Hjernen er alene og forvirret!

Jeg er helt overbevist om at jeg har produsert et dikt ved en tidligere anledning om alle de gangene da min hjerne velger å ikke fungere, og forårsaker skrivesperre, stigende frustrasjon (over det normale) og ilter dunking med pannebrasken inn i en vegg. Murpuss, sukk og stønn. Kanskje har jeg skrevet opptil flere slike dikt, ved nærmere ettertanke, det høres i allefall skremmende kjent ut. (Hvis noen vet hva søren jeg prater om, ta kontakt. Jeg har som vanlig ingen peiling.) Men i anledning dagens selvpålagte Po(t)etens Oppdrag, måtte jeg jaggu ta for meg dette utslitte temaet på ny. Og forsøkte å pakke det inn i en litt nyskapende innpakning. Jeg har store problemer med å gjengi utganspunktet for skriveriene, men tror det hadde noe å gjøre med morgenens følelse av å ikke få til å tenke. Sannsynligvis. Også satt jeg der på tekst & kultur og trodde jeg skulle sovne, og bestemte meg for å aktivere hjernen med å få den til å finne ut hvorfor denne ikke ville samarbeide, hvorpå jeg satte selve tekst & kultur-faget ut i praksis ved å benytte meg av en sentral terminologi fra dagens lecture, nemlig meta-diktning. Hjernen om hjernen, men hjernens vis. Meget interessant. I det minste for hun som er i besittelse av den. Jeg tror jeg skal kalle denne tilstanden hjerneblokade. Hjernesperre, eventuelt, men det høres altfor komisk ut. Blokkert hjerne, mye bedre, pluss at det er egentlig en ganske treffende beskrivelse. Never knew writer's block, before you had a brain block.

Po(t)etens Oppdrag®, VII: brains and stuff. Never getting enough mental feed. First dreams, no this. Freud would probably be proud. Or worried. Or both. Mission: Produce something relatively sensible about a malfunctioning, tired bunch of brain cells; frequently short-circuiting during lectures. Bad habit, guys. Theme: My brain. Obviously. That's where the party's goin' DOWN! Style: Minimalistic deluxe. Paragraphs so narrow, they'll fit within the margins of my notebooks. That's how me works, see. Also: double meanings (love!) and fancy-pancy sentence structure. Read it twice and you'll spot the continuity errors! ;) Inspiration: previous works by yours truly about same topic; in addition to Ezra Pound (loathe Norwegian translations) and meaningfullness of simple Haiku stanzas. Fewer words, more meaning. Aspiration and goals. Bah.

"Barred out" - the way it feels.
By Scaramouche, the po(t)et, no doubt being bored at lectures. Nor is there any wonder that I'm bored, by the way. Think of ten different phrases with which to explain the main purpose of poetry, and you've got the esssence of today's otherwise clear but somewhat dull seance. Poetry doesn't have any purpose, either; poetry's all about pleasure and should be written for poesy's sake only. And real poets should be doing poetry-lectures. Those other...people...just don't get it. Or, they think they get it, and that's the big, major, fucking problem. Oh, I get so annoyed when they talk about "real meaning". Even when it's "the real meaning is that there is no real meaning, there's just a message". There doesn't have to be any bloody message or tradition of messageless-ness! And poetry's not a technique or a craftmanship or a tool, not solely, it's all about beauty. It's living, organic, fantastic, utterly subtle, complex, sensory, appealling, confronting beauty. University of Bergen; you may give Scara a call, anytime, and I'd be pleased to aid. "Professional Po(t)et" and everything. Let it also be said: we miss Georg Johannesen!!!

my head is a wall
against which
I don't stand
a chance
to reinforce normality
controls
by mend and sleep
too willowy
of wilderness
swerving outside
in a linear
carpet
short lived
streams of the unconscious
whilst I can tell
it's on the inside
extra layer
infrastructure
beat against the particles
and atoms loose
whence
my brains getting
stuck
in the mould
of perception
stingy
thru the whiteness
of a blackboard
charts
the sircles
filitered writing
channel signs
then fade
to dissolution

"Radiator!"

Soundtrack: eighties' and sixties' dance music. Whiter shades of pale. Jerry Lee Lewis, Buddy Holly, and other "Walk the Line"-representatives. Jeg kommer stadig over slike merkverdige tilfeldigheter. Sammenhenger jeg aldri kunne forestilt meg. Først dette innlegget mitt om drømmer; en rent tilfeldig, meget uforutsett innskytelse på en torsdag kveld. Jeg hadde aldri trodd jeg et døgn senere ville sitte med en film foran meg som gjenspeilet nøyaktig den følelsen jeg satt igjen med etter dette berømmelige forfølgelsesmarerittet. Men joda; så heldig var jeg, i den forstand at jeg med det har fått en ny favorittfilm i tillegg. Ikke overraskende, men dog: "The City of Lost Children" av Jeunet & Caro, hvorav førstnevnte er mannen bak den guddomelig gode "Amelie" og, ikke minst, han som gjorde superstjerne av Audrey Tautou. All grunn til å digge! Den nye favoritten er da et stilistisk Sci-Fi epos med sterkt surrealistiske undertoner og kostymer av Jean Paul Gaultier. En vanvittig bra film, som hovedsaklig er en studie i drømmetyding og -struktur. Utrolig nok greier filmingen fullt ut å reflektere hvordan man beveger seg rundt i drømmenes univers, på en så realistisk måte at man blir svimmel, og tar publikum med på en reise rundt i De Fortapte Barns By - der ingenting er for vanvittig til å være sant. Det er umulig å vite hva som er innbilning og hva som er virkelighet; og virkeligheten er da også uviktig her. Man må simpelthen la seg henføre. Og nyte nok et par glimrende rolletolkniger. Denne gang fra Ron Perlman (Hellboy!) og nydelige, lille Judith Vittet. Forestill deg en salig blanding av eventyr for voksne, Amelie fra Helvete og et nesten overdrevent antall referanser til forholdet mellom Léon og Mathilda i Luc Bessons übergeniale drama, og (ellers) generelle likhetstrekk med denne. Musikk og kulisser av en annen verden, pluss at han der paranoide fyren fra "Amelie" (igjen!) og "En Langvarig Forlovelse" er med; som seg selv og fjorten identiske kloner. Herlig! Vennskapet mellom hovedpersonene Miette og One er så vakkert at det bare er å gi seg ende over. Og snufse litt. En sylskarp liten jentunge og en misforstått kjempe, som uten tvil kommer til å gifte seg en gang i fremtiden. Tro meg. Som Mister One så fint formulerte seg; det har ingen hast å finne seg en kone. Jeg heier på umake par; måtte de leve og ro lykkelig videre, alle sine dager! Ytterligere inkluderer filmen hysterisk onde hekser (skurker jeg alltid elsker), leiemordere med vasse solbriller, som garantert stod modell for Wachovski-brødrene da de utviklet sitt rollegalleri i "The Matrix", skikkelige antihelter, i fleng, spesialeffekter med futt i, og masse villhunder som løper rundt med beskjeder. Kidnappede barn som spiser salami. Hjerner i akvarium. Morderiske lopper. Jepp, det er så moro som det høres ut! Mens den skumle tilfeldigheten denne gang ligger i det faktum at jeg for en stund siden begynte på følgende lille, poetiske verk - som da passer ubehagelig godt til gårsdagens filmopplevelse. Som et statement for Miette og One, et personlig monument over deres reise og kjærlighet. To filmmennesker å like så inderlig, inderlig godt. De fortjener en verselinje eller tre. Og, ja, jeg kan ikke si det ofte nok: det er sunt å gi seg selv anledning til å oppleve slik storartet kunst!

"Interchangeable as truths"
By Scaramouche, the po(t)et, and lifelong fan (and admirer!) of Jean-Pierre Jeunet. Cinematography never was more beautiful. Except when photographed by Christopher Doyle, but that's yet another story. For another piece of writing off my hand.

the brother & sister
walk grey alongside
house walls all aligned
spectating the flowers
how do you make them
grow, thoughtfully
inquires he
and second her reply
perspicacious in a line
anything is possible
as long as souls be good
let demarcations heave,
and soon annulled are they
may spores then grain
to rupture nevermore
these little children
of an unsplit shape
come out to run and play
their territories engulfed
in long drawn figures
of an obscurer time;
sinuous in a flexing motion
around the two make one
constructed family
leaning on each other's lot
randomnly conclusive
this old sentiment of wisdom
cast aside with doubt and guilt
love in red and ludicrous
wanting nothing scrupled
row into a bank of clouds instead
being of fatally rife
as you are daring shrewd

Uforståelige ting.

aSom at Gerard Butler havner på 49. plass på Ask Mens liste over verdens kjekkeste menn. Latterlig, i og med at Gerry strengt tatt og absolutt er Verdens Kjekkeste Mann. De har åpenbart misforstått noe meget grunnleggende, og kvalifiserer utvilsomt som opphav til årets mest hjernedøde kåring. Ikke minst har man grunn til å være arg fordi dette er en liste som tas meget "seriøst", i den forstand at den får allmennhetens oppmerksomhet og blir gjengitt i store aviser verden over. Deriblant i VG; som faktisk hadde nedlatt seg til å nevne i en bisetning at "skuespilleren Gerard Butler fikk æren av å avrunde listen". For en ære, sier nå jeg. Slått, lenge før målstreken, av folk som Justin Timberlake? Og George Clooney?! Førsteplassen, det var den han skulle innehatt, i rettmessighetens navn. Han utkonkurrerer selv den mest gjennomført dandy, steinansiktsbefengte Ladies' Man i Showbiz-land. Avstemminger er kjipe. Og, om jeg får gjenta: blodig urettferdige. Sålenge Gerry taper, i allefall. Hvorfor gidder de å bruke en hel side på å skryte hemningsløst av (barskhetsfaktoren til) en mann de uten å nøle har skjøvet ned til bunnen av denne hersens kåringen sin - når dette indirekte også fungerer som et særdeles innlysende argument for, og indikasjon på, hvilken feil de har begått? Skjønner de ingenting?! De mener sannsynligvis at han burde prise seg lykkelig over å ha greid å kapre seg en plass på listen i det hele tatt, såpass "ukjent" som han er i dette amerikas personlighetsspisende filmmiljø. Dumme, dumme mennene! Go Gerry! Han har sikkert ikke fått med seg nyhetene en gang, og jeg håper i grunn at han unnlater å merke seg slikt. Han burde heve seg over den uvitende bermen av stereotypi-søkende kjendiseksperter og fortsette å kjøre sin genuint egne stil. Holde fast ved sitt vinnende og akk så elskelige vesen. Uansett vil han aldri slutte å gjøre oss Butlergals lykkelige, kun med sitt blotte åsyn. Slå den, Justin et co.!

aSom at Pierce Brosnan aldri mer skal få spille James Bond. Man har da brukt en etterlengtet og aldeles frigjort lørdag kveld til å glo på "The Thomas Crown Affair", som beleilig nok gikk på TV3; i utgansgpunktet fryktelig skeptisk til hva de kunne ha fått ut av denne "nyinnspillingen" av en film fra 1968, med to av mine yndlingsskuespillere fra den klassiske tidsperioden; Steve McQueen og Faye Dunaway. Førstnevnte er også en av mine absolutt største helter gjennom tidene. Risikofylt valg av lørdagsunderholdning, med andre ord. Jeg kunne blitt både rasende, trist og lagt min ellers så høyt elskede Bond-favoritt for hat. Som kjent; remakes overgår sjelden orginalene. Men istedet ble man da positivt overrasket. Til de grader. Her er jeg villig til å lempe på obsternasigheten og innrømme at joda, Brosnans moderniste versjon var helt på høyden med McQueens opprinnelige. Minst like god, om ikke bedre til tider. Fordi den opprettholdt stilen og benyttet mange av de samme virkemidlene, relanserte et par av de fantastiske kostymene, med en lekker touch av 90-tall, inkluderte den fantastiske flyscenen og oppdaterte tekonologien - selvsagt. Dessuten var kjemien mellom Mr. Pierce og Renee Russo upåklagelig. Jeg vil ha de skinnstøvlettene hennes til odel og eie, takk. Gjennomført kul, sofistikert, sexy og tøff. Intelligent heltinne, råtøff helt. Pierce er så elegant at det er komisk. Mannen kunne ikke narret et eneste sikkerhetskamera, om han aldri så mye forsøkte. Han har Hollywoods mest karakteristiske, slentrende gange. Og fantastisk mimikk. Han skifter mellom slesk, humoristisk og alvorlig uten å blunke. Alltid like tilbakelent. Alltid like ulastelig antrukket, tilsynelatende, og med en holdning som er så tilgjort arrogant at den kun blir sjarmerende. BT skrev i omtalen av filmen at "Brosnan er født til denne rollen". Norges beste filmanmelderavis kunne ikke hatt mer rett. Spikeren på hodet, der; fyren er gentlemansrollen in person, et eksempel til etterfølgelse. Daniel Craig har ikke sjanse. Dyktig skuespiller, et ubestridelig faktum, og likandes som få. Men Pierce har finishen. Han trenger ikke gå inn for det, han bare er. Og det gjør ham til den perfekte Mister Bond, etter min mening.

