Mood post & Autumn love

Tilstand: mentalt medtatt. Død i hodet, hvilket er det jeg pleier å benytte som en grei betegnelse på min sliten-het. Rett og slett litt trøtt, litt slapp og litt lei. Men fornøyd, på et vis, også. Tilfreds, oppi alt dette forskjellige og de diverse mer eller mindre brokete forsamlingene av individer jeg har frekventert i nylig, dog avslappet i forhold alle de merkelige impulsene. Jeg har altså møtt mennesker; jeg har tatt farvel med et par, har sagt hallo til noen flere, delt ut mange klemmer, mottatt en del tilbake, lyttet til musikk som egentlig er langt utenfor mine preferanseområder, men samme kan det være sålenge man har folk som musikerne i Rush og Two Sharp og låter som sistnevntes klassiker "You", pluss at America er et annet, innmari tøft band, og de gamle LP-platene deres rocker max. Og skravvel har en tendesn til å enten overdøve eller ta oppmerksomheten vekk fra ubehagelig bakgrunnsstøy. (Les: trance, norsk hiphop og Axel F.) Jeg har opptrådt meget fleksibelt og engasjert meg i diverse sammenkomster, arrangementer og turer, nå de siste dagene, ytterligere har jeg brukt anledningen med å tilbringe tid i gamle trakter til å returnere til mine mindre urbane røtter, mine opprinnelsens opprinnelige baser, som jeg stundom ikke er like interessert i å vedkjenne meg, og tatt et oppgjør med både dem og meg selv; funnet ut at jeg kan takle såvel de nødvendige forandringene som en dose påminnelser og gjenforeninger, at det faktisk er ganske hyggelig såfremt jeg vet hvor jeg i realiteten hører hjemme, hvem jeg ønsker å være og hvordan jeg skal forholde meg til resten; jeg har derfor gjenopptatt noen vennskap, avsluttet et par andre, sullet rundt og sett enda flere filmer. I den forbindelse; forelsket meg i Gaspard Ulliel, takket være frøken Imaginary Hero og hennes usannsynlig gode guttesmak, funnet ut at "Hannibal Rising" slutter seg inn i rekken av undervurderte, skikkelig fantastiske thrillerfilmer (sett mange slike i det siste) og ledd rått - om enn også irritert meg en smule - av "The Guardian", selv om Kevin Costner er Gud (hvorom det hersker liten tvil og Imaginary Hero og jeg er hjertens enige). Jeg har stiftet bekjentskap med en grei ansamling nye helter og nye demoner. Har støtt på en del potensielt beundringsverdige figurer og fått tak i André Bjerkes samlede verker - via en bursdaggave fra to stykk andre, svært gode venner - for å dyrke ham litt og få litt mer og, eh, utviklende inpirasjon. Noe jeg forøvrig også får fra min kjære mor, mer eller mindre påtvunget fra hennes side; hun er en sann konversasjons- og artikulasjonsmester. For et par dager siden utvekslet vi nemlig følgende, givende dialog:

Scaramouche: Fryktelig lenge siden jeg har oppdatert bloggen min nå, mams, jeg trenger sårt et eller annet kuriøst å skrive på, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal skrive - ikke helt sant, men likevel - hjelp, jeg trenger inspirasjon! Og det kjapt!

Mamma: Så gå ut i solen, skriv et dikt om været, om solvarmen, og om den plutselig tilbakevendte sommerstemningen - ikke helt, men nesten - og pøs på med mer i den duren og drikk en kopp kaffe mens du først er i gang.

Resultat: "Vintage Venues",
by Scaramouche the po(t)et,
on blueberries, the windy weather
warmer fashion, earthened colours
and all my other autumn passions.

Here it comes again, mild August wind
Wards off my terrace, where I seek to bathe
In the ricocheting sun that's ever lowering
A slow curved bow across the heavens during daytime
My long hours of sedate inactivity bliss
Takes it course as seasons take their cover
Seeping through the grounds and drawing in
the easily affected map of land

Albeit much greening base is rusted
of rain on likes of mouldering and fragile soil
the sceneries go never wasted to diminish
But glow for me in alteration, in a blossomed precinct
or yet anew are sprayed with brownish tints
nudging creaking branches just to overshadow
down on me as I facilitate in true calendar pleasure
booked other terms of love