Flere mulige betraktninger av samme faktum (...og et par gode filmer på kjøpet)

Noe. Sent på kveld. Under påvirkning av alkohol. Med skrivebehov. Etter å ha sett en ubeskrivelig fantastisk film. ("Stardust". Gudbedre. Lar det ligge, enn så lenge. Hjernen trenger tid for bearbeidelse.) Fordi jeg fant frem noen gamle notater. Fordi jeg hører på fin musikk. (Sangen fra "Arthur", nok en fabelaktig film. Veldig glad i Liza Minelli. Altfor glad i tittelmelodien.) Jeg skrev utkastet til dette på vei hjem fra en koselig middag hos min tante, for evigheter siden, mens jeg satt på 20-bussen og tittet utover Vågen. Lyskastere, neonlogoer, gjenskinn i svart hav. Vanvittig stemningsfullt, som alltid. Resten kom sigende etter en tur med samme bussruten nå i kveld, eller - rettere sagt - nå i natt, på vei hjem fra byen og nevnte "Stardust". Da jeg virkelig trengte å skyve tankene bort fra de forfyllede jyplingene ved siden av meg. Stadig like festlig å benytte seg av kollektivtrafikken ut i de senere timer. Jeg elsker o tillegg å sitte bakerst i bussen, og må da leve med å få selskap av diverse skrullete og høyrøstede ungdommer. Som (underlig nok) alltid går av enten på Danmarksplass eller Minde. Kanskje de bor der. Kanskje de skal hjem til noen og drikke mer, jeg vet ikke. Han ene i kveld hadde en diger klump på kinnet og lignet noe sinnsykt på Clayface i "The 10th Kingdom". Jeg elsker Clayface, men det er defintivt ikke noe kompliment. Hallo, det er en grunn for at han heter Leirfjes. (Ja, alkohol.) Så jeg satte meg ned med penn og papir. Også kom jeg hjem og begynte å ta for meg av rødvinskartonger og da ble det ikke særlig bedre. Eller, det ble etterhvert mer fullstendig. Hvor bra det blir, er en annen sak. Og må sannsynligvis bedømmes i morgen tidlig. (Nei, jeg er ikke full. Bare litt sigen.) Enn så lenge, her er noe om boligblokker og doble betydning. Som jeg elsker å benytte meg av når jeg skriver. Jada. (Det bør også legges til at jeg nyter å betrakte lysene i andre folks vinduer, spesielt i blokker, om kvelden når alt er mørkt og de sender ut gyldne, små firkanter av varme. Også i flere betydninger. Det er for meg det essensielle bildet på liv. Samhold. Bolig. Selv om man måtte bo alene. Det er fortsatt et hjem. Og hjemmet e det viktigste holdepunktet man har.)

"Boligkomplekser" - noe om bo-forhold og andre...forhold. Antar jeg. Tilegnet Grete, meg selv, mine naboer, og alle andre som bor i blokk.
Av Scaramouche, po(t)eten, nattens skribent. Elsker bylivet nattestid. Elsker utsikten, elsker Bryggen, elsker havet. Elsker busser. I likhet med Gadamers for-forståelse, trenger muligens denne tittelen en bindestrek. Men noe av tvetydigheten vil alltid ligge innbakt i utydeligheten. Det er sånn jeg skriver. Nemlig.

sjakkmønstre av lys
små ruter av liv
store brett av lystige,
og levende
bakom flate fasader
på anonyme rekker

firkantede byggverk av en ventemodus
små hus gjennomsyret
av vår midlertidighet
og flyktig varighet
som en gjennomfartsåre
uten puls

kompakte former av en eksistens
min tilstand
for en øyensynlig stund
som kanskje glipper
bare var, en omkrets
og en krets av rom

omsluttet av noe
vi godt kunne latt være
tomt
ovale linjer og fortettet varme
som luner kun til øynene
las skue andre veier

lampeposter, vinduskarmer
gjenskinn og fioler i et potteskår
usynlig, nesten
helt alminnelig, likeså
slik byggene er kanter, kasser, huser
intet annet enn sitt egen feste

punkt; og tyngde av en tetthet
små gardiner
trukket vekk, til side,
for å slippe inn en natt
men ingenting om selskapet
avslører lite, bare brøkdeler

om oss
når vi er
inne
i vår leilighet
av noe som helt sikkert
har sin pris