aVidere; som at folk bruker tid på Idol. Og penger på å stemme. At (sannsynligvis) de samme menneskene bruker like mye tid og penger på Skal vi danse? dagen etter. At Britney får førstesideoppslag på grunn av en uheldig botox-innsrpøyting i overleppen. At noen faktisk reagerer på at Britney fremdeles benytter seg av plastisk kirurgi; jeg mener, hun fikk silikonpupper da hun var 16. Eller når det var. Jeg husker virkelig ikke. I tillegg har jeg fått mer enn nok av den godeste Frøken Spears. For evigheter siden. Men hun og Amy Winehouse og Lindsay Lohan får nå bare holde på. Hvem er det de tror de er? Courtney Loves arvtagere? Jeg lar meg fascinere, for en kort stund, av deres latterlige, utagerende, outrerte oppførsel. Men så blir man jo bare lei og skulle ønske de kunne gå og gjemme seg og gi oss stakkars aviselesende mennesker fred i sjelen. Jeg vil heller høre mer om Billie Piper! Og hennes dyktige, mer normale og besinnede artsfrender!

Har fått med meg de fem første episodene av "Secret Diary of a Call Girl" - og trass i dens påtatt kontroversielle utforming og litt billige kvalitet, rent teknisk sett, er det et glitrende stykke fjernsynsdrama. Billie viser igjen sitt enestående skuespillertalent; hun gir dypde til en karakter som ellers kunne blitt utrolig ensformig og lite tiltalende. Fra å være uskyldig og gjennomført underskjønn som superheltinnen Rose Tyler, er hun nå kompleks og relativt hardbarket luksushore. Likevel viderefører hun en del av sine kjennemerker fra tiden i Doctor Who, og i episoden der hun samtaler med en kollega på en benk i nattlige London, fikk jeg skikkelige flashbacks til en smilende Rose, hånd i hånd med Number Nine. Enda et pluss i boken; for dét smilet, og det umiskjennelige, uregjerlige håret. Hun er seg selv lik, heldigvis! Billie og resten av teamet bak "SDoaCG" gir oss innblikk i en verden som er rå, suspekt, men også genuint menneskelig. Full av oppturer, nedturer og surrealistisk hverdagslige opplevelser. Kritikken mot serien har gått på at den "glorifiserer" prostitusjonen og at man får et for idyllisk inntrykk av tilværelsen til Belle/Hannah. Nuvel, hvis man er så lite reflektert får man heller la være å se på. Serien er både morsom, tankevekkende - heller en forenklende, spør du meg! - og spekket med fabelaktig skuespill. Hver episode er altfor kort, naturligvis; de burde slått sammen to og to episoder og gjort den om til en fire episoders miniserie, heller enn en åtte episoders sesong, og den produksjonsmessige kvaliteten er som sagt litt laber, men i forhold til ressuresene og det økonomiske grunnlaget, er resultatet intet mindre enn imponerende. Spesielt vil jeg fremheve sekvensene der hovedperson Belle snakker direkte til kameraet. Hun forteller, nøkternt og ironisk, om jobben sin - fremstilt som en hvilken som helst annen jobb; med sine fordeler, ulemper og enkelte, ufyselige kunder. Her er Billie i sitt ypperste ess; med en selvfølgelig avslappethet foran kameralinsene mange av hennes jevnaldrende medskuespillerinner kan misunne henne, og bare se langt etter. Scenen der hun opptrer som lærer i date-konversering og gir nyttige leksjoner i hva man ikke bør snakke om på en one night stand, er ubetalelig. De lange sekvensene uten dialog, små glimt inn i Belles helt ordinære, litt begivenhetsløse tralt på dagtid er også nydelige. Og med hånden på mitt aldeles heteroseksuelle, manne-infiserte (siden "mannifisert" antageligvis ikke er et ord?) hjerte: Billie Piper er ikke særlig stygg å se på. Jeg har ikke noe imot nakenscener der den damen måtte være involvert. Jada, mye sex i denne serien, men det er tross alt dét Belles liv består av - stort sett - og den er til gjengjeld usedvanlig variert. I alle betydninger av ordet, hehe. Anbefales, men ikke for "Den yngre garde". Definitivt en voksenserie, og hurra for at Billie dermed får et nytt og enda bredere publikum! I mangel av nye sesonger med Doctor'n; dette holder i lange baner. Enn så lenge!

Jeg skal nok høre mye mer

"Sanger fra Tankens Etasje." Ufattelig overtrøtthet, forsetter om en filmstund som aldri ble realisert, en ikke planlgt skrivestund istedet. Her følger resultatet. Soundtrack: Kent - nesten hele katalogen, fra Hagnesta Hill & onwards. Herregud, for et bra band. I gode gamle Noreg-landet har vi et fantastisk kjedelig TV-program som heter "Du skal høre mye". Det vil si, jeg vet ikke om det faktisk eksisterer lenger, men det var en særdeles allmenn kjent greie da jeg vokste opp. Og med all denne nittitalls-nostalgi man synes å ha lagt sin elsk på i det siste, og som vi alle plutselig må ta del i, bør dette programmet definitivt nevnes. O, retrospektiske tider; tights, leggings, platåsko, plastikkøredobber og lange T-skjorter. Jeg som endelig trodde vi var kvitt Spice Girls. Jeg elsker nittitallsfilmer, men moten og musikken kan de har for min del. Nuvel! Tullball og dillball; tilbake til studio. Jeg erindrer noe om en peis, aktiv dekking av statskanalens dialekt-kvoter og enorme mengder nordnorsk humor. Mannlig programleder med bart. Døde rovdyr på gulvet (les: skinnfell, husk: jeg er medlem av WWF). Masse damer i salen ikledd blazere fra postordrekataloger (som jeg er skamfull leser av) og "festlig pianomusikk" i bakgrunnen (som jeg har vært skamfull spiller av på eldrehjem, da jeg forsøkte å livnære meg som frilanser). De sang slikt jeg definitivt ikke vil at folk skal synge hverken når jeg gifter meg, fyller femti, eller skal begraves. Slikt man synger på julebord når akevitten har begynt å jobbe. (Jeg synes fårikåldrikken smaker piss og har null til overs for firmafestfyll. Må sies.) Jeg håper jeg aldri blir et middelaldrende kjerringmenneske med behov for å sitte hjemme lørdag kveld og glo på tilrettelagte midt-i-livet-programmer og "Mid hjartat påo ratte stadan." Eller hva søren den serien heter. Der finnes visst folk som har soundtracket også, i allefall selger de det på Platkompaniet. Heldigvis til 49,50. Hurra for generaliseringene. Jeg er da en delvis arbeidsløs, frustrert, mareritt-affisert Po(t)et som er utilslørt og meget nyfrelst fan (i sammenheng, ikke enkeltvis) av Oprah Winfrey-show og skap-leser av Chic lit. Jeg heier på han der lyse i amerikanske Dansefeber og drikker aprikos-te. Se hvem som snakker. Men nok om dét. Grunnen for at jeg overhodet velger å prate om dette intetsigende og hurtig avslåtte underholdningsprogrammet, har selvsagt ikke en dritt med innholdet i seg selv å gjøre, men med tittelen. Du skal virkelig høre mye, på din rundtur gjennom verden. Jeg kan bare forestille meg hvordan de Tidsreisende må ha det. Den ene perioden galere enn den andre. Og det har sjelden vært "verre". Ifølge Captain Jack (fra DW, altså) er det nå alt skal skje; 21st Century, huhei. And you gotta be ready. Jeg har fremdeles ikke tatt hintet. Alle disse syke situasjonene man kommer opp i underveis på livets landevei! Tror aldri jeg kommer til å venne meg til noen av dem, være forberedt eller bli klar - for den saks skyld. Jeg bare henger med, føler jeg; og bearbeider traumene gjennom skriving og soving. Holder dét? Går det an å falle av, at jorden snurrer altfor fort med ett? Noen ganger lurer jeg på om bevisstheten rett og slett kan slukne. Før man tar natten for godt. Har sikkert bittelitt å gjøre med handlingsmønsteret mitt; noe jeg er mer enn oppmerksom på. Og forunderlig nok setter pris på, likeså. En av mine favorittaktiviteter, som jeg stort sett havner oppi ufrivillig, er å lytte til andre mennesker høylytte samtaler mens jeg benytter meg av Bergens kollektivtrafikktilbud. Der finnes ingenting merkeligere enn å komme midt inn i en samtale, innledet av spørsmål og utbrudd jeg ikke har noen forutsening for å kjenne til, nå iferd med å ta en eller annen vanvittig og uforutsett retning. Jeg har tenkt å ta for meg et helt konkret, absurd eksempel fra tirsdag natt: to gutter, to seterader bak meg, to samtaler. Buss nr. et eller annet, retning studentboligen; som ender opp uti hutiheita et sted alle vet navnet på, men ingen riktig kan si hvor ligger. Jeg lyttet til konversasjonene. Den ene handlet om Brann og foregikk mellom en gutt med dyp bassrøst og noen venninner. De andre handlet om populærmusikk, involverte en mannlig pipestemme, og gikk meg hus forbi. Men så begynte de to guttene å konversere hverandre. Jeg hører, som ut av det rene og skjære ingenting; "Du e kraftig, for faen, ikkje tjukk!" hvorpå der lyder et stemmeskifte-besværlig svar fra setet ved siden av; "Næmmen, eg e tjukk, eg sier jo det!" Da ble jeg på en måte bare forvirret. Jenter snakker om skoshopping, jenter snakker om sminke, jenter snakker om å fake orgasmer. Ille nok, det. Men vekt-debatter, midt på natten, og på bussen av alle steder? Menn imellom? Hjelpes! Jeg datt litt ut av samtalen etter dette, men grunnet de åpenbare fyllenervervene hos de involverte og utvilsom supporter-påvirking (Brann-fans blir sjelden blaserte) gikk jeg nok ikke glipp av de store, essensielle, historieforandrende dialogene. Det var hovedsaklig en utveksling av motargumenter omkring dette mystiske temaet "Er what's-his-name tjukk?!" Og det er jo ikke første gang. Vi sier de rareste ting, nesten uten å reflektere over det. Jeg tenker ikke nøye gjennom det jeg skal si før jeg snakker, det er klart, stundom tenker jeg ikke i det hele tatt, men fortsatt; hva er det jeg lirer av meg? Vi, oss, kollektiv bevisstgjøring: hva foregår egentlig i de ikke-like-perifere omgivelsene? Jeg burde muligens skrive ned, litt oftere, de ubegripelige frasene man kommer med i fullstendig edru og tilsynelatende fornuftig tilstand. De samtalene vi alle kan være i stand til å innlede, uten videre overveielser. Men kanhende er det nøyaktig derfor vi mennesker er forunt språkets gave, for å kunne snakke i babbel og koder og finne det usannsynlig morsomt. Jeg lurer på hva hundene mine snakker om når jeg ikke ser dem, og hvordan de formulerer seg. Jeg har alltid innbilt meg at dyrene er mer intelligente enn oss på dette området. Vi sløser så mye, spesielt med ord. Det er som om vi tror at verden er et overflødighetshorn av alt; et uttømmelig lager, og retten til å tilgang på alt er ene og alene på vår side. For å gi en litt innviklet forklaring. Dessuten; vi sperrer nevnte dyr inne i bur, bak murer og gjerder, for å vinke til dem og peke på dem og le. Jeg hater dyrehager. Men nok om dét. Jeg kan ofte rote meg bort, som sagt; distré og ustrukturert som jeg er; og jeg kan komme med digresjoner hvis opprinnelse er uforståelige for samtlige tilhørere. Det er svært få ting noen av oss gjør, som har en ekte og grunnleggende utførlig hensikt. Jeg tror det gir oss nytelse. Jeg tror denne mangelen på meninge er kilde til glede, i større grad enn frustrasjon. Anledningen til å prate, flåse, fleipe, begå feil. Se på dumme TV-show, mobbe stygt kledde kjerringer med bedre utdannelse og mer penger enn meg, heie på dumme reality kjendiser, lytte til dumme samtaler - kanskje er de ikke så dumme likevel; kanskje er det nettopp der denne berømmelige hensikten ligger. Vi lærer ikke av å være smarte. Vi lærer å bli smarte, av å erfare dumhetens konsekvenser. Men man kan ikke ta til seg kunnskap hele tiden heller. Intetsigenheten er vår avveksling. Kanskje kan vi bli bedre mennesker av den, i tillegg; innse våre ugjerninger, våre unødvendige bagateller, våre tomme ord, av å se tilbake på hvordan de har hopet seg opp gjennom årtiene. For deretter å nyte en og annen, et klovnefjes i ny og ne, så vi har et sammenligningsgrunnlag. Kun slik formes vi til komplekse individer; en sak har to sider, og selv om den ene nødvendigvis må være bedre, undergraver ikke dét den andres eksistens. "300" var ikke like genial om den ikke kunne sammenlignes med "Conan". Sier kun den som har sett begge.

