Mir ist krank

(Har en viss anelse om hvor usammenhengende dette må fortone seg, men nekter å holde meg borte fra bloggen bare pga litt hersens høstsnue.) Scara har altså klart å bli syk, igjen, og ligger til sengs med feber og pottetett nese og et hode man skulle tro at noen har kjørt en bulldozer over. Ergo, jeg lider av en lettere forkjølelse. Noe jeg ikke klarer å overbevise meg selv om, fordi jeg er tidenes største sykdomshater. "Sliten" er sjelden en passende definisjon på min fysiske form, jeg er mer på nivå med oppildnet til tusen. Man blir ubehagelig passifisert og slapp, i en sådan stund, hvoretter man selvsagt blir utrolig lei av å være passiv og måtte late seg. Samtidig er man jo ikke istand til å gjøre noe annet; man bli liggende der og vri seg i all aggresjonen over å være satt ut av spill, mens man er nødt til å forholde seg til det og etterkomme den ønskede bedringens krav til å ta det med ro. Fanget, og avhengig; det går ut på ett. Ufrivillig fritatt fra alle egenpålagte påbud, som man må utsette på ubestemt tid fordi man ikke makter noe overhodet, i øyeblikket; romaner, lekser, innleveringer, venninnelunsjer, kinoturer, parties; alt jeg må ta igjen senere. Hater det; hater å måtte vente, utsette ting, ikke kunne bli ferdig med ting, eller nyte hverdagen til fulle. Jeg er innmari dårlig på å ta det helt rolig, for jeg vet aldri hva jeg skal befatte meg med. Jeg blir deretter apatisk, hvilket neppe bidrar til å friskmelde meg særlig mye fortere. Ifølge mormor burde jeg aldri, for min egen mentale velværes skyld, hverken skade meg eller havne på gamlehjem. Hun har et poeng. Prøve å unngå sykdom og alderdom i sin helhet, det er det jeg må, fordi tanken på å ligge i en (syke)seng og la meg pleie synes entydig frastøtende. Ja, jeg er en intenst aktiv person. Jeg er glad i å slappe av, for all del, men min versjon av avslapning består stort sett i å finne på et eller annet, og i det umiddelbare nuet fungerer både sentralmotorikken og nervesystemet særdeles dårlig. Kan altså ikke foreta meg annet enn dorming og ikke minst: TV-titting. Endelig får jeg da bevist hvor skrekkelig dét tilbudet er på våre kanter av jorden. Videre er det ikke lovende at jeg klarer å se på "7th Heaven" uten å gå amok, men her får jeg vel benytte meg av diagnostikkens beleilige unnskyldninger. Det er en bekymringsfull, meget overtydelig indikasjon når endog hjernen; vår alles kjære bevisstheten og resonnementets mekka; melder pass. Jeg hater at hjernen kobler seg ut, jeg hater at jeg må la den også få hvile. (Jeg har samme forhold til dét som Doctor House, og vi vet jo alle hvor happy han er.) Så, hva gjør jeg med denne tilstanden jeg befinner meg i akkurat nå; en tilstand man ellers ville kunnet forandre på, nærmest sett på som uakseptabel å henfalle til, forbaskede latskap, men nå er tvunget til å avfinne seg med og "gjøre det beste utav"; vel, en siste instans må være å la hjernen leve sitt eget liv, utenfor mitt orkesløse legeme, la den seile sin egen sjø utav vinduet, og dra på selvstendig, imaginære eventyr. Men strengt tatt er man ikke i stand til å opparbeide seg overskudd til slike utflukter, heller. Som sagt, ingenting henger sammen. Man begrenser seg til det mest nærliggende tidsfordriv, og i den anledning unner man seg en del refleksjoner over, i all enkelhet, situasjonen i sin helhet. Jeg kan alltids begynne med å skildre hvordan jeg i morges våknet til en følelse av å være med i en skrekkfilm ála "Saw"; som for øvrig var glimrende, må sies, med kjekke mannen fra "Princess Bride" og greier; spent fast i et eller annet torturinstrument som drar i de forskjellige