Soundtrack: Carla Bruni - "Comme Si de Rien N'Etait" (som jeg nettopp har fått kloen i), og gjett hvem som er forelsket - igjen! Fine førstedamen, som er så flink til å klimpre på gitar, og kile mine øreganger med sin hese og forføreriske franske stemme, og som skriver sanger jeg blir ør og yr av. Og på toppen av det hele er platen, i sin helhet, aldeles glimrende laget, produsert, komponert og konstruert, og jeg lar meg imponere voldsomt av damens talløse - ehem - strengespill, og andre intenderte ordkløverier. Fabelaktig. Stormende superlativopphopning. Og den deiligste musikk.
Har, øyensynlig, hengt meg litt opp i dette med døden, og dødskreftene, og som om ikke dét var nok: har fått min mor litt opphengt i det, likeså, hvorpå vi i det siste har utvekslet en god del tanker om dette med livets løp og avslutning, m.m. Om mennesker vi savner, om dette med savn og fravær generelt, og at man må tørre å leve med vissheten om livets ende for ikke å bli tullete av å skulle fornekte dens innvirkning på selve livet. Som vanlig klarer samme moren da å uttrykke (sine) oppfatninger vesentlig bedre, mer artikulert, mer filosofisk orientert og imponerende klartenkt, enn undertegnede personlig makter; det har muligens noe med (ut)dannelse å gjøre, og år på bak(k)en. Innbiller jeg meg, i allefall, så jeg ikke føler jeg kommer fullstendig til kort her; jeg har et helt liv, altså: før døden, på å opparbeide meg samme erfaringsmonn, og tilegne meg en lignende klokskap. I alle tilfeller, det eneste igjen for meg å gjøre, ble å omsette hennes formidlede visdomsaforismer i dikterisk form, idet selve diktningen er det hun pleier å overlate til meg, og vurdere for meg når jeg sender den tilbake til henne, gjennom denne siden og diverse mailer; det er en grei fordeling. Uten dermed å påstå at det ble en grei (diktermessig) redegjørelse. Døden er et særdeles problematisk emne å skrive om, det er - påtagelig nok - som om det hele blir for stort, og jeg klarer ikke fatte ordene omkring det, igrunnen, jeg klarer ikke gripe min egen mening om det, ordene synes konsekvent å slippe unna; tyne meg og min tålmodighet. Men jeg kom da til slutt frem til noe, som skal resiteres nedenfor:
hva er det
med det inneværende
som gjør at mine tanker (ALLTID) farer hen
til nye ting
all tid
jeg spurte ham; hva
han kunne syn(t)es, eller om der fantes noe
mer enn ord, i ordene, og mer enn visshet, lydløshet
og han sa
jeg burde prøve å finne meg selv
igjen
forankret i aksept, adskilt, femmedgjort fra den lutede
over-sitt-eget legeme,
slepende på noe som er stengsel, mer enn innsikt
om
å la oss være levende,
moderne mennesker
av og i vår tid, hvis
kontrollbehov strekker seg utover døden
også
der ubehaget erstattes av et strammere grep
som ikke gjør dem stort mer levende, uten
å gjøre at vi lever mer
der livet i seg selv er livsfarlig, sant
er det eneste sikre i livet døden
og det eneste vi vet med sikkerhet
er det vi aldri kan sikre oss mot
at det er en falsk trygghetsfølelse, dette,
å (skulle kunne) kontrollere noe
som står så langt utenfor
vår kontroll, og tørre å leve med ikke å vite
hvordan det er
å ikke leve,
at det kunne gi selve livet mening,
for å frigjøre oss
fra den kontroll livet ellers ville utøve på oss,
eller døden,
en inderlig meningsytring, blant alle de tomme
ordene, som gjør kontrollen meningsløs,
en inderlig lengsel, inn blant tomheten,
og la oss være livsfarlig levende, nå
igjen
kanskje den eneste virkelige mening, i vår verden,
gjennom ethvert fasett av liv
og kontrollen er i det vi vet, nettopp
at vi ikke vet, og at vi slipper kontrollen for å leve,
for å kunne sikre oss et liv, overhodet,
som ikke trylles vekk for våre indre blikk
hva er oss verdig
lett, men er det ikke verdt
å oppgi det oppnåelige uoppnåelige,
for å nå et sted av fred
som er uendelig, lenge før den endelige
Sunday, April 26, 2009
Friday, April 24, 2009
underfundig undring og en endelig spiral
soundtrack: scarlett johansson - "anywhere I lay my head", spesielt "I wish I was in new orleans", nydelige "who are you"; oppriktig talt, en av de beste coverlåtene jeg noen gang har hørt, og "song for jo" som hun har skrevet helt selv, flinke multitalentdamen, og i det hele tatt: en gedigen, positiv overraskelse.
attevar at: jeg gjenkaller drømmer, og puster, og lytter til graham norton, ser på show, og innimellom hører jeg på scarlett johansson synge (og lurer på hva anmelderne driver med, der ute, hva de egentlig innbiller seg at de anmelder, idet dette er grunnleggende vakkert og selv om hun ikke synger like rent, alltid, synger hun smektende, med en dypere deltagelse - "kjensle", som det heter - og i alle tilfeller; jeg synes new orleans er fint, alltid), gjenerindrer følelser i drømmen, flere av dem, ser på teve, ser på film på teve (og lurer på hvorfor allting var så meget bedre før dataanimasjonens inntog, og før spesialeffektene fikk lov å ta fullstendig overhånd, da teknikken fremdeles hadde sjarm, da klisjéne fremdeles hadde et visst anstrøk av originalitet i sin tilberedelse, spesielt på åttitallet, som var spekket med godt skuespill i tillegg) også er det patrick swayze i hovedrollen, og det gjør meg forferdelig vemodig! - for jeg vil ikke at patrick swayze noensinne skal forsvinne, men må erkjenne at han antagelig er dithen på vei, o sorg, og det minner meg på noe som minner meg om noe som var minner - før - dette med døden, og jeg skriver noe jeg egentlig ikke hadde tenkt å skrive, om noe jeg egentlig ikke tenker å skrive så mye om, generelt sett, i filosofiske henseende, som heller ikke nødvendig uttales, negtegnes, på mine egne personlige vegne, og fra min nedskrevne munntale, men som gjerne har innflytelse på skrivingen min likevel, og som jeg aldri kommer unna, nemlig
døden
døden som en lørdagskveld, eller et råttent eple,
eller et svartbrent nålestikk, eller - strømbrudd;
innskutte linjer om et endelig kutt,
og jeg har sittet og sett film om engler og spøkelser
og ondskap i skyggene; mengder av grovtegnede
tegneserieskremsler med tomme øyne og skrikende gap
på jakt etter atter andre onde; og det slår meg
at jeg grubler en del på dette med død – at det hadde vært greit
å vite med sikkerhet hva dette, altså døden, består i – uten
å måtte gå inn i en forståelse, men bare kunne ha noe
å forholde seg til, og: det er sant, det hender jeg forsøker
å skape meg assosiasjoner forbundet med begrepet, fenomenet,
assosiasjonene selv, og jeg forestiller meg døden
som et strømbrudd - som en lysbryter som slås ugjenkallelig av,
over ett sekunds beslutning; aldeles plutselig; som en ledning
som trekkes ut og man selv med den, som en rask utmanøvrering
fra de levendes rekker, idet man som en foreldet computer
kobles fra livet og hensettes til delkomponentenes kategoriutsalg;
kontant kassert og med ett (eneste brekk) redusert til biter
fra et donorkort, et hjerte her, en hofte der, og til slutt:
det man aldri hadde bruk for, hjernen, brent til støv og kastet
utover en bro, brygge, båthavn, et sted i minnesota, missouri,
eller hvor det var (man fant seg selv på en road trip dengang
man var ung og dum, fremdeles hadde troen på at søkingen ga
svar,
at det var noe igjen å finne man kunne komme til å kalle
en identitet, eller projisere på den, eller minne én på hvem
en kunne blitt, før det var forbi), og de siste restekorn løftes
med værmeldernes spådommer om smidig høstbris, spres
for alle vinder, finner en ensom sky å danse rundt,
før de daler inn i en oksygenreaksjon, spises umerkelig opp,
og er borte som et slettet hovedkort; som et drøyende klikk
– idet programstyringen faller ut og suges inn i intethetens
utviskende mangfoldstunge kodesett og glisne glimt,
og det er urovekkende tanker jeg knapt ønsker å vedkjenne meg,
dette, knapt ønsker å tenke, man burde ikke tenke på døden,
fordi det påkaller en slags forventning; inspirerer meg til å gå
og vente på døden, ikke i dens reelle adkomst, men i dens form
og fremtoning, at jeg venter på en forklaring ikke på dens
nærvær, men om hva den innebærer, og det bringer meg
til en slags kant jeg ikke skuer over, bare skuer inn –
og jeg ser boligblokker kollapse, ser mennesker storme inn og ut
av kaos, jeg ser dem kaste seg omkulls eller omhverandre, der
det finnes noen å omfavne, jeg ser dem gjense det øyeblikk
da rommet vaklet og byggverket skaket så langt ut til én side
at der ikke fantes noen retur til vertikal stabilisert balanse,
trygghet, at man ventet på fallet, at man husker følelsen av
å falle så langt ned at man ikke visste om det var noe å treffe
lenger, at man ikke kunne forestille seg nedslaget annet enn
som et slikt avbrudd, at det er en visshet, de få sekundene, om
at man kanskje ikke reiser seg opp og kjenner seg mørbanket,
at man kanskje ikke hører skrikene og vet at man selv,
om ikke annet, fremdeles besitter egne lungers fulle kraft;
det ser jeg for meg; og at man tulles inn i tepper og vet
at man unnslapp og kom fra det og alltid skal ha minner i behold,
at det er dét man erkjenner mens man residerer i kaosets
mest yrende sentrum, igjen, urørlig, at det er det laget av
netthinnen som aldri skal brytes, men hvis bilder skal etse seg
enda lenger inn i det som aldri opphører, aldri toner ut
og det kryr av bevegelse og det er grøsninger i ryggmargen,
og det er den kulden som ikke er kald, men isnende
varm, som en sommerdag som ikke går over og man vet at det er
natt, at det er den prikkingen, og jeg tror ikke der finnes noe
verre enn å beskue og vite at der ikke eksisterer noen mulig
tilbakespoling, aldri, at det alltid er denne persepsjonen av noe
som ikke kan flyktes fra og man bare lar det fare over skjelettet
og det holder en oppe bemerkelsesverdig lenge det er som om
det er dette man skal leve på resten av det liv man fikk til gode,
at man fikk lov til å være der og se og faktisk kjenne
at det gjorde vondt
attevar at: jeg gjenkaller drømmer, og puster, og lytter til graham norton, ser på show, og innimellom hører jeg på scarlett johansson synge (og lurer på hva anmelderne driver med, der ute, hva de egentlig innbiller seg at de anmelder, idet dette er grunnleggende vakkert og selv om hun ikke synger like rent, alltid, synger hun smektende, med en dypere deltagelse - "kjensle", som det heter - og i alle tilfeller; jeg synes new orleans er fint, alltid), gjenerindrer følelser i drømmen, flere av dem, ser på teve, ser på film på teve (og lurer på hvorfor allting var så meget bedre før dataanimasjonens inntog, og før spesialeffektene fikk lov å ta fullstendig overhånd, da teknikken fremdeles hadde sjarm, da klisjéne fremdeles hadde et visst anstrøk av originalitet i sin tilberedelse, spesielt på åttitallet, som var spekket med godt skuespill i tillegg) også er det patrick swayze i hovedrollen, og det gjør meg forferdelig vemodig! - for jeg vil ikke at patrick swayze noensinne skal forsvinne, men må erkjenne at han antagelig er dithen på vei, o sorg, og det minner meg på noe som minner meg om noe som var minner - før - dette med døden, og jeg skriver noe jeg egentlig ikke hadde tenkt å skrive, om noe jeg egentlig ikke tenker å skrive så mye om, generelt sett, i filosofiske henseende, som heller ikke nødvendig uttales, negtegnes, på mine egne personlige vegne, og fra min nedskrevne munntale, men som gjerne har innflytelse på skrivingen min likevel, og som jeg aldri kommer unna, nemlig
døden
døden som en lørdagskveld, eller et råttent eple,
eller et svartbrent nålestikk, eller - strømbrudd;
innskutte linjer om et endelig kutt,
og jeg har sittet og sett film om engler og spøkelser
og ondskap i skyggene; mengder av grovtegnede
tegneserieskremsler med tomme øyne og skrikende gap
på jakt etter atter andre onde; og det slår meg
at jeg grubler en del på dette med død – at det hadde vært greit
å vite med sikkerhet hva dette, altså døden, består i – uten
å måtte gå inn i en forståelse, men bare kunne ha noe
å forholde seg til, og: det er sant, det hender jeg forsøker
å skape meg assosiasjoner forbundet med begrepet, fenomenet,
assosiasjonene selv, og jeg forestiller meg døden
som et strømbrudd - som en lysbryter som slås ugjenkallelig av,
over ett sekunds beslutning; aldeles plutselig; som en ledning
som trekkes ut og man selv med den, som en rask utmanøvrering
fra de levendes rekker, idet man som en foreldet computer
kobles fra livet og hensettes til delkomponentenes kategoriutsalg;
kontant kassert og med ett (eneste brekk) redusert til biter
fra et donorkort, et hjerte her, en hofte der, og til slutt:
det man aldri hadde bruk for, hjernen, brent til støv og kastet
utover en bro, brygge, båthavn, et sted i minnesota, missouri,
eller hvor det var (man fant seg selv på en road trip dengang
man var ung og dum, fremdeles hadde troen på at søkingen ga
svar,
at det var noe igjen å finne man kunne komme til å kalle
en identitet, eller projisere på den, eller minne én på hvem
en kunne blitt, før det var forbi), og de siste restekorn løftes
med værmeldernes spådommer om smidig høstbris, spres
for alle vinder, finner en ensom sky å danse rundt,
før de daler inn i en oksygenreaksjon, spises umerkelig opp,
og er borte som et slettet hovedkort; som et drøyende klikk
– idet programstyringen faller ut og suges inn i intethetens
utviskende mangfoldstunge kodesett og glisne glimt,
og det er urovekkende tanker jeg knapt ønsker å vedkjenne meg,
dette, knapt ønsker å tenke, man burde ikke tenke på døden,
fordi det påkaller en slags forventning; inspirerer meg til å gå
og vente på døden, ikke i dens reelle adkomst, men i dens form
og fremtoning, at jeg venter på en forklaring ikke på dens
nærvær, men om hva den innebærer, og det bringer meg
til en slags kant jeg ikke skuer over, bare skuer inn –
og jeg ser boligblokker kollapse, ser mennesker storme inn og ut
av kaos, jeg ser dem kaste seg omkulls eller omhverandre, der
det finnes noen å omfavne, jeg ser dem gjense det øyeblikk
da rommet vaklet og byggverket skaket så langt ut til én side
at der ikke fantes noen retur til vertikal stabilisert balanse,
trygghet, at man ventet på fallet, at man husker følelsen av
å falle så langt ned at man ikke visste om det var noe å treffe
lenger, at man ikke kunne forestille seg nedslaget annet enn
som et slikt avbrudd, at det er en visshet, de få sekundene, om
at man kanskje ikke reiser seg opp og kjenner seg mørbanket,
at man kanskje ikke hører skrikene og vet at man selv,
om ikke annet, fremdeles besitter egne lungers fulle kraft;
det ser jeg for meg; og at man tulles inn i tepper og vet
at man unnslapp og kom fra det og alltid skal ha minner i behold,
at det er dét man erkjenner mens man residerer i kaosets
mest yrende sentrum, igjen, urørlig, at det er det laget av
netthinnen som aldri skal brytes, men hvis bilder skal etse seg
enda lenger inn i det som aldri opphører, aldri toner ut
og det kryr av bevegelse og det er grøsninger i ryggmargen,
og det er den kulden som ikke er kald, men isnende
varm, som en sommerdag som ikke går over og man vet at det er
natt, at det er den prikkingen, og jeg tror ikke der finnes noe
verre enn å beskue og vite at der ikke eksisterer noen mulig
tilbakespoling, aldri, at det alltid er denne persepsjonen av noe
som ikke kan flyktes fra og man bare lar det fare over skjelettet
og det holder en oppe bemerkelsesverdig lenge det er som om
det er dette man skal leve på resten av det liv man fikk til gode,
at man fikk lov til å være der og se og faktisk kjenne
at det gjorde vondt
Tuesday, April 21, 2009
ee cummings (ii)
ee cummings:
a
t (tribute
d) serious moon
light, raindrop
s un
der a starflight
and legs that are not legs
it, to the max, if
was only the sound of a sax
sad into the night
said,
I should be luckier if I was born
into a war, than this
more (roxy music-ish)
and how
these fingers make of all things eager flowers
my toes, all the while, (made) wither and die
but
that is to say: I can only grasp
pieces at a time, of poetry
and your sayings go
far beneath what I imagine out of what you said
I didn't hear
words; like mashed potato stew, for daily misuse, like
greased pans - thou shall not wash
out, into the white of thy kitchen tapestry
i believe in the correctness of being through
writing and / of
cooking stuff
in that
you will spontaneously bring
into thy
being to have been let's not forget
here
as the sentences grasp themselves around the bend
bow
ie (in connection with all above)
that we shall not longer look at streets and think
them empty, re
flex and fall upon the kerb,
and men
must always fall.we
fail,
whenever we are piecing the world together
through lines in the mould of paper, that
we are columns that do not meet in hedging
s like the dry dry beauty
to place in capitol
letters to define what you admire and hold, holy, that
you look upon yourself as a tiny i by comparison
literally, therenext
as i ignore corrections, black out
the guide to the galaxical empire that is as poetic as ignorant
mankind sees
it, what's what, when it's it
wishful thinking (is all)
and we are wishing upon stars, my lovely, when you turn your nose
to the moon and you bark at it, because you cannot know you can but howl
forward the receiving end
of all incompatible, like
ringing in the new spring with a silent whistle,
we come running,
we know no better that to run from the source to another
Mister Death (aka: uwe kröger - der tod is wieder da!!)
who is clad in his white trench
and allies himself with foreign fiends
and should sing to us, yet
refrains
in so declines
himself excuses
himself, and us
how meticulously-allabsorbingly-sweet mother say to child
that world is simpel, no articles, that we need no names
and we are loved as new seasons, we are men who glare, we
are the non.specific,
en
genderlessly easily specified species who seldomly sneer
often, and we shall have it all (in) one day; till then, we
confine ourselves to our little planetariums herbarium
where we shall have pretty flowers and whistleblows and
mysterious music
memorandum, onto which we are chained as fucking cattle.sleep
less tight, into each other sleepless night
**
explanations and stuff.
soundtrack: dennis wilson - "pacific ocean blue", and in particular; "time", "thoughts of you" & "piano variations (thereupon)", because it fits so bloody well, and sounds so swell. ti amo, o caro eroe mio.
