaketrukket og nesten arrogant sky; han tar ut alt han har av energi og krefter på scenen. En overmåte fysisk kompensasjon, og en voldsom maktdemonstrasjon. Heldigvis. Og kanskje litt typisk? Mannen er beundringsverdig genial, og synger med følelsesregisteret utenpå huden. Jeg er nesten litt glad for at han ikke satte seg ned med gitaren alene og begynte med ballader, for da hadde jeg antageligvis begynt å fossgråte. (Som på Queen-konserten i Hamburg, da Brian & Roger nsisterte på å minnes Freddie. Huff og gru.) Men ingen tårer i går kveld, bare skjær lykksalighet. Etter ansiktsuttrykkene på resten av forsamlingen å dømme, var den reaksjonen betegnende for de fleste. Det var - i bunn og grunn - en helt og absolutt fabelaktig rockekonsert fra et like fabelaktig band som jeg vil elske til jeg dør, og enda mer etter dette. Slik kan konserter være, på sitt beste, og KENT er best uansett. Åpenbart.

Visioner i mitt huvud när du ler
Jag har hittat nånting vackert,
vännen, ser du vad jag ser?

Dette spilte de, i sin helhet: (med tack till dom hemsk behjälpliga människorna i forumet på Kent.nu för fullständiga spellisten! Mine favoritter markert med *.)

Vy från ett luftslott
Sundance Kid
Socker *
Revolt III
Palace & Main *
Berlin *
Columbus *
LSD, Någon? *
Romeo återvänder ensam
Generation Ex
Den döda vinkeln
Musik Non Stop *
Kärleken Väntar *
Ingenting *
Om du var här/Dom Andra
---
Kevlarsjäl
Vinternoll2
747
----
Mannen i den vita hatten *

Return of The Clown - and his chicks ...and some Doctor, as always

[The ONLY picture from the entire press conference where you could see some smiling faces. Impressive. Had to post, of course. Left to right: obvious french bad guy (Mathieu Amalric), helpful girl with potential kick ass abilities (Olga Kurylenko), blonde dude with characteristic pose (Daniel Craig) and mysterius agent who's dyed her hair recently (Gemma Arterton). Credit: comingsoon.net, thanks a lot!]

Couple of intriguing revelations on a Saturday morning: The official title of the new and very much upcoming Bond-film (I can't wait!!) is "Quantum of Solace". Lovely title! Absolutely love it! Will make a grand title for the new Bond song as well. Exceptionally difficult to interpret and remember, but surely sounds poetic. The film had its first official press conference the other day, and there realeased its first promotional pic's. (And before you could give it a second thought, right away came the many fake promo posters. Have a favourite already, in which Craig strikes a scary resemblance to Steve McQueen.) First look at the Bond girls, for one thing, and Craig the Clown's new suit. Which was sexy as hell. The dress code was all black and they all looked very uncomfortable with the situation. Trying hard not to view that as a bad sign, and rather sympathizing with the poor actors who had to face the immense press coverage and camera flashes and tensed situation as best as they could; trying to give the best first impression possible; and appear calm, cool and absolutely carefree at the same time. I would clench my teeth and seem tensed for much less. Their appearances weren't exactly inspiring, but - seriously - with all the rumours and criticism and fandom harassment, the meanness of many old-school Bond fanatics who think Craig is useless no matter what he does and always expect the worst, ehem, and I should add some self-reproach here, who could blame them? Gemma Arterton and Olga Kurylenko are both very pretty, however - that was plain to see - I just hope they add some smartness to their characters too, like Eva Green did. Man, these two have shoes to fill. Still hoping that Eva would do a small cameo appearance, but doubt that will ever happen. There was no chemistry whatsoever on the photoshoot, or so it seems, but I do credit the press and pressure, and them alone, for that achievement. Or blame them, maybe. The girls were dressed thoroughly casual, which was quite inappropriate in a way, since Daniel Craig himself was styled to look every inch his Bond. Demure and ultrastylish, of course, and it didn't match at all even though the colour scheme idea was fabulous. Or, might be they didn't put so much effort into this after all. The entire group looked very serious, even grave, except for one shot were the girls attempt a tiny smile. I suspect the story of the film isn't too hilarious either, the cast is supposed to deal with emotional challenges and Bond's grief over lost love Vesper. Not too funny, but hopefully they'll add some fancy gadgets, lines and action sequences to lighten up the tone a bit. And, no matter; as long as it's well-made, and essentially BOND, I honestly don't mind some genuin feelings and sorrow. Director Marc Forster looked particularly gloomy at the press conference, though, no idea why. I know he's been working with Heath Ledger before, they did "Monsters Ball" together, maybe that has something to do with it? I think all of Hollywood is somewhat shaken by his death. But, if lacking in smiles and glee, we at least got a proper introduction to the new film and an official initiation of the hype process. Start of a long round of waiting. May they succeed once more. For, I must admit; all in all, the information we've got so far, the plot and details, it all does sound...quite wonderful. Can't believe I'm saying that, but indeed I am. For some reason I am extremely excited and eager and positive with regard to this film. Truth be told. I really really look forward to it, I swear I do - and that suprises me, considering my amount of scepticism towards its predecessor "Casino Royale". Still, the latter gave me chills and made me happy, and seeing that the new one is supposed to be the second feature in a two-parter, simply continuing the theme and tone of the other, I can't have that much to fear - and can't be let down too heavily, either, can I? November, premiere time, the Big Day, I anticipate thee with anxious joy.
**
Also, a slight note to add; that I am increasingly excited - as the fandoms intertwine! Colin Salmon, regularly seen as hunky sidekick for James (Bond, that is) - playing fellow agent Charles Robinson during the Pierce Y Brosnan era - will star in the new series of Doctor Who!!WEEEEE!!!! And as breaking news for this series is being revealed continuously, my excitement never gets to rest. Confirmed details thus far include a very promising list of co-stars, guest stars and guest writers. Steven Moffat: WHEY-WHOOO! Predictions, with or without the official trailer taken into account: Giant wasps, meeting Rose, snogging Donna, visiting Rome, playing dead, taking on the Masters of Evil (may that involve Davros, the Master, the Rani, whoever, I cheer for all and all together), return of Rose, dark end streets, loads of running, "come with me!", snogging Martha (or not, let's hope), saving worlds, mentioning Gallifrey, sobbing over Gallifrey, sobbing in general, laughing a lot, inappropriate undertones, sublots and/or direct references to things Steven Moffat should know that children do not understand and their parents understand too well, more fancy costumes and - did I mention - Rose comes back? Got that? Billie Piper, leather jacket, big baraboom, save the day? I am increasingly enthusiastic. Agitated. Sceptical. Over-eager. You name it. Takes Bond and a Doctor to evoke all my most overpowering feelings at the same time. Oh, the love!

Evading reason(ing) On the lyrical I

Well, I just don't know the reason,
I don't know what to say,
it just seems a normal day,
and, I've got to live my own life,
I just can't spare the time,
But, you've got strange things on your mind

Sometimes, when I'm not distracted, I get these real ideas. Not necessarily great, as such, but regardless, I can't let (them) go. So, I keep contemplating them. I keep constructing material therefrom, based thereupon, I can't forget and it's buggering me. Cos I can't seem to catch the perfect, pinpointed view on the specific case, I can't find the form, but I work on relentlessly until I find something that is close enough to be accepted. Or be useful, anyhow. Somehow. In whatever shape I manage to come up with, intelligible in meaning or not.

This was one such occasion.

Last week, or I don't remember exactly when it all started, these four lines appeared in my mind whilst writing instant messages on msn - of all things. I don't think when I write, I compose with a strain. But I write from my heart and it's there you reside. Final stop, end of story. I sent it off to a friend of mine and I'm not sure that he replied, can't recall any exact words, I doubt he even noticed the full message, but I still copied and saved the words. For later. And suddenly, this week, must have been the day before yesterday, the next chapter dawned on me. No cause, just effect. Bang. I won't talk if not heard, for I strive to find meaning. As of most times I'm drifting, and yet sometimes I'll do...And I realized I had to make something out of this shit, only problem was I didn't know what. So I started changing the words. And albeit it wasn't very sophisticated or advanced, any of it, the lines soon turned into the foundation for a poem. A meta-poem, no less. I then discovered where my inspiration must come from, in the first place, for this monday we were reading Alice Walker in class and she's written this absolutely fabulous piece called "How poems are made/A discredited view"; and yeah, there's a reason why I link to that particular site; which is one of my personal überfavourites, if such exist within the poetic category. Consequently, my thoughts started eloping. I guess. And I tried my hand at something relatively similar, dealing with the poetic voice, not just the utterings we contribute. I find learning about poetry is easier when one has some direct experience with poetry itself, something specific to relate to. Suppose that's why our lecturer asked, at this very lecture, whether there were people present who write poems themselves, in their spare time. I believe two hands were raised, or something fairly like that, one obviously belonging to myself. But it's a good advice for anyone, to try their hand at writing poetry and thereby perhaps understanding the poetic code. Otherwise interpreting poems will prove extremely complicated. Suppose that is also why many people do find it complicated to interpret in the first place. It's my technique, anyway, but I can't provide a guide as to how to do it. Just got to try, that's all, and there's no guarantee you won't fail. I often do. That's what separates poetry from the other genres, presumably; the ridiculously high percentage of chance that you might actually never get it. A poem has a life of its own and it's not for anyone to conquer. Or fully understand. We are blessed with the opportunity to create, utilizie and yield. Finito. And sometimes, the articles accessible for these purposes turn a bit vicious and run away from us. They escape us; in essence, tone or message. Such are the words. They're magical. They're alive. And Alice Walker at least managed to put that into writing. Interpretation is, again, a whole different matter. What I, on my hand, is attempting to explain is the subjective view on life and the position of the infamous, lyrical I and how they all come together in the mess we call poesy and its relevant techniques. All the while, I admit, trying to interpret Walker. That's how this originated and eventually came into being. Very long, very abstract, cannot be explained; nor is that the intention or the intended purpose. Not with any poem. They're here for our common pleasure. Simply. We are supposed to ride the wave of emotions they provoke, enjoy the mixed appreciation they invoke. Whether they're cruel in intention or meaning or not whatsoever. We are not to look for the basic, deepest, concrete MEANING. Never. Hate that expression, even. Basic real meaning, to write down in a concise three sentences, was constructed sometime by insanely bored professors, longing for the lecture to end. Poems never mean, they exist. And their greatest advantage is that they give readers, writers, and lecturers, the most absolute and unlimited freedom there is. To make them be whatever you want them to be and hold whatever meaning you wish; and that's what they'll mean to you. The aftermath. You ought to read poetry for the breathtaking aftermath and your own reaction. How you can lay yourself on their beds and sleep within their visionary dreams. Such is my reply. And this:

"Poet's Voice"
By Scaramouche, the Po(t)et, and Eternal Lover of Poetry. Proud to call herself parttaker in the maintenance of the genre. Loved that visionary dreams-stuff, by the way.