leddene og spenner musklene til det ytterste. En ussel forfatning, for å si det mildt. Litt senere fant jeg ut at jeg i tillegg var dehydrert, men visste ikke om jeg orket å labbe ned til lokalmatbutikken for å handle mineralvann riktig ennå, så jeg laget meg en kopp te og bestemte meg for å bite tennene sammen, mane frem til styrke. Satt der i sengen, midt på formiddagen, rasende og fortumlet, med en kopp Earl Grey som smakte gammel hest, og forbannet allverdens basiller som har klart å nå frem til meg og mine stakkars organer. Etter en time eller to greide jeg å kare meg ut døren og ned til Safari, for å handle det overnevnte mineralvannet, og et magasin å bla i for ikke å gå i frø av denne min med ett påtvungne kjedsommelighet, og det var i det store og hele dagens største anstrengelse. En fem minutters vandring i snegletempo, huhei. Det er da man (i refleksjonenes navn) begynner å kjenne på savnet etter en viss mamma som hadde kunnet pleie meg litt ekstra; kjøpe med noe mat jeg faktisk ville synes var spiselig, en tegneserie eller tre, spørre om alt var i orden opptil flere ganger i timen, passe på at jeg hadde det jeg trengte mens jeg lå i soffa'n i stuen og léd. Ikke det at jeg er i akutt mangel på folk som viser medlidenhet; jeg har iløpet av det siste døgnet fått mange oppmuntrende tekstmeldinger jeg har satt enormt stor pris på, og i utgangspunktet er jeg jo ikke noe glad i å overdramatisere sykdomsopplegg overfor andre, men det er nå en gang slik at det kjipeste med å bo alene er at der ikke finnes noen som kan vie en litt ekstra, nesten overdreven, oppmerksomhet når man har en kjip dag. Jeg forventer liksom ikke at vennene mine skal varte meg opp, ei heller at naboene mine skal fôre meg, og nettopp derfor hadde det vært kjekt å være liten igjen, ligge på barndomsrommet og slippe å irritere seg eller anstrenge seg overhodet; men istedet få en klapp på hodet og beskjed om at det går fort over, spesielt om man lar være å styre så fælt. Det er vanskelig å gi seg selv ordentlig moral support, støttemeldinger på alle døgnets tider, når man ikke har noen samboere til inspirasjon og humørspredning. Men - det finnes verre ting. Jeg tenker for eksempel på mennesker som virkelig er ensomme i ordets rette betydning; de som må ringe Røde Kors hjelpetelefon for å få høre en snill stemme si at det faktisk er noen der ute som bryr seg; eldre som er for oppegående til å bli tatt hånd om av utenforstående, men hvis venner er såpass utilgjengelige - enten i egenskap av å være døde, eller bortplassert på omsorgssenter - at de må tilbringe ukene i selskap med få andre enn egen personlighet. Unge og voksne, som lever uten de helt store nettverkene av bekjente, folk som faller utenfor eller rett og slett ikke har det like enkelt alltid; disse hvis eksistens hviler så urettmessig tungt på egen evne til å finne på noe kjekt, hver dag, aktivisere og sosialisere seg. Det stiller krav til selvdisiplinen, det. Og den mental styrken. Kan miste livsviljen av mindre. Det er sunt å motta påminnelser om slikt, tror jeg, spesielt om den er foranledighet av egne refleksjoner, for man får i sannhet større perspektiv, mer erkjennelse av at man egentlig ikke har det særlig ille, at der finnes dem som har det ti ganger verre og klager ti ganger mindre, host host, og forkjølelser forsvinner nesten umerkelig. I motsetning til kroniske lidelser, depresjoner, angst og - ja - ensomhet. Min elendighet er, etter overhengende sannsynlighet å dømme, noe forbigående. Jeg sender en oppriktig medfølende tanke til alle dem som ikke er like heldige. Jeg håper det vil gå oss alle godt, til slutt.