Now, as distinct from a great many (other) scholars, academics, self-proclaimd experts, etc, I do not share, or believe in, the much-prompted order to "kill your darlings, once in a while". (In fact, the next person who'll tell me to do so, will be in for the kill instead; that's how sick of it I am, at the moment.) I much rather find myself behind the claim to preserve my darlings, and use them at all times, at most occasions, as much as I possibly can; be they people, principles, or neat word constellations. Amongst the darlings I hold the most intensely dear, are - for instance, as mentioned below - circular backchanneling word order, and cyclic structure, as well as alliteration, end rhymes, ballad rhymes, synonyms, superfluous superlatives, and - I could go on for quite a while. In general, I have my favourite elements and techniques and lyrical features, and I do not intend to change them or let them go anytime soon. Moreover, and more to the point, I also have an intense fondness for pastiches, hommages, and intertextual, interreferential poetic texts or elaborate poetry, which includes a number of nods to people I admire, or who just so happen to have written texts I adore. Not surprisingly, amongst such folks can be found EE Cummings, and amongst such texts are his beautiful odes to spring, love, the letter "&" (...), and so on and so forth. Lots to say, here, still trying to restrain myself. In any case, due to my admiration and love for Mr Cummings, I shall endeavour to continue - that is, shortly, my attempt - to honour him and his writings through my own poetry, with a multi-attributed "darling"-label; if you like. Favourite poet, favourite poesy, alongside Whitman, Pound and the like, and a brilliant source of inspiration for a striving young wannabe-like-them. So, I really should be listening to Bowie's "Heroes", now, not just Wilson's melancholy blues. That being said, I have been listening to the former a bit, too; as will be apparent in the following poem, and there's even a teeny-weeny reference to Bryan Ferry somewhere! In addition, there's the occasional crime fiction novel read in-between, such as: "The Big Sleep", by Raymond Chandler, which is my current breakfast-garniture, and the gorgeous saxophone music from the not-so-gorgeous, but not entirely fail-filled film "Elizabethtown", which I watched late Sunday evening. Multiple sources, in other words, but mainly: Cummings. Who is complex enough to make do, all by himself, in the long run. And yeah: in case of worry, the font(s) look(s) that way purely by choice and desire, not by some html-induced acccident. Should have been Lucinda Console, as on Notepad, but - there was none. Also: for some extra fancy effect stuff and even more references, mark the whole text with your cursor and see what (amazing effectful ... stuff) might happen.
a
t (tribute
d) serious moon
light, raindrop
s un
der a starflight
and legs that are not legs
it, to the max, if
was only the sound of a sax
sad into the night
said,
I should be luckier if I was born
into a war, than this
more (roxy music-ish)
and how
these fingers make of all things eager flowers
my toes, all the while, (made) wither and die
but
that is to say: I can only grasp
pieces at a time, of poetry
and your sayings go
far beneath what I imagine out of what you said
I didn't hear
words; like mashed potato stew, for daily misuse, like
greased pans - thou shall not wash
out, into the white of thy kitchen tapestry
i believe in the correctness of being through
writing and / of
cooking stuff
in that
you will spontaneously bring
into thy
being to have been let's not forget
here
as the sentences grasp themselves around the bend
bow
ie (in connection with all above)
that we shall not longer look at streets and think
them empty, re
flex and fall upon the kerb,
and men
must always fall.we
fail,
whenever we are piecing the world together
through lines in the mould of paper, that
we are columns that do not meet in hedging
s like the dry dry beauty
to place in capitol
letters to define what you admire and hold, holy, that
you look upon yourself as a tiny i by comparison
literally, therenext
as i ignore corrections, black out
the guide to the galaxical empire that is as poetic as ignorant
mankind sees
it, what's what, when it's it
wishful thinking (is all)
and we are wishing upon stars, my lovely, when you turn your nose
to the moon and you bark at it, because you cannot know you can but howl
forward the receiving end
of all incompatible, like
ringing in the new spring with a silent whistle,
we come running,
we know no better that to run from the source to another
Mister Death (aka: uwe kröger - der tod is wieder da!!)
who is clad in his white trench
and allies himself with foreign fiends
and should sing to us, yet
refrains
in so declines
himself excuses
himself, and us
how meticulously-allabsorbingly-sweet mother say to child
that world is simpel, no articles, that we need no names
and we are loved as new seasons, we are men who glare, we
are the non.specific,
en
genderlessly easily specified species who seldomly sneer
often, and we shall have it all (in) one day; till then, we
confine ourselves to our little planetariums herbarium
where we shall have pretty flowers and whistleblows and
mysterious music
memorandum, onto which we are chained as fucking cattle.sleep
less tight, into each other sleepless night
**
explanations and stuff.
soundtrack: dennis wilson - "pacific ocean blue", and in particular; "time", "thoughts of you" & "piano variations (thereupon)", because it fits so bloody well, and sounds so swell. ti amo, o caro eroe mio.
Now, as distinct from a great many (other) scholars, academics, self-proclaimd experts, etc, I do not share, or believe in, the much-prompted order to "kill your darlings, once in a while". (In fact, the next person who'll tell me to do so, will be in for the kill instead; that's how sick of it I am, at the moment.) I much rather find myself behind the claim to preserve my darlings, and use them at all times, at most occasions, as much as I possibly can; be they people, principles, or neat word constellations. Amongst the darlings I hold the most intensely dear, are - for instance, as mentioned below - circular backchanneling word order, and cyclic structure, as well as alliteration, end rhymes, ballad rhymes, synonyms, superfluous superlatives, and - I could go on for quite a while. In general, I have my favourite elements and techniques and lyrical features, and I do not intend to change them or let them go anytime soon. Moreover, and more to the point, I also have an intense fondness for pastiches, hommages, and intertextual, interreferential poetic texts or elaborate poetry, which includes a number of nods to people I admire, or who just so happen to have written texts I adore. Not surprisingly, amongst such folks can be found EE Cummings, and amongst such texts are his beautiful odes to spring, love, the letter "&" (...), and so on and so forth. Lots to say, here, still trying to restrain myself. In any case, due to my admiration and love for Mr Cummings, I shall endeavour to continue - that is, shortly, my attempt - to honour him and his writings through my own poetry, with a multi-attributed "darling"-label; if you like. Favourite poet, favourite poesy, alongside Whitman, Pound and the like, and a brilliant source of inspiration for a striving young wannabe-like-them. So, I really should be listening to Bowie's "Heroes", now, not just Wilson's melancholy blues. That being said, I have been listening to the former a bit, too; as will be apparent in the following poem, and there's even a teeny-weeny reference to Bryan Ferry somewhere! In addition, there's the occasional crime fiction novel read in-between, such as: "The Big Sleep", by Raymond Chandler, which is my current breakfast-garniture, and the gorgeous saxophone music from the not-so-gorgeous, but not entirely fail-filled film "Elizabethtown", which I watched late Sunday evening. Multiple sources, in other words, but mainly: Cummings. Who is complex enough to make do, all by himself, in the long run. And yeah: in case of worry, the font(s) look(s) that way purely by choice and desire, not by some html-induced acccident. Should have been Lucinda Console, as on Notepad, but - there was none. Also: for some extra fancy effect stuff and even more references, mark the whole text with your cursor and see what (amazing effectful ... stuff) might happen.
ee cummings (i)
...mann å beundre, mann å elske, ha elsket, mann
er død (forlengst) og jeg vet lite om ham, men jeg vet
at jeg elsker det han skrev, her: i avsindig spektakulært
gudsjammerlig god gjendiktning ved arne østring, så tro
mot den opprinnelige språklige ånd som vel mulig, så
innkapslet i verket at man skulle tro han bebodde det selv,
og der: engang, tidligere, studietid erindret nå gjenopphostet, via
mine gamle norton anthologies, mer spefifikt i volum d, der han finnes
i fabelaktig originalutgave, i sin opprinneligste form, og
kjære ville vakre vene hvor jeg er
inderlig oppriktig fascinert og fortapt,
som abstrakt
e kvinner, forlorne menn, havne-
kvarterene, til en time, i deres selskap
som oppmarsjert
e statuetter, sittende for-
overbøyd, permanent, rom rung
ende
i ventemodus
å ville vite om vindene om de blåser
dem selv
i riktige retninger
deres egne
beskuer dem knapt.som dannelse
n ord for alt
av frost og skum-
sprøyt, var det bare
slik tid
e vannet som kommer inn hver natt og trekker oss for
an gardinene så vi skal se verden flomme innover oss
igjen.å vite at vi lever bare på stranden sekundvis
ner ve splittelse
nær
mere
kom vi aldri kom hit, kom store øyne over havgapet
over alt for mye spilt møye: barfuglene burer seg inne
og gjemmer seg i sin påklistrede fjærstaffasje - frem
toning be
holdning
kom
hit det er de lange hårtjafsene og den loslitte jakken og den brustne barten over en knukket pipe med røykstrimer opp i taket du vil erindre når du besøker oss igjen velkommen gjest skal du være når du slå opp døren snarlig gjensyn sirkler inn
dividert (menneske)
og omringer oss, venn
var det vi skulle bli
b
rusende
som du ser oss nå
**
sam var en mann
flirte fliret sitt
gjorde jobben sin
la seg ned.
Sov godt
**
at vi er for hverandre:så
le,lent inn i armene mine
for livet er ikke et stykke tekst
og døden er tror jeg ingen parentes
sitater © "en gang om våren"
ee cummings/arne østring
cappelen 2004: tusen takk
**
om ikke annet: kan man like ee cummings fordi han
1) fullstendig ignorerer det korrekte, akseptable
innen setningsoppbygning og allmenngyldig typografi
og de fleste rettksrivningsregler, finner opp sine egne
og 2) benytter store bokstaver for det han beundrer
men ser seg selv som et bittelite jeg - i forhold,
at 3) han skriver seg ned i det konkrete med et toneleie skapt for det abstrakte og tekstene
dermed får et helt annet liv, som viser hvor(dan) det abstrakte refleterer det konkrete like mye som de fleste forventer at det ikke gjør det
FORTSETTELSE + UTDYPNING FØLGER
(edit: se neste post, altså, ovenfor "der oppe")
er død (forlengst) og jeg vet lite om ham, men jeg vet
at jeg elsker det han skrev, her: i avsindig spektakulært
gudsjammerlig god gjendiktning ved arne østring, så tro
mot den opprinnelige språklige ånd som vel mulig, så
innkapslet i verket at man skulle tro han bebodde det selv,
og der: engang, tidligere, studietid erindret nå gjenopphostet, via
mine gamle norton anthologies, mer spefifikt i volum d, der han finnes
i fabelaktig originalutgave, i sin opprinneligste form, og
kjære ville vakre vene hvor jeg er
inderlig oppriktig fascinert og fortapt,
som abstrakt
e kvinner, forlorne menn, havne-
kvarterene, til en time, i deres selskap
som oppmarsjert
e statuetter, sittende for-
overbøyd, permanent, rom rung
ende
i ventemodus
å ville vite om vindene om de blåser
dem selv
i riktige retninger
deres egne
beskuer dem knapt.som dannelse
n ord for alt
av frost og skum-
sprøyt, var det bare
slik tid
e vannet som kommer inn hver natt og trekker oss for
an gardinene så vi skal se verden flomme innover oss
igjen.å vite at vi lever bare på stranden sekundvis
ner ve splittelse
nær
mere
kom vi aldri kom hit, kom store øyne over havgapet
over alt for mye spilt møye: barfuglene burer seg inne
og gjemmer seg i sin påklistrede fjærstaffasje - frem
toning be
holdning
kom
hit det er de lange hårtjafsene og den loslitte jakken og den brustne barten over en knukket pipe med røykstrimer opp i taket du vil erindre når du besøker oss igjen velkommen gjest skal du være når du slå opp døren snarlig gjensyn sirkler inn
dividert (menneske)
og omringer oss, venn
var det vi skulle bli
b
rusende
som du ser oss nå
**
sam var en mann
flirte fliret sitt
gjorde jobben sin
la seg ned.
Sov godt
**
at vi er for hverandre:så
le,lent inn i armene mine
for livet er ikke et stykke tekst
og døden er tror jeg ingen parentes
sitater © "en gang om våren"
ee cummings/arne østring
cappelen 2004: tusen takk
**
om ikke annet: kan man like ee cummings fordi han
1) fullstendig ignorerer det korrekte, akseptable
innen setningsoppbygning og allmenngyldig typografi
og de fleste rettksrivningsregler, finner opp sine egne
og 2) benytter store bokstaver for det han beundrer
men ser seg selv som et bittelite jeg - i forhold,
at 3) han skriver seg ned i det konkrete med et toneleie skapt for det abstrakte og tekstene
dermed får et helt annet liv, som viser hvor(dan) det abstrakte refleterer det konkrete like mye som de fleste forventer at det ikke gjør det
FORTSETTELSE + UTDYPNING FØLGER
(edit: se neste post, altså, ovenfor "der oppe")
prisme på en aforisme
Men, alright, over til noe annet. Siden det nedenforskrevne ble en smule surmulende. Og jeg er ingen fan av sure muler. La oss (meg) derfor ta for oss (meg) noget vi (jeg) liker meget bedre. Aforismer! Jeg er veldig fan av aforismer. Jeg synes de er morsomme, poetiske, litt mystiske; de minner meg om kinesiske visdomsord, gamle krim noir-helter, regnbuekapper, prestisjeskoler og Georg Johannesen. Frakkekledde engler og skurker hos Wim Wenders. Goethe på sitt mest opplysningstidige. Dessuten virker det som de er iferd med å få en ny renessanse, nå, skal man bedømme den aktuelle bokhandelbeskuede kanon. Norske diktere gir ut hele samlinger med dem, norske dikt synes i meget dominerende grad influert av dem, Håkan Nessers nye bok er proppet full. Hovedpersonen hans har det til og med som hobby, eller; som en selvoppfunnet selvutviklende fritidsaktivitet (...), dette å fylle sine svarte notatbøker med konstateringer, funderinger og gode poeng - kort fortalt: om livet. For å utdype, en tanke; aforismer er rimelig konsise, relativt konsekvente "observasjoner", om det man føler for å nevne at man har observert, formulert som en slags læresetning - eller "et kortfattet, fyndig uttrykk", så sier litteraturleksikonet, men når begynte vi å høre på slikt - som figurer hyppig, nærmest i overflod, i disse modernistiske idéromanene jeg bruker karrierebyggingen på, dette semesteret, eventuelt ramponerer karrieren min med, før den har begynt; pick-a-point. Og jeg har da selv, i den senere siste tid, innimellom fagrelatert krangling og kjekling og dilldall, begått visse forsøk på egenhendig å komponere aforismeaktige ord om liv. Jauda gauda, som jeg skal komme tilbake til. Òg ispedd visse (flere) dikteriske eksperimenter med parallelismer og syklisk setningsoppbygning og sirkelstruktur, som jeg er fascinert av, samt en mengde andre fenomener; hvorav sistnevnte - sånn for øvrig - har blitt et nytt favorittbegrep. Altså phenomenon, om fenomen, fenomenologiske grunnelementer; i det vide, brede, høytravende, høy som en låvedør (på noe udefinerbart, kaffeaktig). Jeg gjentar: "generalisering av påstått sannhetsverdi, i et stilisert språk [...], innsikt av vidsomskarakter, ofte med et vittig og/eller ironisk tilsnitt" (sitert Lystige Lothe, Refsende Refsum, Strålende Solberg, pluss tre hundre oppførte kildehåndskrifter, anno 2007). Er det rart akademia ikke liker meg. Disse menneskene kan få en berg-og-dalbane til å virke rettlinjet. For gudenes skyld, disse menneskene kan få Beethoven til å virke monoton og Picasso til å virke ordinært lettfattelig og gulfarge til å virke okerspektralt! Jeg gjentar: hjelp! Men aforismene lot seg ihvertfall forklare. "Enkle", klare, innenfor bestemte rammer; noen spissfindige utvalgte setninger; ála Håvamål, ordspråk og ordspill, noe Settembrini fra "Trolldomsfjellet" kunne sagt/hyllet. Sette språk til det store og abstrakte, bokstavelig talt. (For å introdusere den vesentlig mer kompliserte meta-aforismen, først som sist, fra hun som - viden kjent - forguder metadimensjoner.) Jeg har sansen for aforismer fordi de er like fryktløst ubeskjedne og (gjerne, såkalt) pompøse som poet-begrepet; hvilket óg er noe jeg benytter. Samt ynder å omtale - og etterstrebe - som mitt optimale voksenyrke; apropos fremtidsplaner. Jeg har sansen for dem som tør å definere uten å skape en absolutt definisjon, men tolke - i dette tilfellet: livet, verden, menneskeheten, det store og hele - ned til noe som ikke forminsker eller begrenser objektet, men reflekterer det i all dets prakt. (Aforismer er selvsagt det absolutte tabu i vitenskapelige kretser, med mindre de er fremlagt av forgagne idoler de vitenskapelige krester synes er fine å forholde seg til.) Dette å si noe selvvalgt - uten selvhevdelse, aldeles uten falsk beskjedenhet - om noe de fleste (...) vil mene man (...) ikke kan fatte. Dette å ta for seg abstraksjonen, men uten å konkretisere den ned til et enegyldig faktum. Dette å kalle seg poet uten å legge noe pretensiøst og overintellektuelt utenomjordslig i dét, men identifisere seg med poetiske tendenser og anerkjenne dem som grunnlag for en heltidsbeskjeftigelse. Aforismer er som regndråper, snøkrystaller, blomster. Ikke minst, konfektbiter (da livet er, som man vil vite, "like a box of chocolates"). Aforismer er den ene replikken man husker fra en glitrende god film (som "Forrest Gump") og den ene setningen man bet seg fast i, eller opptil flere, fra den glitrende gode romanen ("Beretningen om Herr Roos") til en like glitrende god kriminalforfattermann (som Håkan Nesser - fine mannen). Altså: aforismer er like store som det de omhandler, innehar en like stor grad av viktighet som det viktige, og grunnen til at jeg velger å bruke en halv sides gjentagelsesutredning på dem, er at de får altfor lite oppmerksomhet 1) i dagliglivet, 2) i akademia og 3) i litteraturen generelt. Hvilket jeg synes er en synd og skam, for de gjør meg glad, følgelig: jeg fikk det for meg at jeg skulle produsere og fremlegge noen egne aforisme-kreasjoner, som nevnt, som da igjen resulterte i en rekke små tilfeldige epistel-broker, hvorav et par skal kunne spores i det overstående, og et par skal følge her:
som verden gjennom et poetisk prisme,
var på sitt beste dét min aforisme
calling an item by its false name
is the same as disrupting its purpose
and corrupting its very identity
som når det blir en klisjé, det å leke med klisjéene, og man dermed ikke tør begi seg ut på noen av delene, hverken leken eller det å male klisjémalerier på veggen; til fandens forlystelse
som når skribenten skal skrive fritt innenfor en form som ikke er skapt etter frihetsbegreper og dermed gjør både den skrivende, skriften og den lesende, levende, ufri
part of the problem /
trying to write a poem
that wouldn't let itself be written /
is to discover beyond the merits
of the problematic
at det er ikke (alltid / like) lett
å tenke klart, å tenke snart
eller tenke i det hele tatt (...)
at vi lever i en kynisk verden,
der mål og moral begge handler
om å dømme andre, bedømme
fordømme, kritikken like kritisk
som kontant; å måtte tåle en støyt
for å komme seg helskinnet gjennom
dagsoppgavene og arbeidsutfodringene,
alle tunge økter, at: vi er kyniske,
kravstore, vi krever og forlanger,
foregriper der vi må, og er så uutholdelige
raske på labben til å mene
at noe ikke holder mål, simpelthen,
det er så lett å bare feie unna,
at vi kaster vrak, like lett som vi kaster anker
overbord, og like lett: å sette seil, til nye havner
tilfluktsteder, som for nye angrep, at vi
ånder i et paradoks,
alltid synes å være på farten for ikke å miste kurs
eller svekkes deri, at: det er nettopp ved å skjule
vår sårbarher at vi gjør oss ekstra sårbare,
at det er ved å fornekte den vi sårer andre,
at vi hele tiden skyver oss selv foran der det teller
å komme først, velge å la andre ta støyten
der det er greiere å befinne seg bakerst i det stille
bakgrunnstema, at vi er beregnende individuelle
som kun belønner styrke, når vi vinner, som ser
makt, kun som en demonstrasjon, aldri noe iboende,
at vi mangler evnen til en utstrakt hånd
bare for å holde oppe,
ikke for å motta; at det gjør meg trist
å se når vi er rede og når vi er luskende skyggebeist
og jeg forestiller meg at det vil bli nøyaktig så dystopisk
som vi har forestilt oss, i fremtiden, som vi har fremstilt
gjennom alle disse fiksjonsscenarioene, at det vil bli
akkurat den verdenen vi går og venter på, slik vi har skapt
den av verden, i våre tanker, allerede, og nettopp derved:
at vi vil leve for intet annet enn vår egen overlevelses skyld
og kjempe til det siste åndedrett, og at det vil bli vår kvelning
at det er noe uhyggelig selvoppfyllende ved vår evne til siden å utfylle de tomme felter som godheten lot tilkomme tvil, og som nå er strandet i en gråsone
som verden gjennom et poetisk prisme,
var på sitt beste dét min aforisme
calling an item by its false name
is the same as disrupting its purpose
and corrupting its very identity
som når det blir en klisjé, det å leke med klisjéene, og man dermed ikke tør begi seg ut på noen av delene, hverken leken eller det å male klisjémalerier på veggen; til fandens forlystelse
som når skribenten skal skrive fritt innenfor en form som ikke er skapt etter frihetsbegreper og dermed gjør både den skrivende, skriften og den lesende, levende, ufri
part of the problem /
trying to write a poem
that wouldn't let itself be written /
is to discover beyond the merits
of the problematic
at det er ikke (alltid / like) lett
å tenke klart, å tenke snart
eller tenke i det hele tatt (...)
at vi lever i en kynisk verden,
der mål og moral begge handler
om å dømme andre, bedømme
fordømme, kritikken like kritisk
som kontant; å måtte tåle en støyt
for å komme seg helskinnet gjennom
dagsoppgavene og arbeidsutfodringene,
alle tunge økter, at: vi er kyniske,
kravstore, vi krever og forlanger,
foregriper der vi må, og er så uutholdelige
raske på labben til å mene
at noe ikke holder mål, simpelthen,
det er så lett å bare feie unna,
at vi kaster vrak, like lett som vi kaster anker
overbord, og like lett: å sette seil, til nye havner
tilfluktsteder, som for nye angrep, at vi
ånder i et paradoks,
alltid synes å være på farten for ikke å miste kurs
eller svekkes deri, at: det er nettopp ved å skjule
vår sårbarher at vi gjør oss ekstra sårbare,
at det er ved å fornekte den vi sårer andre,
at vi hele tiden skyver oss selv foran der det teller
å komme først, velge å la andre ta støyten
der det er greiere å befinne seg bakerst i det stille
bakgrunnstema, at vi er beregnende individuelle
som kun belønner styrke, når vi vinner, som ser
makt, kun som en demonstrasjon, aldri noe iboende,
at vi mangler evnen til en utstrakt hånd
bare for å holde oppe,
ikke for å motta; at det gjør meg trist
å se når vi er rede og når vi er luskende skyggebeist
og jeg forestiller meg at det vil bli nøyaktig så dystopisk
som vi har forestilt oss, i fremtiden, som vi har fremstilt
gjennom alle disse fiksjonsscenarioene, at det vil bli
akkurat den verdenen vi går og venter på, slik vi har skapt
den av verden, i våre tanker, allerede, og nettopp derved:
at vi vil leve for intet annet enn vår egen overlevelses skyld
og kjempe til det siste åndedrett, og at det vil bli vår kvelning
at det er noe uhyggelig selvoppfyllende ved vår evne til siden å utfylle de tomme felter som godheten lot tilkomme tvil, og som nå er strandet i en gråsone
i doble, fordoblede doser
Noen relativt kortfattede, fragmentariske nedtegnelser om undertegnedes liv og levnet, den inneværende dag, i det aktuelle tidsrom, i den senere tid - sånn generelt og selvfølgelig utflytende - fordi jeg makter å distrahere meg selv mer enn noen andre, altså, noe annet øyensynlig makter å få til, nettopp ved å benytte andres inspirerende frembringelser til utsøkt distraksjon av selvet; min spesialitet på moder jord, mitt livs store svakhet.
