Byen e Bergen, laget e Brann, og vi er for én gangs skyld BEST!

[Bilde: stemning ved Hotell Norge utover natten, med flagg og skjerf og hurra-tog! Copyright: Pål T., reproduced and printed with kind permission.]

Så, om dette jeg skulle komme tilbake til; bedre sent enn aldri; Norges Beste Fotballag er altså ikke bare Norges beste fotballag - fremdeles og hele tiden - men vinner til og med Eliteserien i år! Brann, Bergens Stolthet, banket mandag all selvtilliten ut av de supporterløse rikmannsguttene fra Oslo Vest (altså Lyn, og dette tør jeg å skrive bare fordi jeg er født i Bærum...!) og med en overlegen 3-1 seier sikret de gullmedaljer til hele laget og folkefest i byen mellom de syv fjell. Gullet ska hem, har vi sunget i hele år - eller, strengt tatt har man sunget dette hvert år, helt siden 1963 da de vant gull sist - og endelig fikk vi ønsket oppfylt. Jeg stod sammen med noen venner og så kampen på Festplassen mandag kveld, direkte overført på fantastisk storskjerm og greier; hvilket var iskaldt, men ubeskrivelig moro. Jubelen stod himmelhøy, bokstavelig talt, etter at Azar Karadas fikk slutt på den grusomme spenningen, fremkalt ved Lyns 1-1 redusering, og punkterte kampen nesten på overtid. Også scoret han enda et mål, ett minutt før slutt, og da begynte jo de stakkars, både fysisk og mentalt utslitte supporterne på stadion å fossgråte; hvilket vi var lattermilde tilskuere til via TV-overføringen, mens vi selv var så oppstilt at vi ikke kunne annet enn å synge. Det er ganske spesielt å se et helt folkehav av mennesker, unge som gamle, bryte ut i supportersanger så det ljomer og klemme hverandre av intens, oppriktig glede "bare" fordi et fotballag vinner en kamp. I de fleste andre, norske byer ville ikke-interesserte utenforstående riste på hodet og si "jaja, de er litt gale" - i Bergen finnes der ikke utenforstående, her er alle interesserte og engasjerte og oppfører seg gale uansett. Befriende! Da Lyn som sagt greide å skape neglebiting og frustrasjon i sluttminuttene, ved å score et høyst uverdig og ufortjent trøstemål, var publikummerne reaksjon et umiddelbart utbrudd av høylytt Heia Brann-sang. Du finner ikke slik oppslutning noe annet sted dette landet, det er hevet over enhver tvil; noe selv de østlandske TV-kommentatorene måtte medgi. "Engelsk stemning", forkynte de; med klar henvisning til de evig-lojale, Britiske supporterklubbene og magien på stadioner som Old Trafford. Men Brann-fansen kan óg vise til et utrolig oppmøte og en utrolig støtteerklæring overfor et lag som virkelig fortjente å gå seirende ut av årets Tippeliga. De har vært best hele veien, de har scoret flest mål, spilt best og mest underholdende - det hadde vært sinnsykt urettferdig om de hadde klart å miste gullet mot slutten av sesongen, slik de gjorde i fjor og har gjort ved flere, tidligere anledninger. De pleier jo å misse grovt i de siste kampene, de pleier å ødelegge for seg selv, gå på trynet, spille elendig, få oss til å gråte - men ikke i år. Nei, mandag kveld gikk flere tusen bergensere i tog, mens vi jublet og sang oss 17. mai-ruten rundt Vågsallmenningen og Bryggen, og løftet skjerfene og flaggene mot husfasadene, vekket alle de som måtte forsøke å sove, blokkerte trafikken, hoiet og styrte. Kjempegøy! Buekorps på plass og trommesoloer herfra til Nesttun. Det føltes, og føles, helt vanvittig - ikke så rart, siden dette er noe man har ventet på i 44 år - en nesten surrealistisk, og merkelig, stemning. Vi kommer antageligvis til å feire helt til neste sesong begynner, da laget antageligvis kommer til å rykke ned av ren forvirring, men vi håper selvsagt på at de gjentar suksessen også kommende år. Gull-ølet er brygget, gull-drosjen er satt i trafikk, BT selger offisielle gull-foto, offentlige bygg er pyntet med Brann-bannere, musikalen "Tjukkere er vann" - om supportertradisjonen - går for fulle hus, i det hele tatt. Nei, Bergensere er ikke en gjeng alminnelige fotballfans. Her i Byen er Brann nesten som en religion, en allmenn lidenskap man brenner for, kjemper for, blør og sloss for. Og drikker for, selvsagt; ølfglass-føringen var temmelig høy utover kvelden, og på fotballpuben i Nygårdsgaten begynte de inntaket klokken halv ti mandag morgen, da jeg var på vei til forelesning. Stemning, min santen. Men, som sagt, det er en helt underlig erkjennelse; det føles nærmestfeil å kunne gå rundt å definere Brann som vinner av serien. Seriøst. Ubeskrivelig digg, men helt vanvittig. Når man venter på noe godt, og det plutselig blir en realitet; når festen er over og man skal ta faktum innover seg; er det litt vrient å vite hvordan man skal takle det. Litt som når julaften er over, eller første nyttårsdag, eller siste dagen i sommerferien. Litt samme følelsen. Det viktige poenget er at vi heldigvis har feiringen foran oss; det er nå det begynner, og denne lammelsen vil langsomt gå over. Så kan vi synge enda mer og juble hemningsløst, helt til vi får klager på ordensforstyrrelse fra folk i omliggende byer som ikke får nattesøvnen sin. Bære Azar K. på gullstol og forlenge kontrakten til Mons Ivar Mjelde og bygge ut Stadion. Gi oss noen hersens varmelamper, så vi ikke fryser ihjel på regntunge kampdager. Overbevise mine kjære foreldre om å gi meg supporterdrakt til jul. Jeg fryder meg over de strålende utsiktene. Det er med andre ord bare én ting å si til slutt; en frase å gjenta - til det kjedsommelige; for nå har vi tallene på vår side. Endelig. HEIA, HEIA BRANN!