never gonna fool me again

EDIT: it's 2010, although it may not seem that way, and I have (in spite of all my merry promises) decided to take a slight break from Blogging. To allow myself the opportunity to explore other fields of writing with greater intensity and less internet-diary-infused distraction, and escape the overpowering demand for regular publishing, among other things. I do feel like I've managed to fulfill something, and I suppose three years+ of frequent updates will have to do for now. Bear with me and for the time being, feel free to delve into my substantial archives. Cheerio! & Auf Wiedersehen!

oh yeah. and lest I forget: this is quite possibly the coolest piano rock random live thingy - ever. particularly the ending. she's so good, it's not even funny anymore, it's just...really really brilliant. I mean, WOMAN CAN PLAY PIANO WITH HER FEET. how awesome is that? also, she sounds like she's about to choke on whiskey, and yet she makes that sound melodious, she wears sunglasses indoors, which are so decorated she can't peek through them anyway, she wears über-uncomfortable butt-ugly latex dresses and ridiculous heels, and so many wigs she probably doesn't have real hair anymore, but it actually looks smokin' hot on her, she steals from all my favourite artists and admits to it, she even credits them in her album booklets, and they publicly confess to loving every bit of it (madonna and beyonce, at least) and - I don't mind at all. I usually profess severe hatred towards copycats, but with her; it just seems rather nice. last but not least, she's a devoted queen-maniac, and praises freddie mercury and david bowie every time she's got the chance, as well as fighting for gay rights and women's rights and human equality in general; the right to be different on any level; which makes her more than just a pop star, she's an icon. a stylish, smart, supertalented music icon. she's got the whole package and she owns up to it. it's official: I love this woman with all my heart. she's fabulous, she's simply freaking fabulous.

go gaga! literally!

LADY GAGA'S "THE FAME MONSTER" : OUT NOW (AND HOPEFULLY UNDERNEATH MY CHRISTMAS TREE ALREADY. WOOPEE!!)

zurück zur weiten welt

flytting, falco og forderisk fantasifullhet.

huffameg, lissom. nå har jeg glemt å blogge på evigheter igjen, jeg er bare så busy busy æssæ.

men må da, i mer seriøse ordelag, medgi at jeg er utrolig skuffet over novembermåned - i så måte - ikke et eneste innlegg, men lover å forsøke litt forbedring fremover; jeg har det faktisk som nyttårsforsett at bloggingen skal ta seg opp igjen! dog, unnskyldningene er i det minste gode, at det har skjedd ekstremt mye i det siste og jeg har hatt det ekstremt travelt og av den grunn: lite bloggskrivetid. samt at jeg i øyeblikket står på hodet i en flyttekasse, og flytting er etter sigende en god kilde til enhver form for unnskyldt uteblivelse. påstår man. les: nemi. jeg må uansett klare å komme innom litt oftere, om ikke annet for å unngå et titalls spam-kommentarer (nå slettet) og få lest andre, usedvanlig fine kommentarer ("å bare følge i andres fotspor er uendelig ensomt", sitat moren) og i det hele tatt: oppdatere meg selv på mitt eget liv, strengt tatt, og få skriblet litt mer generelt. hvilket heldigvis kan kombineres med flytteprosessen, siden det er noe utrolig poetisk over det å pakke sammen hele ens tilværelse og bringe den med seg til et nytt sted, både fordi man gjenoppdager nedgravde skatter innerst i skuffen man hadde glemt at man var i besittelse av, og fordi man kan legge til side tiloversblivne uhumskheter som hjemsøker bevisstheten, og forflytte dem ned i en boss-sekk for å starte på nytt - med blankere ark uten irritasjonsflekker. nemlig! mye jobb, javel, og mange tunge løft, også i overført betydning - siden det er en ganske stressende prosess å gå igjennom, for å si det mildt - men like fullt en renselse, en opprenskende affære som gir enda flere muligheter enn den legger bak seg; og skaper et nytt og mer utvidet rom å leve i, enn disse gamle husrom som forlates. sa filosofen og ga fra seg et selvtilfreds snøft.

