Live to tell

CLARIFICATIONS. HUGE SPOILERS.
AND SOME ANGSTY RECOLLECTIONS.

First of all; with a humble nod to Master May, whose SoapBox had also been updated whilst I'd been away, and whose writings I still take great pleasure in perusing: "Oh God, I am getting Bloggy after all..." - as spoken by a brilliant philosopher of the strange things in life and, enough said, that was a quote too true for myself as well. And maybe a bit of explanation was required, seing that he started off that post with "I climbed a small mountain today." Brian surely knows how to put the facts down in words. I look forward to the lyrics on the new Queen-album. :) But apart from that, speaking of bloggy, I just read through my post from yesterday and must apologize to all those who hadn't seen the actual episode - for my lack of explanatory material and overuse of internal catchphrases and speculations. And possible spoilers. Remember, there is a constant spoiler-alert regarding my WHO-related posts. Suppose the actual point wasn't very easy for everyone to grasp either. But, in short, the Ep. was called "Last of the Time Lords", part of a threeparter hereafter referred to as the "could've been something-saga", and it depicted the final battle between the two remaining Gallifreyan Lords on earth, The Doctor and The Master, and saw a "new and braver" side to The Doc's sidekick Martha Jones ("I am such a smart and Doctor-equal girl, I kick so much ass and I try to look like John McClane"). Ok, I'm not objective and I'm a bit mean, and I swore not to be so emotional. Thus, here we go: The Master holds the world hostage and the Doctor has fallen captive to the vicious Lazarus-effect which has turned him into a spellbound, old man. All his 900 years brought physically into light. Icky. The Master sings a bit of Scissor Sisters, gets a massage, kills a lot of people, builds a lot of weapons with his alien tech. and conquers Cardiff, which is of course where it all takes place, laughs in his evilly manner, swings about like a maniac with the Doc well seated in a wheelchair, cuddles around with his Rani - sorry; wife - and all this time, Jack is locked up in a cellar with big chains to his wrists and feet. Kinky. Meaning every fangirl's dream. Drool and dream and all I could focus on. His dirty, hunky face and wicked grin. Not objective, there, again! Anyways, with a bit of glorifying hero worshipping, rushed storylines and moralistic babble plus some "28 days later"-zombiestuff and Star Wars-ripoff's, everything is solved, resolved and all the troubles thereafter sorted out. We even get a lot of hugging. In short; Martha eventually saves the day, The Master dies, The Doctor weeps - but he "will always be alright", even when Martha later deserts him in order to comfort her brokenhearted family and, well, tend to her own broken heart. Heroic, ethic, proper woman. "This is me getting out!" Very sad indeed. Conclusion is; Billie Piper can come back now. Catherine Tate is coming back (whey!) and Kylie Minogue will leave. John Barrowman might have to take care of Freema, as she is now bound, under contract, to enter onboard RTD's Torchwood-ship - whereas The Doc currently has two ships to handle, seeing that the original TARDIS just bumped into the other TITANIC. Painfully, and as previously mentioned. Freema might also come running back to the Doc in series four, but I might not be watching. Of course I will be, but I might close my eyes the very moment when she tries to snog him. Meh. "Doctor Who" remains the best sci-fi-drama TV-series ever made, and David Tennant is superb, when he's actually there. So, shouldn't have to say this, but: MORE DOCTOR - and less pompousness! Limit the ambitions and the CGI, and work on the dialogue and the plots. Put in some more funny aliens and beautiful sceneries. Versions of the brown suit and the accessories. Screwdrivers and gags. Bananas. Dancing. French mistresses and tourism. Norwegian beaches. Parallell universes that are once more united. Brilliant lines that'll make the shooting scripts worth reading again. Last, but most essentially; all fan(girl)s will know that we have yet to see the adventure Rose had with The Doc on the planet with the sea-birds and the sunset. So that's what we'll want next. Two lovebirds reuinted at the "stay with you forever"-place. Some flashbacks and hopes for the future. These are my ideas; and as a true fan and analyzer, I'd even go as far as to ay expert, of the show - always with an opinion; and concerning all the space I dedicate to thoughts and opinions here on this blog - my advice should be taken into consideration! ;)

NEW POETIC INSCRIPTIONS, AT LAST, INCLUDING SOME BLAHBLAHBLAH.

"In secrecy" - from a while ago
By Scaramouche, the po(t)et, keeper of the hidden shallows

secret places, could be
secret faces
secret sorrows kept inside
bringing me back up
as I head down,
reminding me,
whilst I keep spending
money and my time
alert, at once
but hiding from too much

MORSOMME TINGENE.
DVS.: JEG LÆRER AV BRIAN MAY OG BEGIR MEG UT I EN VERDEN AV BLOGGY TENDENSER.