I don't think when I write
I compose with a strain
yet I speak from my heart
on what therein resides

I don't talk when I listen
I strive to find meaning
and sometimes I do
but more often I'm drifting

The Poems are places
where I find the matters
I once sought to forward
or rendered dismissed

The Poems are mine
a sanctuary to crave
Which I rarely pay visit
but still often leave

I remit the pains
and stock in this storage
poetic transfusions
for winnowing grace

I spot only this
advantageous purpose
that writings be limitless
never may end

My deflected intentions
kept safe with the metre
Regardless of anguish
the retelling continues

My overflowed feelings
superfluous needs
erratic, the senses,
behold I no more

Will you recognise me
when you skim through the ages
whilst you seek all forlorn
whom I strongly resemble

Will you complement me
if receiving my scripture
Will you open the doors
That I closed on myself

Say I entered a room
to be caught in a sentence
left no space for discussions
nor the option to mourn

Said I wondered too far
as I walked in the shadows
I see lyrical mixtures
But what else, I am blind

In my voice, jointly held,
whether processing falsehood
I can alter my view
as I circle the truth

I do write, and I think
it's a phrase I compose
of the paradox throb
taking sides with my heart

And, more on the by-way. The quotation at the very beginning was from "Just a normal day" by Supertramp. FYI. Snatched from the inlay of "Crisis? What Crisis?", and probably some of my favourite lines from a song ever - as written by the human hand. (There I go again; humans! Gotta love the humans!) Consequently, the album where it features was given the honour of being soundtrack to this post. Along with "Breakfast in America". Guess who ordered more nice music right away. Major thanks to the SuperMen! ;) Post composed, late in the evenings from 23.1-25.1. Started off eating rumcakes and finished with a soup. Getting better at nutrition by the hour. Happy friday everyone.

Professors, behold!

Start-of-the-weekend-post. With numerous different ways of addressing The Infamous Bard. Friday evening: as usual, getting a bit carried away with frustration regarding current situation. Having finished "The Odyssey" (!) already; probably broke some (personal) record by completing my reading in two days; which were indeed long and tiring - and that's being modest. No, it wasn't extremely exciting, but far better than expected. I now want to go on and read "The Illiad" too, even. They (meaning the epics) belong to this category of so-called masterpieces that I know I should (have) read, and consequently feel some pressure that I really ought to be both excited about and very familiar with; being a literature student and all. Truth is, though, I'd much rather get into the works of Haruki Murakami and the likes, hope I spelled his name correctly, these new and positively brilliant authors that'll hopefully make up the new classics people will occupy themselves with in a hundred years or so. The workds which depict and define the world of the 20th century and up until today. Ian McEwan, J.M. Coetzee, Don de Lillo, Val McDermid (yes, you intellectual bastards, she's that great!), Johan Harstad, Karl Ove Knausgård, gotta mention some Norwegians too, Khaled Hosseini, J.K. Rowling (and I'm not even a fan of HP), all the rest of them; these excellent writers who are so overlooked on my course reading. I love the obligatory stuff I've been ordered to read, don't get me wrong, it's an absolute pleasure to "do my homework" these days, seeing that I have no actual homework, I just do a little more of what I'd want to do anyway. But I do wish we could get on to something new and more interesting than bloody Shakespeare. Ok, admittedly, love all my course reading EXCEPT for Shakespeare. Why does that man have to constantly follow me around, wherever I go to study? English, Norwegian, literature, phonetics, he's not that incredibly important. (Or, maybe he is.) I'll probably get him for my exam this time as well, if I'm not awfully mistaken. I swear, I like his sonnets, but his plays are absolutely dull and that's all they want us to dig into - never the poetry. Couldn't we at least get the chance to choose among the various works of the various authors? Still, I think there will be more contemporary prose and novels of current interest next semester, when we advance to a whole new level of the same kind of courses. Looking forward to that. A lot. They can't possibly argue that Shapescare is modern, can they? I just find that there is so much grand literature out there that's yet to be discovrered and given the credit it deserves, considered classic, and the above-mentioned writers are clearly folks I'd like to see more of on the University curriculums. Sometime we have to deal with the daily issues as well, not always delve into the past. Isn't solely a good idea, making a habit out of escaping to the bygone times. Everything wasn't so much better then. I hear the living conditions were awful during Sharespeak's era for instance. Much rather focus on the leading technological community that is Murakami's Japan. The long nights in Tokyo, the subways, the bars and the LOVE. In many different respects. Or Johan Harstad's gloomy, but well-functioning Scandinavia. More or less. Long roads to nowhere and rainy bus stops near Thórshavn. Also, we've agreed the downslope-to-doom atmosphere existed only inside Albert Åberg's head - right? Thing is, I want the lecturers to acknowledge and, simply, notice these ingenius creators of the most adorable pieces. I want them to be given more attention. For I am well aware that among the true intellectuals, it is my academic counterparts (see; I didn't write enemies!), the ones who form the reputable bastion of leadership at the faculty of arts, who remain the ones in charge of pointing out what's good and what's waste; they are the ones the other and also quite powerful intellectuals in the country listen to when it comes to naming the important works that will be influential on students in the coming years. They write reviews, they take part in all the debates; the public usually respect academics more than they should and value their opinions far more than necessary. But that's just my thought. Fact is, these guys have such infinite power, and I would want for them to use it wisely. Hence I only disagree with them so heavily, and so often, because I recognize the amount of knowledge and the peculiar positions they clearly behold. (Yeah, right. Coughs.) In many ways, seeing that many students are both slightly naïve when it comes to the matters they have to study, the questions of what they're being told, and in general very much susceptible to preaching, sorry teaching -and why shouldn't they be? - there need be a discussion as to what they (the lectors) shall in fact teach. And I, for one, will always involve myself in this debate, since it is so very essential to the condition of the students and to the significant literary canon we keep in this country. Currently, my wish is that there should be more topical literature at the Uni, and thus more topics to dicuss in class; but the tragedy is, we discuss so little. The teachers do, in reality, spend most of their time delivering monologues. They don't give lectures, they provide informative text retelling, same thing we get on the handouts, and then they leave. It's sufficient, but nothing more. And it's certainly not very hellraising. And now, I'm slightly sick of that. I want blazing Hell, not only through interpreting Dante's view on the Universes.

So, here and now, take my small advice: we want more literature that we could be genuinely enthusiastic about and that concerns us, more directly, literature that we could relate to more properly. Be it bad, controversial, chick-lit-like, difficult, boring or overly sophisticated. I want a broader spectre. A more exciting mix. As of the moment, we'll spend every week going through the safer stuff that is Vergil, Homer, Spearsheake, Kafka, Conrad, Woolf, etc. They're absolutely wonderful, please don't miscomprehend my true meaning here, but to be honest they are getting a bit old. And, perhaps, boring? Too safe. Too good. We need something to brighten up our day and go WHAT?! At least I rekcon I do. And - speaking of which - I don't need for people to tell me what to think. I need for people to ask me why I think so. And challenge the way I'm thinking. I need further influences, not plain information. After all, our consent should not be taken for granted. If we do not ask, maybe it's because we have no answers to anticipate? If teaching is based on the prepossessed common agreement and absolute general verity, there will be nothing to question. Whatsoever. Ever. I fear that this, and just this, may be their intention. Furthermore; we learn from ancient philosophers like Aristotle who prized fellow thinkers (unless they were women, in which case they were completely useless), old ones like Gadamer and more recent ones like Georg Johannesen (Norwegian professor of rhetoric, great man). No doubt, they're wise. No doubt we're in need of a critical overview of their wisdom. Problem is, there's no such aspect as being allowed to criticise at the University these days. You write assignment, they get assessed. You arrive, you learn, you leave. That's how student life works. Someday, I wish there's be room for dialogue. And outside references. Unconventional thinking that these leaders surely would not appreciate, not only, but which they'd - I'm sure - manage to tackle. I think we need more fighting. And I think more voices need to be heard at Uni Campus. This is how I let my own resound. Thanks for listening!

