Friday, October 26, 2007

Jeg skal nok høre mye mer

"Sanger fra Tankens Etasje." Ufattelig overtrøtthet, forsetter om en filmstund som aldri ble realisert, en ikke planlgt skrivestund istedet. Her følger resultatet. Soundtrack: Kent - nesten hele katalogen, fra Hagnesta Hill & onwards. Herregud, for et bra band. I gode gamle Noreg-landet har vi et fantastisk kjedelig TV-program som heter "Du skal høre mye". Det vil si, jeg vet ikke om det faktisk eksisterer lenger, men det var en særdeles allmenn kjent greie da jeg vokste opp. Og med all denne nittitalls-nostalgi man synes å ha lagt sin elsk på i det siste, og som vi alle plutselig må ta del i, bør dette programmet definitivt nevnes. O, retrospektiske tider; tights, leggings, platåsko, plastikkøredobber og lange T-skjorter. Jeg som endelig trodde vi var kvitt Spice Girls. Jeg elsker nittitallsfilmer, men moten og musikken kan de har for min del. Nuvel! Tullball og dillball; tilbake til studio. Jeg erindrer noe om en peis, aktiv dekking av statskanalens dialekt-kvoter og enorme mengder nordnorsk humor. Mannlig programleder med bart. Døde rovdyr på gulvet (les: skinnfell, husk: jeg er medlem av WWF). Masse damer i salen ikledd blazere fra postordrekataloger (som jeg er skamfull leser av) og "festlig pianomusikk" i bakgrunnen (som jeg har vært skamfull spiller av på eldrehjem, da jeg forsøkte å livnære meg som frilanser). De sang slikt jeg definitivt ikke vil at folk skal synge hverken når jeg gifter meg, fyller femti, eller skal begraves. Slikt man synger på julebord når akevitten har begynt å jobbe. (Jeg synes fårikåldrikken smaker piss og har null til overs for firmafestfyll. Må sies.) Jeg håper jeg aldri blir et middelaldrende kjerringmenneske med behov for å sitte hjemme lørdag kveld og glo på tilrettelagte midt-i-livet-programmer og "Mid hjartat påo ratte stadan." Eller hva søren den serien heter. Der finnes visst folk som har soundtracket også, i allefall selger de det på Platkompaniet. Heldigvis til 49,50. Hurra for generaliseringene. Jeg er da en delvis arbeidsløs, frustrert, mareritt-affisert Po(t)et som er utilslørt og meget nyfrelst fan (i sammenheng, ikke enkeltvis) av Oprah Winfrey-show og skap-leser av Chic lit. Jeg heier på han der lyse i amerikanske Dansefeber og drikker aprikos-te. Se hvem som snakker. Men nok om dét. Grunnen for at jeg overhodet velger å prate om dette intetsigende og hurtig avslåtte underholdningsprogrammet, har selvsagt ikke en dritt med innholdet i seg selv å gjøre, men med tittelen. Du skal virkelig høre mye, på din rundtur gjennom verden. Jeg kan bare forestille meg hvordan de Tidsreisende må ha det. Den ene perioden galere enn den andre. Og det har sjelden vært "verre". Ifølge Captain Jack (fra DW, altså) er det alt skal skje; 21st Century, huhei. And you gotta be ready. Jeg har fremdeles ikke tatt hintet. Alle disse syke situasjonene man kommer opp i underveis på livets landevei! Tror aldri jeg kommer til å venne meg til noen av dem, være forberedt eller bli klar - for den saks skyld. Jeg bare henger med, føler jeg; og bearbeider traumene gjennom skriving og soving. Holder dét? Går det an å falle av, at jorden snurrer altfor fort med ett? Noen ganger lurer jeg på om bevisstheten rett og slett kan slukne. Før man tar natten for godt. Har sikkert bittelitt å gjøre med handlingsmønsteret mitt; noe jeg er mer enn oppmerksom på. Og forunderlig nok setter pris på, likeså. En av mine favorittaktiviteter, som jeg stort sett havner oppi ufrivillig, er å lytte til andre mennesker høylytte samtaler mens jeg benytter meg av Bergens kollektivtrafikktilbud. Der finnes ingenting merkeligere enn å komme midt inn i en samtale, innledet av spørsmål og utbrudd jeg ikke har noen forutsening for å kjenne til, nå iferd med å ta en eller annen vanvittig og uforutsett retning. Jeg har tenkt å ta for meg et helt konkret, absurd eksempel fra tirsdag natt: to gutter, to seterader bak meg, to samtaler. Buss nr. et eller annet, retning studentboligen; som ender opp uti hutiheita et sted alle vet navnet på, men ingen riktig kan si hvor ligger. Jeg lyttet til