Opptatt, igjen. Noenlunde heftig travelt oppslukt. Absorbert, igjen, og i mangel på bedre norske oversettelsesord, slik min veileder hevdet at konsekutiv og konsistent er det, likesom insolvent og parafraseringsprinsipper, med mer, og jeg synes det hele er nokså komplikasjonsbefengt. Hvilket ikke kan være noe annet enn et særdeles urnorsk begrep, idet vi er mennesker som omgir oss med luksusproblemer og det synes å gjøre oss mer og mer problematiske for hver dag som går. Nemlig. Og i den anledning: klarer ikke unngå å skru på Paradise Hotel, sent på kveld, av en eller annen ubegripelig, kvalitetsfornektende årsak, men igår klarte jeg i det minste å slå det ganske fort av igjen. Gikk over til en heller intens Top Gear-maraton, som vedvarte i fire timer med - ja nettopp - konsekutiv, målrettet youtube-surfing og relativt prominente reaksjonsutbrudd. (Fant dette og lo høyt. Fant igjen denne, som nylig fikk på norsk teve, og lo enda høyere.) Er nå ugjenkallelig overbevist om at det britiske bilprogrammet er noe av det ypperligste, fabelaktigste som har skjedd teve-sjangeren siden, vel, Doctor Who - om ikke annet er det noe underholdningsjournalistikk på sitt definitivt beste. Med tre av de mest karismatiske programlederne verden har sett, noensinne, som får selv anti-bilentusiasten meg til å fatte interesse og sitte spikret foran skjermen for å beglo testkjøring av bugatti veyron'er i sammenligning med diverse porscher og finner det usedvanlig moro. En imponerende bragd, for å si det mildt. Rettferdiggjør ethvert overforbruk av synonymer, superlativer og latinlydende fremmedord - som jeg synes å være veldig henfallende til i øyeblikket, uvisst hvorfor.
Muligens dette: at hoderegionen synes overmettet, overfylt, med akademiske begreper og indirekte kommunikasjon og selvhøytidelig dilldall, slike store vyer som egentlig ikke betyr noen ting, og det irriterer meg noe grenseløst heftig. Jeg er lei av mennesker som snakker bare for å snakke og egentlig ikke har noe å si, men påstår at deres egne overbevisninger teller mer enn alle andres sopt isammen; inklusive mine, høyst personlige. Man kan slå om seg med sitater og definisjoner og utleginger, så mye man vil, men det hjelper ikke en fjert om man fremdeles ikke klarer å gjøre seg opp en oppriktig mening. Fascinerer meg stadig hvordan de - mine overordnede; for å kalle dem ved noe upersonlig, uangripende, tralala - aldri synes å komme frem til et svar på spørsmålet om "hva mener dere egentlig om verket"? Alternativt, og enda mer direkte: "hva mener du"? Det var dette med å involvere lidenskapen og tørre å uttale seg fra et inderlig standpunkt, med innlevelse, med entusiasme som ikke bare smitter over på vinklingen, men på selve ens egen tekst - om verket, primært. At man dykker ned i det sjelelige, reflekterer rundt den litterære sjel og dens effekter på ens egen hjerne-kjerne, og ymse hjertekamre, men til dette har de hverken mot eller lyst. De viker unna, via Nietzsche, via Adorno, via Benjamin, via Kafka, de mest populære; som de endog gjerne henger opp plakater av på kontorveggene sine, i full figur; også sitter de der og dyrker tradisjonene (sine) og mener at det er mye bedre, mye mer fornutfig, mye mer nøkternt og i alle henseende trygt, enn en nyskapning som reflekterer over verket på et mer - selvrefleksivt plan, på den ene og den andre måten - og som går inn i dets bevissthet, for å se hvordan det filtreres gjennom ens eget underbevisste, men dette blir altfor svulstig for mine kjære ordnede, over, og de foretrekker at man begynner med et litterært sitat, fortsetter med et sekunderlitterært sitat, og tar det videre derfra. I beg to differ.
Dette irriterer meg mest: at det er så mye som bare ikke er lov. Jeg er et logisk menneske, ikke et pugge-individ, ikke en aksepterende diplomat. Jeg liker å resonnere, filosofere meg frem til ting, på godt og vondt, og gjerne litt usaklig, men ikke bare ta et svar for gitt. Jeg liker ikke mennesker som bedriver indoktrinering, jeg har en instinktiv uvilje mot alt som heter å "tro, blindt" og "stole på, blindt" og jeg føler det er nettopp dét de vil ha meg til, stundom, i studiesituasjonen, at man bare skal innfinne seg med at "sånn er det" og gjøre "som man blir bedt om", hvilket for meg blir grunnleggende urettmessig feil - på et kreativt, filosofisk, resonnements-avkrevende fag som litteraturvitenskap. Det handler ikke om å vite, sikkert, det handler om å tolke, prøve å forstå. Og hva folk mener folk (eller de selv) har forstått før meg, er meg da revnende likegyldig, all den tid ingen andre enn forfatteren/forfatterne selv kan beslutte hvorvidt de, fortolkerne, tar feil - likesom hvilke budskap som engang var tilsiktet, er noe bare opphavet i egen person kan gjøre rede for - og de fleste forfattermenneskene vi leser er avgått ved døden forlengst. Følgelig blir vi fôret med utilnærmelige redegjørelser for utilnærmelige individers gjøren og laden, i forbindelse med atter andre avdøde, mildt sagt knapt tilnærmelige; muligens som man aldri overhodet kom i nærheten av; forfatterstorheter og deres forehavende. Og jeg liker ikke å forholde meg til kunnskap som ikke kan motbevises, eller vurdere oppfatninger som opphavet ikke kan konfronteres med, når det gjelder tekst om annen tekst; annengradsutgravning; det er ikke mulig, for meg, å diskutere direkte med noen av de professorene, viterne, ekspertene man vil ha meg til å sitere inn i mine tekster, ergo blir det for meg umulig å ha en diskusjon omkring deres teser. Jeg klarer ikke bruke deres tanker, selv om jeg er uenig, idet de er statiske ytringer, ikke organiske idéer. Det blir, ville bli, til syvende og sist, bare en oppramsende runde med pro's and con's, fordeler og ulemper, hvilket for meg ikke har noen hensikt - innenfor mitt litterære fagområde. For meg er det litteraturen selv som står i fokus, og kun den, og de eksterne ytringene er - vel - kun eksterne ytringer. De inneholder ingen eksplisitte bedømmelser av kvalitet og grad av leservennlighet, for det tør man jo ikke, de er bare oppfatninger, formeninger. De baserer seg på foregående oppfatninger, oppgjort formening, og for meg blir de dermed en fjerdegrads lesning; som jeg gjerne leser, og som jeg forsåvidt kan se verdien av, finne interessant og relevant, og ja: jeg har voldsomt respekt for alle disse professorene, viterne, ekspertene; men jeg akter ikke å inkorporere deres "attevar" i mine egne skriverier om noe atter annet som ikke har noe med vitenskap å gjøre! - les: Proust, Mann, Rilke, Brecht, Kane, Beckett, Dostojevksij. Som jeg har skrevet om hittil, og som jeg stadig må forklare/forsvare. Fordi jeg befatter meg med dem og ikke andre som mener å være bevandret i dem og det de drev med, i en annen tid, om en annen tid, og meget mer enn lille meg. Nuvel. Alt dette utgår fra mitt personlige syn; mitt studiemessige dilemma. Og jeg har all mulig respekt for at folk hverken har forståelse for det eller stiller seg enig til det, helt i orden, for all del, det handler om min måte å tenke på, min måte å befatte meg med verden på, til alt overmål, og vi er alle forskjellige i så måte. (Hvem sa jeg ikke kunne leke diplomat.) Mitt mer konkrete, ufravikelige problem er at situasjonen bare går én vei og at jeg ikke møter noen aksept på at jeg tenker slik! At jeg faktisk ikke får anledning til å ha en slik overbevisning, men må følge de ueniges retningslinjer fordi, nok en gang, "det er bare sånn det er, skal være", tross i mine begrunnelse og forsvarstaler, tross i at det er litteraturen jeg fortsatt gjør bruk av, ikke noe komplett pensum-irrelevant, det er min tilnærming de ikke kan tåle; det er der begrensningene ligger, i selve tankegangen om litteratur; og dét har jeg vanskelig for å godta. Hvorpå jeg igjen har havnet i en forbannet konflikt med diverse folk som har besluttet at de ikke synes jeg er noe medgjørlig, og jeg liker jo ikke å ikke bli likt, men klarer ikke te meg så de liker meg, og dette blir en smule...kinkig, all in all.
**
som ved ettertrykk at:
det er stundom vanskeligere enn det burde, det
å differensiere mellom topp og bunn, og jeg tror
jeg nå befinner meg et gyllent sted sånn midt imellom
her, med mine lidenskaper veiet opp for
via min totale pugge-fobiske oppførsel,
min akutte manko på de mer tekniske termer,
nerdete innlevelse og storøyd lidenskap,
som jeg utbroderer, utmaler, som i en
antipatisk omgang med det strikte, utjevnet
på et plan av manglende årstallshusk, der
ingen synes bedrevitende; betegnelsene glipper
og en ganske visst arrogant avvisning av allting
soleklart og absolutt, med hang til mer fleksible
soner
jeg, min tro, om at man ikke finner livet mer tilgjengelig
selv om man ser det gjennom andres tilgang, og aldri
går til angrep ved problemets rot, og ondets kjerne
man trenger det instendige for å forklare, og forstå
at det er når man selv står i dens falnes sted
at man kan se, og endelig tillate seg å falle, la seg
innlemmes i tenkte tanker, de opprinnelige, ikke tenke
om hver tanke, at en annen må ha tenkt den bedre før
Opptatt, igjen. Noenlunde heftig travelt oppslukt. Absorbert, igjen, og i mangel på bedre norske oversettelsesord, slik min veileder hevdet at konsekutiv og konsistent er det, likesom insolvent og parafraseringsprinsipper, med mer, og jeg synes det hele er nokså komplikasjonsbefengt. Hvilket ikke kan være noe annet enn et særdeles urnorsk begrep, idet vi er mennesker som omgir oss med luksusproblemer og det synes å gjøre oss mer og mer problematiske for hver dag som går. Nemlig. Og i den anledning: klarer ikke unngå å skru på Paradise Hotel, sent på kveld, av en eller annen ubegripelig, kvalitetsfornektende årsak, men igår klarte jeg i det minste å slå det ganske fort av igjen. Gikk over til en heller intens Top Gear-maraton, som vedvarte i fire timer med - ja nettopp - konsekutiv, målrettet youtube-surfing og relativt prominente reaksjonsutbrudd. (Fant dette og lo høyt. Fant igjen denne, som nylig fikk på norsk teve, og lo enda høyere.) Er nå ugjenkallelig overbevist om at det britiske bilprogrammet er noe av det ypperligste, fabelaktigste som har skjedd teve-sjangeren siden, vel, Doctor Who - om ikke annet er det noe underholdningsjournalistikk på sitt definitivt beste. Med tre av de mest karismatiske programlederne verden har sett, noensinne, som får selv anti-bilentusiasten meg til å fatte interesse og sitte spikret foran skjermen for å beglo testkjøring av bugatti veyron'er i sammenligning med diverse porscher og finner det usedvanlig moro. En imponerende bragd, for å si det mildt. Rettferdiggjør ethvert overforbruk av synonymer, superlativer og latinlydende fremmedord - som jeg synes å være veldig henfallende til i øyeblikket, uvisst hvorfor.
Muligens dette: at hoderegionen synes overmettet, overfylt, med akademiske begreper og indirekte kommunikasjon og selvhøytidelig dilldall, slike store vyer som egentlig ikke betyr noen ting, og det irriterer meg noe grenseløst heftig. Jeg er lei av mennesker som snakker bare for å snakke og egentlig ikke har noe å si, men påstår at deres egne overbevisninger teller mer enn alle andres sopt isammen; inklusive mine, høyst personlige. Man kan slå om seg med sitater og definisjoner og utleginger, så mye man vil, men det hjelper ikke en fjert om man fremdeles ikke klarer å gjøre seg opp en oppriktig mening. Fascinerer meg stadig hvordan de - mine overordnede; for å kalle dem ved noe upersonlig, uangripende, tralala - aldri synes å komme frem til et svar på spørsmålet om "hva mener dere egentlig om verket"? Alternativt, og enda mer direkte: "hva mener du"? Det var dette med å involvere lidenskapen og tørre å uttale seg fra et inderlig standpunkt, med innlevelse, med entusiasme som ikke bare smitter over på vinklingen, men på selve ens egen tekst - om verket, primært. At man dykker ned i det sjelelige, reflekterer rundt den litterære sjel og dens effekter på ens egen hjerne-kjerne, og ymse hjertekamre, men til dette har de hverken mot eller lyst. De viker unna, via Nietzsche, via Adorno, via Benjamin, via Kafka, de mest populære; som de endog gjerne henger opp plakater av på kontorveggene sine, i full figur; også sitter de der og dyrker tradisjonene (sine) og mener at det er mye bedre, mye mer fornutfig, mye mer nøkternt og i alle henseende trygt, enn en nyskapning som reflekterer over verket på et mer - selvrefleksivt plan, på den ene og den andre måten - og som går inn i dets bevissthet, for å se hvordan det filtreres gjennom ens eget underbevisste, men dette blir altfor svulstig for mine kjære ordnede, over, og de foretrekker at man begynner med et litterært sitat, fortsetter med et sekunderlitterært sitat, og tar det videre derfra. I beg to differ.
Dette irriterer meg mest: at det er så mye som bare ikke er lov. Jeg er et logisk menneske, ikke et pugge-individ, ikke en aksepterende diplomat. Jeg liker å resonnere, filosofere meg frem til ting, på godt og vondt, og gjerne litt usaklig, men ikke bare ta et svar for gitt. Jeg liker ikke mennesker som bedriver indoktrinering, jeg har en instinktiv uvilje mot alt som heter å "tro, blindt" og "stole på, blindt" og jeg føler det er nettopp dét de vil ha meg til, stundom, i studiesituasjonen, at man bare skal innfinne seg med at "sånn er det" og gjøre "som man blir bedt om", hvilket for meg blir grunnleggende urettmessig feil - på et kreativt, filosofisk, resonnements-avkrevende fag som litteraturvitenskap. Det handler ikke om å vite, sikkert, det handler om å tolke, prøve å forstå. Og hva folk mener folk (eller de selv) har forstått før meg, er meg da revnende likegyldig, all den tid ingen andre enn forfatteren/forfatterne selv kan beslutte hvorvidt de, fortolkerne, tar feil - likesom hvilke budskap som engang var tilsiktet, er noe bare opphavet i egen person kan gjøre rede for - og de fleste forfattermenneskene vi leser er avgått ved døden forlengst. Følgelig blir vi fôret med utilnærmelige redegjørelser for utilnærmelige individers gjøren og laden, i forbindelse med atter andre avdøde, mildt sagt knapt tilnærmelige; muligens som man aldri overhodet kom i nærheten av; forfatterstorheter og deres forehavende. Og jeg liker ikke å forholde meg til kunnskap som ikke kan motbevises, eller vurdere oppfatninger som opphavet ikke kan konfronteres med, når det gjelder tekst om annen tekst; annengradsutgravning; det er ikke mulig, for meg, å diskutere direkte med noen av de professorene, viterne, ekspertene man vil ha meg til å sitere inn i mine tekster, ergo blir det for meg umulig å ha en diskusjon omkring deres teser. Jeg klarer ikke bruke deres tanker, selv om jeg er uenig, idet de er statiske ytringer, ikke organiske idéer. Det blir, ville bli, til syvende og sist, bare en oppramsende runde med pro's and con's, fordeler og ulemper, hvilket for meg ikke har noen hensikt - innenfor mitt litterære fagområde. For meg er det litteraturen selv som står i fokus, og kun den, og de eksterne ytringene er - vel - kun eksterne ytringer. De inneholder ingen eksplisitte bedømmelser av kvalitet og grad av leservennlighet, for det tør man jo ikke, de er bare oppfatninger, formeninger. De baserer seg på foregående oppfatninger, oppgjort formening, og for meg blir de dermed en fjerdegrads lesning; som jeg gjerne leser, og som jeg forsåvidt kan se verdien av, finne interessant og relevant, og ja: jeg har voldsomt respekt for alle disse professorene, viterne, ekspertene; men jeg akter ikke å inkorporere deres "attevar" i mine egne skriverier om noe atter annet som ikke har noe med vitenskap å gjøre! - les: Proust, Mann, Rilke, Brecht, Kane, Beckett, Dostojevksij. Som jeg har skrevet om hittil, og som jeg stadig må forklare/forsvare. Fordi jeg befatter meg med dem og ikke andre som mener å være bevandret i dem og det de drev med, i en annen tid, om en annen tid, og meget mer enn lille meg. Nuvel. Alt dette utgår fra mitt personlige syn; mitt studiemessige dilemma. Og jeg har all mulig respekt for at folk hverken har forståelse for det eller stiller seg enig til det, helt i orden, for all del, det handler om min måte å tenke på, min måte å befatte meg med verden på, til alt overmål, og vi er alle forskjellige i så måte. (Hvem sa jeg ikke kunne leke diplomat.) Mitt mer konkrete, ufravikelige problem er at situasjonen bare går én vei og at jeg ikke møter noen aksept på at jeg tenker slik! At jeg faktisk ikke får anledning til å ha en slik overbevisning, men må følge de ueniges retningslinjer fordi, nok en gang, "det er bare sånn det er, skal være", tross i mine begrunnelse og forsvarstaler, tross i at det er litteraturen jeg fortsatt gjør bruk av, ikke noe komplett pensum-irrelevant, det er min tilnærming de ikke kan tåle; det er der begrensningene ligger, i selve tankegangen om litteratur; og dét har jeg vanskelig for å godta. Hvorpå jeg igjen har havnet i en forbannet konflikt med diverse folk som har besluttet at de ikke synes jeg er noe medgjørlig, og jeg liker jo ikke å ikke bli likt, men klarer ikke te meg så de liker meg, og dette blir en smule...kinkig, all in all.