Double visions and illusions and the strangest interference

I could make long lists of things that make it difficult to concentrate. In fact, often it's due to concentration itself. I find it quite impossible to detach myself from thinking; which is convenient, for I am almost always alert and susceptible; yet at the same time, intereference in the form of thoughts poses my greatest distraction. And so, today, I've been to and fro - literally wandering in thoughts and focus. From Aristophanes to Flannery O'Connor to Homer. The antique version and the yellow one with the "d'oh". Actually, I did go from reading "The Odyssey" to watching "The Simpsons". NOT a brilliant move. Admittedly, I can bring absence of mind upon myself as well. But it was the episode where he's breeding a lobster and I love it and I just had to be excused for a short break, whilst the other guy with the cape and swords was battling cyclops or something, I don't really remember. Could have been the yellow one instead, or maybe it was Maggie? See my point? Anyways; speaking of Flannery O'Connor; I'm a fan! I love tales from the South (that's the US again); Sue Monk Kidd and the classics alike, it's something about the atmosphere that grips me; and hers are some of the best ever written. Today, it was one of her most famous, "The life you save may be your own", a very strange but haunting piece that might appear quite simple an unoriginal - at first reading - but then you realise it so much more than that, and much more complex; it's disgusting and equally beautiful and very tragic. Also, it has a bunch of main characters that just amazes you, captivates you, despite all their simplicity. Three pages in, and you sense there's something esssentially wrong going on. I can read through whole novels without any such notion springing to mind, here it was present at once. Gotta love stories like that, and did I mention - I love novellas? This one's exceptionally good; I mean, there's a reason why it's part of our course; and it has a spooky undertone - indeed, it has loads of subtexts and possible between-the-lines interpretations. Probably could be related to a bigger picture too. But the way I see it, her novella is - in reality - meant to be as simplistic as it looks. In the sense that it deals with basic humanity. And that is in no way solely favourable. Yes, I've been watching "Doctor Who" tonight, on top of all the rest, and hence I get these peculiar thoughts about humans. No stupid apes on this occasion; but apart from that, O'Connor's words are perfectly in line with the ones proclaimed by McGann's Doctor. True, the TV-movie, and I know it's utter crap but it's kind of hilarious too. Moreover, and in my defence, I hadn't been able to see all of it before, so I reckoned it was about time. Adding to my above-mentioned matters of distraction, I got so inspired by said O'Connor (and McGann, will try to put that off till later) that I had to use some of her plotlines for some self-made poetry. Her protagonist; the subtle, mysterious, diffuse and in the end quite creepy Mr. Shiftlet; is basically made for a poem. Can't beat that. And consequently, here's something in honour of him. Tried to reflect the tone of the tale, and the changing of personalities; these underlying truths; and the changing between attitudes. Beware that this is a man who is not clear about who he's acting as, what or who he's currently being, with whose voice he speaks; so there's a doubleness and confusion to the poem - and the story - which was immensely hard to capture. In order to get the big picture, at least as far as O'Connor is concerned, read the whole story. To get a slight hint of what a corrupted man might be like, and be tempted to read the story, here's the making:

"Saving lives/For Flannery O'Connor" - get the (obvious) pun?
By Scaramouche, the Po(t)et and The Doctor's woman. I would come with him anyday. No matter if he looked like Tennant, Eccleston, Davison or McGann. My favourites. Sexy beasts, all of them. And he can change appearances as he pleases, can't he? Best cunning plot line ever! And, oh, I have noticed the similarities here - in case you wondered. I noticed them immediately and it scares me more than Eric Roberts' ugly make-up ever will. The Doctor leaves his footprints all over my life! He intrudes on my sources of inspiration! And - I don't mind.

Let me tell you honestly,
admit with all my candour
I ain't good at reading stuff into stuff
I hardly ever do, and when I seldom try,
end up with lines that do not rhyme

Let me explain my purpose,
elaborate on my arrival here;
I ain't too clever at coming forth as true
how you'd expect an energetic man to be
when taking on the arduous tolls of living

If you bring me water I shall drink, for
I am but a simple man of sole distinction
the only grand affliction I bequeath
was being born into a world of wry deceit

To sense beside the very meanings of your grasp
And work without the fears that fabricate your mask
Allow me to endure but never to induldge, I swore
There is no black, no white, but I can see what's grey

If you should bring me back to health
from every wrongdoing that made one qualm
the only way to thank was with the words
I ain't no subtle feature to be found

I seek to please in pleasant company
for whenever I do leave, it will be permanent
I never make no plans and don't return
The less I deal with rebounding,
the fewer treads must I pick up

I request nothing but the sailor's pay
to have a virtuous face for recollection
as we are running steadfastly about
I pay my debts, no more at all
can shipmen as myself afford

**
(last, this little epilogue from the road to nowhere)

and such round off the tale of inconsistent men
not to spoil, and not to give too freely, but maintain;
the one who entered, went away, and robbed these strangers
for all the loving or deliberation, none was ever sure
the silence soon decends and seems the very same
may he rest peacefully or sleep in pains forever
who cares what he will do, who's known to no-one
and who knows nothing of the ones who would condemn

as everything converges to the ground again
and beckons to be turned once more to dust
he'll walk within, forever on, and neither is he
feeble nor is he ever in all consequences strong

Death and Disappointment

R.I.P. HEATH LEDGER
(4 April 1979 - 22 January 2008)

Something is seriously wrong in the state of Hollywood: It was with great sorrow that I discovered the news on Heath Ledger's death last night; an inicident that happened somewhat all of a sudden, and out of the blue. However, it has now been revealed that the young actor struggled with severe drug problems and had suffered from a heavy depression after the break-up with ex-finacée Michelle Williams, increasing said drug abuse even more. He'd been to rehab last year for treating a heroin addiction, which hadn't really helped, and lately his condition had got worse; continuously declining. He was introverted and would not seek help, causing friends like Jake Gyllenhaal and, naturally, Michelle Williams to worry a great deal. And yesterday, he apparently took an overdose of sleeping pills, either by accident or out of free will, no-one knows. Such a sad fate, such a pointless, dreadful, miserable waste. And a terrible loss for his family and young daughter. What is even worse, though, is this tendency amongst the upcoming Hollywood idols like Heath to get absorbed in a wirlwind world of dope, alcohol, random loveless sex, wild partying, stripping at night clubs, battling for children with various partners (Britney, for one, is probably guilty of all) and so on; strange affairs which were previously scandalous behaviour has now turned into every-day topics in the newspapers' gossip columns, and we don't even blink when reading about it. It is an escalating trend, a critical issue, and it's a perfectly common and "normal" (for these people, at least) habit that is no longer shocking nor surprising. People actually have to die before we understand how massive these problems have become, and how inhumane the pressure on the young stars is. What they go through, on a daily basis, and how the paparazzi is a nerveracking threat to them every second of their lives. They exist in a crazy community, that's pretty narrow too, and it's now beyond dangerous. Brad Renfro died earlier this month, also he from drugs, then there's Anna Nicole Smith and her likes, all these presumably senseless - but in truth, perhaps they're rather genuinely unhappy - individuals who turned to the easier solutions and who were captured by a destructive lifestyle they didn't know how to get out of, one which eventually became their demise. I feel so sorry for these people. Of course, most of them do really stupid things as well; quite often; Britney's obituary has already been written, news agency AP recently stated, and I can't say she didn't earn it. But then again, with what she's been forced through, what should we expect - and how could she have been any different? The demands are ridiculous. The idea of the perfect human being rules in this business; within Hollywood itself and other places following its traditions; ironically procuring the exact opposite, which is outrageous living, mental illness, physical pain; mostly self-induced, although the forces that drive the celebs or wannabe-celebs in question are not necessarily created by themselves, but most likely by the ones they consider their own "idols"; whom they've seen being granted success and thus want to resemble. Which is, in most cases, a misleading and dubious plan. For some unfortunate souls like Heath Ledger, it ends in utter tragedy. If one thing, he will have stated an example that his colleagues must attempt not to copy. And perhaps those who have already got into this complete mess will take notice and find some warning in what's happened to him. I, personally, will forever remember this very talented actor for his unique, gripping portrayal of cowboy Ennis in "Brokeback Mountain", one of my all-time favourite westerns, and - in particular - for his role in "A knight's tale" which was brilliant; with Heath starring alongside many of my favourite actors and with music by no other than Queen. Unfortunately, I have not seen so many of Heath's other filnms, but I will definately get to watching them now; the best way, I find, to honour his memory. May he rest in peace and may young Hollywood finally learn to get a grip on themselves. We don't need this kind of news, and we certainly can do without this kind of losses.

Road to the Oscars: Moreover, maintaining focus on the film industry, the Oscar nominations were made public this week and to my great disappointment, "Atonement" stars Keira and James received none. This is quite shocking, considering the absolutely amazing performances they gave in this film, and especially if you consider the competition; the people who beat them to the final rounds. One I can live with, though: Viggo Mortensen is nominated for "Eastern Promises"; unexpected but most deservedly. May no other actor come close to winning. If James McAvoy is being neglected, so groundlessly, the least they can do is give the prize to the only other person worthy of receiving it. Hang on, Gerry isn't even mentioned. Oh, am I surprised? Think not. To hope that "300" or "Grindhouse" would win anything at all, at such a "serious" award show, filled with hypocrisy and "politically correct"-nonsense, was rather naïve I suppose. George Clooney, Philip Seamour Hoffman and Cate Blanchett are nominated for the umpteenth times, hurray. Did I say politics? Maybe the jury is filled with fanboys instead? Furter noteable mentionings; "3:10 to Yuma" is nominated in all categories of sound and music, which is bizarre but excellent, "Enchanted" is - probably because it's one of very few musicals of the year - nominated for no less than three songs; which is, I believe, all the songs that were in the film. So, chances are it will win at least one! Me hopes! And last but not least: Saoirse Ronan is nominated for best Supporting Actress for "Atonement", good on her, and apart from that the film is nominated in all possible categories except for the ones dealing with Keira and James; a.o. Best Film, and if it doesn't win that, these judge people should be labelled insane. Still, all the nominations it has received are wonderful - as appropriate choice - but all in all, the show itself remains unfair. Johnny Depp has been nominated for best actor, for his third year in a row or something like that, and we all know he's not going to win this time around, either, so I don't understand why they even bother nominating him - only to make is fans miserable when he's deprived of his so-well-earnt award once again. I conclude, as I do each year, that soon I have to establish my own Oscar-equal event to honour the actors and actresses I love and the films I feel deserve the most credit. I never agree with the people in charge, anyway. How dare they ignore the true masterpieces? Why must they consistently give the Oscars to the "safe bets"; the ones who're so obvious and so boring, you don't even remember. Gerry as Leonidas for an Academy Award, or Amy Adams as Giselle, or Russel Crowe as Ben Wade, that'd be something. Otherwise, the show goes untiringly and ever so relentlessly on; and I will watch, as I always do, with a lump in my throat and aggression growing in my stomach. Go Viggo! Go "Atonement"! Fingers crossed that Johnny Depp may at last be granted a golden statue of his own; I dare not even believe I can hope.