so, weiter. her sitter jeg, med kaffe og bokbunker og uwe kröger på fullt volum (ikke så mye nytt, med andre ord) og laller og innser at naboene mine forlengst må ha avskrevet meg som hysterisk mentalt utagerende, muligens fullstendig forrykt. heldigvis har jeg nylig fått en ny nabomann som liker death metal, så nå er det hyl og jammerdal på hver side av veggen. jeg synes nesten litt synd på dem som bor over oss. her går det i musical-musikk, lady gaga (mitt nyeste musikk-kick deluxe; den absolutte helhjertede besettelse) og ikke minst: FALCO. så det berømmelige dokumentaren "falco - verdammt, wir leben noch!" igår, les idag natt, endelig, fikk tak i den på dvd her forleden etter mye om og men, og den er usannsynlig fantastisk - selv om jeg ikke forstod halvparten av hva de sa, siden samtlige bidragsytende mumlet ivei på bred wien-dialekt og det, som kjent, ikke har noe utpreget liketstrekk med skoletysk. og ikke fantes der noen teksting heller, nei. der har faktisk blitt satt igang en kampanje på imdb for å få gitt ut filmen med engelsk teksting, i det minste tysk, så jeg er nok ikke alene om å ha syntes det var vrient å henge med i mumle-svingene, men i alle tilfeller: handlingen var ikke så vanskelig å få med seg, i sine hovedtrekk, den var imidlertid usedvanlig fengende og vellaget og skuespillet var i særklasse. spesielt manuel rubey som falco selv, han spilte vanvittig godt. og musikken er jo - hva annet kan man si, enn - legendarisk. filmen har fått mye kritikk for ikke å være nøyaktig-biografisk eller detaljert nok, at man kun har brukt enkelthendelser og enkeltstående klipp og valgt å reprodusere musikkvideoer, heller enn å dypdykke inn i følelseslivene - men, for en som igrunnen ikke kan fordra bio-pic's og synes disse rocke-historiene vi har fått så mange av i det siste ("walk the line", "ray", "dreamgirls"), om en n kvalitetsmessig gode totalt sett, er både kjedelige og traurige innimellom, var det noe befriende med en musikkbio som endelig hadde mest musikk og kostymer og show, og fungerte som en hyllest til falcos liv og stil, enn å skildre førstnevnte i pinefulle biografiske detaljrikdom. så muligens er det en litt klønete musikkfilm tilpasset oss antibiografer, litt selvmotsigende overflatisk look kombinert med rørende spill, men det får heller være. jeg likte den. og vil anbefale den, i særskilthet til alle som ikke har noe stort forhold til falco som person eller superstjerne; for å stifte bekjentskap med myten og få innblikk i musikken. som er genial!

og når vi snakker om genialitet, og positiv inspirasjon, her er noe av det absolutt mest fantastiske jeg har hørt og sett på lenge:

bare å vente noen sekunder så forsvinner annonsene, og klikke på videoen for å se den i sine fulle høydefinerte helhet på youtube. enjoy! og la det være sagt: lady gaga er uten tvil noe av det viktigste og beste som har skjedd populærmusikken de siste ti årene, og endelig en reell avtager til madonna. nydelig dame. vanvittig dyktig. og hun synger selv, uten autotune, uten grimasete playbackseanser. så kan resten av disse retusjerte plastikkdukkene forsvinne inn i glemselen og bli der - det gjør absolutt ingenting. resten av oss kan lykksalig følge frøken gaga inn i solnedgangen!

en mer reell ønskeliste

se videre verdigheter og info lenger nedenfor. dette er relativt tilfeldige tanker og innskytelser som bare muligens involverer indirekte personskade, blasfemi og noe bruk av tvang (=les mild håndpåleggelse og sikling):

01 / at lady gaga kunne bli ny vokalist i queen (og at paul råtten rodgers kan forsvinne inn i rocke-pensjonistenes dypeste alderdomshull). kvinnemennesket komplett med fjær og det hele, og mer enn nok nesegrøssende beundring til å innynde seg hos strenge gamle divamenn, kan teksten, trenger ingen audition, spiller antagelig gratis. praktisk. jeg ber.

02 / at man kunne gjenforene, og ved nødvendighet gjenopplive, pink floyd, supetramp, queen og roxy music, og sende dem på en felles turné med solomateriale innimellom, og flere mikrofoner for duett. duetter, rettere sagt. samt lady gaga og mika som backing-vokalister.

