Mannen og maskineriet

[Undertegnede sammen med forfatter Johan Harstad, under det famøse intervjuet da han blant annet leste høyt fra en av mine desiderte favorittromaner, "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?", og snakket om sin forakt for Idol. Min debut som forfatterbesøk-arrangør, for øvrig. Det var utrolig moro. Og han var veldig, veldig grei. Fotografert her av min norsklærer, Arnfinn, i et uoppmerksomt øyeblikk da jeg synes å erindre at æresgjesten vår snakket om sin egen russetid. Ellers stemmer det at han var akkurat så absurd, voldsomt påkledd som man kan tro. Midten av juni, og fyren stilte i ullgenser. Nuvel. Jeg stilte i dress; jeg burde kanskje ikke si noe. All rights served, selvfølgelig. Og stor takk til fotografen!]

Etterdønninger og TV-innflytelse. Soundtrack: filmmusikken fra "Amelie". Avec Sur le fil, particulier. Et bon á l'autre monde. Jeg hadde fått en melding. En påminnelse, rettere sagt. Jeg trykket grassat på fjernkontrollen og tenkte at noen ganger er det greit å bli gjort oppmerksom på begivenhetenes gang. La tilfeldighetenes små luner helle i min favør, la dem spille med. Somme tider gjør de også det. Men jeg er ikke noe flink til å få med meg happenings på fjernsynskanalene. Jeg havner som regel midt i de innledende rundene av America's Funniest Home Videos, the evening marathon, og da slår jeg bare av igjen. Idag var jeg derimot heldig. Min yndlingsforfatter, gjest i et av mine yndlingsprogrammer, hos en av Norges triveligste programledere. Storveise proporsjoner. Jeg gikk faktisk ikke glipp av det. Jeg satt pal og fikk med meg både Roy Anderson-intervju, før og etter, rånere med selvbiografier og rånere med fartsbot, falsk cabaretsang på makaber tysk-bergensk, om enn fremført av en nokså sympatisk dame. Det meste og mere til, med andre ord. Og jeg ventet ikke forgjeves. Til slutt satt han der.