Dreamy & Delusional

Soundtrack: Kent - Hagnesta Hill. Now, I rarely write about my head. I mean, I write about myself, my life, my Loves (and loverboys), my style, my desires. Of strange and varied kinds. But I don't often write about the things taking place inside my head. Today, however, I'll make a justified exception. Mental events occured, seeming worthy of being mentioned here. I was talking to my mother on the phone, and I was telling her about this crazy dream I had last night. Really fast, wild and completely nonsensical, of course. Typical. But I had an exceptionally clear memory of it when I woke up. So I kept thinking, and when I called her; after her asking me how I am, and my telling her I'd had a busy day as usual, nothing so important; it dawned on me again. I told her, wait, something extraordinary had indeed taken place. Or; a little out of the ordinary - that is. I'm always quite affected by my dreams. They seem to linger on somehow, and it takes hours and hours before the impressions they provide finally let go. The rapid, changing, confusing visions sort of amplify over the hours; during breakfast, throughout the morning; and are consequently attached to my skin, surrounding me, like I keep walking within the dream all day. Very creepy. But I then realized that talking about it, describing it, listening to my mother informing me that it was all very weird and didn't quite make sense in any way that should have me all worried; this seriously helped. Whereafter I decided to have a go at something further self-controlling, constructive and even more elaborating; writing theme-related poetry. Processing the dream images. Forcing them to leave me (alone) and enter the universe of prose. And verse. Moreover, I found an old first chapter that I'd written ages ago, which I adapted, and which also concerned a funny dream sequence - fitting strangely well with the rest. Thus, the first part isn't so much with regard to last night, but to my nightmares in general. Or, well, nightmares - I don't know. Maybe it's a way of getting rid of stuff, after all. Could it be that I have two ways of shunning the bad incidents in life; escaping them in my dreams, and leaving them at ease between the lines? Now, maybe that isn't so healthy, but it obviously works. Effectively too, I'd say. By the way, if you should wonder: the dream itself consisted of me running, as you will learn from reading the text below, through long corridors in a house where I definately haven't been before, and being nearly killed by insane and beastly watchmen who where determined to knock me down, for some reason. Then, I ran out and got a cup of coffee at a local café with one table, where I was offered a piece of apple cake I argued I couldn't eat, because I'd already had a piece of chocolate cake that day - and dessert - which was actually true for yesterday. (This is when my mother started to crack up.) Finally, some old hag looking like an extremely lethal and heavily made-up version of Maggie Smith came and paid for my coffee, gave me a suitcase and told me to keep on fleeing. So I did. Thankfully, I woke up shortly afterwards. As for the why and how of everything, I have no idea whatsoever - and if anybody reading this is any good at subconscious interpretation, I don't want to hear it either. I have a feeling, this is not positive news. I'll rather live on in my ordinary, ignorant bliss. Ladies and Gents, after an introduction that - admittedly - seems a bit poetic as well, here goes: The Ultimate Nightmare Poem. Or whatever.

"Tricks and treats" - from a dream of nightmares, and with a slight reference to the forthcoming Halloween. Favourite time of year. Weee; pumpkin pie and costume making!
By Scaramouche, the po(t)et, and always dreaming on. Dreaming ought to be good, even when it's bad. I think in peculiar and inexplicable ways. As always. And maybe I should consider what I am currently showering upon others; my beloved readers; pontentially traumatizing them forever and giving them sleepless nights - frightened that they'll be as nutters as yours truly. Fear not, I'm not that insane. Just a wee bit fruity. I like 80's pop, collect fluffy things, dress like Billie Piper and adore MIKA; that's not even remotely looney. I mean, come on. Let's not underestimate the Power of Purple Dancing Shoes. And a big grin to go along!

I dreamt that I was dying
in a schoolyard far away
Was held by someone long forgot
and resting cheek to cheek
I found an old sensation
waiting for the bells to toll

I dreamt that I was running
from a group of faceless foes
Was chased by someone unpredicted
hasting without panting, shocked,
In hallways, through old houses
wooden doors and labyrinths

I dreamt that I was tortured
in a bath-tub, with balloons
a figure, male, above my nape
His hand descending on my neck
cold fingernails, like scythes

I dreamt that I was tested
and unprepared must I then fail
Thereafter, there was blackout
I reckoned I'd have passed
To sense an unaccounted happinnes for all
Atrocities I will and cannot recognize

I dreamt I was escaping
from imprisonment of sorts
Evading from a fallacy
emerging out into a back yard
Behold the lack of guards
and contemplate the last resorts

I dreamt that I was dreaming
having paced all night, I died
My subconscious works elliptic
I come back to opened gates
So I've learnt to take another path
be no more scared, tonight

De gamle er eldst. Og flinkest.

Jeg har tidligere skrevet om den voldsomme, uforglemmelige opplevelsen av å se "Lawrence of Arabia", og deretter å måtte sammenligne den med dagens historiske epos. Noe som er skremmende umulig. Digitale effekter, blodige slagmarker og Brad Pitt i bar overkropp kommer aldri i havet opp mot Beduiner på tur, Peter O'Toole i gallopp på kamel og Omar Sharif konsekvent ruslende rundt i tunika. Klassikeren er selvsagt altfor lang, tung og tidvis innholdsløs - og ørkensekvensene altfor detaljerte og uthalte - men skuespillerne er av en annen verden. O'Toole er så pen at det er skummelt, med de blåeste øynene siden Daniel Craig eller omvendt, og Omar Sharif er - tja. Jeg trenger egentlig ikke mer enn Omar Sharif. Mannen ser ut som en Gud, hallo. Før Antonio Banderas, før Robert Rodriguez, før Terence Hill - hvem var høy og mørk og uimotståelig eksotisk? Bestekompisen Lawrence er naturlig nok den som stjeler showet, men Sharif trenger min santen litt credo. Og utrolig nok holder de to koken fremdeles. Sharif er fremdeles høy, mørk og barsk. Han skrur stadig vekk på sjarmen, i roller som Sheikh ditt, Sheikh datt og for - eh -kuriøse opptredener i franske TV-filmer. Mens hans blåøyde, medsammensvorne ørkenkriger heller aldri slutter å briljere; og kanskje i enda større grad; for han imponerer mer og mer og hele tiden. Likesom han huker inn nominasjoner så det står etter. Velfortjent! Dette innlegget blir derfor, i sin helhet, en hyllest til mesteren, geniet, kvinnebedåreren og den ekstremt dyktige karakterskuespilleren Peter O'Toole, som jeg har sett intet mindre enn to filmer med iløpet av de siste fem dagene. Begge på kino. Fredag kveld var jeg altså på "Stardust", sammen med min sedvanlige kinokompanjong Grete, noe som var meget hyggelig, og her hadde da hans høyhet en relativt liten, men til gjengjeld strålende rolle som sylskarp, eneherskende konge. Døende sådan. Og i dag var jeg på det Britiske dramaet "Venus", med min andre sedvanlige kinokompanjong og tante, Elin, med hans høyhet som et aldrende, mer eller mindre døende skuespillerikon hvis rolletolkninger for øyeblikket begrenset seg til "lik" og "dødssyk far". Nuvel.

Men O'Toole er god på å spille gamle menn, og spesielt når han får lov å gi dem særtrekk direkte hentet fra hans eget liv og karriere. Ja, han spiller "seg selv"; ringrever med glimt i øyet, cologne og sjarm til tusen. Jeg ville falt pladask, på flekken, og det er ikke ene og alene fordi jeg har søte drømmer om en solbrun kamelridder i hvit chiffon. Herre, at de ikke hadde vett til å holde kameraet festet på ham, istedet for all den hersens sanden! Tiden har fart pent med mannen, og glimtet i øyet er aldeles tilstede, selv når han skal fremstå uhyre miserabel og få sprøyter opp i visse steder der solen aldri skinner. Sovne i stolen, mimre om fordums suksess, spise sine forbaskede piller. Intet mindre. Jeg må bare innrømme at mannen er usedvanlig tiltrekkende - selv som småvulgær oldis med prostataproblemer, hvilket er det han i realiteten skal være. Han syntes hverken ekkel eller stilløs, der han iherdig prøvde å gjøre kur til den tre ganger så unge Jessie (Whitaker). En prestasjon av vanvittige dimensjoner. Det intense (sam)spillet mellom dem, den gjensidige utnyttelse og det like store behovet for oppmerksomhet fra et annet menneske som tilhørte en annen type enn den de var vant til å omgås, var bemerkelsesverdig. Kjemien var regelrett gnistrende. Begge like hardføre og skarplynte, tilsynelatende. Men sårbare likeså. To personligheter som livet ikke alltid hadde fart like pent med, og som definitivt hadde gjort noen dårlige valg underveis, men som fikk troen tilbake på seg selv og sin egen viljestyrke, gjennom å kunne dele de forunderligste, uforutsette fellesinteresser. Og utforske en del suspekte sider ved sitt nyfunne "vennskapet". Nokså drøye scener, i blant, men jeg ble aldri satt ut eller kvalm. Bare betenkt. Hvilket óg gjorde "Venus" til en meget underlig, men interessant film - totalt sett. Dette var drivende godt filmhåndtverk - så det at den tøyde enkelte grenser ganske langt, var ikke til overhengende bekymring. En riktig fin filmopplevelse, alt i alt, og overhodet ikke ubehagelig. Heldigvis. Den kommer til å bli sittende lenge på netthinnen, og jeg tror kanskje ikke jeg skal se den om igjen med det første. Det er en film man kan gå og grunne på. Men ikke nødvendigvis bare for underholdningens skyld. Stort skuespilleri, stor mennesketolkning. Om vennskap og kunst. Og kloke ord fra mennesker med lang livserfaring. Idet Maurice (O'Tooles helt) løftet hodet, klarnet blikket og festet grepet om de flimrende flashbacks'ene, for deretter å ta fatt på Shakespeares sonnetter, var jeg solgt.