03 / at phil manzanera, david gilmour, brian may og roger hodgson - fra de respektive overnevnte - siden kunne ordne seg en jamsession. sammen. og gi ut en plate etterpå. som siste alternativ, at lady gaga i det minste kunne raske til seg mika for en liten dobbelsang.

04 / at man (enda senere) kunne få, altså fått, roger hodgson innpakket og ettergivende, aldeles hengiven; som en julegave på forskudd, i spesialleveranse på døren, med piano på slep og gjerne en spesialkomponert låt på kjøpet (og bare til meg, og til min ære, altså). og han må gjerne plassere det pianoet midt i min spartanske stue og bli der, takk.

05 / at samtlige overnevnte kan kaste vrak på sine ubetydelige kjernefamilier, elskerinner, etc (kjære bryan ferry, der må da finnes andre måter å skaffe seg modeller til ditt nye platecover på), flytte inn i kollektiv hos meg og skape magi og mystikk og musikk, og antagelig en del unoter, idet (minst) fire puddelhårete menn skal dele samme bad. og dessuten ha en überpudlet, hyperplatinableket ballongkledd gaga-galning foran seg i køen. men det hadde vært jævlig fantastisk!

edit and by the by-way: mr may, the one and only, recently wrote a very interesting piece (or, two) about the back cover of queen's first album, featuring some very interesting photographs of himself and his pals and in relation to that, about memories of his time as a student, and aspiring rocknroller, living in a one-room apartment with little money and loads of joy. read and adore. and with role models like that, no wonder I have such particular ambitions. couldn't be happier, really.

midt i uken, livet midt imot, og rare tanker

et særdeles selv-utleverende blogg-innlegg som forsåvidt - symptomatisk nok - bare handler om materialistiske mål. eller tilsvarende målløyse. også kjent som: hva skal til for å bli et "skikkelig" vesen på vår kravstore jord?

soundtrack: roger hodgson - "eye of the storm" og "hai hai", via youtube, min nyeste kilde til klassisk musikalitet og forbløffende geni(streker). dette er musikk så bra som det får blitt, og mannen er klok som de få og bedre enn de fleste, dessuten har han den kuleste puddel-sveisen nest etter en viss brian may. for dem som fremdeles ikke skjønner hva jeg prater om, æssæ, så var roger hjernen bak en gruppe ved navn supertramp med hits som breakfast in america, logical song og sånn, men ærlig talt: jeg tror ikke sånne uvitende sjeler leser bloggen min uansett, og resten av dere har blitt pådyttet d sse solo-rarietene allerede. hoho. and hai hai if you wanna love me like nobody ever did before.

såh, denne påfølgende tankerekken oppstod som en følge av at mange venninner, bekjente, tilfeldige kontakter på facebook, etc, har besluttet å få barn nå for tiden (evt før tiden), ytterligere: i et plutselig anfall av klisjépreget ansvars-tiltak, at de har havnet i den situasjon at de stifter familie, kjøper seg personbil, anskaffer seg diverse kjæledyr (les: vanskjøtter en stakkars labrador), etablerer seg i fast jobb og fastgrodd bolig og generelt sett befinner seg på et vesentlig mer fastskrudd-nedlåst baderomsbyggende stadium i livet enn undertegnede. hvilket til stadighet får selvsamme skribent in spe til å reflektere litt over livsstatus og skrivende stunder og gruble litt ekstra over egen drømmerikdom. visjoner og sånn. selvhjelpslitteratur, humbug og mirakelkurer, omkring det faktum at jeg er i en fase av nettopp livet da man, dvs jeg, må finne ut hvem jeg skal være, om ikke hvem jeg er, riktig ennå, og det er forbannet vanskelig. som nevnt tidligere. men man må jo begynne et sted, tenker jeg, hvorpå man naturligvis setter seg ned og skriver en liste. det vil med andre ord si at man setter seg ned, klør seg i hodet, spiser en skive med brie, midt på natten, og forsøker å skrive noe som ligner på en liste over forskjellige ting som er av rimelig relevant betydning, fordi det kunne hjelpe meg på vei. først ut, da, og enklest mulig: mine helter og forbilder gjennom tidene, som stort sett begrenset seg til rockestjerner og krimnovellister (suzi quatro, brian may, roger hodgson, madonna, val mcdermid, ernest hemingway, johan harstad, pink, jack london...) inntil jeg ga opp og forsøkte å nedtegne mine faktiske vyer istedet, altså: hva jeg lengter etter for de kommende år, tiår, pensjonistalder, tralala, hvilket igrunn satte brien i halsen og krisen på kartet, altså papiret, og ga meg ettertanker til langt ut på morgenkvistens brukne grener.

