"Radiator!"

Soundtrack: eighties' and sixties' dance music. Whiter shades of pale. Jerry Lee Lewis, Buddy Holly, and other "Walk the Line"-representatives. Jeg kommer stadig over slike merkverdige tilfeldigheter. Sammenhenger jeg aldri kunne forestilt meg. Først dette innlegget mitt om drømmer; en rent tilfeldig, meget uforutsett innskytelse på en torsdag kveld. Jeg hadde aldri trodd jeg et døgn senere ville sitte med en film foran meg som gjenspeilet nøyaktig den følelsen jeg satt igjen med etter dette berømmelige forfølgelsesmarerittet. Men joda; så heldig var jeg, i den forstand at jeg med det har fått en ny favorittfilm i tillegg. Ikke overraskende, men dog: "The City of Lost Children" av Jeunet & Caro, hvorav førstnevnte er mannen bak den guddomelig gode "Amelie" og, ikke minst, han som gjorde superstjerne av Audrey Tautou. All grunn til å digge! Den nye favoritten er da et stilistisk Sci-Fi epos med sterkt surrealistiske undertoner og kostymer av Jean Paul Gaultier. En vanvittig bra film, som hovedsaklig er en studie i drømmetyding og -struktur. Utrolig nok greier filmingen fullt ut å reflektere hvordan man beveger seg rundt i drømmenes univers, på en så realistisk måte at man blir svimmel, og tar publikum med på en reise rundt i De Fortapte Barns By - der ingenting er for vanvittig til å være sant. Det er umulig å vite hva som er innbilning og hva som er virkelighet; og virkeligheten er da også uviktig her. Man må simpelthen la seg henføre. Og nyte nok et par glimrende rolletolkniger. Denne gang fra Ron Perlman (Hellboy!) og nydelige, lille Judith Vittet. Forestill deg en salig blanding av eventyr for voksne, Amelie fra Helvete og et nesten overdrevent antall referanser til forholdet mellom Léon og Mathilda i Luc Bessons übergeniale drama, og (ellers) generelle likhetstrekk med denne. Musikk og kulisser av en annen verden, pluss at han der paranoide fyren fra "Amelie" (igjen!) og "En Langvarig Forlovelse" er med; som seg selv og fjorten identiske kloner. Herlig! Vennskapet mellom hovedpersonene Miette og One er så vakkert at det bare er å gi seg ende over. Og snufse litt. En sylskarp liten jentunge og en misforstått kjempe, som uten tvil kommer til å gifte seg en gang i fremtiden. Tro meg. Som Mister One så fint formulerte seg; det har ingen hast å finne seg en kone. Jeg heier på umake par; måtte de leve og ro lykkelig videre, alle sine dager! Ytterligere inkluderer filmen hysterisk onde hekser (skurker jeg alltid elsker), leiemordere med vasse solbriller, som garantert stod modell for Wachovski-brødrene da de utviklet sitt rollegalleri i "The Matrix", skikkelige antihelter, i fleng, spesialeffekter med futt i, og masse villhunder som løper rundt med beskjeder. Kidnappede barn som spiser salami. Hjerner i akvarium. Morderiske lopper. Jepp, det er så moro som det høres ut! Mens den skumle tilfeldigheten denne gang ligger i det faktum at jeg for en stund siden begynte på følgende lille, poetiske verk - som da passer ubehagelig godt til gårsdagens filmopplevelse. Som et statement for Miette og One, et personlig monument over deres reise og kjærlighet. To filmmennesker å like så inderlig, inderlig godt. De fortjener en verselinje eller tre. Og, ja, jeg kan ikke si det ofte nok: det er sunt å gi seg selv anledning til å oppleve slik storartet kunst!

"Interchangeable as truths"
By Scaramouche, the po(t)et, and lifelong fan (and admirer!) of Jean-Pierre Jeunet. Cinematography never was more beautiful. Except when photographed by Christopher Doyle, but that's yet another story. For another piece of writing off my hand.

the brother & sister
walk grey alongside
house walls all aligned
spectating the flowers
how do you make them
grow, thoughtfully
inquires he
and second her reply
perspicacious in a line
anything is possible
as long as souls be good
let demarcations heave,
and soon annulled are they
may spores then grain
to rupture nevermore
these little children
of an unsplit shape
come out to run and play
their territories engulfed
in long drawn figures
of an obscurer time;
sinuous in a flexing motion
around the two make one
constructed family
leaning on each other's lot
randomnly conclusive
this old sentiment of wisdom
cast aside with doubt and guilt
love in red and ludicrous
wanting nothing scrupled
row into a bank of clouds instead
being of fatally rife
as you are daring shrewd