Videre var det oppløftende å stifte bekjentskap med et ungt skuespillertalent ved navn Jodie Whitaker. Hun ble god venn med O'Toole under innspillingen, og han har selv betegnet henne som den dyktigste, unge skuespillerinnen han har jobbed med - ved siden av Rose Byrne fra miniserien "Casanova"; der han agerte den ultimate blandingen døende og kvinnebedårer, en filmatisering som for øvrig fikk meg til å hoppe opp og ned og brøle "DOCTOR WHO I VENEZIA???!!!" ganske så ofte. David Tennant hadde nemlig fått med seg halvparten av birolleinnehaverne fra series 1 & 2. Hvilket jeg vet at jeg har gjort rede for tidligere. Men O'Toole har utvilsomt et poeng, angående Whitakers talent, for hun spilte sinnsykt bra. Ektefølt til tusen. Og hun minnet ikke så rent lite om Rose fra - eh - "Doctor Who". Altså, ung og blond og med bred østkantdialekt, med forkjærlighet for TopShop. Telefonbokser i bakgrunnen og London Eye. Snufs. Meeeen! Jeg skulle snakke om Peter O'Toole, jeg, og de nye filmene hans. Dog kan jeg jo ikke unnlate å nevne motspillerne hans heller, og jeg fikk et gledelig gjensyn med Richard Griffiths i dag - han der suspekte hytteeieren i "Withnail & I", her i en desto mer likandes rolle - pluss at Vanessa Redgrave (den originale Mrs Dalloway!!!) er en gammel dame med ubestridelig klasse. Glitrende biroller i "Stardust" likeså, må nevnes, for både Charlie Cox og Michelle Pfeiffer var helt på høyde med O'Toole & co., med sine glitrende fremstilte antihelter. Jeg heiet genuint på skurkene; Pfeiffer-fan som jeg er; men ble selvfølgelig glad da Cox' Tristan (!! - eh, James Franco har fortsatt enerett på det navnet, folkens) viste seg å ha gentlemanstakter likevel. Og talent for fekting. Den som overgikk alle, var derimot Robert DeNiro - som homofil sjørøver. I kjole. Med tiara, Marilyn Monroe-sminke, korsett og hardt innøvde dansetrinn. Også rosa leppestift. Jadda! (Vi minnes alle Gudfaren, med et host, og prøver intenst å ikke tenke på Once Upon a Time in America. Although...kanskje Deborah ville blitt litt mer medgjørlig, om slasken hun forsøkte å hate hadde ikledd seg Cleopatra-kostymet hennes og vist en mykere side av seg selv?) Nok en rolle som kunne blitt helt idiotisk, dum og latterlig - i hendene på mer evneveike folk - men DeNiro fikset oppgaven med bravur. Noe av det beste han har gjort, en skuespillerbragd vil jeg si, og han bør nomineres til Oscar for den. Bare fordi det hadde vært så sinnsykt, ubeskrivelig KJEKT. Kommer selvfølgelig ikke til å skje, jeg har gitt opp Oscarjuryens dømmekraft for lenge siden, men det er lov å ha et liiiite håp. (Brann ble seriemester, tross alt.) Dessuten: Claire Danes som fikk den obligatoriske "I really love you"-sekvensen til å bli overraskende meningsfull. Og rørende. Endog når hun da måtte snakke til en mus. Ok, jeg skal ikke avsløre mer, men "Stardust" er den beste fantasyfilmen for voksne siden "Shrek" og den er obligatorisk for alle fans av "The 10th Kingdom". Samme rollegalleriet, samme intrigene, samme problemet. I all hovedsak. Trollene er byttet ut med en heksetrio (heia Michelle som sagt) og Kongen heter (som sagt) Peter O'Toole. Han har kappe og skjeggvekst. Han smiler skjevt og øynene hans glitrer skjelmsk. Han får sine motstandere drept uten å nøle, og hoffet skjelver. Verdt billettprisen alene. Jeg har sagt det før, det også, og jeg sier det gjerne igjen: Hollywood mangler arvtagere til slike som ham. De skikkelige gamle mestrene begynner å bli for gamle nå. Generasjonen som var action-heltene har blitt til action-regissørene. De er middelaldrende herrer med madam og barneflokk. Alle ihop; blir nesten vemodig. Samtidig som de nye, store flottisene som jeg har dilla på er liksom ikke helt inne i varmen ennå. Urettferdig men sant. Gerry har til gode å få roller som er krevende, utfordrende og givende nok. Chris Eccleston er for sær til å gjøre det stort, selv om jeg håper at "Heroes" kan åpne noen dører for ham. Og andre eksentriske Briter med Doctor-grad på CV'en. Neida, der finnes mange flinke, og jeg har gedigne forhåpninger for både mine personlige favoritter, og andre flinke folk - som James McAvoy (sikle på Tumnus! Fine Klovemannen!), Hugh Jackman, Ewan McGregor og Simon Pegg. Men de mangler den berømmelige magien. Alle sammen, Skotske eller ei. De mangler dette nærværet på skjermen, denne overjordiske, elegante holdninger. Jeg tror kanskje aldri dét kommer tilbake. Før i tiden var det å spille inn film noe besnærende, utenfor-virkeligheten, fantastisk. Og skuespillerinnsatsen stod i forhold til dette. Jeg kan ikke få gjentatt det nok; vi trenger folk i bransjen som ved å verdsette den ekte filmmagien. Rett og slett. Vi trenger folk som kun trenger å se i kamera for å gi publikum gåsehud. Som ikke må gråte, skrike eller kle av seg for å vinne priser. Vi trenger skuespillere som tar jobben sin overmåte høytidelig, på en gammeldags og nesten overdrevet seriøs måte. Da kommer vi kanskje i mål. Så jeg kan se frem til fremtidige, nesten likeverdige utgaver av "Venus" og "Stardust". Om enn uten den største høvdingen av dem alle. La oss prise oss lykkelige over den tid vi fremdeles har igjen til å nyte Peter O'Tooles forbløffende nærvær!

JAAAAAAAAAAA!!!!!!!

HEIA HEIA HEIA BRANN!!!

BRANN ER (ENDELIG OG DEFINITIVT) SERIEMESTER 2007!!! BRANN ER OFFISIELT NORGES BESTE FOTBALLAG!!!

Først gikk vi i tog. Så jublet vi. Senere skulle vi feire ekte bergensk vis. Storskjerm, betalingskanal, ordfører-hjelp. Folkehav i by'n. Hvorpå de tapte mot Ålesund. Så gråt vi. Ble livredd, bet negler, gikk surmulende hjem. Men! Så bestemte Viking seg for å gjøre gjengjeld for den gedigne hjelpen de fikk av SKB i fjor, da Bergens Stolthet sørget for at vestlandsrivalen ikke rykket ned, og banket Stabæk 2-1. I kveld. Og nå kan vi juble ORDENTLIG! Brann er seriemester, herregud og hipp hipp hurra, for første gang på 44 år. Griser kan visst fly, skal man tro trønderne og Vålerenga-supporterne. De har jo alltid hevdet det, så, og de vet vel best. Hohoho. Og neste helg blir det vennskapskamp på Stadion og Gullet er heme, og Gullet skal feires! Ingenting var forgjeves, det er avgjort, vi kan puste lettet ut. Litt samme følelse nå som etter eksamen. Eller noe annet voldsomt, energikrevende, avgjørende, gedigent stort. Skikkelig tomt og merkelig. Men usannsynlig gøy! Tenk det. Bergen huser Norges aller beste fotballag, og det er ikke Bergenserne som mener det; det er faktisk sant. Helt satt ut nå, jeg. Tre ganger tre hurra for Brann. Vi e de bæste, og dette var jaggu på tide. Ett hundre prosent lykkelig.

Smått og godt

Alvorlig Advarsel: Følgende er en hysterisk blanding av meningsfullt og meningsløst, meget seriøst og fullstendig tilfeldig, og det meste bør egentlig tas med en klype salt. Dog er jeg utrolig fornøyd med idéen som sådan! Dette er vel det endelige beviset for at der knapt finnes noe Scaramouche ikke er i stand til å hoste opp noen rim og dikte omkring. Og det er jo noe av hensikten med den store gensitreken jeg kaller Po(t)etens Oppdrag, hoho; nå også Copyright-beskyttet sånn at ingen skulle finne på å stjele mine fabelaktige oppfinnelser. Alle rettigheter tilhører som kjent opphavet, og hun kan være usannsynlig sint Bergenser hvis hun bare vil! Så pass dere!

Po(t)etens Oppdrag®, VI: Jeg er veldig glad i sjokolade. Ja, dette er en kjent sak, men jeg er tross alt ekstremt hektet på det og bruker uforutsmessig mye penger på goddis hver uke. Eller "namnamtingen", hvilket er fellesbetegnelsen jeg har valgt å gi min aller største svakhet her i livet. Tingene, rettere sagt. I form av kaker, Sportlunch, melkesjokoladeplater, SMIL-ruller, Troika, konfekt - og aller helst smågodt. Jeg har fått helt dilla på sistnevnte. I så stor grad at jeg velger å skrive poesi om det umettelige behovet. Dette er soga om min runde rundt hyllene med bringebær, ufo-plater, melkepletter, bamsemums, nonstop, og nougatskjell. Favorittgodtebutikken ved siden av kinoen opererer med en aldeles latterlig hektopris, men har utvilsomt det beste utvalget. Dog, ikke forsvarlig for mennesker med besluttsomhetsvegring. Og de selger altså mengder av ting med nougatfyll, som jeg har et nesten helsefarlig forhold til. Sikkert derfor jeg er så betatt av den dobbeltdecker-kaken i kantinen vår også. Å, disse syndefulle fristelsene. Sjokoladehyller og Platekompaniet og salg på H&M. Hva skal den stakkars po(t)eten gjøre? Jeg er igrunn altfor forbruksorientert til å ville satse på poesien, og derfor har jeg satt meg som meget beskjedent mål at jeg skal gjøre nettopp det poetiske virket mer stuerent og allment populært. Kanskje vil lesende mennesker en dag kunne elske forfattere av både dikt og krim; kanskje vil disse mine to yndlingssjangre en gang i fremtiden stille på lik linje. Mange vil sikkert hevde at det er et fåfengt prosjekt, men jeg har mine forhåpninger og ønsker å jobbe iherdig for saken. Jeg ønsker at pallene i bokhandlene skal bestå av en salig blanding; ikke bare rendyrket, ensidig fokus på pageturner-suksesser signert Nesbø, Lindell og Ragde. Jeg ser for meg at hvis innkjøpssjefene tør å satse litt annerledes, basere seg på et bredere spekter av nye bøker og gjøre andre, i øyeblikket "smale" retninger innen litteraturen mer tilgjengelige; hvorpå de også vil bli mer akseptert og ettertraktet; kan boksalget komme til å fremstå litt ala papirposene med smågodt - like varierte, like uforutsigbare, like diggbart. Nemlig. Det er min livsambisjon, min misjon. Tror jeg trenger en del sukkerpåfyll for å realisere den. Men jeg kan skrive side opp og side ned om alle fordelene ved dikt, og alt det spennende man kan dikte om. For meg er det beste med poesien at den er ubegrenset, den har ingen forbud, ingen oppsett, ingen reglement. Dikt er alt - bokstavelig talt, man skrive om ethvert tema, på nøyaktig hvilken måte man vil. Dikt er frihet. Og i dag har jeg benyttet meg av denne friheten til å bable i vei om min premenstruelle, godtesugne, universitetsbefengte, hyperteoretiske blåmandag. Woohoo. Freia, neste gang dere trenger å hyre noen til å mekke en reklamesang for deres nyeste variant av Et Lite Stykke Norge, med eller uten suspekt innhold, bare ring!

"Godt og blandet" - veiet og funnet for smaklig bedagelig til å være sant
Av Scaramouche, generelt sett po(t)eten, men akkurat nå desto mer sulten. På mumsemat. Theme: godteblanding, forskj. ingredienser, alt samlet sammen oppi pose, namnam. Mission: gi folk lyst på goddis. Enkelt og greit, for det enkle er alltid det beste, og gode gamle melkesjokoladen utkonkurrerer som kjent det meste. Style: ikke nødvendigvis barnslig, men barnevennlig. Vil jeg mene. Enkel den óg. Men effektiv, da, gitt. Inspirasjon: André Bjerke, personlige erfaringer og Yade-sangen. Det er derfor vi har laget Yaaade, fordi sjokolade gjør folk som meg glaaade. Og ting som gjør meg lykkelig kan ikke skaaade, men jeg burde definitivt lært meg teksten på denne sangen før jeg begynte å sitere den, lalalade.

Smått og bløtt som bringebær
Ufyselig som sure tær
En syrlig eim av trollmannshatt
Og eggende som søt nougat
Med stupedamer og ufo-mannen
Absurde smaker, best isammen

En pose full av nytelse
Fantastisk, uten ytelse
Diverse skatter gjemt på bunnen
Kun synet gir meg vann i munnen
Jeg slutter aldri, bare ler
Må frem med skuffen, spade mer

Man hamstrer flust med sjokolade
Figurer fra en gartnerhage
Skumbjørner som stiller trangen
Smelter som en is på tungen
Karameller, det er ikke min stil
Heller Ahlgrens rosa småbil

Så tygg til du må ha en ny
Og mums ivei uten å kny
For kalorier telles ikke
Bekymre deg kun om du får hikke
Skyll den da ned med kaffe, te,
og smakfullt vann med kullsyre

Inn gjennom munn og nesebor
Opplevelser; for dem som tror
Rettferdiggjør en mektig hang
Udødelig som livets gang
For godtesykes tunge skjebne;
Massivt, digg, befriende

Kjemp ei imot, kun om du må
I såfall, du kritikk skal få
For ukedager er for meget
Unødvendig fornuftspreget
Så, selv om det er tirsdag; du kan
starte dagen med en BonBon!