jeg, lille meg, som i en alder av noenogtyve fremdeles ikke har gått til innkjøp av ett eneste møbel, men hardnakket hevder fjernsynsapparatet vil kvalifisere sånn noenlunde til en kategori-plass. som angående sivilstatus fremdeles er besnærende singel og betuttet og nokså lykkelig uavhengig og hater enhver forpliktelse som pesten, om den så omhandler å ta ut bosset. jeg, som reiser europa omkring med trillekoffert og mener at hotell er et godt alternativ til fast leie og synes vaskemaskiner kan vaske av seg selv, og at biler kan kjøre uten meg, derfor tar jeg bussen, og alltid glemmer å kjøpe nye doruller og alltid husker å kjøpe sjokolade på en mandag, samt siste nummer av modesty. og ikke kan jeg lage mat (eller spise som jeg burde så ofte som jeg burde i de mengder jeg burde med den frekvens man fortrinnsvis skulle), men jeg lager forbannet god kaffe, og heller gjerne oppi noe sterkt no', og bespiser en kake til. og ikke kan jeg tapetsere eller polere eller montere en sofa, men jeg er forbannet flink til å sjenke øl blitt. jeg reparerer hullene i klærne mine selv og skifter alle lyspærer, men kan fortsatt ikke bake en pai. baker man overhodet pai? jeg tror muligens man steker dem. og ville personlig, sannsynligvis, drept dem med en kakespade og gravd dem ned under kaffegruten i forannevnte boss. jeg føler av og til at jeg kan veldig mye og absolutt ingenting. at jeg kan rare ting som ikke alle andre kan (hvilket stort sett innebærer kreative, lønnings-løse, hurra-meg-rundt-felt som improvisasjons-poesi, aktmodell-karikatur-tegning, baileyskaffe-brygging og endeløs kunnskap om navn på kulturstorheter), men at jeg fremdeles mangler elementære egenskaper som husro, døgnrytme, husmorstruktur, orden og barnetekke. spesielt.

og når jeg etter all denne filosoferingen spør meg selv hva jeg så drømmer om, videre, så var i øyeblikket det eneste jeg kunne komme på et gedigent flygel. og en signert el-gitar fra denne brian may, med tilhørende stativ. dernest, noen bokhyller til å sette rundt disse, som jeg må få min far til å snekre sammen, og en kjøkkenkrok med mikrobølgeovn og/eller en kjæreste til å putte i kjøkkenet, med rosa forkle og tilsvarende ernæringsfysiologiske instinkter, slik at vi slipper å spise oss kollektivt ihjel på toro. og, ikke minst, en diger sofa fra ikea som vi forhåpentligvis kan plassere foran verdens største flatskjerm med verdens beste høyttalere, slik at vi har et forbedret middel til nytelse av alle filmene og all musikken som mine bokhyller vil være fylt med, og en sofakrok med verdens mykeste puter når vi innimellom vil lese en bok. og en peis, det hadde vært koselig, og en skinnfell foran, som vi kan bruke til - øh - andre ting. man har da sett james bond i aksjon. konklusjon, da, at min fremtid baserer seg på en kombinasjon av studioet til leif ove andsnes og kulissene til en sekstitalls actionfilm, og det sier vel igrunnen sitt om mitt traumatisk fantastiske luksusdilemma; poenget er at jeg har ikke lyst på noe av dette på en stund, igrunnen, og når jeg sist skal summere opp alt jeg virkelig er lysten på, summa summarum, er dette alt jeg kommer på, og ikke stort annet. så det er alt jeg kommer til å trenge, og det er forsåvidt ikke så mye, og jeg innbiller meg at det i lengden ikke er nok. jeg har ikke slike store ambisjoner for livet, slike storartede fremtidsplaner og berømmelse i sikte bak en snarlig forfremmelse, via en smørblid ryggslafsende medarbeidersamtale. jeg drømmer hverken om fornuftig ektemann, felles barn eller businneskarriere. eller det der toetasjes huset på tveita, komplett med flislagte gangpartier. men! jeg kunne godt tenke meg en hund til selskap; en gedigen gomodig humoristisk schaefer, primært; og en fin kjæreste (med skotsk aksent og sans for god whiskey), og litt inntekt via rare små ting jeg skribler ned på et pc-tastatur og videresender til en hyggelig sjel med sans for det ikke aldeles tilgjengelige. at man kunne bo i en litt for stor, litt for sprø, men ytterst sjarmerende storby, i en bakgate, i en litt slitt bakgård, med blomster oppetter takskjeggene og en smått suspekt restaurant i underetasjen, med kveldssol inn over murveggene og gamle gardiner, og sovne inn til blandingslydene av ambulanser, trikker, latter, skjellsord, som kjennetegner enhver metropol, og våkne opp til fuglekvitter og skvalder på mange språk; i en knirkende jernseng, med noen som allerede har laget kaffe til meg, før man begynner formiddagen med en spasertur langs en elv og en fabuleringsøkt på en bohemsk kafé og noen ettermiddagstimer i ro og fred, ved et småskittent bakgårdsvindu. ikke så mye penger. ikke så mange ting (bortsett fra tv'en), ikke så mange bekjentskaper. men masse glede. og mange rare tanker hver dag.