Hunches on something way back

Jeg husker første gang jeg leste "Ringeren i Notre Dame" av Victor Hugo. Jeg var vel en elleve-tolv år gammel, jeg hadde nettopp begynt å lese De Store Klassikerne. Det var like etter å ha sett Disneyfilmen ved samme navn, og boken fikk meg til å legge denne for hat. Som en av få Disneyfilmer jeg er istand til å hate; jeg som vanligvis putter alt dertil relatert på pidestall og forgyller det i gull og grønnskollete omtaler. Men ikke denne; selv om musikken er fin og handlingen forsåvidt er okei. Den hevder tross alt å være basert på Hugos original. Og hvordan går det an å rote til en så unik og ubeksrivelig medrivende historie? Hvordan går det an å lage barnefilm av noe slikt? Jeg kommer nok aldri til å få svar på dét, men det har plaget med siden. Boken er ikke for sarte sjeler, og jeg har ikke orket å lese den særlig mange ganger til. Brutal som fy og med en slutt som kan drepe det man måtte ha besittet av lystig humør og troen på det gode i mennesket, oppgjennom et langt (eller, i mitt tilfelle, relativt ungt) liv. Like fullt er det en av mine absolutte favorittromaner, og hovedpersonen Esmeralda har alltid vært en av mine yndlingsheltinner. Hun og geiten, selvsagt. Eneste lille detalj Disney valgte å inkludere, harmløs som den er. Også plusset de på med denne fullstendig upassende happy ending'en og alle ble glade og jeg blir igrunnen veldig kvalm, så la meg endelig slippe å snakke mer om dét. Jeg prøver å ikke henfalle for meget til filosofering over triste verker, det være seg romaner eller filmer, men av alle ting ble jeg da slynget rett inn i en "Ringeren i Notre Dame"-mimrestund i formiddag, uvisst av hvilken grunn. Det resulterte i allefall i dette og påfølgende skriblerier. Jeg satt og leste pensum, og dagens utvalgte tekst var "Aeniden" av Vergil, hvilket de heldige som har lest den antageligvis vil si seg enig i at er en usedvanlig tung og ubehjelpelig sak overlesset med vanskelige navn. Mengder av intriger og guddommelig innblanding (også kalt divine intervention; for dem som har sett "Pulp Fiction", host host) og kriger, død, selvmord, ubeleilige graviditeter - og likevel var det ekstremt langtekkelig. Pluss at jeg forstod svært lite. Håper den tilhørende forelesningen vil fungere som en oppklaring. Før den tid har jeg derimot rukket å bli særdeles opphengt i formen på utdraget vi har fått utdelt, det eneste som fascinerte meg det minste, og fant ut at jeg jaggu burde prøve meg på noe lignende selv. Fritt versemål og nokså episke fortellinger med en genuint dikterisk vinkling. Fascinerende, men ikke bare fordelaktig. Hele "Aeniden" er skrevet som en rytmisk prosatekst, og det gjør den mer eller mindre umulig å få sammenheng i; dette blir forhåpentligvis litt mer lettfattelig. For, den ene impulsen fulgte den andre, og så dukket plutselig navnet Phoebus opp, etterfulgt av at en idé som minnet ettertrykkelig om - ja, nemlig - la seg på netthinnen og overskygget det som skulle være iherdig, videre lekselesning av Aristoteles' utpreget selvhøytidelige og kvinnefiendtlige versjon av Setningsoppbygging for Dummies; "Om diktekunsten". Nok sagt om den. Etterhvert ble Phoebus til Phoebius, fordi det klang bedre, og tematikken ble flikket litt på, og jeg ble trist og nostalgisk og fikk nesten tårer i øynene med tanke på tragedien jeg skrev om. Men, med lærdom i tidligere poster om hvordan takle sorg: jeg strukturerte både diktet og meg selv utav hele miséren. Så dette er en revidert, men ikke endelig utgave av mitt lille epos om Quasimodo, Esmeralda og Phoebius. Dessverre uten geiten. Han passet ikke inn og jeg vil ikke dra en Disney. Hersens omskrivinger. Jeg har benyttet et versemål som definitivt ikke er konsekvent, eller flytende; som blir mer og mer sonetteaktig utover, og sikkert er litt for kortfattet i forhold til de klassiske eposene, litt for lite meningsbærende også; og skikkelig moderne, selv om jeg prøvde å legge meg på en mer sofistikert språklig linje. Merk at alt dette da er tilsiktet, og ikke et irritasjonsmoment. Vel, kanhende det også. Men hele greien er, tross alt, fortalt av en forvirret, pukkelrygget, meget formsådd og ulykkelig kirketjener som nettopp har sett sin tapte sigøynerkjærlighet bli hengt. I all offentlighet. Litt annerledes enn Disneybrullyp og dansende steinfigurer, kan man si. Jeg bidrar her med min variant:

"Den besynderliges lignelse" - [draft] - Quasimodos tale til den anklagede
Av Scaramouche, Po(t)eten, og med all mulig takk til nok en genial franskmann. Fine med-poetene!

Hører du skrikene, Phoebius?
Over larmen fra byen, den tynne falsetten;
kan du oppfatte stemmen som roper i vrede?
Mens timene spinner avsted
du måtte lære deg å vente i folketomme rom,
med alt du erindrer, de flagrende skjørter;
tenker du klarere nå?
Hva trodde den mester som sendte sin yngste
avsted, med protesjéens umodne sinne til last
så uendelig lite i bakhånd
Ravnsvarte lokker du forgjeves beskuet, og
komplimenterte så fromt at det nesten gjør ondt
Ville du bedre din neste,
slik det beste var uoppnåelig, endog for deg,
tok du for deg, noensinne, det andre sa mulig
Lyttet du en gang til stemmen?
kalte på henne foruten det navn som var egentlig hennes
aldri i din munn; de ukvemsord ellers ble brukt
Men gjorde det deg vennligere stemt?
Hun bærer fakkelen; gyllent i skinnet; dekkende
hodet høyt hevet over den allmue som avgir hån
Og var du aldri deres like,
med dine mangelfulle svar, der unngikk nektelser,
bekreftelser og slikt man ellers kunne brukt imot deg
Rett skal være rett med overlegg
Du skydde sannheten som pesten, Phoebius, og tillot
den i langsom nedbrytning å ugjendrivelig forgå
Var du bevisst denne smerte
de sterkeste pinsler hun i stillhet overvar,
men ei reelt kunne føle lik ditt bedrag
Neppe sen om å kysse speilbildet
hennes rødmende smil, hennes isnende blod
det flyktigste du nesten unnlot å fange
Undertiden hennes tilstand forvridd
En fabulering til fengsel og en uhørt dom;
satt utenfor det selv hun ubetinget overga
Du var en uhellsvanger lykkes smed
budbærer om allting uforskyldt gjenstridig;
en utsidens betrakter, en fraskrævet forræder
Nevnes aldri med en stavelse igjen
Hverken i heder, ære eller kvaler; din samvittighet er ren
men tannløs, din suksess unngåelig; du svinner fra ditt åsyn
Ser du henne nå, din sjarlatan,
hun svever over denne jord, som du vil vandre lenger;
måtte dine skritt bli sporløse, frenetisk stikkende,
Kan du forstå, kan du omsider innse?
Overdøve utslag av din selvformådde sjette sans
og grundige ovebevisning om egen insignifikans
Hun ville vist deg mer enn dét
I rytmen av sine raske trinn og viltre dans;
som frigjort fra lenker, de hun var tiltenkt;
Der fantes ingen lydig sjel
Så, hvilken mann er han som unngår dype innsjøer av savn
må dette blikk bli ånden som deg hjemsøker i drømme
Mens du for evig vil erindre hennes favn

Får aldri nok av menn med hatt

...cowboyhatt, vel og merke. Trodde du det var over og ut for showdowns og skingrende munnspillsoloer, kanskje? Tro om igjen! Her er Scaras nedtegnelser over en gedigen stund i kinosalen; beste stedet i verden å tilbringe lørdagskvelden.