**
som ved ettertrykk at:
det er stundom vanskeligere enn det burde, det
å differensiere mellom topp og bunn, og jeg tror
jeg nå befinner meg et gyllent sted sånn midt imellom
her, med mine lidenskaper veiet opp for
via min totale pugge-fobiske oppførsel,
min akutte manko på de mer tekniske termer,
nerdete innlevelse og storøyd lidenskap,
som jeg utbroderer, utmaler, som i en
antipatisk omgang med det strikte, utjevnet
på et plan av manglende årstallshusk, der
ingen synes bedrevitende; betegnelsene glipper
og en ganske visst arrogant avvisning av allting
soleklart og absolutt, med hang til mer fleksible
soner
jeg, min tro, om at man ikke finner livet mer tilgjengelig
selv om man ser det gjennom andres tilgang, og aldri
går til angrep ved problemets rot, og ondets kjerne
man trenger det instendige for å forklare, og forstå
at det er når man selv står i dens falnes sted
at man kan se, og endelig tillate seg å falle, la seg
innlemmes i tenkte tanker, de opprinnelige, ikke tenke
om hver tanke, at en annen må ha tenkt den bedre før
Saturday, April 18, 2009
it's in the white of my eyes
Soundtrack: David Bowie - "Let's Dance" & (fra) filmen "Vanity Fair", som avbrøt - til forlystelse - mine tankebaner og snurret seg inn i mine skriverier, til adspredelse og lystig forførelse med attenhundretalls vibber og en henrivende Reese Witherspoon. Undervurdert! Men etterlot meg en smule søvntrengende og svimlende mot hovne øyne, som da igjen klarte å influere mine skriverier desto mer.
Sol, sol, sol, hvor skal man begynne? Jeg har tilbragt dagen, i dens absolutte hovedsak, midt i Bergen sentrum, på en gressflekk, med bøker i fanget, foran en (viss) musikkpaviljong - i varmebølgen, i roen, ispedd (enkelte) gufs av iskald vind mot hår og hud, og larm av barn i min umiddelbare nærhet; små kjolekledde, identisk utstafferte; inspirert til, altså, knapt forsettlig, aldeles uvergelige rim om mine nærliggende omgivelser...la meg gjenta:
idet påsken er overstått, forbi, og i forbifarten; der
illusjonene brister, innpakningspapirene, plastikk-
forseglingen, emballasjeremsene pakkes sammen
og man krøller til en liten klump hele minnesummen,
fremkunstlet oppsyn til noe masseprodusert
og konsumert, nærmest kylt gjennom systemet
fordøyet, og tålt, som tilvent andre tåreløse kinn
umulig gjenbrukt, resirkulasjonen kun til overflødig
strøm fra rennende øyne over utpakningstretthet
og en hengivelse til noe som er enklere distraksjon,
over overgang til travlere tidsrom og en sommer
som ikke er sommer, ennå, enhver mellomperiode
som om livet var så lett, som for en lystig påskehare,
gjennom kunstig blomstereng og knallblått perfekt-
proporsjonert og oppmålt-konstruert firkløveraktige
blomsterkroner, ellipser som i blått og rødt og gult,
i basisfargers overveldende hage-herredømme
mot en grønn-blank bakgrunnshimmel, her,
imot idéene, inntrykket som av alt, absolutt,
som ikke finnes; uinnsiktede blikk til en beskuende
og et nymalt påskeegg lagt på vent, til en kommende
sesong, et neste år, et neste vårutspring, innkapslet
av et blomstrende hold, og statiske landskapsrekvisitter
og et tett kratt av veltilmålte dekorasjonsdeler, i veven
jeg undret meg alltid, i ettertid, omkring det livløse
og hvordan det kunne virke så livaktig, så sprudlende
inspirert av sjokoladepapir, bowie, witherspoon et co.,
med mer og en fin stund i bysentrum, hvorav følger -
imøtekomst og kommende tiders representative
at: vi kaster tøyskoene, vårt sommerfottøy,
høyt i været, og de lander i et blomsterbed,
inn mot et gjerde, og et gjennomstrålt stakitt
av svartglinsende sol, og vi tenker: om det
at det er greit, sålenge de ikke treffer noen
men det gjør de jo, da, rett i hjertet; og vi
ler mot dem - i alt - at vi er lettsindige i vår
omgang, siste runde spilt, sparket nå igang,
med eiendeler, solskinn og de rosa skosålene
og vi løper mot en åpen favn av noe vinden bringer
som vi ikke riktig ser, men enser, og som lever
ånder, i uutsprugne blader, i blant et stakket glimt
som av en fotografisk blitz, igjennom solspekteret
over ditt glitrende ansikt, der det kun er meg
ditt smil stråler mot, kommer imøte, idet du griper
avtrekkerknappen og knipser et sekund av min
oppmerksomhet, når jeg plukker opp dine etterlatte
accessoirer, der du hev dem mot noe som ikke var et
meg, men et tilfeldig mål for din eufori, et uttrykk
for et vi, der du dilter etter dine egne fremdrivelser
og lar dine sukkerspunnede gevanter frembringe fryd
på mest instinktive vis, hos dine publikummere, lar dine
miniatyrkostymer svinse som prinsessedraperier, som
lagvise kronjuveler av uoverdådigste sort, om dine
lekende lemmer og trommende fotsåler, i mengden, der
du sprer omkring deg din begeistring, i varmen, og lar oss
nære din smittefarlighet, gledesstrålende, i en sådan frydefull
sykdomstilstand, blant hetens synsbedragende innskytelser,
spillende inn, instinktmessig integrert, i dette sosiale spill
der du er inspirasjonen, kjære lille, ytterligere avveksling
fra enhver pinlige stillhet og stillesittende øyeblikk, du ler
og lar oss leve med deg, lattermilde, lar oss lyse i din glans
mellom oss, rundt våre ben, dit du kaster dine sko, for å sette
dine ben dit du ber om lov å gå, og tre inn i verdener du knapt
erkjenner, vi ønsker deg gledelig og tankeløst velkommen,
selvsagt, vi henter deg inn i våre situasjoner, og lar deg spille
flagrende, forbiflyvende vesen, gjennom våre samlinger
der vi holder våre hjertedører vidåpne for deg, av instinkt
og ser deg gripe sjansen som en løsnet neve, der den byr
inspirert av tre småpiker som underholdt en hel liten
forsamling mennesker med sine tøysko, latteranfall,
og upåklagelige, uforbederlige, gode humør, så også
undertegnede, der hun satt i smil og lot seg tilsnakke
og utga seg for overbærende; såsom sommeren alltid
har for vane å medføre økt medgjørlighet, med det meste
Sol, sol, sol, hvor skal man begynne? Jeg har tilbragt dagen, i dens absolutte hovedsak, midt i Bergen sentrum, på en gressflekk, med bøker i fanget, foran en (viss) musikkpaviljong - i varmebølgen, i roen, ispedd (enkelte) gufs av iskald vind mot hår og hud, og larm av barn i min umiddelbare nærhet; små kjolekledde, identisk utstafferte; inspirert til, altså, knapt forsettlig, aldeles uvergelige rim om mine nærliggende omgivelser...la meg gjenta:
idet påsken er overstått, forbi, og i forbifarten; der
illusjonene brister, innpakningspapirene, plastikk-
forseglingen, emballasjeremsene pakkes sammen
og man krøller til en liten klump hele minnesummen,
fremkunstlet oppsyn til noe masseprodusert
og konsumert, nærmest kylt gjennom systemet
fordøyet, og tålt, som tilvent andre tåreløse kinn
umulig gjenbrukt, resirkulasjonen kun til overflødig
strøm fra rennende øyne over utpakningstretthet
og en hengivelse til noe som er enklere distraksjon,
over overgang til travlere tidsrom og en sommer
som ikke er sommer, ennå, enhver mellomperiode
som om livet var så lett, som for en lystig påskehare,
gjennom kunstig blomstereng og knallblått perfekt-
proporsjonert og oppmålt-konstruert firkløveraktige
blomsterkroner, ellipser som i blått og rødt og gult,
i basisfargers overveldende hage-herredømme
mot en grønn-blank bakgrunnshimmel, her,
imot idéene, inntrykket som av alt, absolutt,
som ikke finnes; uinnsiktede blikk til en beskuende
og et nymalt påskeegg lagt på vent, til en kommende
sesong, et neste år, et neste vårutspring, innkapslet
av et blomstrende hold, og statiske landskapsrekvisitter
og et tett kratt av veltilmålte dekorasjonsdeler, i veven
jeg undret meg alltid, i ettertid, omkring det livløse
og hvordan det kunne virke så livaktig, så sprudlende
inspirert av sjokoladepapir, bowie, witherspoon et co.,
med mer og en fin stund i bysentrum, hvorav følger -
imøtekomst og kommende tiders representative
at: vi kaster tøyskoene, vårt sommerfottøy,
høyt i været, og de lander i et blomsterbed,
inn mot et gjerde, og et gjennomstrålt stakitt
av svartglinsende sol, og vi tenker: om det
at det er greit, sålenge de ikke treffer noen
men det gjør de jo, da, rett i hjertet; og vi
ler mot dem - i alt - at vi er lettsindige i vår
omgang, siste runde spilt, sparket nå igang,
med eiendeler, solskinn og de rosa skosålene
og vi løper mot en åpen favn av noe vinden bringer
som vi ikke riktig ser, men enser, og som lever
ånder, i uutsprugne blader, i blant et stakket glimt
som av en fotografisk blitz, igjennom solspekteret
over ditt glitrende ansikt, der det kun er meg
ditt smil stråler mot, kommer imøte, idet du griper
avtrekkerknappen og knipser et sekund av min
oppmerksomhet, når jeg plukker opp dine etterlatte
accessoirer, der du hev dem mot noe som ikke var et
meg, men et tilfeldig mål for din eufori, et uttrykk
for et vi, der du dilter etter dine egne fremdrivelser
og lar dine sukkerspunnede gevanter frembringe fryd
på mest instinktive vis, hos dine publikummere, lar dine
miniatyrkostymer svinse som prinsessedraperier, som
lagvise kronjuveler av uoverdådigste sort, om dine
lekende lemmer og trommende fotsåler, i mengden, der
du sprer omkring deg din begeistring, i varmen, og lar oss
nære din smittefarlighet, gledesstrålende, i en sådan frydefull
sykdomstilstand, blant hetens synsbedragende innskytelser,
spillende inn, instinktmessig integrert, i dette sosiale spill
der du er inspirasjonen, kjære lille, ytterligere avveksling
fra enhver pinlige stillhet og stillesittende øyeblikk, du ler
og lar oss leve med deg, lattermilde, lar oss lyse i din glans
mellom oss, rundt våre ben, dit du kaster dine sko, for å sette
dine ben dit du ber om lov å gå, og tre inn i verdener du knapt
erkjenner, vi ønsker deg gledelig og tankeløst velkommen,
selvsagt, vi henter deg inn i våre situasjoner, og lar deg spille
flagrende, forbiflyvende vesen, gjennom våre samlinger
der vi holder våre hjertedører vidåpne for deg, av instinkt
og ser deg gripe sjansen som en løsnet neve, der den byr
inspirert av tre småpiker som underholdt en hel liten
forsamling mennesker med sine tøysko, latteranfall,
og upåklagelige, uforbederlige, gode humør, så også
undertegnede, der hun satt i smil og lot seg tilsnakke
og utga seg for overbærende; såsom sommeren alltid
har for vane å medføre økt medgjørlighet, med det meste
Thursday, April 16, 2009
bemerket og betenkt
Soundtrack: Jason Mraz - "We sing, We dance, We steal things". Gitarmann som klimprer i vei og bringer sommerfølelse til meg, og det trengs jo innimellom. Minner påtagelig om Alejandro, Kurt & co. Med innslag av Snow Patrol, Matchbox Twenty og såntno. Jeg har aldri vært helt med på denne singer/songwriter-bølgen, blant unge og følsomme menn med hatt, men jeg begynner visst og skjene litt vekk fra egne skarpe oppfatninger og bli litt rundere i mine overoppfatningskanter. Eller hva det nå skyldes. Sommerlig enkelt og nynnbart er det i allefall.
fra et personlig point of view; bare å beklage at det har blitt litt lite oppdateringer i det siste - jeg har da ikke forsvunnet fullstendig eller gått inn i en liten identitetskrise-skrivedvale-kvale, som ved enkelte foregående anledninger, men har bare hatt ekstremt mye å gjøre i et par dager, mer spesifikt: ekstremt travle ettermiddager den siste uken, og derav mindre tilgang på timer til internettvirksomhet. Idag hadde jeg imidlertid noen minutter til overs, dvs jeg tok meg en halvtime eller to, og satte dem av til det som fremdeles er det viktigste i livet mitt, hvilket betydde å fordype meg i ett stykk html-side, med synonymordbok til behendig assistanse, og det føltes som en meget fornuftig, sunn og nødtvungen prioritering. Pent og bestemt og nyfunnent besluttsomt. Som disse voldsomt selvbevisste kjendisene og selvutviklings-guruene pleier å bedyre: at man klokker inn litt "for myself only-time" til dyrking av det viktigste for selvet og dets videre opprettholdelse og vedlikehold. Vel vel. Jeg har vært på kino og sett He's just not that into you og innsett at slik selv-behjelpelighet ikke er helt min greie og antagelig aldri kommer til å bli det, men - samtidig - at Hollywood jaggu er istand til å produsere en helt godkjent romantisk dramakomedie, sånn ved hvert lysår-solemerke, og at Scarlett Johansson til stadighet er blant de mest sjarmerende vesener som noensinne har spankulert rundt iblant oss, og at hun kan få selv en noe stereotypi-infisert, utseende-fiksert blondie-rolle til å bli noenlunde interessant. Bravo og heder til damen for dét, hun spilte fabelaktig. Ellers, gode persontegninger, gode replikker, vidd og vasse sekvenser hist og her, ikke dumt. Fine locations, nydelig seilbåt. Veldig bra spill, jevnt over, og helt okei regi. Til og med noen hint av originalitet, noen fancy kapittel-inndelingstendenser, dessuten var hun halvonde moren i "Heroes" hjertelig cognac-drikkende tilstede, og Kris Kristoffersen dukket opp i en bitteliten rolle, og Drew Barrymore var produsent. Hurra. Påfallende nok var det også mennene i salen som lo høyest, det er alltid et godt kvalitetstegn, men betyr like ofte at deres kvinnelige motstykker forlater kinoen en smule i misnøye. Det er noe med disse kjønnsforskjellene som kommer tydelig til uttrykk gjennom humor, twister og forholdsskildring, samt hvordan man forholder seg til fordelingen av sympati og intense relasjoner i historien. Igjen, det var dette med chick-lit, Sex og Singelliv-faktoren, og det jeg som regel omtaler som sterk fordomsfullhet. Hva man innbiller seg at kvinner ikke liker og menn ikke kan fordøye, etc., og hva som like gjerne stemmer på en prikk. Der finnes nemlig visse klare forskjeller også i smakssansen mellom menn og kvinner, men hva vi er dressert til å like og innbille oss, og hva som kommer naturlig, er diskutabelt. Selv pleier jeg, i alle tilfeller, å foretrekke romantiske filmer der mannfolkene óg får sin dose å bli fornøyd av; der rosa-faktoren er minimal og actionnivået temmelig høyt og Meg Ryan befriende fraværende, noe som oftest betyr at filmene enten er britiske eller at de er forferdelig sære, gjerne begge deler, men ikke på noen måte typisk "Hollywoodsk", basert på mine alltid like pålitelige fordommer. Alternativt, at de ikke på noen måte er tradisjonelle romantiske komedier, men et actiondrama e.l. med romantiske undertoner og en tørr-ironisk kommentar inniblant, for eksempel med Clinter'n eller Costner i hovedrollen. Jeg synes, ytterligere eksempelvis, at Luc Bessons Nikita er en veldig fin romantisk film, at Crank er innmari, gudsjammerlig søt og at Sin City er en henrivende kjærlighetshistorie. Ikke minst, at Dødelig Våpen er en episk romantisk saga som munner ut i det ultralykkelig superparet Mel Gibson og Renée Russo, og foretrekker den ti ganger foran møkk og dritt som Confessions of a Shopoholic, 50 first dates, andre ufinheter med gode skuespillere i elendige roller (overnevnte Ryan, stakkars Drew Barrymore, Cameron Diaz - som bare bør sparke fra seg, heretter - og uutholdelige menn som Adam Sander, isj og æsj). Sikkert ikke alle, hverken damer eller menn, som er enige i dette. Og hvorvidt mine utleveringer er et godt anbefalingsinnlegg for He's just not that into you, eller noen god indikasjon på filmens innhold, er vel heller tvilsomt. Men jeg syntes altså at filmen var helt flott, og den klarte å vri seg unna alle disse irriterende klisjéene, stort sett, og den hadde Scarlett, Drew og Kris, og sluttsekvens til ettertanke. Najs. Dessuten fikk den meg til å tenke noe fryktelig på Kjærligheten, den store og vidløftige, og hva man bør gjøre med den, og dette med å tolke signaler, kommunikasjon mellom partnere og ektefeller, etablere seg på falske grunnlag, utveksle telefonnummer før man skal, og så videre. Helt sliten i hodet, allerede, og føler meg i overkant grublerisk.
Ytterligere, som om ikke alt dette var nok, har jeg (i et utvidet anfall av selvransakelse som kommer med våren og eksamenstid, antar jeg) tatt et par personlighetstester via ymse hodekrymper-sites på nettet, og de fortalte meg at jeg er henholdsvis "mastermind" og "artistic"; hvilket jo var særdeles hyggelig å høre. Hva det baserer seg på er en annen sak. Men det skal de ha, disse humbug-oppskriftene, de evner fremdeles å påkalle både latter, smil og et meget høyt hevet øyenbryn hos undertegnede; slik en positiv effekt midt oppi all banalitetskrisen. Avløst av "kryss av for hva som best beskriver din nåværende psykiske situasjon, søvnmangel, halsonde og/eller andre fysisk forplantede depresjonsårsaker; kanskje, kanskje ikke, aner ikke, muligens en smule, gjerne det". Skal ikke være enkelt. Og samtidig forenkler de verden i avsindig altfor stor grad. Samme med Hollywood, forsåvidt, der Scarlett bare får lov å være "really really hot!", men singel, til syvende og sist, og der Jennifer Aniston alltid ender opp med å bli gift, som om hun har en klausul i kontrakten som sier: ikke minn meg på det der med Brad! og jeg kan forsåvidt forstå henne. Samtidig som man mener at damene, for å bli fornøyd, bør og skal få sine evinnelige lommetørkle-moment og Manolo Blahniks, og at mennene helst vil unngå slike, og få en biljakt med innlagte panserstunts istedet, hvilket er grunnen for at jeg foretrekker sære små rarieteter som innlemmer begge deler, men har hovedfokus på en god intrige, og da gjerne går upåaktet hen på alle Blockbuster-skalaene, fordi våre innbitte oppfatninger og fordommer tilsier at når man ikke følger oppskriften, blir vi fullstendig satt ut og klarer ikke helt å få taket på handlingen, nettopp fordi vi da ikke kan konfrontere det faktum at det hele er pliktskyldigst oppskriftssmessig, og dermed; at vi kan disse klisjéene, for vi hater jo klisjéer, og vi liker å ha noe å hatefullt pukke på, likesom vi - in the long run, at the end of the day - foretrekker enten: rosa, eller: marineblått. Verden er vrang, innimellom. Verden er ikke svart/hvitt, den er satt i neonknæsj og uniformskolører, og de synes iblant gjensidig uforenelige. Og jeg ransaker min egen sjel for å se om den salige blanding som befinner seg der inne er så gusjegrumset som de noen ganger virker. Dog, før jeg går helt inn i mine/noen/flere eksistensielle viderverdigheter, her er noen eksistensielle bemerkninger istedet - alternativt titulert: Scara prøver å blogge ordentlig igjen.
! om hvorfor det lukter juletre av klesvasken min (!)