så, det handler ikke om at jeg ikke vil ha noe eller noen, overhodet; det handler mest om at det jeg vil ha, synes å avvike så veldig fra det folk flest, folk ellers, folk jeg kjenner, har eller har villet ha når de ble store, før meg. eller: hva jeg innbiller meg at folk mener at folk skal ville ville ha, eller ha hatt. eller noe. for, jeg liker ikke kontorer og firmabiler og timeplaner og penneholdere og innesko og kjøkkenbenker og morgenaviser og støvsugere og skillevegger i kjøleskapet. jeg kommer heller til å dekorere det med rare dingser til å ha utenpå. jeg liker ikke systemer og organisering og ansvarshaven og middagstider og vekkerklokker og lunsjpauser og møbel-shopping etterfulgt av obligatoriske vennefester hvor man egentlig kun samtaler om været; det dårlige; jeg vil heller drikke vin til klokken tre om morningen og spise kyllingvinger og snakke om david bowies siste look. jeg trenger ikke disse rutinene og den faste inntekten og den sikre timen hos frisørsalongen som kjenner hårstrukturen min nok til at jeg ikke blir seende ut som grace jones. (håret mitt står rett opp og til alle kanter likevel, sådetså.) jeg trenger ikke disse byråkratiske systemene som eksisterer i det abstrakte, det tiltenkte, det antatte; disse som man forestiller seg at er der, før man møter på dem, idet der eksisterer mer enn tilstrekkelige konkrete systemer å forholde seg til, som det er, uten at man trenger å konstruere nye, men jeg liker ikke disse innarbeidete vanene som man synes å være født til; som man synes å måtte etterfølge, som man synes å ikke komme utenom. det skremmer meg aller mest, at det er noe som innhenter oss alle. som involverer en hel bråte med pliktløp jeg allerede ønsker å bryte av og rive i filler og slenge i det imaginære peisbålet.