Min studievenninne Grete og jeg har fått utvidet våre horisonter av selvinnsikt gjennom en internett-test som fortalte oss at rent personlighetsmessig likner vi på stasjonsvogner. Spørsmålene inkluderte blant annet yndlingsfarge, favorittfag på ungdomsskolen og hvorvidt man drømte om en villa med svømmebasseng. Jeg sier ikke mer.

Jeg traff verdens desidert barskeste turist på bussen i dag. Han snakket pent amerikansk, lignet litt på Daniel Craig, og enda mer på Steve McQueen, hadde noen grå hår og hettegenser og caprishorts og ansiktet hans så ut som det var skåret ut av stein. På en meget billedvakker måte. Mysende Clint Eastwood-øyne, meget markert hake, krum nese. Kortklipt sveis, veltrent, casual look, så lite forfengelig og så mandig som vel fysisk mulig. Skjeggstubber og smale lepper. Sjarmerende kroppsholdning, til og med. Fyren var så kjekk at jeg fikk pusteproblemer. Og høylytt hjertebank. Ooolala.

Wir Sind Helden er det desidert beste tyskspråklige rockebandet akkurat nå. De har også veldig fine og tankevekkende tekster som på en ubesværlig måte kan utvide ordforrådet til en deltids-tysktalende nordmann. (Veldig stor innsats her nå for ikke å komme med henvisninger til et annet tysk favorittband, Tokio Hotel, som driver og oversetter sangene sine til engelsk. Aargh!) Men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på "Guten Tag" med det første. Rasende fort tempo, masse fremmedord, råhøyt stemmeleie? Nja. Men gruppen er da fantastisk og vokalisten er nydelig. Fine videoer har de også. Anbefales. Ellers, ang. Tyskland, må jeg bare si at Knut (isbjørn) er noe overvurdert som underholdningselement, i og med at alt han gjorde var å ligge og sove, men som kosedyr er han da ubetalelig herlig. Selv når han blir større. Og, eh, barskere. Synes bare han blir søtere, jeg. Og det var kult å endelig få sett ham i levende live! Dog må jeg innrømme at som dyreverner, dyreelsker og bjørnefanatiker egner jeg meg ikke helt for zoo-vandring. Holdt stadig vekk på å ringe både Amnesty og WWF og reportere dyremishandling. Ikke liker jeg apatiske geiter med kokainblikk som lar barn dra dem i hornene uten så mye som å blunke heller. Og ulver hører hjemme i den Canadiske villmarken, ikke bak høye gjerder med piggtråd i tyske varmegrader. Huff. Men for å oppleve ville dyr på nært hold var det en nødvendig og spennende tur. Selv om jeg var uvel i timesvis etterpå. Stakkars pandabamsen og neshornene som ikke ville se på turistene. Stakkars organgutangen som la et teppe over hodte og snudde seg demonstrativt mot veggen for å unngå blitzregnet. Paris og Britney forfulgt av paparazzier, my ass. De aner ikke hvor godt de har det. Og ved nærmere ettertanke hadde de passet vesentlig bedre i bur - kunne slått to fluer i én smekk også, ved at folk hadde villet betale enorme summer bare for å glo på dem, og man hadde hatt dem under full kontroll 24 timer i døgnet. All year all time-Big Brother, anyone? Med gitter? Paris tilbake i fengsel, og alle er glade. Kunne kanskje fått en banan eller tre i ny og ne, så ville hun sikkert blitt happy hun óg. Hva var vel livet uten bananer!

Apropos Tyskland. Og Berlin. Brandenburger Tor er akkurat så ruvende majestetisk og imponerende som bilder og bøker tilsier. Favoritt-severdighet! Den er råstilig, og hestene på toppen minner meg om de fra den statuen Pierce Brosnan river ned i "GoldenEye", når han kjører tanks gjennom en russisk storby i Tidenes Beste Bondfilm-scene. Hoohey. Jeg ler like mye hver gang og jeg har sett den scenen en del ganger. Men jeg som da aldri pleier å være veldig fascinert av landemerker og bygninger - jeg ble helt bergtatt av den porten. Vanvittig byggverk, og skikkelig fint utformet. Ellers var Berliner Dom, riksdagsbygningen og rådhuset også verdt en titt. Fernsehturm var praktisk, for da fikk man sett ALT. På én gang. Litt dyrt, men man fikk da rikt utbytte for pengene. Kunne se nesten helt til verdens ende, hoho. Hvor vi alle vet at der ligger en diger foss. Med Johnny Depp plaskende rundt et sted under den. Ja, nemlig.