! om hvorfor gutter i femogtyvetredveårsalderen tror etteristtende, nokså trange booootcut-jeans er vakkert (for det er det ikke)
! om hvorfor jenter i tyvefemogytveårsalderen, likeledes, tror at superettersittende, ekstremt trange lycratights er en fin ting (for det er det, likeledes, så absolutt ikke)
! om hvorfor norsk språkråd erklærer at jeg ikke får lov å skrive tyve og tredve, men må skrive tjue og tretti, men å skrive syv, ikke sju, er helt greit - dog; jeg ignorerer selvsagt alt sammen (som observert ovenfor)
! om hvorfor lakserosa, for å vende tilbake til antrekk, noensinne er kunnet bli en offisiell farge for sommermotebildet, og hvorfor man fremdeles ikke har innsett at der finnes andre og vesentlig meget mer synsvennlige rødtoner, der ute under fashionistaenes eksibisjonismehimmel, og at ingen egentlig kler ting som ligner fiskekjøtt og er oppkalt deretter
! om hvorfor der bare finnes én bra cubus-forretning i landet og den ligger i sundt-bygget i bergen (heldigvis), og hvorfor de må ha verdens fineste vårjakker i så mange varianter at jeg hverken makter å velge eller hoste opp de avkrevde pengebeløp
! om hvorfor tv2 reklamerer for å reklamere for reklame på tv2, for å snakke om noe helt annet
! om hvorfor modernismen er så opptatt av å snakke om seg selv idet at den snakker om seg selv i alt det den snakker om og/at den ikke makter å snakke hverken om noe, noen eller noesomhelst annet, men fremdeles ikke aksepterer prat om metadimensjoner (og jeg liker at ting har uante meta-nivå, som kjent)
! om hvorfor cashewnøtter er dobbelt så dyrt (og dobbelt så godt) som alle andre nøttesorter
! om hvorfor tysk marsipan er dobbelt så god og halvparten så dyr og på alle måter mye bedre enn alle norske påskevarianter (ytterligere: med en stooor takk til katrin for hyggelig forsendelse!)
! om hvorfor i allverden jeg har begynt å høre på jason mraz
! om hvorfor i all videste huleste verdensrom jeg faktisk synes å LIKE jason mraz; hvilket muligens skyldes at han har spilt inn en duett med colbie caillat, og jeg er - som muligens kjent - veldig fan av colbie caillat og hadde knapt hørt om fyren før jeg oppdaget at der var en forbindelse, og det var jo - "lucky", da, lissom (kan'ke dy meg, æssæ)
! om hvorfor jeg ikke får lov av min mor å bade i den lokale innsjøen, bare fordi den ikke holder mer enn fem grader, hvilket muligens skyldes at jeg bør holde meg frisk og opppgående til eksamensdyst og sommerens mange bedrifter, men likevel: jeg trenger at badesesongen kommer igang, snart!
! om hvorfor man valgte å finne opp vekkerklokker, jordskjelvkatastrofer, familietragedier, kreftsvulster, gjengoppgjør, kynisme, finanskriser, underslagssvindel, skatteplikt, skjemavelde, byråkrati, med mer, men det var bare en tanke...eller tre, og en påfølgende bisetning, fordi jeg var utaktisk nok til å skru på ninyhetene (mellom to av tv2s metareklamesendinger) og det er sjelden noe oppbyggelig skue
Nei, takke meg til litt virkelighetsflukt inn i filosofiske tankebaner, og en god, lang solskinnsdag! Hurra for vår i Bergen!
fra et personlig point of view; bare å beklage at det har blitt litt lite oppdateringer i det siste - jeg har da ikke forsvunnet fullstendig eller gått inn i en liten identitetskrise-skrivedvale-kvale, som ved enkelte foregående anledninger, men har bare hatt ekstremt mye å gjøre i et par dager, mer spesifikt: ekstremt travle ettermiddager den siste uken, og derav mindre tilgang på timer til internettvirksomhet. Idag hadde jeg imidlertid noen minutter til overs, dvs jeg tok meg en halvtime eller to, og satte dem av til det som fremdeles er det viktigste i livet mitt, hvilket betydde å fordype meg i ett stykk html-side, med synonymordbok til behendig assistanse, og det føltes som en meget fornuftig, sunn og nødtvungen prioritering. Pent og bestemt og nyfunnent besluttsomt. Som disse voldsomt selvbevisste kjendisene og selvutviklings-guruene pleier å bedyre: at man klokker inn litt "for myself only-time" til dyrking av det viktigste for selvet og dets videre opprettholdelse og vedlikehold. Vel vel. Jeg har vært på kino og sett He's just not that into you og innsett at slik selv-behjelpelighet ikke er helt min greie og antagelig aldri kommer til å bli det, men - samtidig - at Hollywood jaggu er istand til å produsere en helt godkjent romantisk dramakomedie, sånn ved hvert lysår-solemerke, og at Scarlett Johansson til stadighet er blant de mest sjarmerende vesener som noensinne har spankulert rundt iblant oss, og at hun kan få selv en noe stereotypi-infisert, utseende-fiksert blondie-rolle til å bli noenlunde interessant. Bravo og heder til damen for dét, hun spilte fabelaktig. Ellers, gode persontegninger, gode replikker, vidd og vasse sekvenser hist og her, ikke dumt. Fine locations, nydelig seilbåt. Veldig bra spill, jevnt over, og helt okei regi. Til og med noen hint av originalitet, noen fancy kapittel-inndelingstendenser, dessuten var hun halvonde moren i "Heroes" hjertelig cognac-drikkende tilstede, og Kris Kristoffersen dukket opp i en bitteliten rolle, og Drew Barrymore var produsent. Hurra. Påfallende nok var det også mennene i salen som lo høyest, det er alltid et godt kvalitetstegn, men betyr like ofte at deres kvinnelige motstykker forlater kinoen en smule i misnøye. Det er noe med disse kjønnsforskjellene som kommer tydelig til uttrykk gjennom humor, twister og forholdsskildring, samt hvordan man forholder seg til fordelingen av sympati og intense relasjoner i historien. Igjen, det var dette med chick-lit, Sex og Singelliv-faktoren, og det jeg som regel omtaler som sterk fordomsfullhet. Hva man innbiller seg at kvinner ikke liker og menn ikke kan fordøye, etc., og hva som like gjerne stemmer på en prikk. Der finnes nemlig visse klare forskjeller også i smakssansen mellom menn og kvinner, men hva vi er dressert til å like og innbille oss, og hva som kommer naturlig, er diskutabelt. Selv pleier jeg, i alle tilfeller, å foretrekke romantiske filmer der mannfolkene óg får sin dose å bli fornøyd av; der rosa-faktoren er minimal og actionnivået temmelig høyt og Meg Ryan befriende fraværende, noe som oftest betyr at filmene enten er britiske eller at de er forferdelig sære, gjerne begge deler, men ikke på noen måte typisk "Hollywoodsk", basert på mine alltid like pålitelige fordommer. Alternativt, at de ikke på noen måte er tradisjonelle romantiske komedier, men et actiondrama e.l. med romantiske undertoner og en tørr-ironisk kommentar inniblant, for eksempel med Clinter'n eller Costner i hovedrollen. Jeg synes, ytterligere eksempelvis, at Luc Bessons Nikita er en veldig fin romantisk film, at Crank er innmari, gudsjammerlig søt og at Sin City er en henrivende kjærlighetshistorie. Ikke minst, at Dødelig Våpen er en episk romantisk saga som munner ut i det ultralykkelig superparet Mel Gibson og Renée Russo, og foretrekker den ti ganger foran møkk og dritt som Confessions of a Shopoholic, 50 first dates, andre ufinheter med gode skuespillere i elendige roller (overnevnte Ryan, stakkars Drew Barrymore, Cameron Diaz - som bare bør sparke fra seg, heretter - og uutholdelige menn som Adam Sander, isj og æsj). Sikkert ikke alle, hverken damer eller menn, som er enige i dette. Og hvorvidt mine utleveringer er et godt anbefalingsinnlegg for He's just not that into you, eller noen god indikasjon på filmens innhold, er vel heller tvilsomt. Men jeg syntes altså at filmen var helt flott, og den klarte å vri seg unna alle disse irriterende klisjéene, stort sett, og den hadde Scarlett, Drew og Kris, og sluttsekvens til ettertanke. Najs. Dessuten fikk den meg til å tenke noe fryktelig på Kjærligheten, den store og vidløftige, og hva man bør gjøre med den, og dette med å tolke signaler, kommunikasjon mellom partnere og ektefeller, etablere seg på falske grunnlag, utveksle telefonnummer før man skal, og så videre. Helt sliten i hodet, allerede, og føler meg i overkant grublerisk.
Ytterligere, som om ikke alt dette var nok, har jeg (i et utvidet anfall av selvransakelse som kommer med våren og eksamenstid, antar jeg) tatt et par personlighetstester via ymse hodekrymper-sites på nettet, og de fortalte meg at jeg er henholdsvis "mastermind" og "artistic"; hvilket jo var særdeles hyggelig å høre. Hva det baserer seg på er en annen sak. Men det skal de ha, disse humbug-oppskriftene, de evner fremdeles å påkalle både latter, smil og et meget høyt hevet øyenbryn hos undertegnede; slik en positiv effekt midt oppi all banalitetskrisen. Avløst av "kryss av for hva som best beskriver din nåværende psykiske situasjon, søvnmangel, halsonde og/eller andre fysisk forplantede depresjonsårsaker; kanskje, kanskje ikke, aner ikke, muligens en smule, gjerne det". Skal ikke være enkelt. Og samtidig forenkler de verden i avsindig altfor stor grad. Samme med Hollywood, forsåvidt, der Scarlett bare får lov å være "really really hot!", men singel, til syvende og sist, og der Jennifer Aniston alltid ender opp med å bli gift, som om hun har en klausul i kontrakten som sier: ikke minn meg på det der med Brad! og jeg kan forsåvidt forstå henne. Samtidig som man mener at damene, for å bli fornøyd, bør og skal få sine evinnelige lommetørkle-moment og Manolo Blahniks, og at mennene helst vil unngå slike, og få en biljakt med innlagte panserstunts istedet, hvilket er grunnen for at jeg foretrekker sære små rarieteter som innlemmer begge deler, men har hovedfokus på en god intrige, og da gjerne går upåaktet hen på alle Blockbuster-skalaene, fordi våre innbitte oppfatninger og fordommer tilsier at når man ikke følger oppskriften, blir vi fullstendig satt ut og klarer ikke helt å få taket på handlingen, nettopp fordi vi da ikke kan konfrontere det faktum at det hele er pliktskyldigst oppskriftssmessig, og dermed; at vi kan disse klisjéene, for vi hater jo klisjéer, og vi liker å ha noe å hatefullt pukke på, likesom vi - in the long run, at the end of the day - foretrekker enten: rosa, eller: marineblått. Verden er vrang, innimellom. Verden er ikke svart/hvitt, den er satt i neonknæsj og uniformskolører, og de synes iblant gjensidig uforenelige. Og jeg ransaker min egen sjel for å se om den salige blanding som befinner seg der inne er så gusjegrumset som de noen ganger virker. Dog, før jeg går helt inn i mine/noen/flere eksistensielle viderverdigheter, her er noen eksistensielle bemerkninger istedet - alternativt titulert: Scara prøver å blogge ordentlig igjen.
! om hvorfor det lukter juletre av klesvasken min (!)
! om hvorfor gutter i femogtyvetredveårsalderen tror etteristtende, nokså trange booootcut-jeans er vakkert (for det er det ikke)
! om hvorfor jenter i tyvefemogytveårsalderen, likeledes, tror at superettersittende, ekstremt trange lycratights er en fin ting (for det er det, likeledes, så absolutt ikke)
! om hvorfor norsk språkråd erklærer at jeg ikke får lov å skrive tyve og tredve, men må skrive tjue og tretti, men å skrive syv, ikke sju, er helt greit - dog; jeg ignorerer selvsagt alt sammen (som observert ovenfor)
! om hvorfor lakserosa, for å vende tilbake til antrekk, noensinne er kunnet bli en offisiell farge for sommermotebildet, og hvorfor man fremdeles ikke har innsett at der finnes andre og vesentlig meget mer synsvennlige rødtoner, der ute under fashionistaenes eksibisjonismehimmel, og at ingen egentlig kler ting som ligner fiskekjøtt og er oppkalt deretter
! om hvorfor der bare finnes én bra cubus-forretning i landet og den ligger i sundt-bygget i bergen (heldigvis), og hvorfor de må ha verdens fineste vårjakker i så mange varianter at jeg hverken makter å velge eller hoste opp de avkrevde pengebeløp
! om hvorfor tv2 reklamerer for å reklamere for reklame på tv2, for å snakke om noe helt annet
! om hvorfor modernismen er så opptatt av å snakke om seg selv idet at den snakker om seg selv i alt det den snakker om og/at den ikke makter å snakke hverken om noe, noen eller noesomhelst annet, men fremdeles ikke aksepterer prat om metadimensjoner (og jeg liker at ting har uante meta-nivå, som kjent)
! om hvorfor cashewnøtter er dobbelt så dyrt (og dobbelt så godt) som alle andre nøttesorter
! om hvorfor tysk marsipan er dobbelt så god og halvparten så dyr og på alle måter mye bedre enn alle norske påskevarianter (ytterligere: med en stooor takk til katrin for hyggelig forsendelse!)
! om hvorfor i allverden jeg har begynt å høre på jason mraz
! om hvorfor i all videste huleste verdensrom jeg faktisk synes å LIKE jason mraz; hvilket muligens skyldes at han har spilt inn en duett med colbie caillat, og jeg er - som muligens kjent - veldig fan av colbie caillat og hadde knapt hørt om fyren før jeg oppdaget at der var en forbindelse, og det var jo - "lucky", da, lissom (kan'ke dy meg, æssæ)
! om hvorfor jeg ikke får lov av min mor å bade i den lokale innsjøen, bare fordi den ikke holder mer enn fem grader, hvilket muligens skyldes at jeg bør holde meg frisk og opppgående til eksamensdyst og sommerens mange bedrifter, men likevel: jeg trenger at badesesongen kommer igang, snart!
! om hvorfor man valgte å finne opp vekkerklokker, jordskjelvkatastrofer, familietragedier, kreftsvulster, gjengoppgjør, kynisme, finanskriser, underslagssvindel, skatteplikt, skjemavelde, byråkrati, med mer, men det var bare en tanke...eller tre, og en påfølgende bisetning, fordi jeg var utaktisk nok til å skru på ninyhetene (mellom to av tv2s metareklamesendinger) og det er sjelden noe oppbyggelig skue
Nei, takke meg til litt virkelighetsflukt inn i filosofiske tankebaner, og en god, lang solskinnsdag! Hurra for vår i Bergen!
Saturday, April 11, 2009
å være eller ikke hate været
påskeaften formiddag,
å
skulle sitte bi i solen,
som forsvant, og tåkebanker rant
innover landet
og mot vest, men uten helt å overvinne klarlagt himmel
halve himmelflater farget blå
og resten grå, man
skulle sittet formiddagen lang i solveggen, med solstol
under meg og selvbruningskanaler over meg og krim-
mysteriene slengt i fanget
plireblikk mot gjenlevende snøgavler, og
smilefjes mot vedblivende vandringsmenn
i påskefjellets spredte dalstrøk, spente topper
(og en nut med staselige parabolantenner)
dog – endte med et innesluttet døgn i stuekroken,
krimboken på stuebordet, påskegodt i skålen, kaffetåren
lett tilgjengelig, som latskapskunster, trent og øvet
utøver av egenartede slaraffenferdigheter, intet strev,
ingen strabaser, ingen stridigheter,
heller intet solskinn ... bare,flau pinlig
vind, hitover mine bitterligste månelandskap, min
forbitrelse, som ikke næres; ingen bitterhet, må bes, men
kun av savn, en ettertanke, derpå; roet sinnstemning,
og en mer avbalansert stund, mot sofaputene, mot
strømmene av uteblivelser, å finne andre gleder, der
vi tar det gode (været) med det dårligere (været),
og vi gjør det godt
forklaringer, som (potensielt) utbedt:
jeg har da - nylig - forgapet meg fullstendig i håkan nesser sin nyeste roman, som er en sann genistrek, og latt meg inspirere hemningsløst til både dette, hint og det nedenfornevnte, og innser nok en gang at nesser er en mann med mye livsfilosofi å lære av, og lære seg, og mye generell klokskap å ta av, når han skriver, og ingenting er bedre enn dét; dessuten liker han per petterson (og flerfoldige andre, dyktigere medforfattere) og noterer små sidevink til "ut og stjæle hester", med flere, hvilket faller i særskilt god jord hos én som meg - og jeg må, i samme åndedrag, få gratulere samme petterson med litteraturpriser og annen heder, høyst fortjent, selv om jeg da ikke har fått lest hans siste verk...ennå
håkan nesser, derimot! ok, jeg må medgi at jeg savner van veeteren, men har da klart å få sansen for mister barbarotti, like fullt, og synes denne nyetablerte miniserien om halvitalieneren og hans kolleger, er ganske så fascinerende - i grunnen - med en slags ettertenksom, dyptloddende ironisk mine, som umiddelbart leder tankene hen på middelaldrende, tilbakelente herremenn med pipe, frakk og skarpe blikk mot verden. litt sånn clint eastwood møter humphrey bogart møter harry hole. og det liker jeg. dessuten pøser mr nesser på med sine sedvanlig glimrende persontegninger, og treffende karakteristikker, om det meste og de fleste, deriblant; omkring de overnevnte kolleger, som det noe spesielle overhode av en politisjef, asunander, og den herlige eva backman, og barbarottis underfulle (nye) kone marianne; og hvilken uovertruffen kvinne-betrakter han er, denne mannen, han har rett og slett et urimelig godt øye for det kvinnelige og kvinners "greier", muligens er det derfor jeg finner ham så utrolig sjarmant...
dessuten lar jeg meg, uten videre om'er og men'er, henføre av hans mer eller mindre religionskonfronterende, underfundige og sterkt samfunnskritiske innspill, og rare innfall, som små snill-sarkastiske bisetninger om Hemingway, søvnmangel og sinte kontordamer, og alt fra ICA-handleturer, wannabe-handymen som faller ned fra taket, og spisse tungespark til tekno-ungdom og bloggere (!) og hva det skulle være; samt utallige andre gullkorn, idet boken formelig flommer over av siterbarheter og strålende formuleringer. for, i motsetning (...) til - ehem, ahem - en del andre kriminal-komponister der ute (og jeg mener ikke noget vondt; men de vet det nok innerst inne, selv, disse ultrakonforme kommersialister) makter nemlig nesser å bevare sitt gode, poetiske språk "selv om" han skildrer mord og mysterier, og maltrakterte mannelik, og han slår til med de nydeligste, mest finurlige og poengterte avsnitt - simpethen utrolig godt skrevet, av en utrolig dyktig skribent; som har levd livet nok til å kunne beskrive det med vidd og viten - som, igjen, gir meg littegranne prestasjonsangst, desto mer avmaktsfølelse, og uendelige tonn med lykksalig inspirasjon - med andre ord, altså, et utgangspunkt for å lese og lære; og ha en lystig påske!