også kan man si at joda jeg er ung og jeg er sikkert litt naiv, og dum, at jeg har lest for mye nemi og for lite nietzsche og bare vent, men mitt problem er at jeg spekulerer og sliter ganske mye med denne tilsynelatende mangelfullheten, hvilket også begrunner hvorfor jeg skriver såpass mye om den, og denne dragningen mellom å ikke helt forstå hvorfor jeg ikke vil prøve å få til å ville ha det, og simpelthen ikke ønske det i det hele tatt; at jeg på den ene siden føler jeg burde fikse og begjære noe langt utenfor mitt interessefelt, og samtidig vil, og antagelig bør, dyrke de interessene jeg allerede har og innfinne meg med den jeg i realiteten er blitt, og igrunnen vil fortsette å være, at jeg burde slå meg til ro med min uro og finne min manglende lyst på kontroll beroligende. antar jeg. og det er ikke så mye å forandre på, eller ville forandre, eller kunne fikse, i forhold til hvorledes jeg faktisk har det, så: hva da? er det dette man kaller en identitetskrise, eller identitetsskapning? eller fullstendig ego-fiksert? jeg er ikke riktig sikker, men jeg tror det kan være sunt å spekulere på. i lengden. jeg mener, faen heller, siden alle andre skriver blogger om seg selv kan da jeg óg gjøre det, jeg driver i allefall ikke og avfotograferer meg selv i miniskjørt foran eget garderobespeil mens jeg lager trutmunn og tror jeg er halv-celebritet, med hollywood neste. jeg har bare litt småle drømmer som ikke involverer direkte forventninger fra noen; jeg har ingen forbilledlige indikasjoner og visjoner og kravstorhet å lene meg på, jeg må bare forsøke å skape meg en slags fremtid av alle disse drømmene, og drømmerne som jeg beundrer, og leve av dem. det jeg imidlertid av og til lurer på er om mine alternative valg(muligheter) og ønsker, og drømmer, og mangel på sådanne; gjør det meg til et dårligere menneske? en virkelig stor egoist? en ambisjonsmanglende amøbe med zombie-tendenser og paranormale bivirkninger? er jeg en smule mislykket? i alvorligstyngende stundesløshet har man selvsagt mest lyst å svare ja til alt, men så tenker jeg meg om og beslutter å riste på hodet og konkludere med at vettu hva, det viktigste er å ha det bra, og lære å leve med de valgene man tar, ikke med de valgene man skulle ha tatt, og basere alle ens beslutninger på, om ikke annet, en god intensjon. et løfte om å ville det beste for en selv, først og fremst, slik at man ved å være et godt menneske kan gjøre noe godt for andre. forsøke, i allefall. hva er vel dét, om ikke hjelp til selvhjelp! skulle man sett, truddelutt!

fashion flashes

beholding all these dreams and none
to share
whatever with upheld
and glisten all too singular in my regard

og skal du paradere dine falske skinn
på bølgen av en smøget gange
så gjør det ikke foran meg,
og min
forlatte ambisjon,
som med mitt radarblikk, jeg kunne
sett deg rett igjennom
og med ett, slått ned, ned over dine spredte skuldre
som den forsmådde hauk, hvis vinger kappes av
når fjærene må bli en hatt
den endelige stans, og virvel, og en siste omdreining
før podiet får hvile tomt
og synth er kun forfalskning av et materiale
for en kjole, ingen melodi

heldige kvinner, vi har ingen
høydeskrekk å kompensere for, slett ingen miner
vi må spille ut, det faller oss naturligere
enn vi aner
det er vårt lodd, vårt fortrinn, selve paradokset
i en eim av blandet parfyrmeringsdrops
at ingen stank av vrede siver mellom
våre smil
når allting er til pynt kan ingenting bli styggere
enn hva det er? vårt privilegium,
at vi skal skjule våre lyter
bak en bolero eller innenfor en heklet cape
og kjenne dem på kroppen, men óg vite
at det ikke enses utenfra
vår maskerade er en ensom dans på rosene
av tidligere kynikeres sådde hagegang
trådd opp av ankler høylytt hevet
over aktelsen

ps: tanke / po(t)etisk problem, at engelsk er et språk med et såpass vidstrakt ordforråd et det blir proporsjonalt forsmedelig vrient å overføre til mitt "native norwegian", med det ytterligere resultat at doble betydninger av f.eks. synth-etic og regard, og andre gode ord, gjerne forsvinner i dragsuget av forsøksvise enderim. what to do, what to do. antagelig lite annet enn diskrét og tilsynelatende usett å inkludere visse anglifiserte begreper i eget språk, haha.

great adventures (to love, and behold)

(copyright philip glenister.net - thanks!!)

having been, naturally, very much inspired by the recent life on mars series two season finale on norwegian television (...just slightly belated as it were...), somewhat indirectly turning my attention yet again to the sequel series ashes to ashes, still my favourite of the two, sort of, I found myself spending this morning in the company of ultravox (the band) and their greatet hits, which - fortunately - could be found here. beginning with the überhit, and one of my favourite songs of all time, "vienna". which is probably the most perfect synth composition ever produced and it has one of the coolest videos too. reminding me how it's always nice to rediscover "old darlings", as well as childhood heroes and forgotten treasures of media, music, motion pictures. moreover, in agreement with the current (fashion-)trend that, to a great extent, consists of (and pays tribute to) whatever's retro, vintage and classic; hence, appropriately, rediscovery is what I mostly indulge in at the moment. even old-time habits and dated jeans come to light again. such matters die hard, as they say, and I have no desire to kill them off completely. yours truly, this improvisation-inspired-inventive poet, of the hour, seeks treasure hunting of many kinds, and honouring random losts and founds certainly fits in with that picture.

