At de tør!

Man kritiserer ikke Mesteren Ernest Hemingway ustraffet, i allefall ikke i Scaramouches påsyn. Dét er nemlig hva en fan med respekt for seg selv ikke kan forholde seg stilltiende til. Så her kommer litt...

"Panegyrisk rangel"
Av Scaramouche, po(t)eten, som digger Ernest og hater Dumme, Uvitende Kritikere - og de er det dessverre altfor mange av der ute...de som kaller seg bedrevitere og faktisk klarer å være stolt av det...de som indirekte hevder de vet mer enn alle andre og mener de er berettiget til å uttale seg nedverdigende, nedsettende og uten medfølelse eller dyptpløyende tolkningskompetanse - om det meste og de fleste. Fysj.

Dørklokken synger ut en slags melodi
for meg, mens jeg trykker på knapper
Trillende toner på løpende bånd, men
som bånd flest hakker det litt i blant
Jeg fatter ikke hvilken rett slikt skal ha
til å være mer sprudlende enn man er selv
Hva er vel et overstrømmende spill av
ensformige toner, mot de renere ord
Tegne et kart og skissere med streker,
men mangle retning og mangle kompass
Hva er vel en likhet, mot dette man aldri
vil kunne begripe og derfor kaller eksepsjonell

fornøyelig, fantastisk og skjønn;
verden sikter ei utover sitt eget,
verden er ikke så, verden er rå
lettfordøyelig, fabel-aktig, en drøm
sannheten skyter ei i vildensky,
sannheten er grå, men en sannhet likeså