Thursday, January 17, 2008

All smiles

"En lignelse om lettelse"
Av Scaramouche, Po(t)eten, basert på inspirasjon fra over fjellet. Som min kloke mor sa: "Smil til verden selv om den er litt trist. Det er bedre å smile enn å være krigersk." Og det tenkte jeg at jeg skulle etterkomme, et livsmotto å følge slavisk, i det minste innen dikterkunsten. Jeg leser for øyeblikket den fabelaktige guiden til diktlesningen, "Lyrikkens liv", som er pensum på ALLV101 og som anbefales for alle som liker dikt. Tradisjonen tro begynner jeg med det som jeg finner aller mest interessant og utsetter Homer på ubestemt tid - gjør unna teori om poesi og prosa den første uken, lover godt - og jeg kan da ikke få lovprist denne boken nok. Den siterer fabelaktige forfattere, den tar for seg et glimrende utvalg dikt og gjengir dem på like glimrende vis, selv om "A far cry from Africa" ble tolket helt motstridende og oversatt direkte feil, de er likevel unnskyldt, for denne boken er lettlest og oversiktlig og absolutt ikke noe tradisjonelt oppslagsverk; de andre synes sikkert den er kjempeuoversiktlig, men jeg liker lærebøker som ikke vil være lærebokaktige; den ser ut som en roman og er nydelig innbundet; til og med designet er lekkert; og om jeg hater resten av pensum har jeg i allefall én bok som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg fikk utbytte av. Hurra! Ikke nok med det, her er litt teoribasert po(t)etvirksomhet i tillegg:

og vi kan smile bort de stundene som gjør oss ufri
som kun får ubehaget til å skylle over oss og hemme oss
da hver en muskel stivner til og hvert et steg blir tungt
for meget heller vil jeg gå i rikig retning, lett til bens,
og med et stadig frigjørende smil på mine lepper, lekent,
som lar meg lett forglemme alle innvendinger i gryningen
om enn kun for en annen stakket stund av kveld
som lar meg skyve fritt til side alt som kunne frata meg
mitt smil; i første omgangs pause, innen selve kampen atter tiltar, for
mitt smil; som er beskyttelsen jeg ønsker tilgang til ved handlinger
det bringer frem og videre frembringes av, en hendig sirkel;
standhaftig buet rundt min gledes kjernekraft og utslagsevne
likeså forgjeves påtenkt fjernet og forsøkt tvunget til å føye seg
unna alle anelser av rykk og napp i vikene, de ørsmå hull
av frihetstegn; i hud; på ny i egenskap av smil, mitt smil, jeg underkaster meg
ei dem som kuer; kveler kjølhaler og kriminaliserer; men jeg lar meg kue
av mitt smil; igjen, jeg kriger ikke mot et tegn jeg ikke trenger kjempe mot
og som for evigheten aldri burde være symbolikk i bundet form

**
Og for øvrig har jeg da all mulig grunn til å rettferdiggjøre et smil eller tre. Jeg får altså bruke dagene mine til å lese poesi for harde livet, på et Universitet som har begynt å servere kaken min igjen - whey!! - hvilket kanskje betyr en slutt på denne påtatte, slitsomt sunne linjen - snart, håper man - og jeg får anledning til å fordype meg i Alice Walker (o nytelse, akkurat som bra som man kunne håpet på!!), Paal Brekke, tyske hymner og Olav H. Hauges gjendiktninger. Men hvorfor alle mulige (representanter for poetyrket) må skrive på, oversette til og bedrive aktiv promotering av nynorsk, er noe jeg fremdeles ikke forstår. Burde ikke noen snart innse at lyrikksjangeren ville blitt uendelig mye mer tilgjengelig om man unngikk å fremstille den som noe sært og gammelmodig? Ikke dermed sagt at nynorsk kun er sært og gammelmodig (HOST!), ei heller bondsk, eller teit, eller vanskelig eller idiotisk, ikke ene og alene dét, men nynorsk er...ja, nei....jo, tja, jeg tror kanskje ikke jeg skal si mer om den saken. Jeg hadde en norsklærer på videregående som mente at nynorsk var den mest varierte og sofistikerte skriveformen som fantes i hele universet, med et überintenst lyrisk grunnlag, en slags iboende lyrisk form, som gjorde den helt unik og ideell for diktning. (Det var sånn omtrent det han sa, hvis hukommelsen min ikke spiller meg et puss og det gjør den muligens.) Jeg påstår ikke at han tar feil, jeg synes bare ikke at han har helt rett. Nynorsk er ikke såvisst det mest elegante som finnes, etter min mening, og ytterligere skaper det ofte et inntrykk av at diktning er noe for de enkelte, de tradisjonsbundne, ergo litt gammeldagse i manges øyne, men det bør ikke avskrives som skriftmål. Vi må bare få et litt mer variert tilfang av ny diktning. Vi trenger diktere som skriver også på riksmål (min personlige lille kjepphest, ikke mindre gammeldags nødvendigvis); om kjærlighetskvaler, morderiske tendenser, havstrøminger, bølgeskvulp, føling i fjellet og andre morsomme ting, vesentlig bedre enn norsk film noen gang vil makte, og da kan vi kanskje få en ny renessanse for den moderne norske lyrikken, få den inn på bestselgerlistene - med all respekt, såvel på bokmål som på nynorsk som på andre og mer obskure dialekter - og gjøre den stueren. Det har alltid vært mitt mål, noe jeg arbeider for og en prosess jeg inderlig støtter opp om. Dikt er viktig! Dikt trenger mer oppmerksomhet! Og "Lyrikkens Liv", min pensumbok, inspirerer stort i så måte. Også moren min, da. Heder og ære til familien. Lev livet med et påklistret Colgatesmil, om ikke annet, så kan du alltids omforme det til et ekte et når du finner ut at du endelig er happy. Kanskje smiletrening faktisk har en hensikt, likeså, at jo mer man tvinger seg til å smile, jo mer naturlig kommer smilene? Man kan håpe. Og starte hver dag med å smile til sitt eget speilbilde. Det er en god livsmoral, det óg; summa summarum, gode vaner. Jeg prøver så hardt jeg kan å følge en sunn og hjelp til selvhjelp-preget linje og det funker flott, så lenge jeg er alene om å hjelpe meg selv med å definere sunnhetsgraden...!

1 comment:

Anonymous said...

Å smile er sundt - det holder i massevis å leve med et smil - fordi det gjør noe positivt med hele deg hver gang du smiler.....