(copyright philip glenister.net - thanks again!!)

speaking of mars, though, I have to say that the second season finale, like the first one, was incredibly good; heart-wrenching, exciting, romantic, tragic, intense, nerve-racking, dramatic and utterly hilarious. love love love. and, for the record, gene hunt is quite possibly the loveliest character in the history of television (which also accounts for my even greater fondness for ashes). or maybe lovable is a better word, seeing that he doesn't always behave himself ... quite properly, or at all. in fact, he's a bit of an arse. but I can't help loving him. like many other fans, though, I do find main man sam tyler a bit irritating (and pity annie cartwright even more), and wish he'd be less flawed and selfish and slightly more rule-bending, after having spent that many months in the company of the politically incorrect, hopelessly law-ignoring gene genie. somehow, the finale seemed a bit out-of-character, in sam's case, and I would have liked to see him defy the rules more than he did, instead of wishing to stick to them more than ever and create a plot-turn of betrayal; it just seemed strange and out of place, to me. still, all in all, the final ending made up for that. despite its being very dark and gloomy, at some point, it did "solve" the story in ways I hadn't dared imagine, without actually explaining anything at all, and I found the whole twist quite amazing. not to everyone's taste or preference, I'll admit, but certainly appealing to me personally. more than anything, due to the acting, which was impressive to the point of disbelief. generally speaking, the bunch of people featured in this series outshines most - if not all - other television casts put together. aside from doctor who, of course. so, it was a very happy moment, in the end, after one hour of intense nail-biting, and I was overjoyed to at last be able to watch these final episodes, and will order the dvd's from amazon as soon as possible. of course, they don't really sell them in norway, and when the do, they're terrible expensive and have no bonus materal whatsoever. typical, isn't it. with the advanced technology era we live on, however, getting hold of them through other means (and countries) isn't too hard; which is one of very few reasons to praise the opportunities of futuristic inventions as well as more old-fashioned alternatives, and one of very few things I can admire about the increased practicality and (often too strained) effectiveness of today. that I can order most of the rare important stuff I need from around the globe, in necessary, and that cheaper airplane tickets make me able to travel-shop the rest. other than that, modern tech could perfectly well cease to exist, if you ask me. in this respect, stuff like life on mars and ashes to ashes and quite a few other bbc productions do stand out, as more classic and quality-oriented pieces of an almost-gone-forever entertainment period. well-written, with exceptionally catchy dialogue, particularly for mister hunt, and little digital enhancement to speak of, other than for fancy effects, no airbrushing, instead: fierce acting, fabulous soundtrack, fantastic work all around, by cast and crew, and incredible direction for a television series. ingenious and original plot lines (to say the least! I mean, coma-induced time travelling by david bowie-adoring manchester police officer, via "the wizard of oz"? holy cow!) and such action! and eventfulness! just...entertainment with heart and soul, which you seldom see these days. and I miss that. I miss being able to sit down in front of the television set and not only desire, but expect, old-school high-level drama that sort of jumps through the screen and straight into your memory. which is why I applaud the chance to rewatch it on dvd, yet dread the fact that soon, in the age of everything flashy and fast and immediate, and only ephemeral thoughts, these dvd's might be the only opportunity to re-live such precious moments.