Dette er ikke en anmeldelse. Dette er en reaksjon. Var på kino ikveld og så "3:10 to Yuma" og det var en meget sterk opplevelse som krever litt utblåsning, mer enn et konsist tilbakeblikk. Denne filmen var blant dem jeg oppførte på min berømmelige liste over fjorårets mest oppskrytte, disse potensielle klassikerne som jeg har vært på etterskudd med å få sett, og som jeg da har gledet meg intenst til siden jeg så den annonsert på kinotoppen i USA og leste de vanvittige hyllestkritikkene den da mottok på Imdb. Og etter nå å ha fått ta dette storartede verket nærmere i øyesyn, kan jeg ikke annet enn å stille meg helhjetet bifallende til alt skrytet, all forhåndsomtalen, dette var virkelig fabelaktig - nøyaktig like fantastisk briljant fabelaktig som jeg har kunnet forestille meg siden September i fjor, da den hadde premiere i nevnte USA. Kjipe kinomatografene i Norge. Men nok om det, i sannhet på tide at man laget en film som dette; jeg mener, HVOR deilig er der ikke å kunne lene seg tilbake i en myk kinostol og bare nyte, til fulle, en god, gammeldags, rustenbrun, møkkete, blodig, voldsom, gripende, EKTE westernfilm? Selv i år 2008, midt inni de moderne teknologiske duppedittenes tidsalder; med all sin CGI og annet møl, alle dens blaserte dandyskuespillere uten hjerte og sjel; også dukker da heldigvis disse små glimtene av gammel storhet opp i horisonten; jeg er så heldig at jeg har fått se fire stykker nylig: musicalfilmens gjenoppstandelse i form av "Across the Universe", Disneykonsernets tegnefilmcomeback med "Enchanted", krigsdramaets nyrenessanse eksemplifisert med "Atonement", og nå: en real western som sendte meg rett tilbake i tid, til "Once upon a time in the west" og dens like, disse guddommelige verkene som vil leve evig; og om den ikke var riktig der oppe, ikke helt, var det ikke langt unna. "3:10 to Yuma" er aldeles briljant på de aller fleste nivåer; Russel Crowe som en uhyre...eller uhyrlig, burde jeg vel heller si, karismatisk skurk var høydepunktet for min del. Han tok simpelthen det beste fra alle sine foregående roller og innlemmet hele sulamitten i en fantastisk tolkning av én eneste gangstercowboy med så mye glimt i øyet at man kunne dødd av mindre. Var visst noen som gjorde det også, jeg hadde såpass med pusteproblemer at jeg ikke tror jeg fikk med meg alt sammen. Å "nagle fast noen med blikket" får liksom litt ny mening etter å ha sett Russels Ben Wade i aksjon. Funket bra på kvinnene i salen óg, etter hva jeg kunne observere. Han hadde autoriteten, elegansen, alvoret og de små eksentrisitetene (fugleperspektiv, haha) som gjorde rollefiguren hans uforglemmelig og fikk meg til å heie mer intenst på filmens skurkealibi enn jeg noensinne kan erindre å ha gjort tidligere. La meg også nevne, i forbifarten, at få andre skuespillere (med unntak av en viss Butler som han tidvis ligner så fælt på at jeg får (enda mer) åndenød) kler historiske kostymer mer enn denne mannen. Og cowboyhatten, da, den klassiske svarte cowboyhatten med snor. Mot Christian Bales hvite. Går det an! Jeg smilte i allefall fraøre til øre over den fantastiske bruken av gamle klisjéer, fordi det var så gjennomført og så vellaget at det bare økte kvaliteten; det er nettopp dette som gjør den til en slik storfilm. En sterk annenplass, på denne min uoffisielle rangering av det beste av det beste av filmens forskjellige klassiker-elementer, følger musikken - som var helt på høyde med Ennio Morricone, uten tvil - laget av en viss Marco Beltrami, som tidligere har komponert soundtrack for det mest bisarre utvalg av grøssere, en bråte skrekkfilmer - og skandinaviske storproduksjoner. Blant dem, to av svært få skandinaviske filmer jeg har greid å like: "Vikaren" og "Jeg er Dina" (hvor Doctor'n min er med). Av alle ting. Men her gjorde han en superb jobb, må jeg si, og kanskje kan denne innsatsen bidra til et par nye, mer givende oppdrag i fremtiden. Med mindre han synes "Dracula 2000" er en milepæl å være stolt av, og ha som karriereklimaks. Om ikke annet klarer Beltrami i det minste å være det manglende mellomleddet mellom både Doctor Who, Gerard Butler og, altså, "3:10 to Yuma". Imponerende. Dernest, ikke minst, det som gjennomgående kanskje bar filmen i størst grad, nemlig samspillet mellom Russel Crowe og - vel, hva skal man si; motstander er ikke rette ordet, men motmann bør funke - Christian Bale. Som hadde returnert for en stakket stund til habitten og look'en fra "Ildens herskere" og jeg hadde absolutt ikke noe å utsette på dét. (Men ser frem til å nyte ham i ettersittende Batman-drakt snart, likeså.) Det var nok ikke et ordentlig vennskap, men heller et idyllisk fiendskap som oppstod dem imellom, og dette gjorde handlingen desto mer spennende - og slutten uendelig tragisk. Jada, jeg satt med tårer i øynene og var helt betuttet over at det måtte ende slik, selv om jeg ville blitt skikkelig bitter om det hadde endt noe annerledes. Uansett, de hadde vesentlig mer kjemi - på tross av sitt ytterst kompliserte forhold - enn hva man vanligvis får anledning til å bivåne på det store lerret. Åh, gnistrende bitterhet og dirrende harme og intens beundring og gjensidig respekt. På én gang. Mellom to ubeskrivelig kjekke menn; fra et ungt, overhormonelt, übersentimentalt kvinnesynspunkt. Glad jeg ikke ble bedt om å velge der, haha. Ville antageligvis fått gedigne kvaler; likesom jeg, også av den grunn, skulle ønske at slutten på filmen hadde kunnet innebære litt mindre av nettopp dette: utvelging av alternativer. Eventuelt utelukking av samme. En riktig avslutning, absolutt, men genuint sørgmodig. Bortsett fra dét, som jeg heller ikke kan klage på, fikk jeg min dose av hester i fri gallopp, dilligencer, røveri, bakholdsangrep, luring i fjellene, baroppgjør, små togsteder, saloondører (favorittsekvens: Ben slår opp dørene, går inn, og Charlie entrer idet dørene slår tilbake; stilfullt av en annen verden!) damplokomotiv, eksplosjoner, borgerkrigsproblematikk, jernbanebygging osv. Masse indirekte Sergio Leone-referanser å hente der; og originalfilmen som denne er bygget på - noen vil vel kalle det en remake, jeg kaller det en nyere versjon, mye mer positivt - er jo fra Leones egen æra. Jeg er sjeleglad for at noen bevarer disse tradisjonene. Selv om det ikke er for alle, selv om sikkert mange er uenige; publikum i kveld var særdeles blandet; noen klappet og var helt i hundre, andre klarte ikke engasjere nok til å kvale en gjest, andre igjen klarte ikke la være å sovne. Da ble jeg forarget. Men det sier mer om dem, enn om filmen. Den hadde fortjent et helhetlig entusiastisk gjeng publikummere. Men, tilbake til saken, kanskje er det for mye å be om en fortsettelse; en gjentagelse av denne suksessen; at de følger opp med en ny tradisjonen som består i å holde godt gammeldags filmhåndtverk i hevd, at noen innser at det går an å beholde en del av de gamle teknikkene og bare sped på med de nye. Jeg vet ikke hva folk egentlig vil ha; om de vil videre, ha noe helt nytt, noe annet, men jeg hadde håpet at "3:10 to Yuma" kunne stå som et glitrende bevis på hvor heldig utfallet kan bli om produsentene bare prøver iherdig nok å skape noe som nettopp er nytt, men likevel benytter seg av de gode tingene som alltid har funket. Hvilket vil si å hente inspirasjon fra klassikerne. Ja, jeg håper inderlig at denne filmen får bli stående som et slikt forbilde for kommende tider og at den kan få æren av å innlede en bedre vane for filmskapere generelt. At de kan lære. Vi trenger slike filmer. De gjør godt for kropp, sjel, den ekteste av ekte filmentusiasme, sentimentalitetens mørke irrganger og mannebensdyrkelsen. Jeg applauderer!

Sorrow (part two)

Should probably be listening to Pink Floyd's brilliant track by the same title - "Sorrow" - at the moment, writing these themed pieces, but I'm instead keeping Supertramp in the player, stuck on repeat. Love! Have bought both "Even in the quietest moments" AND "Crisis? What crisis?" this week and I just can't find anything else (save for Queen, which is always present, and Roxy now and then) which is worthy of taking over right now. Will never leave the seventies era. Love!

"sorrow/and itself " - more specifically
By Scaramouche, the Po(t)et, concerning the condition as a more abstraxt feeling portrayed in metaphorical words, not pinpointed directly. Experimenting, also, with form and free verse and word constellations. Somewhat...minimalistic and futuristic. Cubism, is the word that strikes me. Shape is of the essence. Or maybe not. It is in no way appropriate, regarding the meaning. Basically, though, I like the words and I place them after each other. With no specific purpose at hand. All in all, it's just plain sad.

black squares
into which
pierced needles
soon carried
into frames
of white
let alone
content such
as embedded
by thin strokes
further
drawn out
becoming lighter
and they
dance into
new blackness

it is all
pointless
as it is
meaningless
and truly
takes one strong
to keep one
hanging on
- rule out the weak
whilst the
impossible
(measures of)
plainness
follows
indefinite
(measures of)
emptiness
- rule out the meak
and fully
taking notice
as within a song
we simply trail along

Sorrow (part one)

Gode råd med utgangspunkt i det selvopplevde. Jeg har opparbeidet meg en formening om at de beste metoder for bearbeidelse av sorg ofte består i å omskape den til et eller annet konstruktivt; ikke tvinge seg til å være lykkelig, men i allefall gjøre den mer håndterlig; eventuelt skyve den såpass langt unna at man slipper å tenke på den og bare ta avstand fra hele greien. Hvilket, strengt tatt, er det jeg oftest gjør - men hvis jeg da først vrenger ut sjelen min på et stykke papir, i form av dikt (prosa novelle essay or whatever), hvis jeg for én gangs skyld velger den løsningen, kan det være like greit å jobbe med det sørgmodige innholdet som dukker opp på en måte som gjør det såpass strukturert at man nesten glemmer hvorfor man skrev det i utgangspunktet. Å nøkternt redigere de sorgtunge ordene og sette dem inn i en leselig sammenheng er faktisk en glimrende type terapi, istedet for å bare legge til side som noe "man aldri skal vise til noen". Jeg er nemlig av den oppfatning av følelsesladde, selvreflekterende dikt har potensiale til å være blant de aller aller beste. Så, det blir en dobbel gevinst. Man gjør sorgen mer oversiktlig, mer håndterlig, får den på en litt mer strukturert avstand. Og man sitter igjen med noe man faktisk kan levere videre til allmenn lesning. Dessuten, når jeg snakker om struktur innebærer det altså ikke den ødeleggende korrekturlesningen norsklærere, professorer og veiledere bedriver og som går ut på å putte teksten inn i en ramme der den passer vel og bra til en desto mindre bra karakter de fant frem til ved å slå terning. Neida. Strukturere vil her si å ta de mange usammenhengende utblåsningene og forlorne språklige bildene og skape poesi utav dem. De er et grunnlag, selv har man midlene. Så må man konsentrere seg om budskapet på en mer givende måte enn kun å fortsette med å grine over det, det er min storslagne filosofi. Man tager deretter prosaen, de frittstående tankespinneriene og plasserer dem i en rim/rytme-sammenheng, eller hva som helst. Kanskje kan de stå som de er, bare man samler dem og gir dem en tittel. Uansett bør man stille seg mer kritisk til egne arbeider enn man vanligvis gjør, i denne sammenheng, fordi sjelen ofte blir en smule for mye utlevert når man skriver i affekt. Og, før jeg nå begynner å ligne faretruende mye på der "slik lager du en drage og får den til å fly bak pappas bil"-oppskriftene i Donald: det aller viktigste er å få det ut. Vri ut sorgen i ordrik betydning. Det verste er å beholde den inni seg, for å gå og dyrke effektene av den; la den vokse til en gedigen verkebyll det er umulig å få hull på. Vil vi ikke ha noe av. Da heller ta papiret i bruk. Eller bloggen. De påfølgende skriveriene og innleggene er litt (eller, eh, særdeles) inspirert av den overstående bruksansvisningen på sorgterapi. Det trengs iblant. Ikke bare for sorg, men generelt når man er nedfor. Hjelper å skrive. Men jeg begynner å bli litt lei forfatterne som bare rabler i vei om egne traumer; det blir ikke poetisk, det blir bare tragisk og enformig. Man må kunne bruke selv de verste følelsene til noe oppbyggelig, om man vil dele dem med andre, og oppbyggelig betyr da her noe som faktisk gir en slags mening. Om enn utrolig trist. Tristhet er ikke bare dumt, selv om man primært bør leve livet med et smil.

