”Hvis du kun skal se én actionfilm i år, se ”300”. For den har absolutt ALT.”
I går kveld var det premiere på Årets Storfilm i Bergen, i storsal nr. 2 på Magnus Barfot kino, og jeg var selvsagt hjertelig og entusiastisk tilstede – sammen med et kobbel andre Frank Miller- og Gerry Butler-fans og en del uinnvidde som bare ville se en kul action-flick. Vi fikk alle valuta for pengene; noen kanskje mer enn andre. Hvorav jeg tilhører sistnevnte gruppe, da jeg gikk ut av salen etter 2 timer fullstendig utslitt, men med et digert glis om munnen og intens hjertebank. Zack Snyders tegneserie-krigsepos ligger fremdeles på kinotoppen i USA og det er ikke uten grunn. Kort fortalt er den et lite mesterverk; en tilnærmet perfekt studie i godt filmhåndverk som tar i bruk alle de obligatoriske actionvirkemidlene – og med alle de klassiske ”vi har fått masse penger å produsere for og vet hvor vi skal plassere dem”-elementene på plass. Fyndig musikk, voice-over, sepia-farger, vindmaskiner, trommevirvler – jøyemeg! ”300” er, for å beskrive den med ett eneste ord, MASSIV. Alt er digert og bombastisk; elefanter på slagmarken, murer av lik, trær av lik, helter som klatrer opp fjellskrenter mot gudenes palass, orakler som danser, kvinner som gråter i kornåkre og slow motion-dødsscener. Spyd bores inn i legemsdeler og kommer ut igjen på andre siden. Filmen stjeler det beste fra de beste; her er Gladioator, Bravehart, Last Samurai, Troja og en god dose Robert Rodriguez-teknikk – sopet opp på ett brett. Frank Miller har hatt overoppsyn med produksjonen, takk og pris, og godkjent samtlige endringer fra sitt originalmanus. Jeg unner ham virkelig å kunne le hele veien til banken.
”300” er i utgangspunktet en blodig og brutal affære, men det forhindrer den ikke fra å være inn i granskauen stilig. Filmen er uhyre gjennomført rent stilistisk sett. Cinematografien går Millers tidligere filmatisering ”Sin City” en høy gang, muligens er den ti ganger bedre, og koloritten er akkurat passe tegneserie-aktig til at man ikke glemmer hva det er man tar del i. Utseende sørger óg for en viss distanse til de detaljerte grusomhetene. ”300” har en overhengende, surrealistisk fantasy-tone som kler den godt og den er befriende lite selvhøytidelig. Selv om den kan bli en smule pompøs til tider, med de vidløftige replikkene og sine megastore proporsjoner. Dette bidrar likevel bare til en usedvanlig sjarmerende, humoristisk tone ikke mange liknende voldsfilmer kan påberope seg. Og det blir heldigvis aldri latterlig. En av mine personlige favorittscener inkluderer en overbærende Gerard Butler som babler i vei om dannelse og gode manérer med munnen full av eple, stående med foten på et lik og kun iført en liten lær-tanga. Dét er hva jeg kaller nonchalant. Hvilket minner meg på at kostymene alene burde få alle verdens kvinner til umiddelbart å løpe på kino. Det er IKKE stygt å se på disse guttene slåss, for å si det sånn.
Med hånden på hjertet vil jeg derfor hevde at dette er den ultimate date-filmen, da den har ingredienser tilpasset begge kjønn; såfremt man tåler blodbadet og hodeavhuggingen. Jeg skal innrømme at blant de mange damene jeg så komme inn i kinosalen i følge med sine popcornspisense, initiativtakende kjærester, var det få som forlot salen gledesstrålende og fulle av lovord. Guttenes høye latter overskygget raskt kjærestenes utover i filmen, og etter en stund var det vel kun undertegnede som hørbart ga uttrykk for sin begestring av de fremmøtte hunkjønn. Jeg tillater meg å synes det er merkelig; først og fremst på grunn av skuespillerne. Gerry leverer en superb rolletolkning, helt på høyde med innsatsen i Phantom of the Opera. Stemmen hans er i seg selv verdig en Oscar-nominasjon. Når denne mannen brøler, lytter og lyer undersåttene. Også er han jo helt ufattelig kjekk! Ekstrem på alle måter, og strekker actionhelt-fenomenet til dets ytterpunkter. Hans Leonidas er en sterk leder, uovertruffen kriger, moralsk klippevegg, klok far og særdeles glad i sin fru. Gerry er den store bærebjelken i historien; trass i enkelte handlingsmessige avstikkere, står han stødig i fokus. Han holder sine tropper samlet og leder an på ferden mot Persia med mot og ære; hvilket også utgjør essensen i filmen – den Spartanske krigholdning og disiplin. Det har liten betydning hvem de kjemper mot; deres kampmoral seirer uansett. Og Gerry bringer troverdighet og en passende dose realisme inn i denne noe voldsomme tematikken. Sammen med ham finner vi i tillegg en rekke mindre kjente, men minst like dyktige birolle-innehavere; der jeg spesielt vil trekke frem überhunken Rodrigo Santoro i rollen som den sinnsyke hærføreren og selverklærte "guden" Xerxes – med nok påklistret kroppskunst til å gjøre enhver punker misunnelig. Denne fyren er målet for Leonidas’ lille korstog, og det endelige og avgjørende slaget er en maktdemonstrasjon mellom de to opponentene og deres følgesvenner. Plottet er relativt tynt, men så er da heller ikke ”300” en dyp og filosofisk taktikk-saga. Det handler om barske menn, fancy utforming og intens spenning.
