I still keep doing it my way. Although it hurts.

EDIT: OMG OMG OMG OMG!!! THIS IS MY 300TH POST! FANCY THAT NOW, WILL YOU! THAT'S LIKE A PROPER ANNIVERSARY TOO - YES? AM UTTERLY AMAZED BY OWN ABILITY TO KEEP ON WRITING BOLLOCKS, PRETTY POEMS AND FANGIRL STUFF ALMOST EVERY SECOND DAY, EVERY MONTH FOR MORE THAN A YEAR!!! WEEE, CELEBRATIONS AND HAPPINESS. SQUEE WITH GLEE! :)

Film-spoilers ahead, IGJEN. Så er dere advart. Styr unna hvis du ikke vil vite hvem som dør og hvem som kliner og sånn. Som regel det jeg pleier å avsløre, uten å ville det. Noen ganger blir jeg en smule tullete av de store forskjellene mellom det norske og engelske språk, mine to morsmål (liksom!), og manglene i de forskjellige. Det vil si, det norske er vel det som utpreger seg mest når det gjelder slikt. Shortcomings, som man så fint formulerer seg på dette andre alternativet. Men jeg er inne i en norsk periode nå, som tidligere nevnt, og forsøker derfor å lete meg frem til det jeg klarer av norske ekvivalenser. Det er ikke alltid like lett, men jeg er jo nødt for å utvikle mitt eget morsmål parallelt med perfeksjoneringen av mitt egentlige favorittspråk, engelsk. Snart kan jeg vel ikke gjøre meg forstått på noen av dem, haha. Uansett, i øyeblikket er det poetiske fraser jeg sliter med. Jeg finner, for eksempel, ingen riktige, samsvarende motstykker på norsk til den doble betydning av det engelske ordet "turn". Derfor tillegges det påfølgende diktet en fancy liten parantes, og blir hetende "Min Vri (My Turn)". Satt og så på film i ettermiddag, "The Horseman on the Roof" med Yndlingsskuespillerinnen Juliette Binoche og Gedeon Burkhard-lookaliken Olivier Martinez (han som var utro mot Kylie Minogue, slemme mannen, men herregud så kjekk han er!) - og den er ganske givende, på et inspirasjonsmessig nivå, for å si det mildt. Ganske merkelig sluttsekvens, men ellers spennende og annerledes "episk film". Pluss at sålenge Juliette Binoche er med, trenger igrunn ikke filmer å handle om noesomhelst. Man kan være så heterofil man bare vil, det er umulïg å ikke bli forelsket i den damen. Hun omgir seg med en aura av noe ufattelig, utenomjordisk nydelig. Og hun er den beste skuespilleren Frankrike noensinne har fostret. Kjemien mellom henne og Martinez var upåklagelig, og jeg liker kjærlighetshistorier med en spennende dimensjon eller tre. De kunne selvsagt ikke få hverandre uten videre, de måtte selvsagt både krangle og sloss, men de elsket hverandre dypt og inderlig, på gammeldags og erkeromantisk vis, hvilket holder lenge for meg. Pluss at han egenhendig kurerte henne for (meget dødelig!) kolera; det er ikke til å kimse av. Fine mannen. Jeg er dessuten veldig svak for 1800-talls kostymedramaer som involverer hester og franske slott. Og romantikk, selvsagt, i store og større doser. Jeg må ha et forhold å heie på, for virkelig å sette pris på en film. Med visse unntak, Tarantino etcetera etcetera, men regelen er bortimot generell. Uhelbredelig romantiker. På mine knær. Med en ubehjelpelig hang til filmer hvis hovedrolleinnehaveres kjærlighetsaffærer er dømt til å gå i dass, og deretter å surmule over dette i stor stil, mens jeg ser filmen om og om igjen. Slår ikke feil. Tårer og tenners gnissel, elskende par adskilt for alltid, i oppløsning over egen elendighet; og jeg er svoren fan. Kanskje jeg virkelig driver med litt selvskading på utilsiktet hobbybasis? Nuvel. Har ikke tatt skade av det ennå, så!

"En annen/ny vri" (My Turn)
Av Scaramouche, po(t)eten, påvirket av en fin fransk film og litt for mye kaffe litt for sent på aftenen. Skikkelig improvisert, dette; nokså ufullstendig og ikke helt fullendt, tror jeg. Det bare dukket opp et sted bak i bevisstheten, og utviklet seg derfra. Basert, hovedsaklig på to setninger jeg noterte ned en gang jeg hadde sittet for lenge på Messenger (de to første, altså åpningslinjene) - som er ganske representative for min fysiske status i øyeblikket også. Ikke helt frisk, med andre ord. Jeg har også gjennomlevd en av disse mine berømmelige "finner ikke rette ordet"-dager, og er redd diktet har latt seg prege i for tydelig grad av dette. Min løsning på denne frustrerende tilstand er nemlig å pøse på med synonymer. Så, hvis noen synes jeg bruker for mange ord her, vet dere hvorfor. Dog er det ganske kult når synonymene blir en po(t)etisk effekt, eller hur? Det er dét jeg har prøvd å få til her.

jeg må sovne
før jeg sovner
som en forutsetning
for medlidenhet
omkring en følelse;
føler du med meg?
jeg trenger sårt å slippe
taket, slippe meg
løs, og likevel unnslippe,
få litt ro og ikke tenke
gjennom alt så nøye,
alltid, mens forskjellen
mellom det å vente
og forvente,
er så altfor stor, selv om
forventningene øker
samtidig med ventingen
jeg må hvile
for å være uthvilt nok
til endelig å kunne innrømme
at jeg er hvileløs
som en utgrunnelig forbannelse
er kastet over mine skuldre
ser jeg meg tilbake
til støtter over mine gjerninger
som jeg ei kan få
støtte meg på lenger
men jeg lengter
hva skal man gjøre, da,
med tidens svingninger
humørets like lunefulle
dreininger, mot og med
et tidsinnstilt kompass
man ikke har;
når de tar over
overgår meg selv og alt
blir stort og uforanderlig
igjen, men likevel forandret
foran mine øyne
mens jeg ikke ser
kan du se for meg?
og styre meg
når mine evner ikke strekker til
fordi de hersker utenfor
det som engang var min kontroll
forstanden glipper
i et omfang altfor vidt;
man klarer ikke samle sammen,
snevre inn, tilsammen
er man kun en samling brikker
løsrevne fra fastlandet
og roret vender langsomt,
bikker over på en helt tilfeldig side,
vet aldeles ikke om jeg styrer
inn på riktig spor,
for hvordan kan jeg ane
om jeg heller sporet av
for lenge siden