Horrible horror - in a good sense!

Om Scara's nyervervede, meget reviderte forhold til horro-sjangeren. Er ikke helt inne i alle dertil-hørende begreper, så ha meg unnskyldt hvis jeg blander sammen litt. Også: major spoiler warning ahead. Ligg unna hvis du ikke har sett "Night Watch" eller "The Dark" - i særskilthet - men jeg avslører sikkert også en del andre filmplot i tillegg. Ubevisst eller ei. Så hvis du hater spoilers, lei filmene på DVD og se dem før du leser dette! ;)

Jeg er ikke særlig glad i skrekkfilmer. (Med mindre de er laget av gjengen til Simon Pegg eller Quentin Tarantino og Robert Rodriguez, fortrinnsvis som et samarbeidsprosjekt.) Spesielt ikke grøssere. Jeg har for øvrig sett en god del slike, så jeg vet hva jeg snakker om. Synes historiene fortoner seg uoriginale, likesom de blir underordnet effektene, og siden jeg misliker effektene blir filmopplevelsen derfor svært redusert; pluss at skuespillerne ofte er en smule...uengasjerte, om man kan si det slik. Og jeg får så oppriktig nok av alle disse oppfølgerne, alt det groteske, gørret, klisjéene, torturinstrumentene, kvinner som går inn i mørke kjellerrom på egenhånd og uten lommelykt, flakkende blikk i alle retninger. Små, demon-besatte barn med kontaktlinser. Heftig pusting i korridorene og dumme tenåringer. Gir definisjonen "grøss" dobbel mening. Men i går kastet jeg da totalt inn håndkleet, la alle mine fordommer og negative oppfatninger til side, og fikk sett to stykker på rappen. Fikk meg samtidig en real, erfaringsmessig opptur. Det skal sies at jeg også tidligere har latt meg positivt overraske av enkelte tilfeller innenfor sjangeren: "Saw" ruler - kanhende mest pga dens fantastiske slutt, min Dødelig Våpen-helt Danny Glover i en birolle, og ikke minst Cary Elwes - Westley, Westley, Westley!!! - i hovedrollen. "The Ring" er ganske artig, primært i Japansk oiriginalversjon, i tillegg til de sinnsykt kule "Blade"-filmene som jeg elsker dypt og inderlig; hvis de også teller som skrekk, da.

Men altså; vi innledet med "Night Watch", hvis nasjonalitet alene gjorde den til et spennende valg. Den er en russisk, Matrix-inspirert, neon-farget sak med masse fabelaktige skuespillere og en klipping som overgår det meste jeg har sett på film tidligere. Historien er rå, og handlingen er bemerkelsesverdig intelligent. Den er mer sci-fi enn grøsser, egentlig, og stjeler rått fra forskjellige amerikanske foregangsfilmer. Som Star Wars, The Mummy, Timeline (uæææ!), og i overkant mye fra nevne Matrix og Blade. Ytterligere er den ene, kvinnelige hovedrolleinnehaveren prikk lik Moneypenny fra Timothy Daltons Bond-filmer. Den andre er en ugle - men dét et annet, mer merkverdig anliggende. Det handler om den evige kampen mellom det gode (lyse) og det onde (mørke), noe som sjelden har vært mer direkte, intenst og eksplisitt fremstilt. Her kjempes det med sverd, overnaturlige krefter, fugler og lastebiler - for å opprettholde våpenhvilen mellom de to høyere maktene. Og deres ledere, som går "X-men"-høvdingene en høy gang. Midt oppi dette; en tilsynelatende uskyldig fyr som klarer å forville seg inn i et skikkelig rotereir av et samfunn, en uavklart slagmark usynlig for alle "vanlige, dødelige", like dystert som Batmans Gotham og Blades storbylandskap. Trådene nøstes opp, litt etter litt, og sammenhengene tydeliggjøres - man får innblikk i bakgrunnshistorien mellom Mørkt og Lyst, og heltene og skurkene på hver side - samtidig som nye spørsmål stilles, kontinuerlig; konfliktene tiltar og spenningen minsker aldri. Idet du trodde du forstod hva som var iferd med å skje, åpenbarte der seg en helt ny dimensjon av forvirklinger. Tidvis var det litt vanskelig å henge med på alle de uante sidesporene og avsporingene; hvorvidt det skyldtes historien i seg selv, min stadig vedvarende forkjølelse, et overdrevent sukkerinntak eller generell trøtthet vites ikke, men sålenge jeg hadde min kompis og med-publikkumer Pål (som hadde sett den før) til å forklare meg hva faen som foregikk, bød ikke sammensuriet på de helt store problemene. Ellers er det befriende deilig å høre vampyrer snakke på ekte russisk; ikke gebrokkent engelsk, slik de oftest gjør i Hollywood-land. Slemmingene i moderne skrekkfilmer stammer - av for meg ukjente årsaker - som regel fra Øst-Europa. Det samme gjelder forsåvidt for denne filmen, bortsett fra at alle karakterene her er Russere og snakker sitt eget språk. Bra at der kan skapes store produksjoner andre steder i Europa enn bare i de største, mest kjente filmlandene (som tilfeldigvis også er de automatisk kvalifiserte hovedarrangørene bak Eurovision Song Contest...!), og bra at man tør å satse på andre sjangere enn romantiske komedier og kostymedrama. "Night Watch" er kanskje i overkant hypoermoderne og ambisiøs, og derfor litt forvirrende, men det forhindrer den heldigvis ikke fra å være sinnsykt stilig og ekstremt severdig. Må ha vært absurd påkostet; en satsing uten like for den russiske filmindustrien. Og jeg er imponert over hva de fikk til! Anbefales på det varmeste, endog til dem som hater skrekkfilmer. Forbered dere bare på en aldeles irriterende underlig slutt, og utålmodig venting på oppfølgeren "Day Watch"; som forhåpentligvis dukker opp på DVD i Norge snart. Eller på kino. Skal uansett sees! Tør jeg nevne at norske filmskapere har en lekse å lære? (Ja, jeg lurer på hvorfor russerne kan få det til så innmari bra, med samme utgangspunkt og ressurser, mens vi feiler igjen og igjen. Kanskje norsk film rett og slett ikke er istand til å fungere? Det høres stakkato ut, samme hva de sier. Det ser merkelig oppstyltet ut, samme hva de gjør. Kanskje burde de rett og slett la være.)