Johan Harstad er på teve. Temaet er barnebokhelten som ble voksen, mistet sin far, begynte å jobbe på Clas Ohlsson, dro til Kina - og soga om hvordan han taklet at livet smått om senn gikk til helvete. Typisk nok. For dem som ikke takler å være helt som alle andre, og samtidig være utenfor. Pluss noen ord om hvorfor man vil skrive en bok om dette. Mannen selv sitter i rødt, han gjør alltid det. Hver gang han opptrer offentlig, med meg som entusiastisk vitne, befinner han seg i en slik moderne, rød setting. Designermøbler. Fiks og fredig. Mens han er en stillfaren, nedtonet skikkelse - det motsatte av knallfarget - om enn ikke særlig blek og grå. Langt ifra. Han kjører casual, hverdagslig stil; T-skjorte og jeans, skinnarmbånd og rufsehår. Han ser ikke i kamera. Han smiler skjevt, ser på sine egne bukseben, ser deretter ned; han drar hånden over haken og smiler raskt mot programleder Anne Lindmo; han skuer ut i det tomme rommet som oppstår når man glir inn i en tankerekke og sier at "det er ikke størrelsen det kommer an på". Gunilla Bergström har skrevet 24 bøker om Albert Åberg, Johan Harstad har skrevet én. Den er til gjengjeld ganske tjukk, har da Lindmo gjort oss oppmerksom på. Men Johan mener at kabalen har gått opp. At det er nok, nå. Fullendt. Øynene hans er ekstremt blå og høyoppløselige, på min altfor skrapt innstilte flatskjerm, og gir ham et mer fokusert oppsyn enn hva jeg kunne erindre. Åpnere, litt mer frempå. Like imøtekommende, men mer direkte. Det kler ham. Han snakker om Albert og Pappaen - en figur Johan sier han ikke hadde noen spesielle erindringer om, til han leste bøkene på ny og forholdene syntes tristere og tristere. Alt foregikk i hjemmet, omverdenen ble stadig mindre. Tøflene ble mer og mer slitte. Det var på vei nedover, livet var iferd med å snu seg mot dem, og det var ikke anledning til å gjøre helomvending. Sosialdemokratiets fall. Og Albert som ikke takler at Olof Palme blir skutt. Forteller Johan tonløst, og ser med ett passelig ulykkelig ut. Kanskje var Albert ansvarlig for menneskehetens undergang også, det vet jeg ingenting om. Lindmo forhindret Johan fra å røpe mer om akkurat det. Han fortalte en god del, men ikke for mye; akkurat passe, som om det egentlig ikke betyr noe; han bare snakket og snakket, lavmælt men bestemt, som om en epoke var over og han hadde levert sluttproduktet fra seg for evig og alltid. En annen verden nå, og kanskje ikke hans. Nei. Noe utenfor ham. Lindmo satt med boken i hendene, en av alle hans lesere, og det virket på mannen som om han anser "Hässelby" for å tilhøre oss nå. Vår fortelling, det gjør ikke noe om man røper slutten, den er uvilkårlig tilstede likevel. Vi skal lese historien, vi skal i samme retning, vi kommer dit med tiden. Han har rett i dét. Jeg må bare få tak i den hersens boken først. Men de store sammenhengene kan aldri gjøres forutsigbare, og hverken Johan selv eller Albert kan gjøre ubetydelige - enda så mye førstnevnte måtte forsøke. Fremdeles. Han er den minst selvhøytidelig forfatteren jeg kjenner. Og jeg sier "kjenner", for jeg har tross alt hatt en lenger samtale med fyren - på tomannshånd. Jeg vet hva slags te han drikker. At han ikke liker gulrotkake. Jeg tror han en gang kommer til å skrive et avsnitt om den kaken, at man sjelden orker å spise disse ferdigkakene som blir satt foran en, uansett hvor skrubbsulten man måtte være. De smaker kork. Så vi snakket om V for Vendetta og David Lynch i stedet; denne formiddagen etter forfatterbesøket og arrangementenes slutt; han svarte litt åndsfraværende, men meget elskverdig på alle mine spørsmål. Om filmer, bøker, musikk. Tore Renberg. Han fortalte meg om hvordan han sendte inn manus til Gyldendahl da han var femten og absolutt ikke ble antatt. Han drakk mer te. Senere skulle han sende meg en mail og si det var hyggelig. Virkelig. Og nå sitter han i en stol i Store Studio og er Norges mest lovende, unge forfatter. Offisielt sett, og med bifallende nikking fra Anne Lindmo. Aktuell og relevant. Men hva med personen Harstad, hva tenker han, og føler han en sorg like stor som Alberts? Jeg tror aldri han svarte helt på det. Ingen av delene, igrunn. Jeg tror heller ikke at boken nødvendigvis handler om ham, jeg tror han skriver om verden. Som gjennom hans eget, blå blikk. Jeg tror alltid forfattere skriver om det de ser. Jeg tror vi går inn for å huske det, eller skaper oss en forestilling om hvordan det bør huskes. Vi filtrerer historiene gjennom våre egne betraktninger og oppfatninger. Naturligvis, vi skriver som vi leser, og å skrive er å lese seg selv. Men Johan Harstad har lært om den viktige distansen. Han behersker teknikkene, nesten litt for godt. Der kommer ingen fremdstormende, voldsomme ytringer fra den kanten. Uttalelsene hans er veloverveide, aldri brautende, aldri korttenkte. Bortsett fra da han omtalte batteriene i Alberts lommelykt som "ødelagte", for så å komme med en rettelse; "brukt opp, heter det visst". Slike små bommerter alle kan gjøre. Også takker han for seg med en kort, liten kneis med nakken - etter sin nokså begrensede taletid. Anne Lindmo tar over, energisk, oppspilt, introduserer den skrekkelige cabaretartisten igjen. For at hun skal synge, til og med. Johan Harstad glir umerkelig ut i krokene, forsvinner, likesom boken har forsvunnet fra Lindmos fang. Men til forskjell fra ved utgivelsen av "Ambulanse" - han er der. Tilstedeværende. Vi merker det nå. At han er i mediene, at han har en stemme. Det er merkelig å høre ham prate igjen, på sitt hese og umidskjennelige Stavangersk; uten å stotre, uten å nøle. Men fascinerende diskrét. Han er selve personifiseringen av begrepet. På den annen side har han mengder med venner; et stort sosialt nettverk, sies det om ham; han er ingen enstøing, han er hverken dyster eller innadvent. Bare litt stille. Man kan ikke mene noe vondt om slike mennesker, men det er også vanskelig å danne seg noen inntrykk av dem overhodet. Dog føler jeg at vi stadig kjenner ham stadig bedre. At han formidler tydeligere hvem han ønsker å være, han skaper seg en identitet. Snart er han det han har uttalt at han frykter aller mest; kjendis. Men han fortjener det. Han er, på sitt underlige vis, helt overkvalifisert til å bli både genierklært og dyrket som kjendis. Synes jeg. Fanklubblederen. Den meget sjarmerte og trofaste følgesvennen, i litterær betydning, som han nok aldri kommer til å huske. Like fullt gleder jeg meg noe helt vanvittig til å gå løs på hans nye roman. Ikke nok med det, i øyeblikket skriver han for teater også. Mekker egen design, spiller i band. Vil lage film. En produktiv sjel. Som ikke trenger, eller makter, å fremheve seg selv. Likevel utføres dette arbeidet for ham. Mediene dyrker denne mystiske, men samtidig aldeles "alminnelige" forfatteren. Et surrealistisk tilfelle, i vårt oppmerksomhetskrevende, selvpromoteringsdyrkende samfunn. Måtte han leve lykkelig, lenge, på denne bølgen av uventet, gledelig allmennfornuft. Les Johan Harstad, du óg, og la deg rive med i verdensomveltningene. Bli et dannet, bedre vesen. Det gjør jeg.