"No, you smiled!"

Et relativt kort og fryktelig lite objektivt essay om en av de fineste filmene jeg vet om! Whey!



Den store Lost in Translation-dagen i går, da jeg gjorde alt annet enn å faktisk se på Lost in Tranlsation...hehe...det vil si; jeg kjøpte to My Bloody Valentine-album, jeg satt og glante på "La Dolce Vita", jeg sullet rundt i en regntung storby og jeg observerte rare mennesker spille rare musikkinstrumenter, jeg lastet ned bilder fra LiT og jeg hørte på soundtracket. Jeg leste endog i booklet'en til soundtracket. Men jeg så altså ikke på selve filmen. Nå skal det derimot sies at jeg hadde gleden av å gjenoppleve dette lille mesterverket på min fantastiske 17'' hjemmekino (pc'en min) forrige helg, ergo var minnet ganske inntakt og stod fortsatt levende for meg.

Slik de fleste av mine bekjentskaper er vel vitende om, er LiT en av mine absolutte favorittfilmer i hele verden og definititivt den som har hatt mest innflytelse på meg personlig. I etterkant av første gjennsomskuing har jeg blant annet fått to nye favorittband takket være regissør Sofia Coppolas glimrende smak og perfekte musikkvalg for filmen, nemlig Roxy Music og nevnte My Bloody Valentine. Jeg har blitt om mulig enda mer fascinert av Japan og hvis jeg endelig får reise til Tokyo, om forhåpentligvis ikke så altfor lenge, er det liten tvil om hvor jeg skal bo. Park Hyatt Hotel! Og gjett hvem som skal erobre det svømmebassenget! Det finnes faktisk reiseselskaper som tilbyr organiserte LiT-turer der man får følge i Scarletts fotspor og oppsøke stedene fra filmen...fancy... Jeg må også nevne at min aller første 6’er i norsk på videregående kom på en heldag der jeg skrev stil inspirert både av handlingen og stemningen i LiT, men også, ikke minst, av musikken..."Girls" av Death In Vegas...dét er koselig å tenke på!

Og - videre har jeg da adoptert Scarletts klesstil fra denne filmen, i sin helhet, fine fine duse-pastellfarger-koloritten...I tillegg til mine stadige forsøk på å etterligne hennes sjarmerende vesen selvsagt, hihi, host host, og jeg etterstreber også hennes måte å angripe problemer på...det høres muligens pompøst ut, og kan synes en smule overdrevent, men er ment i hjerteligste og mest respektfylte betydning...hun er for meg et lite forbilde, bokstavelig talt, og ikke nødvendigvis gjennom å lytte til "Finding your true calling"-CD'er, men i form av hennes søkende og granskende holdning, når hun utforsker Tokyo...dette blikket for alle de utrolige menneskene rundt henne, denne åpenheten for eksotiske og uforklarlige inntrykk... Likeledes, utforskingen av hennes eget selvbilde og behovet for å forsvinne i mylderet, litt som Johan Harstads Mattias i "Buzz Aldrin", bare se og ikke delta; og det er jo nettopp dét filmen handler om, hvordan en som er så unik og flott kan prøve å gjøre seg så innigranskauen usynlig, og hvordan hun må møte en som Bill Murray (rollefiguren hans, mao) for at hun skal kunne forandre innstilling og holdning til livet. Dessuten har filmen alle disse gjennomført gode scenene, spesielt mellom Scarlett & Bill, men også fra de nattlige lufteturene på nattklubber og på safari rundt omkring i japanske gater, med trafikklysene som lager musikk, de mørke skyggene fra skyskraperne, alle drosjene og alle neonlysene - jeg ELSKER neonlys! - og Sofia Coppolas varemerke; nydelige kvinner filmet utenfra bilvinduer; du kan formelig føle hvordan by-lysene glitrer i øynene deres...pluss alle vidsomsordene de forskjellige karaktene kommer med iløpet av filmen; eksempelvis den nydelige dialogen som etterfølger ”La Dolce Vita” + rødvin-seansen...om forandringene i livet etter at man har fått barn, og om det uvisse i unge mennesker fremtidsutsikter...det vanskelige i å skulle velge, og de umulige valgenes kval. Jeg siterer fra denne filmen i hytt og pine, og har opparbeidet meg et nærmest fotografist minne av de forskjellige scenene. Som sagt.

Jeg tror en av grunnene til at jeg elsker filmen så høyt er gjenkjennelsesfaktoren; at da jeg så den for første gang var jeg i en situasjon liknende den Scarletts rollefigur er i, at jeg fremdeles kan føle meg akkurat som henne når jeg vurderer meg selv og min egen tilværelse fra utsiden, og jeg har lyst å sitte en en bar på et fint hotell i en metropol langt borte og diskutere store og små verdensproblemer med en eldre, frustrert, men supersjarmerende skuespiller ved navn Bob Harris. Vandre rundt i Tokyo og småbyene rundt, alene eller sammen med ham, og tenke seg til fornuftige svar på de samme livets spørsmål...prøve å finne seg sjæl, så og si...iblandet litt geisha-romantikk, ikebana og hairproducts, mye karaoke og usannsynlig vakker cinematografi. At mange eldre og supersjarmerende skuespillermenn også kan ønske å treffe på en ung, intelligent og tankefull skjønnhet som kan gi dem noe av livsgløden og livsviljen tilbake er en annen, men ganske sannsynlig sak. Vil jeg mene. Å ha et "Lost in Translation-moment" har tross alt blitt et begrep i USA.

Summa summarum handler det om to fremmede som nesten helt ubevisst, og hver på sin måte, ender opp med å bli det aller beste som noensinne kunne hendt den andre...det handler om sjelefrender og instant connection to tilsynelatende nokså forskjellige mennesker imellom...om innvendig skjønnhet, om gode relasjoner og om ekte følelser...alt sammen formidlet innenfor den nette tidsramme av én og en halv time – som går altfor, altfor fort! Det positive er at filmen kan sees om og om igjen, og at den er innmari morsom. Selv om den er trist. Eller, sørgmodig. Underfundig. Den appellerer til hele spekteret av følelser, forutsatt at man har ett, og hvis slikt er mangelvare kan man lett opparbeide seg det av å se LiT ti ganger på rad. Bare et tips. Det lønner seg å være et følelsesmenneske! I lengden, i allefall!

Simpelthen en helt fantastisk filmopplevelse; må naturligvis anbefales for alle og enhver! ;)