"Døden som en lørdagskveld"
Av Scaramouche, Po(t)eten, mest fordi jeg leste dikt i dag og ble så inspirert av Bjørnson(s "Salme II") og Obstfelder(s "Navnløs"), som er noen veldig veldig veldig fine dikt jeg er så heldig at jeg får lov å ha på pensum; tenk, jeg får studere dette, det er helt...absurd genialt, i allefall frem til jeg begynner med "narrativ tekstanalyse i antikken", ugh, så kan jeg nyte å ha lekser som ikke føles som lekser, og bare er en nytelse å "komme seg gjennom"; ingen prøvelse akkurat, selv om enkelte av diktene er mer utfordrende enn andre. Men aller mest; aller aller mest; skrev jeg dette diktet på grunn av den ene linjen som til slutt ble utpekt som tittelen; simpelthen fordi det er en genial tittel, kanskje en av de aller beste jeg har kommet på, om jeg får si det selv - uten å virke helt überoverlegenarrogant, for det er jeg ikke. Og jeg burde strengt tatt gi Sigbjørn Obstfelder mesteparten av kred'en, uansett.

som når solen endelig går ned
og lysene de slukkes
over jorden og vi vandrer inn
i mørkets favn; vi lykkes;
tenker jeg på døden
som en lørdagskveld, på ny,
alltid lir mot sluttfaser
og atter morgengry
nye stunder, nye timer,
men tenk; å kunne sovne inn
med ukens siste arbeidsdag og legge seg
til sist, med fred i sinn
på likt med flammene som ebber ut,
i himmelhvelvens fargede lanterne
og vekene som brenner ned til grunnen,
før de slukner i det fjerne;
lite kan vi bruke til å føre arven videre
selv om der ennå finnes skapelser av skjær uviktighet
detaljene blir brøkdeler i en uhåndterlig masse
unntagen disse klareste bevis på vår forgjengelighet
men jeg har fått nyte meget i mitt liv,
så meget vakkert, jeg var herlighetens gjest
i grunnen trengs der lite mer for meg
enn fred, en siste lykkens rest
en aller siste reise mot en nattetime,
som jeg aldri klarte gjenoppstå ifra;
et ønske om en tryggere tilværelse
jeg skimtet, selv i livet, nå og da
slik vender jeg tilbake, til mottakelse,
men til forandring
og villig lot meg selv bli del
av evighetens vandring

Lille Scara Skoleflink

Ytterligere, og enda viktigere, med desto mer grunn til å smile: en kort oppdatering omkring fjorårets geberder og åpenbare, lille bragd. Som var såpass uventet at den fortjener ekstra stor skriftstørrelse.

Jeg har bestått forberedende!
Jeg er ferdig med ExPhil for evig og alltid og trenger aldri mer å åpne en språkanalytiskretorikkhumaniorabok i hele mitt liv!

Grunn til å feire! :) Og, intet mindre, jeg har da bestått med glans; resultatlistene forteller at jeg fikk én B og to C'er, hvilket (altså) var over all forventing om man tar med i beregningen at jeg (tross alt) hadde mest lyst å kaste bøkene ut gjennom vinduet, mens jeg leste i dem, kjølhale foreleseren(e), brenne opp forelesningssalen og boikotte eksamensinnleveringene. Eventuelt være litt mer defensiv og fryktelig selvmedlidende og droppe ut, gi faen i alt og bosette meg under Den Blå Stenen, men jeg er nå en gang litt for temperamentsfull og kampvillig til slikt. Så likevel, og tross alt, alle prøvelser og alle konfliktfremkallende, negative vibber, jeg beviste en gang for alle at jeg ER i stand til å bearbeide både meg selv og det iltre gemyttet og komme meg gjennom selv det kjedeligste av det kjedelige med stor K. Jeg kan nok smykke meg med tredve nye studiepoeng, et innvilget stipend, en halvferdig bachelorgrad og fine penger for de hersens bøkene jeg lot være å maltraktere og heller solgte med glede og uten nærmere ettertanker og, ja, med en pen liten inntjening på kjøpet. Dessuten føler jeg egentlig at det er veldig rettferdig, veldig tilfredsstillende, å få litt igjen for all min jobbing denne høsten, litt skikkelig utbytte. Hvis jeg hadde strøket hadde jeg følt at alt var så sinnsykt forgjeves. Men neida, de ønsker åpenbart fremdeles å ha meg i systemet, de bare setter meg på prøve av og til. Bokstavelig talt. Og jeg svarer som best jeg kan, og noen ganger litt på kanten. I den sammenheng: det er ikke bare Johan Harstad som er i stand til å forpurre gamle barndomsminner. Kan jeg herdved bekrefte. Ei heller er han den eneste som er kapabel når det gjelder å herpesere barndommens lyriske klenodier. Vi som nyttiggjør oss barnerim og -helter for vår egen vinnings skyld, vi er nå ganske oppfinnsomme. Jeg forventer blandene reaksjoner på denne, som jeg til og med måtte fikse litt på melodien til:

"Lille Scara Skoleflink"
Av Scaramouche, po(t)eten, løselig basert på den usigelig irriterende barnesangen om han der langbente eklingen med overraskende store koordinasjonsvansker som liker å bruke folks hatter til intrikate treningsøvelser - endog i regnvær - og sannsynligvis hadde hatt mest sunt av en lang ferie i varmere strøk, lang unna de hattebærende. Itsy bitsy bla bla bla. Og hvem sa at jeg ikke var akademiskanalytisk?! (Er vel heller noe med vinklingen det står på.)

Lille Scara Skoleflink, hun trodde alt gikk skeis
Men så viste hun seg å ha lært litt underveis
Tross i at hun tenkte "kanskje er det siste reis"
For Lille Scara gikk det overhodet ikke skeis

Lille Scara Skoleflink hun jobber veldig hardt
Ofte sitter hun og leser helt til langt på natt
Eller kanskje skriver hun seg overtrøtt og matt
På Bloggsider og annet dill, til dataen får fnatt

Men Lille Scara Skoleflink består visst likevel
Hun er såpass fornøyd at hun kan knapt nok tro det selv
UiB vil ha en akademiker på stell
Men Lille Scara, hun blir aldri konvensjoners trell

Lille Scara skoleflink hun skrev i timer tre
Leverte inn en eksamen, dro for å drikke te
Skalv på hånden, livredd for hva nå som ville skje
Men Lille Scara lyktes stort og kom hjem med en B!

Så lær av Lille Scara, hun har uvaner i fleng
Hun står opp altfor sent, og kommer aldri seg i seng
Men hun tror på lykken i en fager blomstereng
Hvor hun kan løpe rundt, og sloss, men aldri få seg deng

Weee for meg! Og min usannsynlig merkelige oppfinnsomhet når det gjelder enderim!

All smiles

"En lignelse om lettelse"
Av Scaramouche, Po(t)eten, basert på inspirasjon fra over fjellet. Som min kloke mor sa: "Smil til verden selv om den er litt trist. Det er bedre å smile enn å være krigersk." Og det tenkte jeg at jeg skulle etterkomme, et livsmotto å følge slavisk, i det minste innen dikterkunsten. Jeg leser for øyeblikket den fabelaktige guiden til diktlesningen, "Lyrikkens liv", som er pensum på ALLV101 og som anbefales for alle som liker dikt. Tradisjonen tro begynner jeg med det som jeg finner aller mest interessant og utsetter Homer på ubestemt tid - gjør unna teori om poesi og prosa den første uken, lover godt - og jeg kan da ikke få lovprist denne boken nok. Den siterer fabelaktige forfattere, den tar for seg et glimrende utvalg dikt og gjengir dem på like glimrende vis, selv om "A far cry from Africa" ble tolket helt motstridende og oversatt direkte feil, de er likevel unnskyldt, for denne boken er lettlest og oversiktlig og absolutt ikke noe tradisjonelt oppslagsverk; de andre synes sikkert den er kjempeuoversiktlig, men jeg liker lærebøker som ikke vil være lærebokaktige; den ser ut som en roman og er nydelig innbundet; til og med designet er lekkert; og om jeg hater resten av pensum har jeg i allefall én bok som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg fikk utbytte av. Hurra! Ikke nok med det, her er litt teoribasert po(t)etvirksomhet i tillegg:

og vi kan smile bort de stundene som gjør oss ufri
som kun får ubehaget til å skylle over oss og hemme oss
da hver en muskel stivner til og hvert et steg blir tungt
for meget heller vil jeg gå i rikig retning, lett til bens,
og med et stadig frigjørende smil på mine lepper, lekent,
som lar meg lett forglemme alle innvendinger i gryningen
om enn kun for en annen stakket stund av kveld
som lar meg skyve fritt til side alt som kunne frata meg
mitt smil; i første omgangs pause, innen selve kampen atter tiltar, for
mitt smil; som er beskyttelsen jeg ønsker tilgang til ved handlinger
det bringer frem og videre frembringes av, en hendig sirkel;
standhaftig buet rundt min gledes kjernekraft og utslagsevne
likeså forgjeves påtenkt fjernet og forsøkt tvunget til å føye seg
unna alle anelser av rykk og napp i vikene, de ørsmå hull
av frihetstegn; i hud; på ny i egenskap av smil, mitt smil, jeg underkaster meg
ei dem som kuer; kveler kjølhaler og kriminaliserer; men jeg lar meg kue
av mitt smil; igjen, jeg kriger ikke mot et tegn jeg ikke trenger kjempe mot
og som for evigheten aldri burde være symbolikk i bundet form