Og videre, av ting som burde appellere til selv de vareste og mest romantisk komedie-elskende blant de date-medfølgende er den simpelthen nydelige og rørende forholdet mellom Kong Leonidas og hans Gorgo. Leonidas verdsetter likeledes dronningen sin mer enn alle soldatene og rådgiverne; hun er hans fortrolige og står støtt på egne ben som hans stedfortreder. Gorgo ofrer seg for sin kjære, likesom han kjemper tappert til ære for henne. Lena Headeys rollefigur er et mer feministisk og tøft eksemplar av filmheltinne-arten enn de fleste andre jeg har sett. Pluss at guttene alltids kan beundre kobinasjonen intelligent, kløktig, pen og lite påkledd, mens jenter som meg kan sikle på Kongen hennes og hans 300 veltrente smukkaser ikledd nevnte - eh - lærtangaer. Og på denne samme kjærlighetsfronten får man en real happy ending, der Leonidas viser seg å være en ekte gentleman og ikke bare en tøff og nokså kontrollert Spartaner. Det syntes jeg var kjekt! – men er samtidig redd for at dem disse følsomme sluttscenene var myntet på allerede hadde falt litt av, etter massevis med nærkamp og innvoller og deformerte kampbeist. Sånn sett var nok filmen litt for sprikende; for oss som liker komplekse historier med mange forskjellige vinklinger blir det henrivende, men for dem som liker adskilte genre og enklere oppsett kan det kanskje bli for mye av det gode.
Gerry var visstnok temmelig nervøs under og etter innspillingen, fordi han trodde han hadde gitt seg i kast med et tåpelig prosjekt og at det hele ville bli en gedigen flopp. Hvordan han kunne innbille seg noe slikt for stå for hans egen regning, og han har sannsynligvis innsett nå at denne bekymringen var meget unødvendig. "300" er en vellykket film i samtlige henseende, og den har blitt en kassasuksess av uante dimensjoner – en av tidenes største i Amerika, for å nevne et eksempel. Noen vil hate den og kalle den patetisk. Symptomatisk nok var responsen på Magnos Barfot fullstendig delt; halve salen trampeklappet og resten buet. Og når det gjelder de mer hatefulle røster; jeg kan se det for meg! ”Den forherliger vold” og ”den maltrakterer en faktisk begivenhet”, bla bla bla. For å komme med litt generell kritikk her; hovedproblemet til dagens anmeldere er at de mangler evnen til å se filmer på filmenes egne prinsipper. De må kunne ta ”300” for det den er og vurdere den deretter! Dette er ikke et ”seriøst”, historisk verk. Dette er en aldeles overdrevet form for underholdning, men av skyhøy kvalitet. Jeg er ikke av dem som synes brutalitet er festlig og jeg misliker splatterfilmer intenst. Etter min mening er vold kun berettiget hvis den utføres elegant og koreografert; hvis den har en hensikt og er del av en formålsfull helhet. I et tilfelle som ”300” gjør dette volden akseptabel. Her får publikum servert en virkelighetsflukt, bokstavelig talt en reise inn i en annen verden, uten noen svake punkter. Hva mer kan en fan ønske seg?
Derfor – som konklusjon – erklæres herved at banebrytende design i kombinasjon med Gerry gir en opplevelse jeg umulig kan gjøre annet enn å elske!
1 comment:
Jeg håper veldig veldig mange leser denne anmeldelsen - ikke bare for filmen sin del men også fordi den er lesverdig i seg selv
Post a Comment