Benytt enhver anledning til
å gomle akkurat det du vil
Skjerp dine sanser med litt sukker
Og sjeldnere du under bukker
For presset letter med lakris
Selv lykke har en hektopris

Der finnes meget jeg kan si
Om sukker gjort helt bøyelig;
Og tøyelig som vingummi
Så sunt som sunt reelt kan bli
Litt dyrt, men akk så dyrebart;
Er verdt sin vekt i gull, såklart

Things yet to discover

And, as promised, here's the illustration. Wallpaper-thingie for those os us unlucky enough to have a widescreen-laptop. (They just don't fit. Anything. Whatsoever.) Not necessarily related to the fanfiction only, or specifically, but definately based on the recently re-watched favourite episode, "The Impossible Planet", (of course) and with pictures solely therefrom. Lalala, lots of adverbs; way overused. But fun. Since I'm actually quite content with this. Very simple, in design, but I like the effects. And I loooove transparency. Also, I love Billie Piper's pout. Haha. Oh, she's just the sweetest thing. Being a massive fan of her as an artist, actor and person in general, this is the least I can do. An hommage, in honour of the most legendary shop girl on TV - ever. And the only singer who's ever been able to make a decent switch of performance genres. A heroine for the common man, both Billie and her alias. Rose Marion Tyler; probably the most lovable character that's been created by a script writer. Thanks, RTD! Moreover, further fanfiction might be coming up, in the future. After all, I did enjoy writing it as much as I'd thought. I'll save the "If you talk to Rose, just tell her..."-theme for later, on the other hand, so I have something left to speculate about. How I should arrange it. And avoid breaking down with angst. My oh my. For now, this will have to suffice:

[Click pic to enlarge. Image by Scaramouche, all rights served. Photoshopped and cherished. Thanks to the image stocking at Time & Space and to WHO-transcripts for inspiration and quotes. Much appreciated!]

WHO-fiction! At last!

So. I've written loads of poems about them. Loads of small verses and dialogues, and made banners to go along. But suddenly I thought it would be time for something slightly longer. More extensive. Considerably more sniffy. This is an attempt of writing fanfiction, which I've so far loved reading and now come to love writing. Rewatched two of my all-time favourite episodes last night, "The Satan Pit"/"The Impossible Planet" from Series 2, and was amazed as usual. Blown away. It's just too good, it's hard to believe, it's difficult to deal with. Thereafter, how could I NOT write a fic about that unique relationship? That scene where Rose tells the space station crew how she can't leave The Doctor behind, because "he's not..." and then she almost starts sobbing - unlike me, who was crying loudly. And hugging the dvd box set. "I'm gonna wait for the Doctor. Just like he waited for me." Man, they're killing us fangirls! Slowly and with determination! Thus, I decided to use my personal involvement for something constructive, make myself useful in all my sorrow. I collected a lot of incoherent, random writings, and then brought them all together into a little text. How coherent it's become, I really don't know. And it's a first, so bear with me. It might not be that great, but it's about great people. And it comes from the heart, with lots and lots of love, which should count for something. I'll try my best at making an illustration too, wait and see! But first of all:

Title: "Same old self." By: Scaramouche, the po(t)et, and überfangirl. Setting: post-"The Satan Pit". Spoilers: not many, but if you don't know your WHO, you won't understand shite. Characters: Ten/Rose. Excessive pairing. Theme: the essential nature of their relationship, near the final episodes of their season together. All good things come to and end. *SOB!!!* Disclaimer: I don't own anything, but the BBC has certainly come to own me. I was listening to The Soundtrack, whilst creating this, and trying to keep myself together. Tough.

The Doctor grinned at her. Just like he always had. Different man, same grin. Same look, when he tilted his head and their eyes met. He lay his hand on hers, folded his fingers round her fingers, nodded invitingly. And they would run off, together, into danger and adventure, laughing all the way. Jumping off roof tops and mountain peaks, at least figuratively. She'd got used to his unpredictability, but never tired of it. She considered it a sweet, if sometimes frustrating quality. He had a lot of those, truth be told. Characteristics and capricious whims that made her half dizzy, half excited. On constant alert. Ready to be shocked, thrilled, confused - whatever would pop into his mind and result in unparalleled strangeness. New adventures; surreal and unforgettable things. Yet, she couldn't quite put her finger on it; the essence of his behaviour; which was probably what she loved the most about him. An original, for once. As varied as their journies, as indeterminable as the size of the Universe. And after all, maybe he WAS the Universe. To her, at least, for she'd simply come to terms with how she needed little else. Nourishment and energy, she thought. A life line. Right now, he had captured her entire life in that machine of his. Behind those wooden doors, inside the frame of a harmless-looking safe house painted blue, lay the whole of her existence. Her days, her developing ways, her character. Emotions and laughter. And moreover, her heart. Resting with him. Nothing more important than the two of them. Him and her. The Doctor and Rose; saying their names out loud, to sense the taste of it in her mouth. Outside the basic elements, beyond the laws of physics. Their own conventions. Unlimited possibilities, unlimited power. Oh, and she might never understand him, but it still wouldn't keep her from longing to be with him. This mysterious man who'd appeared seemingly out of nowhere. They relayed on each other. They had a quiet, binding agreement. Would he ever comprehend how he'd made himself so indespensable, how he made others lay their lives happily under his control, within his dominion? Probably not. He didn't like such human trains of thought. She laughed, remembering his grim expression everytime he'd be faced with someone's arguments of ethic immorality and narrow-minded objections. The unwill to deal in terms of right or wrong; matters were bigger and more pressing than that. He's taught her many an inestimable lesson, a.o. on the simplicity of her kind. Travelling across time and space and galaxies isn't easy, but he'd also instilled her on how it must be enjoyable. Fear and fun, hand in hand. A bit like them. Moving on, never looking too far back. Scaring the living daylights out of her, and still being genuinely good. For he didn't take the chance of having to compose himself, either. No restrictions, no boundaries. Those were his established rules. No real consequences, no guilt. And no escape. There was the silent, yet irreversible promise established in a London cellar all those memories ago. Of mutual dependence. The moment he grabbed her hand, she'd known. There would be no turning back, and no time to regret it. She didn't wish for there to be any. There had been a few sleepless nights, of course. All on her own, in her bedroom onboard the TARDIS. Wondering, considering, missing earth. But not nearly enough to be discussing alternative options. She wanted to stay, forever, but for whose sake she couldn't always tell. They were both alone; in their different, but recognizable ways. Picking up trails, laying new paths. Discovering. All she's ever wanted to do. All he'd ever done. And now they were together, a joint force. Better with two. She often counted herself inexpressibly lucky to have met him. Beyond belief, this amazing feeling of belonging some place and still be able to go wherever she wanted. Travel alongside this marvellous create, unlike anyone else she'd encountered over the years. Who'd made her into a better person, ridiculous as it might seem. He was a good influence, no doubt, but whether he was aware of any of this, she just couldn't tell. Frustrating at first, but now she'd got used to all the unanswered questions. Uncertainty had passed and been replaced with unconditional care. He didn't give away much, especially not concerning his past and its possibly horrific memories, but she knew he meant no offense. Some people protected themselves by being shieldingly forthcoming, she'd learnt. They avoided personal confrontations, but did everything they could to keep on top of the situation. In the beginning, he'd been exactly like that. Talkative, cool, casually funny; but only to a certain extent. Then he turned dismissing. After a while, however, he'd changed. He had opened up a little, given her a small idea of the circumstances which she'd become part of. His destiny. The last Time Lord, the curious fighter. Not only was he one of a kind, but literally speaking the only one left. He'd told her, once, just after her first close encounter with death. Saved, in a last-minute rescue operation, by him. She'd bought him chips, to say thanks. Taken him to a local bar, for their first date. Overwhelm him with earthly experiences. A well-working treatment. She could hardly imagine what it felt like to be completely deserted, all she could focus on was the fact that now he'd got her. And so she replied. How delighted she was about sprinting away from terrible, sword-wielding, vindictive aliens. With helmets. As long as he was beside her, she would gladly do that every day. He'd grin, then, when she revealed to him such pieces of absolute and brutal honesty. And he'd clench her palm, heartily. One of his most warm and imtimate signs. Made her feel indescribably significant. Or, more frequently, he'd draw her into a tight hug; both closing their eyes and drifting off for a second. Her chin fitting perfectly with his shoulder blade. It all came so naturally to them. As the process itself, of getting to know each other. Slowly adjusting to the notions and pecularities that were characteristic of the both of them. Hence becoming more and more familiar, as friends. Best friends. Soul mates. And the consequent joy. A sense of relief. Somehow, without noticing the progress. It just happened. So maybe he hadn't actually found her. Maybe he'd found his true self, through her, recovered and retrieved his old form. She'd like to believe that. And she'd be grateful, always, for having been taught to keep on searching. No matter what, you mustn't stop. They'd never ever stop. They'd grow, and they'd laugh and they'd keep on running. Never letting go.

Flere mulige betraktninger av samme faktum (...og et par gode filmer på kjøpet)

Noe. Sent på kveld. Under påvirkning av alkohol. Med skrivebehov. Etter å ha sett en ubeskrivelig fantastisk film. ("Stardust". Gudbedre. Lar det ligge, enn så lenge. Hjernen trenger tid for bearbeidelse.) Fordi jeg fant frem noen gamle notater. Fordi jeg hører på fin musikk. (Sangen fra "Arthur", nok en fabelaktig film. Veldig glad i Liza Minelli. Altfor glad i tittelmelodien.) Jeg skrev utkastet til dette på vei hjem fra en koselig middag hos min tante, for evigheter siden, mens jeg satt på 20-bussen og tittet utover Vågen. Lyskastere, neonlogoer, gjenskinn i svart hav. Vanvittig stemningsfullt, som alltid. Resten kom sigende etter en tur med samme bussruten nå i kveld, eller - rettere sagt - nå i natt, på vei hjem fra byen og nevnte "Stardust". Da jeg virkelig trengte å skyve tankene bort fra de forfyllede jyplingene ved siden av meg. Stadig like festlig å benytte seg av kollektivtrafikken ut i de senere timer. Jeg elsker o tillegg å sitte bakerst i bussen, og må da leve med å få selskap av diverse skrullete og høyrøstede ungdommer. Som (underlig nok) alltid går av enten på Danmarksplass eller Minde. Kanskje de bor der. Kanskje de skal hjem til noen og drikke mer, jeg vet ikke. Han ene i kveld hadde en diger klump på kinnet og lignet noe sinnsykt på Clayface i "The 10th Kingdom". Jeg elsker Clayface, men det er defintivt ikke noe kompliment. Hallo, det er en grunn for at han heter Leirfjes. (Ja, alkohol.) Så jeg satte meg ned med penn og papir. Også kom jeg hjem og begynte å ta for meg av rødvinskartonger og da ble det ikke særlig bedre. Eller, det ble etterhvert mer fullstendig. Hvor bra det blir, er en annen sak. Og må sannsynligvis bedømmes i morgen tidlig. (Nei, jeg er ikke full. Bare litt sigen.) Enn så lenge, her er noe om boligblokker og doble betydning. Som jeg elsker å benytte meg av når jeg skriver. Jada. (Det bør også legges til at jeg nyter å betrakte lysene i andre folks vinduer, spesielt i blokker, om kvelden når alt er mørkt og de sender ut gyldne, små firkanter av varme. Også i flere betydninger. Det er for meg det essensielle bildet på liv. Samhold. Bolig. Selv om man måtte bo alene. Det er fortsatt et hjem. Og hjemmet e det viktigste holdepunktet man har.)