konversasjonene. Den ene handlet om Brann og foregikk mellom en gutt med dyp bassrøst og noen venninner. De andre handlet om populærmusikk, involverte en mannlig pipestemme, og gikk meg hus forbi. Men så begynte de to guttene å konversere hverandre. Jeg hører, som ut av det rene og skjære ingenting; "Du e kraftig, for faen, ikkje tjukk!" hvorpå der lyder et stemmeskifte-besværlig svar fra setet ved siden av; "Næmmen, eg e tjukk, eg sier jo det!" Da ble jeg på en måte bare forvirret. Jenter snakker om skoshopping, jenter snakker om sminke, jenter snakker om å fake orgasmer. Ille nok, det. Men vekt-debatter, midt på natten, og på bussen av alle steder? Menn imellom? Hjelpes! Jeg datt litt ut av samtalen etter dette, men grunnet de åpenbare fyllenervervene hos de involverte og utvilsom supporter-påvirking (Brann-fans blir sjelden blaserte) gikk jeg nok ikke glipp av de store, essensielle, historieforandrende dialogene. Det var hovedsaklig en utveksling av motargumenter omkring dette mystiske temaet "Er what's-his-name tjukk?!" Og det er jo ikke første gang. Vi sier de rareste ting, nesten uten å reflektere over det. Jeg tenker ikke nøye gjennom det jeg skal si før jeg snakker, det er klart, stundom tenker jeg ikke i det hele tatt, men fortsatt; hva er det jeg lirer av meg? Vi, oss, kollektiv bevisstgjøring: hva foregår egentlig i de ikke-like-perifere omgivelsene? Jeg burde muligens skrive ned, litt oftere, de ubegripelige frasene man kommer med i fullstendig edru og tilsynelatende fornuftig tilstand. De samtalene vi alle kan være i stand til å innlede, uten videre overveielser. Men kanhende er det nøyaktig derfor vi mennesker er forunt språkets gave, for å kunne snakke i babbel og koder og finne det usannsynlig morsomt. Jeg lurer på hva hundene mine snakker om når jeg ikke ser dem, og hvordan de formulerer seg. Jeg har alltid innbilt meg at dyrene er mer intelligente enn oss på dette området. Vi sløser så mye, spesielt med ord. Det er som om vi tror at verden er et overflødighetshorn av alt; et uttømmelig lager, og retten til å tilgang på alt er ene og alene på vår side. For å gi en litt innviklet forklaring. Dessuten; vi sperrer nevnte dyr inne i bur, bak murer og gjerder, for å vinke til dem og peke på dem og le. Jeg hater dyrehager. Men nok om dét. Jeg kan ofte rote meg bort, som sagt; distré og ustrukturert som jeg er; og jeg kan komme med digresjoner hvis opprinnelse er uforståelige for samtlige tilhørere. Det er svært få ting noen av oss gjør, som har en ekte og grunnleggende utførlig hensikt. Jeg tror det gir oss nytelse. Jeg tror denne mangelen på meninge er kilde til glede, i større grad enn frustrasjon. Anledningen til å prate, flåse, fleipe, begå feil. Se på dumme TV-show, mobbe stygt kledde kjerringer med bedre utdannelse og mer penger enn meg, heie på dumme reality kjendiser, lytte til dumme samtaler - kanskje er de ikke så dumme likevel; kanskje er det nettopp der denne berømmelige hensikten ligger. Vi lærer ikke av å være smarte. Vi lærer å bli smarte, av å erfare dumhetens konsekvenser. Men man kan ikke ta til seg kunnskap hele tiden heller. Intetsigenheten er vår avveksling. Kanskje kan vi bli bedre mennesker av den, i tillegg; innse våre ugjerninger, våre unødvendige bagateller, våre tomme ord, av å se tilbake på hvordan de har hopet seg opp gjennom årtiene. For deretter å nyte en og annen, et klovnefjes i ny og ne, så vi har et sammenligningsgrunnlag. Kun slik formes vi til komplekse individer; en sak har to sider, og selv om den ene nødvendigvis må være bedre, undergraver ikke dét den andres eksistens. "300" var ikke like genial om den ikke kunne sammenlignes med "Conan". Sier kun den som har sett begge.

2 comments:

Anonymous said...

Det beste med denne bloggen er at jeg får min nødvendig dose av poeten daglig - takk og takk.

elgen said...

eg har ikke sett "Conan" ;-) men en ting stemmer. de TV-formatene som kommer, begynner å bli mer og mer lettere. man kan begynne å tenke at kanalene tenker at tilskuerne er dumme. alle tv-kanalene viser de samme seriene bare med andre skuespiller og de tenker at man ikke vite det!