**
Og for øvrig har jeg da all mulig grunn til å rettferdiggjøre et smil eller tre. Jeg får altså bruke dagene mine til å lese poesi for harde livet, på et Universitet som har begynt å servere kaken min igjen - whey!! - hvilket kanskje betyr en slutt på denne påtatte, slitsomt sunne linjen - snart, håper man - og jeg får anledning til å fordype meg i Alice Walker (o nytelse, akkurat som bra som man kunne håpet på!!), Paal Brekke, tyske hymner og Olav H. Hauges gjendiktninger. Men hvorfor alle mulige (representanter for poetyrket) må skrive på, oversette til og bedrive aktiv promotering av nynorsk, er noe jeg fremdeles ikke forstår. Burde ikke noen snart innse at lyrikksjangeren ville blitt uendelig mye mer tilgjengelig om man unngikk å fremstille den som noe sært og gammelmodig? Ikke dermed sagt at nynorsk kun er sært og gammelmodig (HOST!), ei heller bondsk, eller teit, eller vanskelig eller idiotisk, ikke ene og alene dét, men nynorsk er...ja, nei....jo, tja, jeg tror kanskje ikke jeg skal si mer om den saken. Jeg hadde en norsklærer på videregående som mente at nynorsk var den mest varierte og sofistikerte skriveformen som fantes i hele universet, med et überintenst lyrisk grunnlag, en slags iboende lyrisk form, som gjorde den helt unik og ideell for diktning. (Det var sånn omtrent det han sa, hvis hukommelsen min ikke spiller meg et puss og det gjør den muligens.) Jeg påstår ikke at han tar feil, jeg synes bare ikke at han har helt rett. Nynorsk er ikke såvisst det mest elegante som finnes, etter min mening, og ytterligere skaper det ofte et inntrykk av at diktning er noe for de enkelte, de tradisjonsbundne, ergo litt gammeldagse i manges øyne, men det bør ikke avskrives som skriftmål. Vi må bare få et litt mer variert tilfang av ny diktning. Vi trenger diktere som skriver også på riksmål (min personlige lille kjepphest, ikke mindre gammeldags nødvendigvis); om kjærlighetskvaler, morderiske tendenser, havstrøminger, bølgeskvulp, føling i fjellet og andre morsomme ting, vesentlig bedre enn norsk film noen gang vil makte, og da kan vi kanskje få en ny renessanse for den moderne norske lyrikken, få den inn på bestselgerlistene - med all respekt, såvel på bokmål som på nynorsk som på andre og mer obskure dialekter - og gjøre den stueren. Det har alltid vært mitt mål, noe jeg arbeider for og en prosess jeg inderlig støtter opp om. Dikt er viktig! Dikt trenger mer oppmerksomhet! Og "Lyrikkens Liv", min pensumbok, inspirerer stort i så måte. Også moren min, da. Heder og ære til familien. Lev livet med et påklistret Colgatesmil, om ikke annet, så kan du alltids omforme det til et ekte et når du finner ut at du endelig er happy. Kanskje smiletrening faktisk har en hensikt, likeså, at jo mer man tvinger seg til å smile, jo mer naturlig kommer smilene? Man kan håpe. Og starte hver dag med å smile til sitt eget speilbilde. Det er en god livsmoral, det óg; summa summarum, gode vaner. Jeg prøver så hardt jeg kan å følge en sunn og hjelp til selvhjelp-preget linje og det funker flott, så lenge jeg er alene om å hjelpe meg selv med å definere sunnhetsgraden...!

Back to proper business

Begynte igjen på studiene mine i dag, for fullt, med første skikkelige forelesning og innkjøp av de siste bøkene jeg manglet på pensumlisten, og endelig er jeg da vel plassert der jeg burde vært hele tiden: bachelorprogram i litteratur. Hvilket ikke nødvendigvis tilsier at jeg har det så radikalt annerledes, eller kjeder meg så mye mindre, men likevel er det er en vesentlig mer tilfredsstillende følelse å irritere seg mens noen diskuterer André Bjerke og forsøker å tolke "De Dødes Tjern", enn å måtte irritere seg over at noen forsøker å forklare meningen med livet og kommer frem til at vi alle egentlig er halvveis døde og burde lyttet til Kant. Pluss at jeg slipper å måtte vie 50% av min oppmerksomhet til fonetiske hjernetydninger eller Amerikansk kulturhistorie; begge deler kunne forsåvidt vært interessant, rent teoretisk sett, men blir heller intetsigende for en som kun ønsker å studere litteraturdelene av engelskkurset og fordype seg i dikttolkningene på ExFac. Så, joda, jeg føler utvilsomt at jeg er på rett plass nå, med all det den innebærer av forskjellige prøvelser. For å si det på en annen, litt mer direkte måte: jeg er temmelig fornøyd selv om det kanskje ikke virker sånn hele tiden; selv om jeg allerede har begynt å beklage meg over håndteringen av diktpensum og selv om jeg plager mine kjære studievenninner til latter med mine rasende utblåsninger om "hersens bibelhistorier, har de ingen respekt for oss stakkars ateister" og "grusomt kjedelig antikvarisk vås" (les: Homer). Hva var det jeg sa om vurderingsevne innen Bloggskriving? Stryk det. Bemerkning: jeg tror jeg bare blir mer selvmotsigende av selvinnsikt. Jeg går på akkord med meg selv. Jeg instruerer andre i det vide og brede om å være snille, og ender opp med å være skikkelig slem selv. Pensumlistene mine virker kjempeinteressante, tralala, og jeg skal nå til sist - og det var jaggu etterlengtet - får anledning, nei vent, få del i det privilegium, som er å studere "Don Quijote". Hipp hopp hurra, det surrer og svinger i den duren. Mer enn moll. Men ellers går det greit. Jeg gleder meg stort over Alice Walker, Samuel Beckett, Allen Ginsburg, Virginia Woolf (selv om jeg har lest det før), William Wordsworth, 1001 Natt, mye rart. Mye interessant, det er vel rette ordet. Jeg ser helt klart et stort diskusjonspotensiale, bare jeg får anledning til å uttale meg og ikke blir bragt til taushet før jeg får begynt, med bakgrunn i "lite lovende hensikter". Nuvel. Omgivelsene er uforandret. Universitetet er det samme gamle, bokstavelig talt, og forelesningssalene er enda eldre enn i fjor; med gammeldagse skolepulter man knapt får til å balansere kaffekoppen på. Upraktisk, men godt skriveunderlag. Kantinen har sluttet å servere sjokoladekake; jeg håper det er forbigående. Men frykter at de óg har tenkt å legge seg på SiBs nye "sunne linje". Disse menneskene som "vil studentenes beste" har jo tydeligvis bygget et nytt studentsenter som kun er et alibi for å ville tjene masse penger på å drive treningssenter; i allefall kan det synes slik, da huset er fylt opp av spinninginstrumenter, yogamatter og en gedigen svømmehall med fritt innsyn. La oss håpe det er en midlertidig ønsketenkningspreget tvangsforestilling (les: galskap) de vil legge av seg. Jeg hater treningsstudioer. Og jeg vil ha kake. Vestlandslefser er ikke namnam i lengden. Dog må det innrømmes at vi er i semesterets spede første begynneruke, og de trenger alltid litt tid på å komme i gjenge, disse bestyrerne våre. Hva angår foreleserne, sånn apropos, så virker de - hva skal jeg si - tørre, men fornuftige. De vet nok hva de snakker om, disse mennene i strikkejakker, høyt hosteanfall, de har sikkert massevis av peiling og ansennitet og alt det der - men de kommer nok (garantert) til å slite litt med min "uakademiske tilnærming til stoffet", som tilstanden min offisielt må kunne karakteriseres som. Diagnostisert og svært fornøyd med resultatet. Forhåpentligvis trenger jeg heller ikke ta alle sorger på forskudd, men jeg tror nok at jeg har en utfordring eller tre i vente. Det er det umiddelbare førsteinntrykket, grovt oppsummert. Jeg klarte, tross alt, å hisse meg opp over den første setningen dagens stakkars neppe-selvutnevnte mannsperson formulerte for sin lytterskare og jeg har, som sagt, gått en del runder med meg selv når det gjelder hva jeg mener om litteraturutvalget de velger å tilby oss. Men kritisk sans er da bare flott, er det ikke? Nyttig og hyggelig og...alt det der. Vel, vel. Tradisjonen tro, under følger da en liten brøkdel av hva jeg helt konkret fikk ut av dagens overnevnte to timer med Analyse og Tolkning: en introduksjon, min mest fullkomne oppsummering av utbytte. Jeg blir nesten nostalgisk, og plutselig veldig lykkelig, av å gjenta denne suksessen. Nå er jeg i gang igjen, dere. (Liksom. For egentlig er det bare en naturlig fortsettelse. Er ikke det merkelig?) Det ble mye lenger enn det opprinnelig var, og hva jeg hadde planalgt, tiden løper stadig fra meg, det rimer sånn circa og det er bittelitt blasfemisk, forsøksvis morsomt og fryktelig utleverende. I'm sorry so sorry, hvis noen føler jeg truffet, også må de gjerne klage hvis de føler behov for det; den diskusjonen tar jeg med glede. Får i det minste skrivekick av dette, det må de nå sette pris på. Disse overhodene mine. Enjoy the piece, everyone!