å
skulle sitte bi i solen,
som forsvant, og tåkebanker rant
innover landet
og mot vest, men uten helt å overvinne klarlagt himmel
halve himmelflater farget blå
og resten grå, man
skulle sittet formiddagen lang i solveggen, med solstol
under meg og selvbruningskanaler over meg og krim-
mysteriene slengt i fanget
plireblikk mot gjenlevende snøgavler, og
smilefjes mot vedblivende vandringsmenn
i påskefjellets spredte dalstrøk, spente topper
(og en nut med staselige parabolantenner)
dog – endte med et innesluttet døgn i stuekroken,
krimboken på stuebordet, påskegodt i skålen, kaffetåren
lett tilgjengelig, som latskapskunster, trent og øvet
utøver av egenartede slaraffenferdigheter, intet strev,
ingen strabaser, ingen stridigheter,
heller intet solskinn ... bare,
vind, hitover mine bitterligste månelandskap, min
forbitrelse, som ikke næres; ingen bitterhet, må bes, men
kun av savn, en ettertanke, derpå; roet sinnstemning,
og en mer avbalansert stund, mot sofaputene, mot
strømmene av uteblivelser, å finne andre gleder, der
vi tar det gode (været) med det dårligere (været),
og vi gjør det godt
forklaringer, som (potensielt) utbedt:
jeg har da - nylig - forgapet meg fullstendig i håkan nesser sin nyeste roman, som er en sann genistrek, og latt meg inspirere hemningsløst til både dette, hint og det nedenfornevnte, og innser nok en gang at nesser er en mann med mye livsfilosofi å lære av, og lære seg, og mye generell klokskap å ta av, når han skriver, og ingenting er bedre enn dét; dessuten liker han per petterson (og flerfoldige andre, dyktigere medforfattere) og noterer små sidevink til "ut og stjæle hester", med flere, hvilket faller i særskilt god jord hos én som meg - og jeg må, i samme åndedrag, få gratulere samme petterson med litteraturpriser og annen heder, høyst fortjent, selv om jeg da ikke har fått lest hans siste verk...ennå
håkan nesser, derimot! ok, jeg må medgi at jeg savner van veeteren, men har da klart å få sansen for mister barbarotti, like fullt, og synes denne nyetablerte miniserien om halvitalieneren og hans kolleger, er ganske så fascinerende - i grunnen - med en slags ettertenksom, dyptloddende ironisk mine, som umiddelbart leder tankene hen på middelaldrende, tilbakelente herremenn med pipe, frakk og skarpe blikk mot verden. litt sånn clint eastwood møter humphrey bogart møter harry hole. og det liker jeg. dessuten pøser mr nesser på med sine sedvanlig glimrende persontegninger, og treffende karakteristikker, om det meste og de fleste, deriblant; omkring de overnevnte kolleger, som det noe spesielle overhode av en politisjef, asunander, og den herlige eva backman, og barbarottis underfulle (nye) kone marianne; og hvilken uovertruffen kvinne-betrakter han er, denne mannen, han har rett og slett et urimelig godt øye for det kvinnelige og kvinners "greier", muligens er det derfor jeg finner ham så utrolig sjarmant...
dessuten lar jeg meg, uten videre om'er og men'er, henføre av hans mer eller mindre religionskonfronterende, underfundige og sterkt samfunnskritiske innspill, og rare innfall, som små snill-sarkastiske bisetninger om Hemingway, søvnmangel og sinte kontordamer, og alt fra ICA-handleturer, wannabe-handymen som faller ned fra taket, og spisse tungespark til tekno-ungdom og bloggere (!) og hva det skulle være; samt utallige andre gullkorn, idet boken formelig flommer over av siterbarheter og strålende formuleringer. for, i motsetning (...) til - ehem, ahem - en del andre kriminal-komponister der ute (og jeg mener ikke noget vondt; men de vet det nok innerst inne, selv, disse ultrakonforme kommersialister) makter nemlig nesser å bevare sitt gode, poetiske språk "selv om" han skildrer mord og mysterier, og maltrakterte mannelik, og han slår til med de nydeligste, mest finurlige og poengterte avsnitt - simpethen utrolig godt skrevet, av en utrolig dyktig skribent; som har levd livet nok til å kunne beskrive det med vidd og viten - som, igjen, gir meg littegranne prestasjonsangst, desto mer avmaktsfølelse, og uendelige tonn med lykksalig inspirasjon - med andre ord, altså, et utgangspunkt for å lese og lære; og ha en lystig påske!
hologram city
Tanke: om å la seg inspirere av, å komponere på,
forskjelligste former for ”tekstur”.
Som: Kunsten å skive på en hvit serviett i restaurantens
uoppmerksomste øyeblikk, at enkelte ord gjør seg best
på ettergivende frottèaktig grunnflate, en slags
unnagligende organisk grobunn, som føyer seg
etter pennestrøk, men uten å la pennen holdes stødig.
At: jeg også liker å finne igjen nedskriblede sukkerposer
og gjennomrablet handleblokk og ørten løse ark
som revner saktmodig i kantene, når jeg tar dem til meg,
når jeg bretter dem forsiktig sammen, løsrevne
som tenåringer, i teorien.
Idet vannet siver utover i sirkelkantene og trekker inn
i porer av papir, og lager ruglete kornsikler og formløse
formasjoner i tørrblafrende vegger, som virrer uavlatelig
i en umerkelig umarkert vind, over bordplatene,
og kvitter seg med både resten av vann
og av mine flyktige momentum memorandum.
Blystreker; narrende, flytende inn i hverandres
endepunkt, slakke buer, og min ustuderte løkkeskrift
skakkere og skakkere oppgjennom årene, tilvent
som en gammel stereo, uanalyserbar som en
opplært manøver, jeg sykler som jeg strikker som jeg
spiller gitar, som jeg rabler ned mine utspilte spørsmål
langsmed de magnetisk blåsjatterte linjer, mer kontant
som svart, og bilder utav tanke, utav tenkte tanker
før man snakker, tilsynelatende
som en foregrepet mening, slik
underliggende anskuelser kan utbroderes så
enkelt i korssting av buer og prikker og nedtegnet tale
hva er i skriften, mer enn hva vi skriver, mer enn hva
der skrives om, hva integrerer vi i våre tegn, tenker jeg
og skriver ned, og erkjenner meg selv, og mine
selvfrembragte shortcomings
world builder, oh hologram city, beautiful skyscrapers cone
threedimensional hillsides made flat out of flamboyant graphics
irreversibly failed... harken, fallacious creatures raw, disrupted
coloured elements, claimed to stay and enter into riddles
puzzles made of pink and purple pixel cellophane
[impulser fra en påskeserviett, en marsipankveld og en
david bowie-maraton, med ikke så rent lite psykedelia
innabords]
forskjelligste former for ”tekstur”.
Som: Kunsten å skive på en hvit serviett i restaurantens
uoppmerksomste øyeblikk, at enkelte ord gjør seg best
på ettergivende frottèaktig grunnflate, en slags
unnagligende organisk grobunn, som føyer seg
etter pennestrøk, men uten å la pennen holdes stødig.
At: jeg også liker å finne igjen nedskriblede sukkerposer
og gjennomrablet handleblokk og ørten løse ark
som revner saktmodig i kantene, når jeg tar dem til meg,
når jeg bretter dem forsiktig sammen, løsrevne
som tenåringer, i teorien.
Idet vannet siver utover i sirkelkantene og trekker inn
i porer av papir, og lager ruglete kornsikler og formløse
formasjoner i tørrblafrende vegger, som virrer uavlatelig
i en umerkelig umarkert vind, over bordplatene,
og kvitter seg med både resten av vann
og av mine flyktige momentum memorandum.
Blystreker; narrende, flytende inn i hverandres
endepunkt, slakke buer, og min ustuderte løkkeskrift
skakkere og skakkere oppgjennom årene, tilvent
som en gammel stereo, uanalyserbar som en
opplært manøver, jeg sykler som jeg strikker som jeg
spiller gitar, som jeg rabler ned mine utspilte spørsmål
langsmed de magnetisk blåsjatterte linjer, mer kontant
som svart, og bilder utav tanke, utav tenkte tanker
før man snakker, tilsynelatende
som en foregrepet mening, slik
underliggende anskuelser kan utbroderes så
enkelt i korssting av buer og prikker og nedtegnet tale
hva er i skriften, mer enn hva vi skriver, mer enn hva
der skrives om, hva integrerer vi i våre tegn, tenker jeg
og skriver ned, og erkjenner meg selv, og mine
selvfrembragte shortcomings
world builder, oh hologram city, beautiful skyscrapers cone
threedimensional hillsides made flat out of flamboyant graphics
irreversibly failed... harken, fallacious creatures raw, disrupted
coloured elements, claimed to stay and enter into riddles
puzzles made of pink and purple pixel cellophane
[impulser fra en påskeserviett, en marsipankveld og en
david bowie-maraton, med ikke så rent lite psykedelia
innabords]
Thursday, April 09, 2009
togtur mot en snøfonn
finse: torsdag, sol og halvveis skyet, vakkert på perrongen,
veldig vakkert, om enn litt for mye snø (...) og mange inspirerte
mennesker, som vinker til forbikjørende, oss innestengte, via
en kort stopp og et forkortet opphold med bergensekspressen,
på vei, midt imellom, på videreferd og hurtig gjennomfart,
som en gedigen snøfonn, hvor man rutsjer ned og havner i en ny
óg i en iskald tornebusk, i en utsprungen isrose, tindrende
som et skarelandskap utover viddene, man ser ikke lenger
enn hvitt, og vil ikke annet enn hvite vidder, hvite høydedrag
som en vanvittig akebakke av selvoppståtte landskapselementer
som å en selvskapt kontur av uforanderlig lekeplass, uten grind
og man leker som uhindret, medspiller, midlertidig medbeboende
la oss rømme inn i vinteren, der våren ikke lenger kommer til,
eller strekker sine vinger utover med varmende partikkelfjon
som sprer seg sakte, tvinger brøytekantene til side og legger ut
sine grønne picnictepper under saktmodig bearbeidet treverk
la oss krype inn i solveggen der solskinn blir for lite, solen
blir for spe, for eneveldig over parkanlegg, papirtynne teltvegger
la oss hylle snøyføyk der smelting blir for traurig og gi oss rimfrost
én natt til, og skue ut mot lykkelige lekende i høyfjellsnytelse
i fineværets vold, la oss styrte ut i puddersnøbassenget, la oss
falle for våren, la oss være som barn, ubekymret, ubelastet,
uten annen viten enn de fjellvettkregler som vi slavisk følger,
for å skape blæst men unngå blesten, sirkus utav bladforløste grener
tynne brunvridde skjelett - som til en utsatt holdeplass, et tilsig,
siger, klynger, klamrer seg til håpet om en ny sesong, forlenget
levetid og utvide repertoaret til en siste dans før mai, i noe
som er -
...ikke mai, men midten av april og jævlig kaldt; med
vennlig hilsen scara, som egentlig ikke liker snø, men forsøker
å manipulere seg selv og like påsken likevel,
om ikke annet, for stemningens skyld
og stemningen er fin, den, midt i soloppvarmet isøde
og kvikk lunsj-bespisende påsketurister med olabukser
og slalåmski i hende, og gedigne ryggsekk-oppakninger,
og svartsotede briller på nesen og et blendende geilo-glis
det er her de er, og de vet hva de vil, hvor de skal,
hva de skal dit de vil, og jeg vet; at vi søker en siste rest
av vinter, som en trøst, på et tidspunkt da vinteren ikke lenger er
vinter, men en slags mellomting som minner oss om vår,
og det er liksom greit, greiere, at vi finner våren gradvis
innsmurt i bikini-stimulerte solkremshinner, som et ekstra
hudlag, er vi beskyttet for ingenting, gripende hender, griper vi
etter -
veldig vakkert, om enn litt for mye snø (...) og mange inspirerte
mennesker, som vinker til forbikjørende, oss innestengte, via
en kort stopp og et forkortet opphold med bergensekspressen,
på vei, midt imellom, på videreferd og hurtig gjennomfart,
som en gedigen snøfonn, hvor man rutsjer ned og havner i en ny
óg i en iskald tornebusk, i en utsprungen isrose, tindrende
som et skarelandskap utover viddene, man ser ikke lenger
enn hvitt, og vil ikke annet enn hvite vidder, hvite høydedrag
som en vanvittig akebakke av selvoppståtte landskapselementer
som å en selvskapt kontur av uforanderlig lekeplass, uten grind
og man leker som uhindret, medspiller, midlertidig medbeboende
la oss rømme inn i vinteren, der våren ikke lenger kommer til,
eller strekker sine vinger utover med varmende partikkelfjon
som sprer seg sakte, tvinger brøytekantene til side og legger ut
sine grønne picnictepper under saktmodig bearbeidet treverk
la oss krype inn i solveggen der solskinn blir for lite, solen
blir for spe, for eneveldig over parkanlegg, papirtynne teltvegger
la oss hylle snøyføyk der smelting blir for traurig og gi oss rimfrost
én natt til, og skue ut mot lykkelige lekende i høyfjellsnytelse
i fineværets vold, la oss styrte ut i puddersnøbassenget, la oss
falle for våren, la oss være som barn, ubekymret, ubelastet,
uten annen viten enn de fjellvettkregler som vi slavisk følger,
for å skape blæst men unngå blesten, sirkus utav bladforløste grener
tynne brunvridde skjelett - som til en utsatt holdeplass, et tilsig,
siger, klynger, klamrer seg til håpet om en ny sesong, forlenget
levetid og utvide repertoaret til en siste dans før mai, i noe
som er -
...ikke mai, men midten av april og jævlig kaldt; med
vennlig hilsen scara, som egentlig ikke liker snø, men forsøker
å manipulere seg selv og like påsken likevel,
om ikke annet, for stemningens skyld
og stemningen er fin, den, midt i soloppvarmet isøde
og kvikk lunsj-bespisende påsketurister med olabukser
og slalåmski i hende, og gedigne ryggsekk-oppakninger,
og svartsotede briller på nesen og et blendende geilo-glis
det er her de er, og de vet hva de vil, hvor de skal,
hva de skal dit de vil, og jeg vet; at vi søker en siste rest
av vinter, som en trøst, på et tidspunkt da vinteren ikke lenger er
vinter, men en slags mellomting som minner oss om vår,
og det er liksom greit, greiere, at vi finner våren gradvis
innsmurt i bikini-stimulerte solkremshinner, som et ekstra
hudlag, er vi beskyttet for ingenting, gripende hender, griper vi
etter -
...bergen jernbanestasjon, niende april totusenogni, som ferdigkomponert et sted mellom ustaoset og finse:
soundtrack: lykke li - "hanging high" (som er en veldig fin sang, av en veldig fin svenske, som passet veldig fint på fjelltur, i en tett og menneskefullstappet jernbanevogn, av alle ting)
at vi tilbringer timesvis på benkene og mater duene,
at vi sprer ut våre matpakkeposer og bolle-krumler
på asflaten og deler av fascinasjon for følgene,
mer enn av godhet, at vi sitter i absolutt ubeveglighet
med benene høyt hevet over nevnte asfaltbakke
og lener oss tilbake, mens vi kjenner blodet strømme
til hodet, og svært få andre steder, og bare kjenne
verden forgå, gå forbi, mens noen usigelige
avholder en demonstrasjon like i nærheten, slår om seg
med plakater og slagord og gamle damer duller
med sine barnebarn og irettesettes av strengere døtre
som speiler moderrollen de selv vokste opp med,
hvis rollebytte komme så brått på dem at de ubevisst
unngår å hefte seg ved det, lar det gå seg hus forbi,
og mener egne barn skal spise maten selv,
hverken kreve å bli fôret eller selv å fôre duene,
og her sitter vi, altså, og vi myser og vi føyer oss
på rekke og rad inn i omgivelsene og pirker på været,
og peker i luften; at vi har åpnet
vinterjakkene våre for våren og ikke lenger kjenner
på kuldegradene men innbiller oss, gladelig,
at de tilhører en annen ende av temperaturskalaen,
at vi er et fellesskap av mennesker
som enten forholder oss i flokk eller unnlater å forholde oss
til noen andre, og hverandre, at vi passer på vår egen bagasje
og det er den eneste oppgave, at vi har tyggegummiklumper
under skohælene vi ikke enser fordi de kun beskues
av dem som besitter benker overfor oss, tvers overfor,
og midt imot i noen annens tryne, og vi er oss stadig bevisst
en viss trynefaktor her, at vi klamrer oss til et håp
om at vi bare sklir inn i overkroppveldet fordelt
på gamle trebenker, uten å skille oss ut som upassende
elementer i et improvisert samfunn, at vi er åpne kanaler,
fullstappet med ørepropper, propper munn og mage full
av sjokoladebarer, instant kakao, potetgull
og altfor salte ostechips, at det er den lukten
jeg ikke kan utstå, små gyldne flak som knitrer og knaser
i munnvikene, mens jeg kiles av en elgitar langtbortefra,
fra en slags amerikansk konsertby, en gang for lenge siden,
at de står på en scene og spiller for meg, indirekte, på en
stasjonsperreng, at der finnes en forbindelse som går utover
det vi forbinder med konkret avstadsregning, for ikke å
snakke om tid og rom-kausalitet, nå skjøvet ut
av et imaginært butikkvindu man kan beskue
mens man tenker, som muligens reklamerer for selvsamme
chipsfaenskap, at jeg forbereder meg på å toge ut herifra
for å akkvirere noe som ligner, overhodet, et bindeledd,
at det er en rus, et sug, en deilig suggesjon, at man trekkes ut
fra stasjonsområdet parallelt med å tilbaketrekkes til
og utifra ens eget opprinnelige sjelelige ståsted, plutselig
befinner seg i en sammenhengende fysisk, sjelelig, mental
og kilometer-målbar utledningsmanøver og en krapp bevegelse,
via skinneganger som leder uendelig langt, med ett forbi -
soundtrack: lykke li - "hanging high" (som er en veldig fin sang, av en veldig fin svenske, som passet veldig fint på fjelltur, i en tett og menneskefullstappet jernbanevogn, av alle ting)
at vi tilbringer timesvis på benkene og mater duene,
at vi sprer ut våre matpakkeposer og bolle-krumler
på asflaten og deler av fascinasjon for følgene,
mer enn av godhet, at vi sitter i absolutt ubeveglighet
med benene høyt hevet over nevnte asfaltbakke
og lener oss tilbake, mens vi kjenner blodet strømme
til hodet, og svært få andre steder, og bare kjenne
verden forgå, gå forbi, mens noen usigelige
avholder en demonstrasjon like i nærheten, slår om seg
med plakater og slagord og gamle damer duller
med sine barnebarn og irettesettes av strengere døtre
som speiler moderrollen de selv vokste opp med,
hvis rollebytte komme så brått på dem at de ubevisst
unngår å hefte seg ved det, lar det gå seg hus forbi,
og mener egne barn skal spise maten selv,
hverken kreve å bli fôret eller selv å fôre duene,
og her sitter vi, altså, og vi myser og vi føyer oss
på rekke og rad inn i omgivelsene og pirker på været,
og peker i luften; at vi har åpnet
vinterjakkene våre for våren og ikke lenger kjenner
på kuldegradene men innbiller oss, gladelig,
at de tilhører en annen ende av temperaturskalaen,
at vi er et fellesskap av mennesker
som enten forholder oss i flokk eller unnlater å forholde oss
til noen andre, og hverandre, at vi passer på vår egen bagasje
og det er den eneste oppgave, at vi har tyggegummiklumper
under skohælene vi ikke enser fordi de kun beskues
av dem som besitter benker overfor oss, tvers overfor,
og midt imot i noen annens tryne, og vi er oss stadig bevisst
en viss trynefaktor her, at vi klamrer oss til et håp
om at vi bare sklir inn i overkroppveldet fordelt
på gamle trebenker, uten å skille oss ut som upassende
elementer i et improvisert samfunn, at vi er åpne kanaler,
fullstappet med ørepropper, propper munn og mage full
av sjokoladebarer, instant kakao, potetgull
og altfor salte ostechips, at det er den lukten
jeg ikke kan utstå, små gyldne flak som knitrer og knaser
i munnvikene, mens jeg kiles av en elgitar langtbortefra,
fra en slags amerikansk konsertby, en gang for lenge siden,
at de står på en scene og spiller for meg, indirekte, på en
stasjonsperreng, at der finnes en forbindelse som går utover
det vi forbinder med konkret avstadsregning, for ikke å
snakke om tid og rom-kausalitet, nå skjøvet ut
av et imaginært butikkvindu man kan beskue
mens man tenker, som muligens reklamerer for selvsamme
chipsfaenskap, at jeg forbereder meg på å toge ut herifra
for å akkvirere noe som ligner, overhodet, et bindeledd,
at det er en rus, et sug, en deilig suggesjon, at man trekkes ut
fra stasjonsområdet parallelt med å tilbaketrekkes til
og utifra ens eget opprinnelige sjelelige ståsted, plutselig
befinner seg i en sammenhengende fysisk, sjelelig, mental
og kilometer-målbar utledningsmanøver og en krapp bevegelse,
via skinneganger som leder uendelig langt, med ett forbi -
Sunday, April 05, 2009
ode to a roving man
ripley;
(eller: dennis hopper er min hockeysveis-befengte, galskaps-nære, übermanipulative, nirøykende, tørr-fleipende, fotrinnlig cowboy-aktige og noe ubehøvlet skjuskete helt av verdensmann, og en karakterskuespiller uten like! flinke flinke flinke mannen! og for øvrig, ja, dette er et slags par-dikt til det foregående, skrevet "back-to-back" og i nær sammenheng, og bør leses deretter)
i andre, ser seg selv i andres speil, som dem, som
det de viser, av sitt eget speilbilde, man er kun det
man ser – i eget speil – man anerkjennes som:
mein ganzes leben
hab’ ich mich gar nicht vorstellen können
og hele mitt liv – har jeg aldri kunnet
forestille meg – å være, andres væren,
noen annen, eller stilt i noen annens sko;
at jeg aldri har kunnet gjøre meg til
som noen annen, og forvandles
kanskje – er jeg dårlig til å ivareta meg selv,
ta vare på mitt eget image – ved meg selv –
og bør bli dyktigere til å dyrke egenheten, ta
to steg tilbake, ett steg frem, for å forfølge,
dårlig til å etterfølge
og de spiller alle alltid optiske spill
med bevissthet, tilsynekomst, som en besettelse
er farlig, besatt, at jeg alltid har vært statisk
som den fullskapte, og ferdig utformet som
aldri kunne rykkes inn bak noen annens skall
men være og forbli innvortes i mitt eget
innsatt alltid som den samme i mitt uttrykk
dette uutholdelige ved å stadig, alltid,
møte samme speilbilde – i det uforanderlige
ved å aldri la seg farge, ved en ufarget
hårmanke, et umalt ansikt, og en make
garderobe
dét å sitte fastspent i ens eget skinn og aldri kunne iføre seg andres / være merket kun ved egne fødselsmerker, aldri merkes ved en annens fødsel / foldes innunder og utav deres hud ... men, å, det holder ikke!
