Litt om skrivekunst!

En slags fornorsket versjon av den foregående Brian May-debatten:

Det finnes utallige skriveteknikker, og minst like mange kompetente meningsytrende som gjerne vil mene noe om skrivestil og hvilke sådanne som er gyldige, hvilke som er tilrådelige, hvilke som er akseptable i hvilke sammenhenger, etc. De bedriver en systematisk, for ikke å si hensynsløs endevending, nedstripping og opphakking av det skrevne ord, for å finne mønstre, dele inn i kategorier, sette i båser - alt dette de er så forferdelig glad i. De tenker ikke, for de har sett seg blind på sine egne behandlingsmetoder og for dem finnes kun ett system, de vil ikke vite av mulige unntak fra sine skrevne regler.

For disse folkene kan det virke som at reglene er opplest og vedtatt, endog før de har blitt fattet. Jeg synes de er regelrett herskesyke - og jo mer de fremhever sin kunnskap, jo mer synes jeg at de tydeliggjør mangelen på nettopp denne. De ser ikke skogen for bare trær. Og denne kritikken gjelder blant annet,for å spesifisere litt mer, lærere og professorer og generelt folk i vårt fantastiske, beundringsverdige, å-så-smarte utdanningssystem. Jeg vil ikke hevde at samtlige tilhørende denne bransjen deler et slikt syn på skrivearbeidet og på litteraturen, eller at de praktiserer en slik form for raljering med kunstneriske verker, men det er faretruende mange representanter for denne gruppen "utdannede mennesker" som blir lyttet til, og som dermed må kritiseres for at det skal kunne finnes en motvekt til deres høyt aktede og ofte gjenrefererte vås. Og vel, jeg liker egentlig ikke å dømme andre på denne ensidige måten. Derimot føler jeg for å ta igjen litt med samme mynt, siden disse såkalte ekspertene er veldig flinke til å kun se saken fra én vinkel og bedømme den deretter; de har et gjennomført snevert og misbilligende syn på stort sett alt de blir stilt overfor. Det være seg Mikas nye album eller Jo Nesbøs nye bok. Jeg skulle ønske - virkelig - at de kunne vise mer åpenhet. At de kunne ha litt mer toleranse, at de kunne prøve å forstå istedenfor å bare avskrive. Er det så mye å be om? Føler jeg har skrevet side opp og side ned om temaet dumme kritikere nå, men de dukker jo opp konstant og hvorenn jeg snur meg. De har ingen rett til å med overlegg utvise slik dumhet, lang mindre bidra til at den blir indoktrinert hos andre. (Jvfr. en studiesituasjon der de faktisk får betalt for å gjøre det!) De har en urokkelig tro på seg selv og at den veien de leder an på, er den eneste riktige. Derfor er det påvirkningsaspektet - det at de trekker med seg andre og lett overbeviste tilhørere - som vil være skummelt i denne sammenheng.

Jeg leser (til det kjedsommelige) bøker om sosiolingvistikk nå, og de har i det minste begrenset seg til å generalisere måtene vi snakker på. Enn så lenge kan jeg, med andre ord, få ha skriftspråket mitt i fred. Det jeg ikke har begynt å studere ennå, kan jeg ikke bli rasende på, for å omfrisere et gammelt ordtak. Her er uansett noen flere notater omkring temaet; nedtegnelsene basert fra virvaret i Scara's hode:

"...særpreg...vanskelig ord, umulig å gi en klar definisjon på...men oki, jeg føler at det er en stil man kan oppfatte som uformell men samtidig litt sofistikert...det er en paradoksal blanding jeg digger; det er dette overraskelsesmomentet og det uforutsette som skal appellere...at man blander banning med fremmedord, for eksempel, og muntlig slang med intrikate funderinger omkring livets viderverdigheter...sånt noe...og beviser at man trenger ikke være konsekvent for å være konstruktiv, eller gjennomført finurlig for å være fornuftig, og omvendt...at stilistisk, stram setningsoppbygning faktisk kan kombineres med lettfattelig, humoristisk dilldall uten at det nødvendigvis synes fordummende og banalt...altså pjatt er ikke synonymt med platt..."