Litt mer tradisjonell, men absolutt ingen nedtur, var neste punkt på programmet; nemlig "The Dark" - som jeg ville se kun fordi Sean Bean og Maria Bello var med. Kunne ikke bli altfor ille, da, tenkte jeg. I det minste har man noe pent å glo på. Sean Bean er en av de kjekkeste mennene i hele verden, og en av mine favorittskuespillere, så filmen er på mange måter obligatorisk pensum for undertegnede. Jeg tok meg derimot i å like den på et mer generelt grunnlag også; kvaliteten var ikke voldsomt høy, men handlingen var ubehagelig til tusen, Sean Bean spilte godt, Maria Bello spilte glimrende, og filmen skummel som fy! Den var full av standardvendinger, inklusive den famøse "livredd kvinne i sauefjøs", selvsagt uten lykt; flasbacks til foregående familietragedier, biler som sitter fast i gjørmen, lik i sjøen, religiøse symboler, knirkende trapper og skumle småjenter med langt, vått, sammenfiltret hår. Foreldre og barn-konflikter, slemme fedre, enda slemmere mødre, streng straff for ens groveste synder, suspekte drømmer og isolajon ute på det Walisiske høylandet. Jeg som er så glad i Wales og Cardiff. Bittelitt traumatiserte etter gårsdagens filmopplevelse! Og sauer er ikke alltid like vennligsinnede dyr. Åpenbart. Kort fortalt handler filmen om Bello og Bean, et ulykksalig par; men fremdeles forelsket når det kommer til et stykke; som er sånn halvveis mislykkede foreldre til en obsternasig tenåringsdatter - hun har bodd sammen med moren, men da dette går relativt elendig reiser de to på besøk til faren for å ordne opp i problemene. Han bor (naturligvis) langt uti gokk, som sauebonde på et gårdsbruk ved havet; såpass utenfor alfarvei og med en såpass skummel gartner/snekker-kompis, at man virkelig burde ta et hint. Vurdere å reise hjem igjen, for eksempel. Men neida. Man må utforske fjæresteinene og noen døde sauer først. Helt håpløs idé, tro meg. Filmen har en del surrealistiske scener som fremstar ganske komiske, men ikke nødvendigvis på en dårlig måte. Mot slutten tar det fullstendig av; skillelinjene mellom virkelighet og fantasi blir visket ut; bokstavelig talt. Et labyrintløp av forvirring og forundring - men med ordentlig, nervepirrende spenning! Marerittstemningen er vanvittig bra fremstilt og holder hele filmen igjennom. Ergo blir man mest fascinert; for storyen inneholder en fantasifull vri på det meste, som gjør at om scenene er en smule snodige, er det i allefall ikke kjedelige. (Jeg kunne dog ikke fri meg fra å komme med hyppige utbrudd om at "herre, dette går jo ikke an". Som sagt, tilhører ikke den ultimate typen skrekkfilm-fan.) Jeg nevner blant annet helt naturlige konversasjoner med små jentunger man vet at både burde vært og er døde. Men hvem har sagt at de derfor er onde? I "The Dark" er det heller ikke bare dumt å følge etter slike småtroll inn på forlatte soverom med gress i taket; istedet kan man få løsningene på haugevis av hittil ubesvarte, eksistensielle spørsmål og motta en god klem på kjøpet. Jadda. Det er likevel helt greit å bli bekymret når man våkner opp på en strand og verden faktisk er grønn. Spesielt når det er sauer overalt rundt en og disse har blå kontaktlinser. Fin lærdom å ta med seg videre. (Neida, skrekkfilmer er kanskje ikke de mest givende på økt fornuft-fronten.) Maria Bello så litt perpleks ut akkurat da, må sies, og det ble ikke akkurat bedre mot slutten. Man bør lære seg å være oppmerksom på personlighetsforandringer hos nære familiemedlemmer. Det er alltid et dårlig tegn. Og for Guds skyld: sette seg grundig inn i historien til ens egen familie og, mest av alt, gamle hus man velger å flytte inn i. Enkle vilkår for en tryggere skjebne! Men, jøye meg, folk lærer aldri. Heldigvis, vil vel noen si, ellers hadde man hatt et dårlig grunnlag for å lage skrekkfilmer. Du tenker sjelden logisk når det står en diger dauing med hevet øks rett foran deg. Enda mindre hvis han banner på walisisk og har med seg et gjennomsiktig avkom med kloaktige fingre. Da er det bare en ting som gjelder; LØP! Og ikke se deg tilbake! Ah, hvilke simple, små sannheter man tar til seg av å se på film... Så, nei; voldsomt stort, intellektuelt utbytte fikk jeg kanskje ikke av gårsdagens dobbelmaraton, men underholdende var det. I både "Night Watch" og "The Dark"s tilfelle holder koseptet, eh, vann - og hvis du setter stor pris på en artig twist, er dette utvilsomt filmene for deg. Jeg synes de var uhyggelig tøffe!