det er som om jeg stuper inn,
men altfor ofte kommer opp for luft
at jeg titter inn i et speilkammer,
men aldri tilstrekkelig lenge til å fristes
til et forlenget opphold;
at jeg skummer fløten, liksom
bare føler lett på overflaten,
uten helt å absorberes, opptas
i et høyere system – at jeg istedet river
alt det systematiserte fra hverandre,
splitter opp min hverdag, slik jeg
splintrer all min sjel i skarpe småbiter,
holder meg for god til enhetlige absolutte
spesifikasjoner, holder meg til vekslende nivå,
men godt på bunn,
hvorenn - det står meg friere å finne ut, der
det fremdeles står en bakdør åpen, står meg fritt
å trekke utenfor – og ta et annet rom i øyesyn –
på hvert av livets klasseordnede hotell, igjennom
hver en pudret, klargjort, teppebelagt korridor;
et mangfold nye presslaken å prøve ut,
you’re very welcome,
sir, med benene dinglende utenfor kanten på havnen,
på bryggestativet, som et formiddagens fastgrodde stillas der
ingen solnedgang kommer, ingen soloppgang rår
og du lener deg inn mot en morken trestolpe, for å forbanne
en venn du ikke hadde, eller
du titter frem under en overdreven hattebrem for å beskue
en verden du aldri bebodde
og aldri vil bebo, i annet enn en kaffetår, en røkfylt bilkupé,
en skitten trappeoppgang, mot et usett staffeli
i kalde morgentimer
smyger deg gjennom et europa nedskrevet til smale smau
og rustende gelender, i en brukket ramme innbefattet død
og døden selv, idet du stiger av på nok en ny stasjon
og legger bak deg enda nye offer, som er skjebner
lik
(eller: dennis hopper er min hockeysveis-befengte, galskaps-nære, übermanipulative, nirøykende, tørr-fleipende, fotrinnlig cowboy-aktige og noe ubehøvlet skjuskete helt av verdensmann, og en karakterskuespiller uten like! flinke flinke flinke mannen! og for øvrig, ja, dette er et slags par-dikt til det foregående, skrevet "back-to-back" og i nær sammenheng, og bør leses deretter)
i andre, ser seg selv i andres speil, som dem, som
det de viser, av sitt eget speilbilde, man er kun det
man ser – i eget speil – man anerkjennes som:
mein ganzes leben
hab’ ich mich gar nicht vorstellen können
og hele mitt liv – har jeg aldri kunnet
forestille meg – å være, andres væren,
noen annen, eller stilt i noen annens sko;
at jeg aldri har kunnet gjøre meg til
som noen annen, og forvandles
kanskje – er jeg dårlig til å ivareta meg selv,
ta vare på mitt eget image – ved meg selv –
og bør bli dyktigere til å dyrke egenheten, ta
to steg tilbake, ett steg frem, for å forfølge,
dårlig til å etterfølge
og de spiller alle alltid optiske spill
med bevissthet, tilsynekomst, som en besettelse
er farlig, besatt, at jeg alltid har vært statisk
som den fullskapte, og ferdig utformet som
aldri kunne rykkes inn bak noen annens skall
men være og forbli innvortes i mitt eget
innsatt alltid som den samme i mitt uttrykk
dette uutholdelige ved å stadig, alltid,
møte samme speilbilde – i det uforanderlige
ved å aldri la seg farge, ved en ufarget
hårmanke, et umalt ansikt, og en make
garderobe
dét å sitte fastspent i ens eget skinn og aldri kunne iføre seg andres / være merket kun ved egne fødselsmerker, aldri merkes ved en annens fødsel / foldes innunder og utav deres hud ... men, å, det holder ikke!
det er som om jeg stuper inn,
men altfor ofte kommer opp for luft
at jeg titter inn i et speilkammer,
men aldri tilstrekkelig lenge til å fristes
til et forlenget opphold;
at jeg skummer fløten, liksom
bare føler lett på overflaten,
uten helt å absorberes, opptas
i et høyere system – at jeg istedet river
alt det systematiserte fra hverandre,
splitter opp min hverdag, slik jeg
splintrer all min sjel i skarpe småbiter,
holder meg for god til enhetlige absolutte
spesifikasjoner, holder meg til vekslende nivå,
men godt på bunn,
hvorenn - det står meg friere å finne ut, der
det fremdeles står en bakdør åpen, står meg fritt
å trekke utenfor – og ta et annet rom i øyesyn –
på hvert av livets klasseordnede hotell, igjennom
hver en pudret, klargjort, teppebelagt korridor;
et mangfold nye presslaken å prøve ut,
you’re very welcome,
sir, med benene dinglende utenfor kanten på havnen,
på bryggestativet, som et formiddagens fastgrodde stillas der
ingen solnedgang kommer, ingen soloppgang rår
og du lener deg inn mot en morken trestolpe, for å forbanne
en venn du ikke hadde, eller
du titter frem under en overdreven hattebrem for å beskue
en verden du aldri bebodde
og aldri vil bebo, i annet enn en kaffetår, en røkfylt bilkupé,
en skitten trappeoppgang, mot et usett staffeli
i kalde morgentimer
smyger deg gjennom et europa nedskrevet til smale smau
og rustende gelender, i en brukket ramme innbefattet død
og døden selv, idet du stiger av på nok en ny stasjon
og legger bak deg enda nye offer, som er skjebner
lik
always doin' it for the kids.
soundtrack: the eagles - "hell freezes over", med repetisjonsknappen inne på "new york minute", for passende tematiske bakgrunnstoner, samt "learn to be still" & "hotel california", av rent personlige preferanse-henseende; mao. fordi de er fiiiine sanger. etter å ha sett i særdeleshet mange gode filmer i det siste, hvorav jeg har hatt meg inspirere sterkt av særskilt to: "kids" og "der amerikanische freund", hvorav den første handler om dop-infiserte bakgater i new york og manipulerte ungdomssjeler og deres aksellererende tragiske skjebner - fra dop til død til drap, via syke drømmer, kort fortalt; ingen behagelig film, ikke særlig "underholdende", men definitivt viktig å ha sett og vite om - mens sistnevnte handler om den sedvanlig manipulative tom ripley, hans tragiske tilbøyeligheter, og suspekte bakgårdsrom, omkring i europa - som kjent fra patricia highsmiths romaner, sist sett i matt damons skikkelse, men denne gang som dennis hopper, i selskap med bruno ganz (min helt, som jeg synes å forfølges av, for tiden, og det gjør meg ingenting som helst). med andre ord, ikke to filmer som nødvendigvis har så meget med hverandre å gjøre, sånn umiddelbart, mest åpenbart fordi de stammer fra hvert sitt tiår, med tyve år i mellom, men likevel - det går an å trekke paralleller til livet som sådan, og eksistensen som et fenomen, og jeg lot meg henføre til å dikte litt om dét, om refleksjon og refleksjoner - joda; sterkt dobbeltydig - hvorfra noen smakebiter følger, først:
jennie;
i all enkelhet, de klare fargene, a square spectrum,
der blått i blått fanges opp
av dine ubevegelige oversvømte øyne,
dine løpende paletter av en selvpåført storbykoloritt,
tindrende, siktende oppad, strømmer, løper ihverandre,
nedover et blottlagt bryst, for billedlige kniver,
gatelivet hugger til,
smelter din spede skikkelse inn i murveggens bakteppe og sender deg hodekulls ut i nattetimene, bak skitne pleksiglass og ned i nye gamle drosjeseter; skinner, brenner, føres gjennom tåken av nok en tilfeldig stemme, fraser, innpakket i røyk og billig etikette, papirposer av løgn som klirrer deg gjennom kvartalene, kamuflerer deg i skjul for lovens stjålne blikk; svøper deg i brunmelerte blendverk, bryter deg opp innenfra, en avbrutt anelse, en bortglemt vane som er blitt en vane, streetwise, uten visdom, og de spør deg hvorfor du er trist
i all ærverdig vergeløshet og verdiløs hete,
på måfå i et velkjent strøk, så verdensvant,
dog uten oppbrudd, i all evighet, for evig ung
og for omgivelsenes gjennomslagskraft,
gjennomtrengte støy og gjennomtrengende spetakkel,
alltid etterspurt og alltid ensomt vandrende,
i allting – rimelig
bekledt i falmet bomull, fargene som slingrer, flimsies,
ettergivende om dine lemmer, rundtom som en dans
som tøyes, bendes, lenger enn de burde, dette tunge
tumme blikket, tomt fordi det ikke eier refleksjon;
man eksisterer kun i den grad man har noe man kan speiles i,
og speiler seg i andres eksistens for selv å eksistere, sies det;
man mangler så og si en sjel –
og smetter unna – blekner inn i skyggenes blokkader,
brokene av noe overstått, som levd kun for å kunne
hoppes over, siden, i erindringen, som viker ikke,
innbyr heller ikke – turer frem, men griper aldri tak
– som å bli løftet videre, men ikke havne noensteds
i denne hvileløses vesen
der drosjens gule krigsmaling forblir din retningsviser,
dekorerer dine byomgivelser i sterke koder, strener
ifra post til post, men kommer aldri nær et fullendt svar
det er som om vokabularet stopper opp
i forsøket & kommer ingen ingensteds til nytte;
i talløse beskrivelser av samme ultimatum,
verdens avgrunn, samme sirkelgange, før
man når et nullpunkt, verdens undergang,
der intet lenger sies kan,
og ingenting lenger kan sies foruten
å forklare seg selv, omgående,
som å dyppe pennespissen i ens eget blod,
ned i egne åpne sår, og skrive smerten
utav utgangssåret selv og blø igjennom skriften,
la materien få tale, slik den taler best,
i rødt på hvitt, fra bunnen av papiret,
oppover, til alle rifter synes fastgrodd
and; we’re always doin’ it for the Kids
soundtrack: the eagles - "hell freezes over", med repetisjonsknappen inne på "new york minute", for passende tematiske bakgrunnstoner, samt "learn to be still" & "hotel california", av rent personlige preferanse-henseende; mao. fordi de er fiiiine sanger. etter å ha sett i særdeleshet mange gode filmer i det siste, hvorav jeg har hatt meg inspirere sterkt av særskilt to: "kids" og "der amerikanische freund", hvorav den første handler om dop-infiserte bakgater i new york og manipulerte ungdomssjeler og deres aksellererende tragiske skjebner - fra dop til død til drap, via syke drømmer, kort fortalt; ingen behagelig film, ikke særlig "underholdende", men definitivt viktig å ha sett og vite om - mens sistnevnte handler om den sedvanlig manipulative tom ripley, hans tragiske tilbøyeligheter, og suspekte bakgårdsrom, omkring i europa - som kjent fra patricia highsmiths romaner, sist sett i matt damons skikkelse, men denne gang som dennis hopper, i selskap med bruno ganz (min helt, som jeg synes å forfølges av, for tiden, og det gjør meg ingenting som helst). med andre ord, ikke to filmer som nødvendigvis har så meget med hverandre å gjøre, sånn umiddelbart, mest åpenbart fordi de stammer fra hvert sitt tiår, med tyve år i mellom, men likevel - det går an å trekke paralleller til livet som sådan, og eksistensen som et fenomen, og jeg lot meg henføre til å dikte litt om dét, om refleksjon og refleksjoner - joda; sterkt dobbeltydig - hvorfra noen smakebiter følger, først:
jennie;
i all enkelhet, de klare fargene, a square spectrum,
der blått i blått fanges opp
av dine ubevegelige oversvømte øyne,
dine løpende paletter av en selvpåført storbykoloritt,
tindrende, siktende oppad, strømmer, løper ihverandre,
nedover et blottlagt bryst, for billedlige kniver,
gatelivet hugger til,
smelter din spede skikkelse inn i murveggens bakteppe og sender deg hodekulls ut i nattetimene, bak skitne pleksiglass og ned i nye gamle drosjeseter; skinner, brenner, føres gjennom tåken av nok en tilfeldig stemme, fraser, innpakket i røyk og billig etikette, papirposer av løgn som klirrer deg gjennom kvartalene, kamuflerer deg i skjul for lovens stjålne blikk; svøper deg i brunmelerte blendverk, bryter deg opp innenfra, en avbrutt anelse, en bortglemt vane som er blitt en vane, streetwise, uten visdom, og de spør deg hvorfor du er trist
i all ærverdig vergeløshet og verdiløs hete,
på måfå i et velkjent strøk, så verdensvant,
dog uten oppbrudd, i all evighet, for evig ung
og for omgivelsenes gjennomslagskraft,
gjennomtrengte støy og gjennomtrengende spetakkel,
alltid etterspurt og alltid ensomt vandrende,
i allting – rimelig
bekledt i falmet bomull, fargene som slingrer, flimsies,
ettergivende om dine lemmer, rundtom som en dans
som tøyes, bendes, lenger enn de burde, dette tunge
tumme blikket, tomt fordi det ikke eier refleksjon;
man eksisterer kun i den grad man har noe man kan speiles i,
og speiler seg i andres eksistens for selv å eksistere, sies det;
man mangler så og si en sjel –
og smetter unna – blekner inn i skyggenes blokkader,
brokene av noe overstått, som levd kun for å kunne
hoppes over, siden, i erindringen, som viker ikke,
innbyr heller ikke – turer frem, men griper aldri tak
– som å bli løftet videre, men ikke havne noensteds
i denne hvileløses vesen
der drosjens gule krigsmaling forblir din retningsviser,
dekorerer dine byomgivelser i sterke koder, strener
ifra post til post, men kommer aldri nær et fullendt svar
det er som om vokabularet stopper opp
i forsøket & kommer ingen ingensteds til nytte;
i talløse beskrivelser av samme ultimatum,
verdens avgrunn, samme sirkelgange, før
man når et nullpunkt, verdens undergang,
der intet lenger sies kan,
og ingenting lenger kan sies foruten
å forklare seg selv, omgående,
som å dyppe pennespissen i ens eget blod,
ned i egne åpne sår, og skrive smerten
utav utgangssåret selv og blø igjennom skriften,
la materien få tale, slik den taler best,
i rødt på hvitt, fra bunnen av papiret,
oppover, til alle rifter synes fastgrodd
and; we’re always doin’ it for the Kids
(eller: chloë sevigny, som er ett av mine absolutte favorittmennesker i hele verden; favoritt-skuespiller, stilikon, yndlingsdesigner, utrolig nydelig dame; som har den berømmelige x-faktoren mange andre kjendisdamer innbiller seg at de kan skaffe seg ved å ikle seg en fancy fasade, og som hun utviser totalt usminket, ikledd en gammel olabukse og et halvveis ustelt hår, mens hun loffer rundt i asfaltjungelen - respect! dessuten, like gjerne, oppstaset med gallakjole og paljetter og skyhøye sko, men heldigvis uten anorektiske hollywood-takter; dog, likeledes, kontroversiell som bare fy, på ingen måte forutsigbar, og absolutt ikke tapt bak en vogn når det gjelder noe som helst - med andre ord, et spennende mangfoldig vesen, verdig et lite dikt)
Thursday, April 02, 2009
...and we are left wondering...
Soundtrack: Death in Vegas - "Dirge". Som nevnt nedenunder: Stein Mehren er en fin mann. Mer spesifikt, i dobbel forstand; at jeg har forspist meg på Mehren til frokost, igjen, og latt meg inspirere, igjen og igjen, og havnet opp med noe som antagelig ikke lyder fullt så Mehrensk som jeg ynder å innbille meg, men det er verdt et forsøk.
idet vi kommer sammen, avfødes
av hverandre, vi, en ny virkelighet
på grobunn av atskillelse, et frastøt,
knuger vi det velkjente, i et gisp
for å blindes for det påfølgende
idet vi tumler gjennom, sammen,
avfødt av hverandre nye virkelige
vi, som ikke vet å gi, nødvendigvis
på bakgrunn av oppsplittelse, et fradrag
fra det knugende, som knuser oss
og binder oss til følgene
og vi forlates, undrende
og vi må undres
alltid, hva vi er
i andres drømmer
(og som et, tilsynelatende, apropos til dét,
dog i en litt annen sammenheng)
min korteste drøm, forleden,
at jeg kommer anstigende inn i et stuerom, for konteksten aldeles feil, men også uvedkommmende, dog, direkte overfor meg, i den beige sofaen - som er altfor bred, og slående symmetrisk avpasset, foran en bakvegg jeg knapt kan skjelne og som forblir konturløs - plutselig: et åsyn, med blikket vendt bort fra meg, før han snur seg halvt og hever haken til et nikk; i hånden, hever glasset til en skål; som for å bore sine svartbrune gammelmannsøyne langt innunder drømmenes gjenskinnsfasade, over mitt ansikt, og holde bildet (gjennom glasset) foran seg et halvkort øyeblikk, enda et lite øyeblikk, betraktningen langt forbi min hinne av uvirkelighet, og lar meg bråvåkne -
av uidentifiserbare fragmenter av fortidsformer, som ikke nødvendigvig (heller kan) sammenbindes naturlig, eller står i noen klar forbindelse, som ikke er uoppløselige, eller ufravikelige, uavlatelig, men kanskje intet med hverandre har å gjøre, menneske og ukjent drikke, kjente mennesker og ukjent grunn - det er drømmenes logikk - det er en inntreden og et glimt, et lysblaff, idet man stuper ut av scenen; for litt nærkontakt med klamme putevar
idet vi kommer sammen, avfødes
av hverandre, vi, en ny virkelighet
på grobunn av atskillelse, et frastøt,
knuger vi det velkjente, i et gisp
for å blindes for det påfølgende
idet vi tumler gjennom, sammen,
avfødt av hverandre nye virkelige
vi, som ikke vet å gi, nødvendigvis
på bakgrunn av oppsplittelse, et fradrag
fra det knugende, som knuser oss
og binder oss til følgene
og vi forlates, undrende
og vi må undres
alltid, hva vi er
i andres drømmer
(og som et, tilsynelatende, apropos til dét,
dog i en litt annen sammenheng)
min korteste drøm, forleden,
at jeg kommer anstigende inn i et stuerom, for konteksten aldeles feil, men også uvedkommmende, dog, direkte overfor meg, i den beige sofaen - som er altfor bred, og slående symmetrisk avpasset, foran en bakvegg jeg knapt kan skjelne og som forblir konturløs - plutselig: et åsyn, med blikket vendt bort fra meg, før han snur seg halvt og hever haken til et nikk; i hånden, hever glasset til en skål; som for å bore sine svartbrune gammelmannsøyne langt innunder drømmenes gjenskinnsfasade, over mitt ansikt, og holde bildet (gjennom glasset) foran seg et halvkort øyeblikk, enda et lite øyeblikk, betraktningen langt forbi min hinne av uvirkelighet, og lar meg bråvåkne -
av uidentifiserbare fragmenter av fortidsformer, som ikke nødvendigvig (heller kan) sammenbindes naturlig, eller står i noen klar forbindelse, som ikke er uoppløselige, eller ufravikelige, uavlatelig, men kanskje intet med hverandre har å gjøre, menneske og ukjent drikke, kjente mennesker og ukjent grunn - det er drømmenes logikk - det er en inntreden og et glimt, et lysblaff, idet man stuper ut av scenen; for litt nærkontakt med klamme putevar
ingen spøk, om enn april.
som et følge av at Scara idag har tilbragt altfor mye tid 1) inne på forelesning og 2) ute i gudenes utsøkt frihetsgivende natur, og derfor ikke klarer å bruke mer tid på skole idag, men havnet på "heimestaden" (ergo hjemmesiden, ergo skriveimperiet) istedet.