Po(t)etens leksjoner. Forelesningsnotater og litt til. Av Scaramouche, Po(t)eten selv. Hva handler det om. Organiske kunstverk. Litt som en dårlig gjødslet plante. Alt i teksten er der "for en grunn", nødvendige funksjoner i helheten. Ellers ville hele teksten vært "noe annet"; og jeg hadde ikke trengt å være HER; kunne for eksempel vært i Malaga og drukket cucumber daiquiri på styrten, istedet. [...] Eller tegnet roser i margen. Vent litt, det er akkurat det jeg driver på med. [...] Vi må ikke være for sentimentale, la oss overvelde av egne responser, havne i en dertilhørende grøft (av vrangforestillinger, antar jeg), må ikke moralisere, eller sovne på forelesning. Se med kaldt, analytisk blikk, slik man óg beskriver, og ikke dyrke helter eller heltinner unødig [...] det var dét han sa, ordrett [...] for da kan det hende man lever seg så mye inn i romanen at man ikke lenger forstår og bare lar seg henføre, hvorpå spillet kommer ut av kontroll og man blir et selvstendig tenkende menneske med blikk for kontrastene, og fullstendig uprofesjonelt uakademisk; hele tiden; rasjonell. [...] Mine ord. [...] "Teksten er som et rom - eller en boks." Med eller uten sardiner i bunnen, grodd fast, og da ender man i grøften - igjen, begynner å gjenfortelle - (ikke analytisk) - og opparbeider seg et "tid-lig" forhold til teksten; og man bør heller bevege seg fritt, ikke komme med en endeløs beskrivelse som kun forblir en beskrivelse. Ut av parafrasen. [...] Jeg må svømme. Begynne å svømme nå, som en liten sardin. Og hun svømte og hun svømte og hun svømte rundt for denne mann hadde sagt at slik svømming helt sikkert var sunt hvis jeg ønsket å stå på eksamen. [...] Kjære Gud, ditt dyre navn og ære, det her er ikke fullt så smukt og kostelig som det burde være; nu har vi Boken din i lekse til i morgen, og oppi all den relaterte sorgen blir jeg pålagt taushetsplikt fordi det er ei rett og rimelig, ei heller helt betimelig, å vandre rundt og ytre slikt. [...] Å legge mening i et innhold som i utgangspunktet syntes tiltenkt meningsløshet - den allmenndannelse som ble min last; å forme ord av intelligibele uttrykk, sammensetninger av lys og lyd, som ble til tolkningsgrunnlag, ble til masser, oppførte nødvendigheter; der alt kan trekkes inn og dra meg med, for deretter å dra oss begge ned, min tekst og jeg og teksten like ved, inn i en pøl av mangelfulle dypdesyn, de forutsette liv den burde levd på egenhånd, og brukt til skamløs utprøving av egenart, som jeg, men jeg sitter likevel. [...] Der datt jeg ut. [...] Så hva, min lyttende forsamling, mottagere av disse tankefylte utsagn, bearbeidet lenge før min gjerning av en overoppsynets stillfarende ånd, hva med disse blandinger av lyd og lys; hva med alt vi sa som senere ble sagt og stadig kunne sies, hva skjedde så med improvisasjonens konsekvens? Hva skjedde med de stunder som vi fikk, og innblikk, hva med det vi ikke forutså men lot oss føre til, henføre i, hva med dem som ikke planla, lot det planløse ble deres ledestjerne, det forekommer meg at disse ord var ikke ment for dem. [...] Måtte Petter Dass hvile pent i fred, og jeg med. Men ikke før jeg har brukt dette mitt åpenbare engasjement til noe ikke fullt så slemt - jeg lar meg oppildne for saken og alt annet; for de skitne toalettene og det brune vannet, den beske kaffen med den sure melken, ned med klaffen, surmuling over det, og hint, og annet; for den manglende kaken og den slitne...baken? fraværende ektemaken? (jeg er frustrert singel og har sittet på rompen i noe som kjennes som flere dager, å som jeg klager) til å utrette noe konvensjonsbrytende og oppsiktsvekkende på UiB; jeg tror min santen at de trenger dét. Og jeg - den trengende, hva stilles vel til min disposisjon - annet enn et påskudd til å bable akk så usammenhengende om ting som kan være usigelig alarmerende, og så frustrerende som de bare vil, men likevel og fremdeles og hele tiden får meg til - å ville komme videre; mot nye faktum, ubestridelige; men definitivt fullt mulig å si klingende imot, for denne salige studine som sitt humanistiske (men lite humane, må sies) fakultet ennå ikke...forlot.

Blogg om Blogging

En liten og svært sjelden, offisiell uttalelse fra Po(t)eten: på bakgrunn av et tragisk tilfelle av hensynsløse handlinger, sannsynligvis begått i affekt. Det viser seg da at alle mine i utganspunktet humoristisk tiltenkte utsagn som "vennligst ikke saksøk meg" og "ikke ta etter meg, jeg er i sannhet en simpel tyv og jeg beklager" faktisk kan være berettiget - og ha forhindret en god del juridiske komplikasjoner utover de vennligsinnede hatmailene fra LiveJournal-kolleger som ikke liker å bli fratatt råderetten over "Doctor Who"-humor, og herskerinnene på Gerryforumene som mener jeg stjeler bildene deres. Hvilket jeg strengt tatt gjør meg skyldig i, titt og ofte. Men nå har jeg fått grunn til skepsis, i denne sammenheng. Min kjære mor har nemlig gjort meg oppmerksom på at (et eller annet uvisst sted, antagelig Det Store Utland, altså Amerika) har bloggskrivere blitt saksøkt av lesere som har følt seg uthengt og tatt seg oppriktig nær av personlige innlegg. Så nærtagende er de, og så fæle er innleggene, at de krever økonomisk oppreisning. Og det er visstnok ganske store erstatningssummer det er snakk om; for det som nå blir omtalt i ordelag ala "etiske retningslinjer innen remoderne teknologi" og krenkende bemerkninger, generelt, krenking av individets frihet bla bla bla. Konklusjon: huffameg, ikke bra. Jeg tilhører da fremdeles den relativt omfattende gruppen som det her settes søkelys på - ergo må jeg komme med en liten kommentar, synes jeg. Vel: jeg håper virkelig at jeg ikke har såret noen med min blogging, hittil, og at folk som leser det jeg skriver tar det for dét det er, nemlig en høyst subjektiv betraktning av verden og menneskene i den; ikke altfor alvorlig ment, i den forstand at jeg ønsker å forandre samfunnet radikalt eller påvirke menneskelige gjerninger i altfor stor grad eller bli oppfattet som en anarkist høyt på strå med skremmende planer omkring hvordan jeg vil gjøre slutt på idiotiske påfunn fra det offentlige; så politisk er jeg overhodet ikke; dette er, ene og alene, et resultat av, og en måte å få utløp for, mine små funderinger over en verden som i sannhet er verdt å fundere litt på. De må for all del tas seriøst, men óg med en klype salt, slik de fleste funderinger bør. Det er en grunn for at vi har forlag og redaktører her i verden som redigerer det som skal publiseres og bestemmer om det egner seg for å stå på trykk. Problemet med bloggingen er at redaktøransvaret her overlates til skribentene selv, og de kan i teorien publisere nøyaktig hva de vil. På en annen side, i teorien har man alltid kunnet nettopp dét. Flygeblader, forelesninger, Hyde Park sine sopaboxer, verveaksjoner, forsamlinger, hatkampanjer, marsjer og misjonærer. På et eller annet punkt kommer folk alltid til å kritisere hverandre høylytt, og et eller annet sted kommer de alltid til å gi uttrykk for det de mener. Det horribelt fæle med internettetet er det samme som gjør det til vår mest geniale oppfinnelse: tilgjengeligheten. Det jeg skriver her, kan bli sett av alle. Og det stiller krav til vår dømmekraft. Med nye oppfinnelser, kommer nytt ansvar. Men det har vi jo alltid visst. Likevel, vi kan ikke sette opp varselskilt eller sette opp fartsgrensen eller regulere nettet slik vi regulerer de andre potensielt farlige fremkomstmidlene vi benytter oss av. Vi må rett og slett bare oppføre oss ordentlig, hvilket selvfølgelig er det vanskeligste som finnes for enkelte. Men siden vi har fått denne fantastiske muligheten som Blogging i realiteten er, en vidunderlig talerstol for alle og enhver, bør vi ikke også hedre den med en hvis form for respekt; en slags ærbødighet for ordets kraft og for at det vi skriver her bør være egnet for allmenn lesning? Etter min mening bør denne ærbødigheten gjelder alle skriftlige arbeider, men det er nå en annen sak. Det vil, alt i alt, ikke sette en eneste hindring i veien for ytringsfriheten, men som sagt kreve en del av vår sunne fornuft; vår tidvis sviktende sans og samling; vår evne til å lese gjennom de vi nettopp skrev og tenke: vent litt. Kanskje noen er såpass uenige at dette kan bli et problem, at de blir fly forbannet eller deprimerte eller hva vet jeg; og at man derfor simpelthen kan la være å provosere bare for å provosere, la være å såre fordi det faller seg naturlig og drite i konsekvensene; for folk som gjør dét mener sjelden noe ordentlig med det de gjør, uansett, og da er jo halve vitsen borte.

Og det er egentlig alt jeg ønsker å si om den saken. Jeg er ikke særlig foruroliget av min mors overbragte nyheter, ei heller føler jeg meg særlig truffet av dem. Fordi jeg skriver alt i beste mening, og det aller meste jeg skriver er entydig selvransakende og - nei - jeg pleier ikke nevne navn på folk jeg kjenner, omtaler, kritiserer. Herre, jeg offentliggjør ikke mitt eget navn en gang. Dessuten, hvis folk ønsker at jeg forandrer innleggene mine og fjerner det jeg har skrevet om dem, må de selvsagt bare sende meg en kommentar eller en mail. (Så dere er klar over min ubetingede samarbeidsvilje!) Hvis Craig the Clown - for å ta et helt tilfeldig eksempel - er hissig på meg fordi jeg stadig kaller ham for Craig the Clown, siden han tross alt er en klovn, må han veldig gjerne ta kontakt. Jeg er sikker på at vi ville hatt masse annet å snakke om også. Videre er og blir jeg en uskyldig liten fangirl som elsker å skrive på Bloggen sin og jeg setter utrolig stor pris på at såpass mange folk gidder å lese det jeg bidrar med av skriverier, og jeg håper ikke at Blogger.com blir så bekymret av disse søksmålene at de velger å fjerne tjenesten. Da skal jeg jaggu benytte anledningen til å lange ut med hissige bemerkninger. Og jeg blir neppe den eneste. Akkurat da tror jeg faktisk de ville få veldig mange skribenter på nakken. Før den tid fortsetter jeg, utrettelig, med mas og kjas, noen små opphold innimellom, en hel del dikt og masse Skotte-dyrking. Og håper de som velger å bruke Bloggene sine entydig negativt og til å henge ut folk kan revurdere hensiktene sine og lære litt av oss som ønsker å bidra med noe mer positivt.