"Boligkomplekser" - noe om bo-forhold og andre...forhold. Antar jeg. Tilegnet Grete, meg selv, mine naboer, og alle andre som bor i blokk.
Av Scaramouche, po(t)eten, nattens skribent. Elsker bylivet nattestid. Elsker utsikten, elsker Bryggen, elsker havet. Elsker busser. I likhet med Gadamers for-forståelse, trenger muligens denne tittelen en bindestrek. Men noe av tvetydigheten vil alltid ligge innbakt i utydeligheten. Det er sånn jeg skriver. Nemlig.

sjakkmønstre av lys
små ruter av liv
store brett av lystige,
og levende
bakom flate fasader
på anonyme rekker

firkantede byggverk av en ventemodus
små hus gjennomsyret
av vår midlertidighet
og flyktig varighet
som en gjennomfartsåre
uten puls

kompakte former av en eksistens
min tilstand
for en øyensynlig stund
som kanskje glipper
bare var, en omkrets
og en krets av rom

omsluttet av noe
vi godt kunne latt være
tomt
ovale linjer og fortettet varme
som luner kun til øynene
las skue andre veier

lampeposter, vinduskarmer
gjenskinn og fioler i et potteskår
usynlig, nesten
helt alminnelig, likeså
slik byggene er kanter, kasser, huser
intet annet enn sitt egen feste

punkt; og tyngde av en tetthet
små gardiner
trukket vekk, til side,
for å slippe inn en natt
men ingenting om selskapet
avslører lite, bare brøkdeler

om oss
når vi er
inne
i vår leilighet
av noe som helt sikkert
har sin pris

Kvinner og en ananas

Po(t)etens Oppdrag, del V!

V for Vendetta. 5. November. Natalie Portman, Greven av Monte Cristo, toast med egg. Nok en kappekledd helt med forkjærlighet for roser og seriøse issues på den mentale fronten. Guy Fawkes. Blod på parlamentsdørene. Overhodet ikke. Men det gir utvilsomt visse assosiasjoner. Jeg er svært fornøyd over å kunne holde frem med denne glimrende, nyinnførte tradisjonen og satser på å fortsette med Po(t)etens Oppdrag til jeg går ugjenkallelig og definitivt lei. Hvilket bør være en god stund til. Dette lille poetiske arbeidet handler om å skildre det man ser, igjen, og jeg så en dame med en ananas. Intet mindre. Og fant ut at dét måtte være en morsom ting å skrive noen poetiske fraser om. Jeg jobbet deretter med frasene på omtrent samme måte som Ezra Pound, da denne skrev sin berømmelige "In a station of the metro". Et lite verk som folkene på Universitetet i Bergen er så glad i at de velger å forelese om den hvert eneste semester. Min nye utgave av "Hills like White Elephants", for de som har har hørt den historien. Bearbeidelsen av mine egne geberder resulterte derimot i intet mindre enn to varianter av samme, poetiske bilde. I motsetning til Ezra klarte jeg ikke slette det ene alternativet, så jeg gir dere i stedet begge to. Likesågodt, det. Forskjellige titler, litt forskjellig innhold. Samme greien. Jeg ville dessuten gjerne forsøke meg på et moderne dikt, siden vi har om slikt i "Tekst & Kultur"-faget akkurat nuh, og jeg synes dette er ganske interessant. For å ta med en gedigen underdrivelse her. Moderne norsk poesi er ikke alltid like meningsbærende, ved første øyekast, men desto mer spennende - etter min mening. Utviklende for sjelen. Dess mer man funderer, dess klokere blir man. Invitasjon til leserne, også: forstår du det ikke, les det igjen. Og velg deg gjerne en favoritt blant de to utvalgte. Kommentarer mottas med stor takk. Ingen roser, men kanskje et smil. Hihi. Setting: Kvinne. Rulletrapp. Full fart. Ananas under armen. Observert av undertegnede. Style: Modernistisk. Theme: Hverdagens trivialiteter. Et sekunds forbigående innsikt i menneskelig liv. Sånn circa.

"Den siste"
Av Scaramouche, po(t)eten, sterkt påvirket av ukentlige handleturer på REMA 1000, Xhibition.

en kvinner kommer
gående
opp trappen
åndsfraværende
men utålmodig klar
og stigende i langsomt
driv, endog
med en fersk ananas
trygt plantet
under armen
som et saftig statement
for en hurtighetens
handletur
ved dagens
slutt

**

"Dagens siste "
Av Scaramouche, po(t)eten, så påvirket at jeg måtte gjenta meg selv.

kvinne kommer
gående
opp trappen
med en ananas
trygt
under armen
som et statement
for en handletur
ved reisens
slutt

Scandals! ...you won't leave me, all the world's gotta know

Lol, morsomme tingene. Nyheter fra den store verden og Daily Mail. Min definisjon av Verden begrenser seg stort sett til norske fjorder, romfart & the United Kingdom. Sånn går det når man ser for mye på Doctor Who og for lite på Dagsrevyen. Eller ikke kunne brydd seg mindre, litt for ofte. Jeg får med meg hva som skjer, men fra en litt begrenset vinkel. Antar jeg man må kunne si. Nuvel. Det kan være det samme. Dagsrevyen er døll. Studielånet blir ikke større. Og planeten føles flat uansett. Man ligger som man reder, og selv fugleskremsler dreper. Jeg har det fint med ståstedet mitt, jeg!

Såh, om begivenhetenes gang: Beryktede Amy Winehouse ble - av alle ting - arrestert under sitt besøk i Bergen i går. I utgangspunktet er hun ankommet Byen med stor B for å ha konsert i Grieghallen i dag (i Storbritannia omtalt som "the Peer Gynt concert venue", tilsvarer det Peer Gynt-salen eller hva? Hvilken norsk tabloidavis er det de siterer...?) noe som sikkert blir avlyst - kjenner vi henne rett - for og jeg tviler på at hun er i stand til å gjennomføre noe som helst musikalsk etter den natten hun har hatt. Britiske og norske nettaviser har godtet seg hele morgenen og formiddagen over stakkars Amy som hadde røkt litt for mye marihuana på rommet og måtte til avhør på Bergen politistasjon. De kastet henne faktisk på glattcelle også, men hun fikk gå etter å ha betalt en relativt unnselig bot på 4000 kroner. (Damen er tross alt søkkrik.) Ifølge politiet er saken allerede ute av verden, men det forhindrer selvsagt ikke en offentlig skandale. Det jeg derimot syntes var ytterst festlig var at hele opptrinnet fant sted på Hotell Norge - av alle mulige. Med Brann-supportere utenfor og Bergens Tidende rett rundt hjørnet. Ideelt. (Sistnevnte har saken som førstesideoppslag, med grumsete bilder og inside information. Man kjenner da en resepsjonist eller tre.) Jeg var, på toppen av det hele, meget tilstede i by'n i går kveld - dog så jeg ikke noe til Frøken Wino. Kom, uheldigvis, én skarve time for tidlig. Men jeg gikk i det minste forbi hotellet, slik jeg alltid gjør, og speidet på sedvanlig vis etter kjendiser. Har hatt hellet med meg tidligere, da jeg nesten kolliderte med Sondre Lerche på full fart forbi Den Blå Stenen, men dessverre var det meget rolig i området akkurat da jeg befant meg der. Videre kunne det ikke falle meg inn at dette ærverdige og fredelige gamle huset med røde fløyelstepper i trappene skulle bli åsted for den pjuskete soulartistens siste, personlige drama. Eller at jeg skulle lese i Daily Mail dagen etter om detaljbeskrivelser av Amys besøk her i nabolaget, om bergenske politifolk med korrekt stavede mellomnavn, og hvordan hun "spent this morning recovering at Hotel Norge's luxury spa, according to reports." (Har de spa der også, nå?!) Hun bestilte visstnok bøttevis med champagne i den anledning, hvilket hun sikkert hadde mer enn behov for - om enn ikke fordi hun følte seg særlig beskjemmet over hendelsen. Jeg tror kontoen for "pinlige eskapader" er såpass overtrukket at hun er forbi det stadiet hvor flauhet er en relevant følelse. Så la henne heller drikke bort minnene om norsk fyllearrest, det er sikkert like greit. Hohoho. (Slem Scara!) Som sagt; tror ikke folk skal ha for høye forhåpninger om å se henne live på scenen om noen timer. Men alltid moro å lese om Bergen i The Sun og nevnte Daily Mail. Inklusive kommentatorer som skriver at de er glade for "våre heldige, norske verdier". At vi er fornuftige som tar affære. Lille landet langt mot nord. Skjer ikke hver dag, dét, liksom!

Sienna Miller har funnet seg en ny mann. Han heter Rhys Ifans, er en av mine favorittskuespillere, og for resten av verden mest kjent i rollen som den noe lurvete Spike i "Notting Hill". Ja, det er han med T-skjortene. Og majonesen. Han er verdt filmen alene, selv om resten av skuespillerensemblet (Hugh Grant, oolala), storyen, regien, musikken og alt annet er like vidunderlig. Me luv! Mr. Ifans har ellers portrettert en rekke sadister, skurker og fylliker og er generelt en utrolig festlig type. Jeg aner ikke hva Sienna Blondie Strømpebukser ser i ham, eller hva han ser i henne for den saks skyld, men de er da et ganske...umake par. Han lufter visstnok de ørten hundene hennes i sine ledige stunder, hjelper henne å bære inn potteplantene og sopelimene (?) hun kjøper på marked om søndagene, og sover på soffaen i leiligheten hennes siden husbåten han bor i nylig ble oversvømt. (Ok, jeg leser den setningen om igjen og innser at underholdningsbransjen er gal. I allefall fremmer den galskap.) De fester sammen stort sett hver eneste natt og på dagtid spiller hun inn hippiefilm sammen med Cillian Murphy. De drikker mye øl, de kler seg veldig merkelig, og de kjører hjem i limousin. Jeg lurer på når disse menneskene har tid til å gjøre det andre mennesker gjør for å være normale. Når de sover, for eksempel. Spiser middag. Vasker håret. Spiller sjakk. I dunno. På en annen side, det at de ikke har tid til å dyrke egen normalitet, også kalt alminnelig helsepleie, kan forklare en hel del. I rest my case and shrug my shoulders smilingly.

Ellers: Merkelig stille fra Britney de siste dagene. Befriende. Håper hun holder seg i ro til over helgen, i det minste. (High hopes.) Christina Aguilera, Nicole Richie, Halle Berry, Isla Fisher, Jennifer Lopez og muligens Britney er gravide. Herregud. Baby-boom, kjolepes, morgenkvalme og altfor intime intervjuer. Hva er det med kvinner i overgangsalderen? (Denne er for øvrig flyttet fra runder-femti til runder-tredve. Det er da vi damer finner det for godt å bli fullstendig desperate og stifte familie, åpenbart. Ikke nødvendigvis sammenfallende, men fortløpende.) Mest ettertraktede yrke i Hollywood-land de kommende årene: barnevakt. For ikke å glemme personlig trener. Apropos: Uma Thurman fant for litt siden ut at å ikle seg gjennomsiktig Swarovski-kjole på fest var en innmari god idé. Det var det ikke. Slikt er forbeholdt Emmy Rossum, for evig og alltid og i alle varianter. Primært som accessoir på Gerry Butler. Vi minnes gode Phantom-tider og Swarovski-firmaets mest lukrative sponsoravtale ever. Gjensidig vinning! En annen Gerry kollega, Angelina Jolie, har for øvrig blitt så anorektisk radmager übertynn at selv ikke stay-ups stay up lenger. Mannen hennes ser vi pent lite til, annet enn når han bærer rundt på deres felles horde med barn - tre i hver arm, eller hvordan det er - og promoterer sin nye westernfilm, hvis tittel er altfor lang til at den noensinne kan bli en kommersiell suksess. "The assassination of Jesse James by the coward Robert Ford", jadda. Eventuelt er tittelen akkurat så latterlig lang at folk gidder å bruke irritasjonen sin på å huske begge. Only time will tell, jeg har uansett store planer om å se den. Selv om filmplakaten er nok en mislykket PhotoShop-kreasjon, og Casey Affleck i en viktig birolle ikke lover allverdens. Jeg savner tidene da man brukte malerpensel, kunstnerhjerner og gode fotografer når man promoterte storfilmer. Og jeg savner tidene da sexy kvinner kunne være personligheter på film, og ikke bare kropp med et tilhørende fjes. (Den gang da var filmer magi, ikke bare produksjon, host host.) Ironisk nok. Vi har ikke slike ikoner idag. Disse jeg leser om i sladderavisene er partygirls, ikke filmstjerner. Skuespilleryndlingene trakterer oss kanskje med én fantastisk rolletolkning iløpet av karrieren; én Oscar-kandidat hist og her og én potensiell klassiker. Eller en kassasuksess som vil være glemt om ti år. Catherine Zeta Jones har begynt å spille golf og nedverdiger seg til remakes, Michelle Pfeiffer ser stadig mer dradd og oversminket ut, dessverre, Kim Basinger spiller konsekvent Frustrert Husmor, Zhang Ziyi forsvant fra jordens overflate etter "Geisha", Cate Blanchett har blitt blek og mager, og har dessuten tatt seg vann over hodet og bestemt seg for å spille mann i sin nyeste film, og den vesentlig mer lovende Scarlett Johansson sine nye filmer kommer jo aldri på kino! Off! Jeg blir litt oppgitt. For å si det mild. Men jeg trenger virkelig gode filmimpulser; jeg trenger kjendispersonligheter som gjør seg bemerket i positiv forstand; folk som er i stand til å gjøre en god jobb og som er verdt å se opp til. Likevel; det er i dagens underholdningsverden at mitt største engasjement ligger. Alle forsettene om å slutte å lese sladreblader fløy i stillhet ut av husmorvinduene mine og ble borte med vinden. Jeg savner dem ikke. (Det eneste området der jeg er hjertens uenig med Brian May, som helst ville ha avskaffet The Sun & deres likesinnede på flekken. Og derav tittelen på denne posten, som er en omskriving av Queen-sangen ved samme navn.) Showbiz har en hensikt - som den oppfyller med glans! Min entusiasme blir ikke borte, trass i mine iherdige forsøk på å styre den over i et mer...fornuftig spor. Men så er det jo utrolig lite festlig å være fornuftig hele tiden, da. Man blir lei av det. Man blir tørr og vissen og synes de konsekvent "viktigste nyheter først"-baserte nyhetssendingene er dagens mest spennende opplevelse. Damer i blazer på BBCworld. Nina Owing med lysebeige leppestift. Og nå setter vi over til sporten. Nei, nei, nei. Gi meg verden i rosa polish! Med skandalefaktor!