Som de fleste i min umiddelbare omganskrets, av nære og kjære, vil vite - har jeg i det siste anskaffet meg en ny livrett (!), som hovedsaklig består av loff med brunost, noe jeg da konsumerer i omtrent like store mengder som jeg konsumerer alt annet innen sjangeren; altså mat(varer) jeg blir hektet på; det være seg lefser, sjokolade, sjokoladelefser, meksikanske tomatsupper og lignende, men for å komme til poenget, som jeg da iherdig forsøker å fremstille så klart og blogger-aktig som overhodet mulig, her, for å hengi meg til den bloggishe standard innen talemåter, hvilket jeg på ingen måte synes å beherske, ennå, idet dette hittil er blitt et overflødighetshorn av utenomsnakk, men POENGET ER AT: den nye reklamen for Synnøve Finden Fløtemysost går meg så til de grader på nervene at den nesten fikk meg til å miste appetitten på hele brunostsystemet, idet denne aktuelle varianten tilfeldigvis er den bruonsten jeg generelt seg har pleid å bespise og jeg nå, på null komme null, har opparbeidet meg en bråte av antipatier. "Mer geit", du liksom. Enkelt og konist, joho, men så uhyre utiltalende. Jeg vil ikke ha geit, jeg vil ha ost! Men takket være denne stygge, dyrevernsneglisjerende tagline vurderer jeg nå seriøst å gå over til min danske Gräddost igjen, på permanent basis, og endre mine livrettsvaner deretter.
Som et ytterligere apropos-eplemos, slår det meg at standard-blogging veldig fort kan bli et trivielt anliggende, at "vanlige folks blogger" - som jeg hyppig havner oppi, via VGs omfattende direktelink-tjeneste - er preget av ting jeg ikke kan betegne som noe annet enn skjære trivialiteter, og at dette (meta-mating) var en utrolig lite givende diskusjon, før den gikk over til å handle om noe fullstendig annet og smått målløst samfunnskritisk, les: skravlefiendtlig, og selvhevdende overintellektuelt, og at jeg dermed ikke kan påberope meg å være særlig kapabel når det gjelder å problematisere det dagligdags allmenngyldige, rent grunnleggende hverdagsrettede, til noe mer enn fullstendig platte reklamekritikker; som på et eller annet punkt, uansett, vil måtte dreies over på min usigelige forkjærlighet for - ja, nettopp - sjokolade, og/eller andre ting som på ingen måte ville kunne relateres til det opprinnelige, og som jeg knapt erindrer, men som neppe handlet om melkende husdyr (engang). Og igjen, dette blir et heller dårlig bevis på min såkalt allemenn-vennlige litteratur-tilnærming og motvilje mot det eksklusive; det såkalt sære, tilpasset de såkalt innvidde, i det like eksklusivitets-pålydende såkalte intellekt-forbund, tralala; men passer desto finere som et argument for at stundom må man bare skrive noe og da kan det like gjerne handle om ost.
Av andre småbegivenheter og bagateller kan nevnes at det eneste vårtegn iløpet av samfulle, sammenhengende siste tre dager, var et fem og et halvts sekunds ettermiddagssol-gløtt i skrivende stund, og i det øyeblikk da jeg endelig hadde kommet meg inn etter å ha tilbragt to timer ute under hel-vis overskyet tennissokkfarget april-himmel, på spasertur rundt halve nordre Bergen, via en rekke små og større vann, i den hensikt å være mosjonerende sunnhetsorientert og noenlunde helseansvarlig studinemenneske; hvilket til slutt ble så kjedelig, energikrevende at jeg måtte kompensere både for den fysiske fostring og det urkjipe været med å kjøpe masse smågodt på Rema. Så nei, jeg er ikke så ulik meg selv blitt, plutselig.
Bør også nevnes at jeg er stadig like overkritisk og etterhvert ganske vrangvillig overfor hele den litterære elite, her i landet, spesielt de av den som befinner seg i Universitetsssystemet - og at jeg; på helt seriøse, oppriktige, fokusert-ambisiøse grunnlag, og av hele mitt hjerte, ønsker å dedikere mitt resterende liv til kampen for å "folkeliggjøre" poesien - så den óg blir noe de selger på hvilkensomhelst lokale matbutikk, sammen med påskegodtet, og dermed kunne gi meg min eneste sjansen til faktisk å stå i kassen på Kiwi, eller Rema, eller Rimi, eller primært alle tre - hvordan det nå ble - altså, at man kan gjøre poesien tilgjengelig, rimelig, og dermed meget mer lest. Dette er en komplisert og nokså omstendelig diskusjon, selvsagt, og vil sikkert bli møtt med grenseløs uvillighet fra diverse vitere over hele den store fjel, og andre steder, fordi "poesien som kjent ikke er for alle, men forbeholdt de spesielt interesserte og ualminnelig opplyste", ikke faen, men likevel: for meg er det blitt en kjepphest, et viktig mål for fremtiden, dette at man faktisk skal kunne velge mellom Stieg Larsson og Stein Mehren (som begge er blant undertegnedes absolutte favoritter i denne skjønne påsketid), på et noenlunde likelydende grunnlag; at man skal kunne stå med én kriminalroman og én diktsamling i hver hånd og like gjerne kunne kjøpe begge, eller velge bort den ene fordi man hadde aller mest lyst på den andre, alternativt var nødtvungen av finansielle årsaker; ikke forkaste den andre og hylle den ene av mer fordumsfulle overnevnte. At man velger dikt fremfor krim, eller omvendt, eller prosa fremfor klassisk, eller oppdagelsesroman fremfor dannelsesroman, på grunnlag av dagsform, ikke tradisjonsbundne kutymer. Det er mitt store saksanliggende for livet, til offentlig fremme, og her er det visst bare å sette igang. For i min ellers vel utrustede Remaforretning selges nå kun Gossip Girl og Ken Follett, og for å være ærlig er jeg sjelden i dagsform til noen av delene; da skal jeg i såfall ha gått en forbannet lang tur og være veldig høy på KvikkLunsj. Hva jeg ville foretrukket var et desto større utvalg av slikt som vanligvis står bakerst i hyllene på Norli (som muligens snart er nedlagt, wtf?) og som burde bli lest av desto flere, fordi ikke alle kan lese Larsson og Mehren, heller, noen må faktisk lese Løveid og Mehlum, likeså. Vi, man, kanskje jeg, må bidra til frembringelsen av et videre spekter innenfor litteraturen generelt, et større tilfang, ikke (bare) denne ekstreme dyrkelsen av noen få utpekte forfattere, denne voldsomt stereotypiske skildringen - og, likeledes, dyrkelsen - av noen få, velkjente sjangre. Med et nokså vanvittig utgangspunkt. "Hva liker folk å lese?" - vel, det er omtrent som å spørre hva de liker å spise; nøyaktig det de blir fortalt at smaker godt, og får oppmerksomhet i hyllene på grunn av kvalitet og mulige gourmetvalører, og fortrinnsvis ikke inneholder for mye geit, men desto mere brun ost, og altså: jeg tror "det folk liker å lese" avhenger mest av hva litteraturformidlere - enten de er ansatt ved Norli, UiB eller Kagge forlag - klarer å fortelle dem at de bør lese, og med hvilke begrunnelser de forsøker å overbevise dem, ergo er det så forferdelig viktig hvorledes vi fremstiller vår litterære kanon og dens ytterpunkter og dens mange ankepunkter med, og la meg understreke: det er ingen absolutt sannhet som lyder at man må lese en bok fordi alle andre har lest den og sier den er bra. Ei heller noen regler om at ingen, unntagen de særdeles få, bør lese dikt, fordi nettopp så få leser dikt, og dikt er generelt sett ubegripelige, og at de kalles bra betyr ikke nødvendigvis at de blir noe enklere å forstå seg på. Når det er sagt; og jeg innser at jeg snakker både forbi og rundt meg selv, her; det er aldri feil å lese (noe), det er aldri feil å ikke lese (noe), ingen bøker bør forbli ulest, men ingen bøker bør heller påtvinges leseren, der finnes ingenting man så instendig trenger å ha lest at man er idiot om det motsatte er tilfelle, dog finnes der selvsagt bøker som kan berike ens liv så kraftig at man gjerne bør ha gitt dem en sjanse, kort fortalt: alle bøker er for alle, og de er en livets gode. Det er nå min grunnfilosofi. Følgelig kan også alle bøker selges overalt, til alle, fordi der - etter min mening - finnes svært få utgitte bøker, om noen, som er uforsvarlig å stille ut for salg til et bredt og ukritisk utvalgt publikum; men, dét betyr ikke at alle lesere definitivt har utbytte av alle sine leste verk, eller at alle lesere på død og liv må begi seg ut i alle verk som noensinne er blitt skrevet - poenget er at ingenting må falle bakenfor fordommenes mur, eller i promoteringskunstens bakevje, så de forblir i skyggen av én stor blockbuster - eller "megahit" som de heter på bokfagspråket, av annen eller samme sjanger - eller fullstendig ignoreres til fordel for andre sjangere, medprodukter av samme sjanger, ene og alene fordi de hadde feil appell utad eller ikke kult nok cover, hva vet jeg. Jeg innser at Sarah Kane, for eksempel, ikke selger en dritt og er stuet vekk på Studia og jeg forstår ikke hvorfor. Men nok om akkurat dét, for denne gang, jeg synes vi skal fokusere mer på litteraturens storhet, mangfold og evne til å nå frem til de rareste avkroker av verden, og vi må huske at gjennom litteraturen har man alltid noe felles, med allslags mennesker, og dét å ha lest samme bok - likesom å ha sett samme film, hørt samme plate - er en universalnøkkel til bekjentskapsstiftelse og samtaleinnledning, uavhengig av kontekst eller samfunnsrolle. Dét er ordenes magi, de treffer alltid. Og når de ikke treffer, er dét også et poeng.
Og - med ett, må jeg erkjenne, handlet dette på ingen måte bare om ost, eller Synnøve Finden, eller geiter; nøyaktig som forespeilet; men om disse tre satt i sammenheng med noget meget viktigere, og vesentligere for mitt personlige vedkommende. La meg imidlertid understreke at i ordenes makt ligger også muligheten til å hinte gjennom linjene, og drive frem en relativt forbauset konklusjon. Følgelig er det en viss forbindelse fra ost til helsekost til litteraturens vitenskap, og det er i seg selv fascinerende.
som et følge av at Scara idag har tilbragt altfor mye tid 1) inne på forelesning og 2) ute i gudenes utsøkt frihetsgivende natur, og derfor ikke klarer å bruke mer tid på skole idag, men havnet på "heimestaden" (ergo hjemmesiden, ergo skriveimperiet) istedet.
Som de fleste i min umiddelbare omganskrets, av nære og kjære, vil vite - har jeg i det siste anskaffet meg en ny livrett (!), som hovedsaklig består av loff med brunost, noe jeg da konsumerer i omtrent like store mengder som jeg konsumerer alt annet innen sjangeren; altså mat(varer) jeg blir hektet på; det være seg lefser, sjokolade, sjokoladelefser, meksikanske tomatsupper og lignende, men for å komme til poenget, som jeg da iherdig forsøker å fremstille så klart og blogger-aktig som overhodet mulig, her, for å hengi meg til den bloggishe standard innen talemåter, hvilket jeg på ingen måte synes å beherske, ennå, idet dette hittil er blitt et overflødighetshorn av utenomsnakk, men POENGET ER AT: den nye reklamen for Synnøve Finden Fløtemysost går meg så til de grader på nervene at den nesten fikk meg til å miste appetitten på hele brunostsystemet, idet denne aktuelle varianten tilfeldigvis er den bruonsten jeg generelt seg har pleid å bespise og jeg nå, på null komme null, har opparbeidet meg en bråte av antipatier. "Mer geit", du liksom. Enkelt og konist, joho, men så uhyre utiltalende. Jeg vil ikke ha geit, jeg vil ha ost! Men takket være denne stygge, dyrevernsneglisjerende tagline vurderer jeg nå seriøst å gå over til min danske Gräddost igjen, på permanent basis, og endre mine livrettsvaner deretter.
Som et ytterligere apropos-eplemos, slår det meg at standard-blogging veldig fort kan bli et trivielt anliggende, at "vanlige folks blogger" - som jeg hyppig havner oppi, via VGs omfattende direktelink-tjeneste - er preget av ting jeg ikke kan betegne som noe annet enn skjære trivialiteter, og at dette (meta-mating) var en utrolig lite givende diskusjon, før den gikk over til å handle om noe fullstendig annet og smått målløst samfunnskritisk, les: skravlefiendtlig, og selvhevdende overintellektuelt, og at jeg dermed ikke kan påberope meg å være særlig kapabel når det gjelder å problematisere det dagligdags allmenngyldige, rent grunnleggende hverdagsrettede, til noe mer enn fullstendig platte reklamekritikker; som på et eller annet punkt, uansett, vil måtte dreies over på min usigelige forkjærlighet for - ja, nettopp - sjokolade, og/eller andre ting som på ingen måte ville kunne relateres til det opprinnelige, og som jeg knapt erindrer, men som neppe handlet om melkende husdyr (engang). Og igjen, dette blir et heller dårlig bevis på min såkalt allemenn-vennlige litteratur-tilnærming og motvilje mot det eksklusive; det såkalt sære, tilpasset de såkalt innvidde, i det like eksklusivitets-pålydende såkalte intellekt-forbund, tralala; men passer desto finere som et argument for at stundom må man bare skrive noe og da kan det like gjerne handle om ost.
Av andre småbegivenheter og bagateller kan nevnes at det eneste vårtegn iløpet av samfulle, sammenhengende siste tre dager, var et fem og et halvts sekunds ettermiddagssol-gløtt i skrivende stund, og i det øyeblikk da jeg endelig hadde kommet meg inn etter å ha tilbragt to timer ute under hel-vis overskyet tennissokkfarget april-himmel, på spasertur rundt halve nordre Bergen, via en rekke små og større vann, i den hensikt å være mosjonerende sunnhetsorientert og noenlunde helseansvarlig studinemenneske; hvilket til slutt ble så kjedelig, energikrevende at jeg måtte kompensere både for den fysiske fostring og det urkjipe været med å kjøpe masse smågodt på Rema. Så nei, jeg er ikke så ulik meg selv blitt, plutselig.
Bør også nevnes at jeg er stadig like overkritisk og etterhvert ganske vrangvillig overfor hele den litterære elite, her i landet, spesielt de av den som befinner seg i Universitetsssystemet - og at jeg; på helt seriøse, oppriktige, fokusert-ambisiøse grunnlag, og av hele mitt hjerte, ønsker å dedikere mitt resterende liv til kampen for å "folkeliggjøre" poesien - så den óg blir noe de selger på hvilkensomhelst lokale matbutikk, sammen med påskegodtet, og dermed kunne gi meg min eneste sjansen til faktisk å stå i kassen på Kiwi, eller Rema, eller Rimi, eller primært alle tre - hvordan det nå ble - altså, at man kan gjøre poesien tilgjengelig, rimelig, og dermed meget mer lest. Dette er en komplisert og nokså omstendelig diskusjon, selvsagt, og vil sikkert bli møtt med grenseløs uvillighet fra diverse vitere over hele den store fjel, og andre steder, fordi "poesien som kjent ikke er for alle, men forbeholdt de spesielt interesserte og ualminnelig opplyste", ikke faen, men likevel: for meg er det blitt en kjepphest, et viktig mål for fremtiden, dette at man faktisk skal kunne velge mellom Stieg Larsson og Stein Mehren (som begge er blant undertegnedes absolutte favoritter i denne skjønne påsketid), på et noenlunde likelydende grunnlag; at man skal kunne stå med én kriminalroman og én diktsamling i hver hånd og like gjerne kunne kjøpe begge, eller velge bort den ene fordi man hadde aller mest lyst på den andre, alternativt var nødtvungen av finansielle årsaker; ikke forkaste den andre og hylle den ene av mer fordumsfulle overnevnte. At man velger dikt fremfor krim, eller omvendt, eller prosa fremfor klassisk, eller oppdagelsesroman fremfor dannelsesroman, på grunnlag av dagsform, ikke tradisjonsbundne kutymer. Det er mitt store saksanliggende for livet, til offentlig fremme, og her er det visst bare å sette igang. For i min ellers vel utrustede Remaforretning selges nå kun Gossip Girl og Ken Follett, og for å være ærlig er jeg sjelden i dagsform til noen av delene; da skal jeg i såfall ha gått en forbannet lang tur og være veldig høy på KvikkLunsj. Hva jeg ville foretrukket var et desto større utvalg av slikt som vanligvis står bakerst i hyllene på Norli (som muligens snart er nedlagt, wtf?) og som burde bli lest av desto flere, fordi ikke alle kan lese Larsson og Mehren, heller, noen må faktisk lese Løveid og Mehlum, likeså. Vi, man, kanskje jeg, må bidra til frembringelsen av et videre spekter innenfor litteraturen generelt, et større tilfang, ikke (bare) denne ekstreme dyrkelsen av noen få utpekte forfattere, denne voldsomt stereotypiske skildringen - og, likeledes, dyrkelsen - av noen få, velkjente sjangre. Med et nokså vanvittig utgangspunkt. "Hva liker folk å lese?" - vel, det er omtrent som å spørre hva de liker å spise; nøyaktig det de blir fortalt at smaker godt, og får oppmerksomhet i hyllene på grunn av kvalitet og mulige gourmetvalører, og fortrinnsvis ikke inneholder for mye geit, men desto mere brun ost, og altså: jeg tror "det folk liker å lese" avhenger mest av hva litteraturformidlere - enten de er ansatt ved Norli, UiB eller Kagge forlag - klarer å fortelle dem at de bør lese, og med hvilke begrunnelser de forsøker å overbevise dem, ergo er det så forferdelig viktig hvorledes vi fremstiller vår litterære kanon og dens ytterpunkter og dens mange ankepunkter med, og la meg understreke: det er ingen absolutt sannhet som lyder at man må lese en bok fordi alle andre har lest den og sier den er bra. Ei heller noen regler om at ingen, unntagen de særdeles få, bør lese dikt, fordi nettopp så få leser dikt, og dikt er generelt sett ubegripelige, og at de kalles bra betyr ikke nødvendigvis at de blir noe enklere å forstå seg på. Når det er sagt; og jeg innser at jeg snakker både forbi og rundt meg selv, her; det er aldri feil å lese (noe), det er aldri feil å ikke lese (noe), ingen bøker bør forbli ulest, men ingen bøker bør heller påtvinges leseren, der finnes ingenting man så instendig trenger å ha lest at man er idiot om det motsatte er tilfelle, dog finnes der selvsagt bøker som kan berike ens liv så kraftig at man gjerne bør ha gitt dem en sjanse, kort fortalt: alle bøker er for alle, og de er en livets gode. Det er nå min grunnfilosofi. Følgelig kan også alle bøker selges overalt, til alle, fordi der - etter min mening - finnes svært få utgitte bøker, om noen, som er uforsvarlig å stille ut for salg til et bredt og ukritisk utvalgt publikum; men, dét betyr ikke at alle lesere definitivt har utbytte av alle sine leste verk, eller at alle lesere på død og liv må begi seg ut i alle verk som noensinne er blitt skrevet - poenget er at ingenting må falle bakenfor fordommenes mur, eller i promoteringskunstens bakevje, så de forblir i skyggen av én stor blockbuster - eller "megahit" som de heter på bokfagspråket, av annen eller samme sjanger - eller fullstendig ignoreres til fordel for andre sjangere, medprodukter av samme sjanger, ene og alene fordi de hadde feil appell utad eller ikke kult nok cover, hva vet jeg. Jeg innser at Sarah Kane, for eksempel, ikke selger en dritt og er stuet vekk på Studia og jeg forstår ikke hvorfor. Men nok om akkurat dét, for denne gang, jeg synes vi skal fokusere mer på litteraturens storhet, mangfold og evne til å nå frem til de rareste avkroker av verden, og vi må huske at gjennom litteraturen har man alltid noe felles, med allslags mennesker, og dét å ha lest samme bok - likesom å ha sett samme film, hørt samme plate - er en universalnøkkel til bekjentskapsstiftelse og samtaleinnledning, uavhengig av kontekst eller samfunnsrolle. Dét er ordenes magi, de treffer alltid. Og når de ikke treffer, er dét også et poeng.
Og - med ett, må jeg erkjenne, handlet dette på ingen måte bare om ost, eller Synnøve Finden, eller geiter; nøyaktig som forespeilet; men om disse tre satt i sammenheng med noget meget viktigere, og vesentligere for mitt personlige vedkommende. La meg imidlertid understreke at i ordenes makt ligger også muligheten til å hinte gjennom linjene, og drive frem en relativt forbauset konklusjon. Følgelig er det en viss forbindelse fra ost til helsekost til litteraturens vitenskap, og det er i seg selv fascinerende.
Subscribe to:
Posts (Atom)