The Doc is on the Telly

Cheering for the Right Crew. A very brief Doctor Who-update: The Best Sci-Fi show in the Universe has been nominated for an impressive THREE National Television Awards! Congrats, champagne and balloon wishes! The D-day is set for the 31st of October, so please keep supporting our beloved team! You may recall that earlier this year, sometime in July as far as I can remember, I mentioned the preliminary rounds of voting and ruling out the least popular candidates, with regard to this particular broadcast? Well, those days of formalities are over, and what's left is a tight competition of battles between excellent nominees and wonderful shows to vote for. And then an evening filled with tributes, tears and - hopefully - sneak peak clips from Series Four. Let's pray. David Tennant has the chance to score a hat trick this year, should he win for best male actor, seeing that both he and Chris Eccleston have triumphed in this category over the last two years - with their stylistically different, but equally amazing portrayals of that Lovely Time Lord. In fact, since its Return, WHO's been absolutely unbeatable and succeeded with regard to all possible nominations. At every award. And The Doctor deserves to kick ass alien wise at this one, too! David recently received a nomination for the Spirit Of Scotland Award, too, opposite James McAvoy and Tilda Swinton, so I'm guessing he feels kinda esteemed nowadays. Probably won't lift him off the ground, though. Albeit he likes dressing up like a Prima Donna. *Coughs* Moreover! Doctor Who - on the whole - has this year the honour of being up against Life on Mars, for best Drama. LoM, being a grand piece of crime fiction starring Doctor Who villain John Simm in his best role ever, will at least prove a most prominent loser when DW sweeps the floor and conquers all again. Because, I mean, they must. They're the best! Believe it or not, I'm actually cheering for Freema Agyeman. Been there, done that, now a member of Torchwood. We aren't too sad, now, are we? Plus, it seemed like John Barrowman could handle her pretty well. Second, there'll be more alien hunters for her to hook up with, so she doesn't have to go longing for the guy she just couldn't have all the time. Simultaneously, the rumours concerning Billie Piper's return to her legendary role as Rose Marion Tyler, The Doctor's real true love, are getting heavier and more substantial. She has indeed, as confirmed by herself on Parkinson (British, old style talk show available on youtube, lol) a while ago, been practising not only in front of her own bathroom mirror, but together with best buddy David Tennant as well! That's more like it! Speaking of which, though; this evening, all of a sudden and during a commercial break in between voting rounds on "So you thing you can dance", of which I am a very devoted viewer, no other than Mr. David Tennant himself appeared - guffawing - on my TV screen. In a teaser for some other, British heart-to-heart prouction. Let it be said that Scara's draw dropped a mile or two, for this girl certainly isn't too spoilt with seeing her favourite Casanova-Doc on the telly! Unexpectedly! Next minute, I was online and skimming Norwegian search engines for info that could clear up the details of what I'd just been witnessing. Apparently, Graham Norton is at last coming to Norway, along with his infamous and scandalous, yet brilliantly funny talk show. (I can't wait!) And David's gonna be in episode 6, according to imdb, of which a preview has already been enjoyed to the max by yours truly. The channel in question is fortunately within my access; "TV Norge", which literally translates to "TV Norway", has been lucky enough to get hold of this fabulous success programme, and gets high fives, cheers and grateful greetings from fangirl Scara, for this excellent priority-setting. As a bonus: an entire 22" of Tennant, spectacular viewing experience, sure doesn't happen every day. After all, Billie Piper used to call him Ten-inch only. Ok, I do believe that was in a somewhat incompatible setting, but it's still a valid reason for...excitement. (Enough metaphors, yes, got it. Sorry 'bout that.) Sometime in the not-immediate future, we might also be able to delight in Series 2 of DW, on state channel NRK1. With whom I am a little angry, since they gave a promise which they in no way have fulfilled. They obviously liked Chris, that we agree about, and they have repeated Series 1 at least two times by now. Yet, those of us who own the DVD's and have seen it twice on TV, are now in serious want of the continuing, big screen adventures! And more Rose! What I've seen of "Secret Diary of a Call Girl" is great, and it doesn't look much like she's lost her talent for acting. Doesn't look like she's lost her self confidence either, by the way. So; now that's she's taking a break, getting married and planning a family - she's bound to have a moment to spend on filming three off season episodes with David before he (allegedly) leaves. Get your blonde ambitions back onboard the TARDIS, girlie! We miss you! (Keep missing you, more rightly.)Meanwhile, however, I have other DW-trivia to be anxious and smiley-faced about. For in addition, as if there couldn't be more fun related to a piece of electronics I usually don't mind that much, except for the movies: The Doctor's "new", old companion Donna Noble (aka Catherine Tate) is herself nominated for an NTA, in honour of her übergrandiose comedy show. Cathy's a superb actress and one of very few "hysterically funny" people who make me laugh out heartily. And she's such a great companion for the Lonely Doc, which I think she will prove completely over the next, upcoming Series. May she please please pretty please win her NTA, first of all, and get a taste of what next year's best actress award for her work on Doctor Who will feel like! ;) I will be crossing my fingers, toes and strands my hair. Weee, butterflies and jolly good hurray's. Go The Doctor!

Mannen og maskineriet

[Undertegnede sammen med forfatter Johan Harstad, under det famøse intervjuet da han blant annet leste høyt fra en av mine desiderte favorittromaner, "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?", og snakket om sin forakt for Idol. Min debut som forfatterbesøk-arrangør, for øvrig. Det var utrolig moro. Og han var veldig, veldig grei. Fotografert her av min norsklærer, Arnfinn, i et uoppmerksomt øyeblikk da jeg synes å erindre at æresgjesten vår snakket om sin egen russetid. Ellers stemmer det at han var akkurat så absurd, voldsomt påkledd som man kan tro. Midten av juni, og fyren stilte i ullgenser. Nuvel. Jeg stilte i dress; jeg burde kanskje ikke si noe. All rights served, selvfølgelig. Og stor takk til fotografen!]

Etterdønninger og TV-innflytelse. Soundtrack: filmmusikken fra "Amelie". Avec Sur le fil, particulier. Et bon á l'autre monde. Jeg hadde fått en melding. En påminnelse, rettere sagt. Jeg trykket grassat på fjernkontrollen og tenkte at noen ganger er det greit å bli gjort oppmerksom på begivenhetenes gang. La tilfeldighetenes små luner helle i min favør, la dem spille med. Somme tider gjør de også det. Men jeg er ikke noe flink til å få med meg happenings på fjernsynskanalene. Jeg havner som regel midt i de innledende rundene av America's Funniest Home Videos, the evening marathon, og da slår jeg bare av igjen. Idag var jeg derimot heldig. Min yndlingsforfatter, gjest i et av mine yndlingsprogrammer, hos en av Norges triveligste programledere. Storveise proporsjoner. Jeg gikk faktisk ikke glipp av det. Jeg satt pal og fikk med meg både Roy Anderson-intervju, før og etter, rånere med selvbiografier og rånere med fartsbot, falsk cabaretsang på makaber tysk-bergensk, om enn fremført av en nokså sympatisk dame. Det meste og mere til, med andre ord. Og jeg ventet ikke forgjeves. Til slutt satt han der.

Johan Harstad er på teve. Temaet er barnebokhelten som ble voksen, mistet sin far, begynte å jobbe på Clas Ohlsson, dro til Kina - og soga om hvordan han taklet at livet smått om senn gikk til helvete. Typisk nok. For dem som ikke takler å være helt som alle andre, og samtidig være utenfor. Pluss noen ord om hvorfor man vil skrive en bok om dette. Mannen selv sitter i rødt, han gjør alltid det. Hver gang han opptrer offentlig, med meg som entusiastisk vitne, befinner han seg i en slik moderne, rød setting. Designermøbler. Fiks og fredig. Mens han er en stillfaren, nedtonet skikkelse - det motsatte av knallfarget - om enn ikke særlig blek og grå. Langt ifra. Han kjører casual, hverdagslig stil; T-skjorte og jeans, skinnarmbånd og rufsehår. Han ser ikke i kamera. Han smiler skjevt, ser på sine egne bukseben, ser deretter ned; han drar hånden over haken og smiler raskt mot programleder Anne Lindmo; han skuer ut i det tomme rommet som oppstår når man glir inn i en tankerekke og sier at "det er ikke størrelsen det kommer an på". Gunilla Bergström har skrevet 24 bøker om Albert Åberg, Johan Harstad har skrevet én. Den er til gjengjeld ganske tjukk, har da Lindmo gjort oss oppmerksom på. Men Johan mener at kabalen har gått opp. At det er nok, nå. Fullendt. Øynene hans er ekstremt blå og høyoppløselige, på min altfor skrapt innstilte flatskjerm, og gir ham et mer fokusert oppsyn enn hva jeg kunne erindre. Åpnere, litt mer frempå. Like imøtekommende, men mer direkte. Det kler ham. Han snakker om Albert og Pappaen - en figur Johan sier han ikke hadde noen spesielle erindringer om, til han leste bøkene på ny og forholdene syntes tristere og tristere. Alt foregikk i hjemmet, omverdenen ble stadig mindre. Tøflene ble mer og mer slitte. Det var på vei nedover, livet var iferd med å snu seg mot dem, og det var ikke anledning til å gjøre helomvending. Sosialdemokratiets fall. Og Albert som ikke takler at Olof Palme blir skutt. Forteller Johan tonløst, og ser med ett passelig ulykkelig ut. Kanskje var Albert ansvarlig for menneskehetens undergang også, det vet jeg ingenting om. Lindmo forhindret Johan fra å røpe mer om akkurat det. Han fortalte en god del, men ikke for mye; akkurat passe, som om det egentlig ikke betyr noe; han bare snakket og snakket, lavmælt men bestemt, som om en epoke var over og han hadde levert sluttproduktet fra seg for evig og alltid. En annen verden nå, og kanskje ikke hans. Nei. Noe utenfor ham. Lindmo satt med boken i hendene, en av alle hans lesere, og det virket på mannen som om han anser "Hässelby" for å tilhøre oss nå. Vår fortelling, det gjør ikke noe om man røper slutten, den er uvilkårlig tilstede likevel. Vi skal lese historien, vi skal i samme retning, vi kommer dit med tiden. Han har rett i dét. Jeg må bare få tak i den hersens boken først. Men de store sammenhengene kan aldri gjøres forutsigbare, og hverken Johan selv eller Albert kan gjøre ubetydelige - enda så mye førstnevnte måtte forsøke. Fremdeles. Han er den minst selvhøytidelig forfatteren jeg kjenner. Og jeg sier "kjenner", for jeg har tross alt hatt en lenger samtale med fyren - på tomannshånd. Jeg vet hva slags te han drikker. At han ikke liker gulrotkake. Jeg tror han en gang kommer til å skrive et avsnitt om den kaken, at man sjelden orker å spise disse ferdigkakene som blir satt foran en, uansett hvor skrubbsulten man måtte være. De smaker kork. Så vi snakket om V for Vendetta og David Lynch i stedet; denne formiddagen etter forfatterbesøket og arrangementenes slutt; han svarte litt åndsfraværende, men meget elskverdig på alle mine spørsmål. Om filmer, bøker, musikk. Tore Renberg. Han fortalte meg om hvordan han sendte inn manus til Gyldendahl da han var femten og absolutt ikke ble antatt. Han drakk mer te. Senere skulle han sende meg en mail og si det var hyggelig. Virkelig. Og nå sitter han i en stol i Store Studio og er Norges mest lovende, unge forfatter. Offisielt sett, og med bifallende nikking fra Anne Lindmo. Aktuell og relevant. Men hva med personen Harstad, hva tenker han, og føler han en sorg like stor som Alberts? Jeg tror aldri han svarte helt på det. Ingen av delene, igrunn. Jeg tror heller ikke at boken nødvendigvis handler om ham, jeg tror han skriver om verden. Som gjennom hans eget, blå blikk. Jeg tror alltid forfattere skriver om det de ser. Jeg tror vi går inn for å huske det, eller skaper oss en forestilling om hvordan det bør huskes. Vi filtrerer historiene gjennom våre egne betraktninger og oppfatninger. Naturligvis, vi skriver som vi leser, og å skrive er å lese seg selv. Men Johan Harstad har lært om den viktige distansen. Han behersker teknikkene, nesten litt for godt. Der kommer ingen fremdstormende, voldsomme ytringer fra den kanten. Uttalelsene hans er veloverveide, aldri brautende, aldri korttenkte. Bortsett fra da han omtalte batteriene i Alberts lommelykt som "ødelagte", for så å komme med en rettelse; "brukt opp, heter det visst". Slike små bommerter alle kan gjøre. Også takker han for seg med en kort, liten kneis med nakken - etter sin nokså begrensede taletid. Anne Lindmo tar over, energisk, oppspilt, introduserer den skrekkelige cabaretartisten igjen. For at hun skal synge, til og med. Johan Harstad glir umerkelig ut i krokene, forsvinner, likesom boken har forsvunnet fra Lindmos fang. Men til forskjell fra ved utgivelsen av "Ambulanse" - han er der. Tilstedeværende. Vi merker det nå. At han er i mediene, at han har en stemme. Det er merkelig å høre ham prate igjen, på sitt hese og umidskjennelige Stavangersk; uten å stotre, uten å nøle. Men fascinerende diskrét. Han er selve personifiseringen av begrepet. På den annen side har han mengder med venner; et stort sosialt nettverk, sies det om ham; han er ingen enstøing, han er hverken dyster eller innadvent. Bare litt stille. Man kan ikke mene noe vondt om slike mennesker, men det er også vanskelig å danne seg noen inntrykk av dem overhodet. Dog føler jeg at vi stadig kjenner ham stadig bedre. At han formidler tydeligere hvem han ønsker å være, han skaper seg en identitet. Snart er han det han har uttalt at han frykter aller mest; kjendis. Men han fortjener det. Han er, på sitt underlige vis, helt overkvalifisert til å bli både genierklært og dyrket som kjendis. Synes jeg. Fanklubblederen. Den meget sjarmerte og trofaste følgesvennen, i litterær betydning, som han nok aldri kommer til å huske. Like fullt gleder jeg meg noe helt vanvittig til å gå løs på hans nye roman. Ikke nok med det, i øyeblikket skriver han for teater også. Mekker egen design, spiller i band. Vil lage film. En produktiv sjel. Som ikke trenger, eller makter, å fremheve seg selv. Likevel utføres dette arbeidet for ham. Mediene dyrker denne mystiske, men samtidig aldeles "alminnelige" forfatteren. Et surrealistisk tilfelle, i vårt oppmerksomhetskrevende, selvpromoteringsdyrkende samfunn. Måtte han leve lykkelig, lenge, på denne bølgen av uventet, gledelig allmennfornuft. Les Johan Harstad, du óg, og la deg rive med i verdensomveltningene. Bli et dannet, bedre vesen. Det gjør jeg.

Redsel for det ukjente

Jeg skriver mye om sjelslivet, jeg vet det. Men dette er studierelatert, i mer enn én betydning, og jeg tror det er viktig å få det sagt. Få det ut. Jeg er generelt dårlig på å holde ting inne, sitte på relevant "informasjon" jeg ikke kan dele med andre. Når det er sagt, jeg er ekstremt når det gjelder å holde på hemmeligheter. Men dét er annerledes. Dette, derimot, er en underfundig skildring og en personlighetskarakteristikk. Det er intet personlig angrep, eller en refleksjon over noe konkret, noe bekymringsverdig. Bare en tanke som slo meg. Noe jeg satt og grunnet litt for lenge over på forelesning. Så var det kanskje personrelatert, da. I begrenset monn. Men det bunner også ut i en generell innsikt. Bittelitt kontroversiell, bittelitt skarp. Men forhåpentligvis po(t)etisk. Siden det alltid er dét jeg streber mot. It's a heavenly goal, and I shoot for the moon.

"Grepet" av Scaramouche, po(t)eten, studenten, hobbyfilosofen, observatøren, skribenten, kakespiseren, distré leksearbeider og David Tennants mest ubesluttsomme fan. Brukte usigelig lang tid og usigelig mye energi på dette, omfanget tatt i betraktning, så jeg håper resultatet ikke ble så aller værst.

Visse mennesker gjør meg redd. Virkelig skjelven. Lettgjenkjennelige, lett på foten, jeg får gysninger. Og samtidig forakter jeg dem ikke, jeg lar meg heller forundre. Midt oppi all fryktsomheten. Dette gjelder én type menn i særskilthet, med et tilsynelatende undertrykt opprør de baler med når ingen ser dem, dog for alltid underlagt konformitetens og strikkejakkenes tyranni. Denne lydløse overenskommelsen. Innforstått med sin skjebne, kan man si. Men når som helst, tenker jeg, vil begeret kunne renne over. Det vil gå galt, de vil miste grepet om sin egen beherskelse. Før den tid har de derimot en voldsom, intens nedtonethet. De følger rutinene, de snakker i det samme toneleiet, de foreleser. Noen av dem arbeider også som forelesere. Jeg kjenner dem i egenskap av å være deres elev, venn, kollega, slektning. Jeg ser dem utføre slikt arbeid, lytter til deres lavmælte refleksjoner. Men de byr sjelden på for mange av sine egne erfaringer, istedet kommer de med flere motspørsmål før de avgir sine svar, og disse bygger igjen på en gjennomgående, ubestridelig rekke overveielser. Så slipper de å tre frem i diskusjonsforumets søkelys. De folder hendene, trekker seg tilbake, gir ikke for mye av seg selv. Lar seg ikke bli stilt for hugg. Og jeg klarer hverken tyde kroppsspråket, gestene eller ordene; de lukker seg inne og de stenger meg ute. Man kan ikke klandre dem. Smilene deres er korte, blikkene glassklare. Ikke for synlige, ikke for musegrå. De bare er der. De hopper ikke for høyt, løper ikke for fort, snakker ikke for mye, eller for raskt, de har alltid oversikten. I store forsamlinger mingler de langsomt, men taktisk omkring; ankommer sjelden for sent, annet enn når dette passer seg. Nettopp dette er de dyktigst på; de innretter seg. Slår ikke ut med armene, skaper ikke furore, angrepene deres er mer presise enn som så. Uten å såre, men til ettertanke. Gjerne med dempet innestemme i tillegg. Jevnt, tilbakeholdent, slik de selv vil mene er ytterst korrekt. Verden forlanger ikke mer av oss enn vi kan yte, og denne stammen individer - tilfeldige opphopninger, ingen avgrensede opphavssteder - mener at de oppfyller kravene. Trangen etter noe mer har de forlengst gitt avkall på. Vil de hevde. Adamseplene deres skjelver litt når de snakker, hendene deres likså, men de roper aldri. Og de kan ikke synge, i allefall opptrer de aldri i offentlige sammenhenger der man kan få utvist slike talenter. Det er i det hele tatt mye de ikke viser. Det er ikke noe for dem, de driver ikke med slikt. Følelesene ligger heller ikke utenpå; de skjuler seg i groper i klærne, innvevd i stoffet, klar til å komme til syne den dagen tauene ikke holder dem nede lenger. Det gjør meg veldig bekymret. Jeg tenker at de når som helst kan bryte sammen. Skygger foran stjernene. Og at de sikkert vil komme til å gjøre det veldig snart, i min umiddelbare nærhet; slik at jeg blir sjokkert, rådløst vitne til tragedien. Den potensielle katastrofen, i allefall for dem det angår. Midlertidig eller varig kapitulering; et radikalt skifte å skrive hjem om. Men jeg tror ikke de egentlig vil. Jeg tenker at sammenbruddet er uforskyldt, i den forstand at det skjer uten bestemmelser. En beslutning foretatt av instinktene, ikke intellektet. At det enten vil fortone seg som en gedigen sorg, et gråteanfall; at vredens tak med ett synes å falle i hodet på dem, trykke dem ned; så de synker mot jorden i bunnløs og tafatt fortvilelse. Alternativt at de vil se i svart, la fortvilelsen få utløp gjennom raseriet; si fra seg kontrollen med slik kraft at de er nødt til å avreagere på et vis. Skyve ansvarsfølelsen unna fullstendig, ikke vurdere, ikke beskytte. Hverken seg selv eller andre. Den ultimate utelukkelsen, som å overgi seg til elementenes iboende, apokalyptiske potensiale; de står ved en vidåpnet dør og ønsker velkommen. De har ventet på undergangen hele livet. Latt som om de forsøkte å unngå den, når den i virkeligheten hadde bolig i deres egen sinn. Et sted langt bak, gryende, voksende. Med anlegg for å kulminere; monumentalt og akutt. Jeg overdriver. Jeg forestiller meg hvordan de kan gripe til våpen, i et ekstra sårbart øyeblikk, og skyte vilt rundt seg i mengden. Drepe blikkene. Selvfølgelig ikke. Med mindre de foregriper en helt diametral forandring av den tilværelse de har ført hittil. Kjempe seg fri med et brak. Det er mulig. Men jeg tror de marsjerer rolig videre, blindt mot stupet. Jeg tror de går sakte, sikkert, stilltiende inn i flammehavet. Innpakket i plastfolie, stengslene opphører aldri. Dagene gryr, kveldene kommer. Jeg trenger ikke snakke mer om akkurat dét, jeg anser det kun som et gyldig argument. Man er så lett for å lulle seg inn i en narkose det er vanskelig å komme utav igjen. Desperasjonen blir en nødutgang til friheten, men ikke en frigjøring. Man kan ikke unngå virkeligheten i lengden, man kan ikke unngå dens komponenter. Det strider mot vår opprinnelige natur, har jeg lært. Mennesket er menneskets fascinasjon. Vi er ikke skapt for konsekvente tilstander. Lydløsheten. Å måtte trippe over dørterskelsen og ikke gjøre seg bemerket mer enn høyst nødvendig. Var vi noensinne støpt i selvkontrollens form? Strider ikke slikt mot våre sunne idealer? Luften er for alle, men vi skjønner aldri hvordan vi er fri. Og i hvor stor grad. Noen av oss evner å bli det; de færreste innser at vi fra utgangspunktet av er intet annet. Der finnes ingen konvensjoner, andre enn de vi pålegger oss. Ingen forbud, andre enn dem vi selv konstruerer og finner det for godt å følge. Ingen styggere strikkejakker enn dem vi velger å ikle oss. Jo tryggere livene våre blir, jo tryggere vi lever, dess lenger ut på farlighetens rand beveger vi oss. Og spankulerer lettsindig med drama til følge. Jeg får lyst å tvinge frem reaksjoner hos slike menn - og kvinner. Forvrenge disse absurde handlingsmønstrene deres og sette dem litt ut, før de gjør det selv.