Gone with the Gaga

Seriously, this is the coolest thing ever. It made my day, and I'll post it here to make everyone else's (better! greater! grander!) as well. I love this lady so much, I have no words. Honestly, none at all (for obvious reasons, referring to similarly indescribable choice of clothing). From the moment she stepped onto some obscure talkshow stage, months and months ago, I've known she'd be something really special and I've waited for her to transform into something really incredibly out of this world, and were I not yet completely convinced, this might just be the final proof to erase all doubt. Like I said, no superlatives could do her adequate justice (she's playing piano with the solar system tied around her waist!), but this truly is great, and wonderfully charming, pop extravaganza. I love this girl to bits, I think I even want to marry her. Which is a seriously weird thing to say for an über-hunk-addicted girlie with a fondness for hairy Spartan warrior kings, but still. Come on - it's LADY GAGA! The single most entertaining new pop artist of this decade, and certainly one of the best. Also, fingers crossed, hope to gods, her next album will be acoustic-only!

And, as if we didn't have enough already, here she is WITH MADONNA!

The quality isn't that amazing, but it was the best (and only) clips I could find and the sound is more than sufficiently good to give an idea of the sheer talent present here. I never thought I'd (ever) say this, but the Lady outshines her own Idol, and how! ...or well, at least, we finally seem to have found a successor for the Material Girl, who actually macthes up to the job. And on top of that, compared to the older and slightly more strained role model musician, Gaga looks prettier, healthier, nicer, humbler, cooler and she's a friggin' fantastic piano player too! And, did I mention, she got her name from a Queen song and she's been quoted as to saying Freddie Mercury and David Bowie (as well as Mrs. Madge) are her all time favourite people? Go Gaga! I am in awe!

treffende (som sørpedråper)

soundtrack: mtv's after hours (etter sigende mitt mest sette program på apparatet) og supertramp's nydelige underfulle fine fine "free as a bird", som mine geniale foreldre unnet meg i bursdagspresang. /

vi har nå kommet til det punkt (i kalenderhistorien) da det regner horisontalt oppover i byen med stor b, og jeg har nådd det stadium at jeg savner og søker enhver mulig avveksling som kunne lede meg annensteds hen; endog grå høyhus i regnkalde-iskulde-stormfylte berlin, som jeg høylytt erklærer min lengten etter. fordi det er så meget mer idyllisk. høsten har med andre ord innhentet meg, og heimen, og bergens våte gater. jeg er oppe i to døde paraplyer bare denne uken, og leter etter flybilletter til sør-frankrike på dager jeg vet jeg ikke kan dra, og hotell i cannes for neste års filmfestival som jeg neppe blir invitert til. nuvel. berlin er i så måte mer praktisk, antagelig. (idé: kan spore opp gedeon burkhard, invadere hjemmet hans i berlin og få HAM til å invitere meg med som sin date til cannes, ved neste anledning; mengder med fluer i én smekk. hurra. må muligens kidnappe fyren, kaste ut evt koner og kjøpe billettene selv, men pytt. litt skal man ofre.) videre, jeg spiller sommerpop og supertramp og ting jeg hørte på mens jeg satt i parker iført shorts og spise is og leste helt andre ting enn pensum. jeg kler meg i rosa på mandager, selv om jeg hater rosa, og mandager, så muligens derfor, men også fordi det minner meg om en mote man ikke synes å hylle lenger, nå, fordi man etterlot den bak seg på en benk, i en park, en gang i juni, da den syntes mer situasjons-tilpasset. jeg holder nå litt igjen, og trives med det faktum at det nærmest jeg kommer en babydoll (skumleste jeg vet) er lignende farger på en nøktern longsleeve fra cubus. summerlovin' indeed. men kollektivtransporten svikter og lar meg fryse meg halvt ihjel i en halv evighet, mens nettene lir på, før de burde, og det nærmeste jeg kommer shopping for tiden er matinnkjøp i butikker der de allerede har begynt å ta inn pallevis med pepperkaker, så det første som møter den slitne, sinte, sure, bittert klissvåte meg er markedsføring av en henrivende høytid i fjerneste, uoverskueligste fremtid og bebudelser om hva vi først må utholde av lidelser i to måneder til, pluss en adventidstid. og mtv spiller den nye videoen til colbie caillat som er full av surfing og strandliv og verdens søteste krøllhår-nerd, hvilket får meg til å savne alternative årstider enda mer, og pine meg selv med å se den om igjen på youtube. jeg som ikke kan sprade rundt i sandaler og gi blaffen i termometrene mer. nei, jeg har stentunge doc martens-wannabes fra din sko; herreavdelingen, selvsagt, og skikkelig lækre; og min enorme parkas fra h&m's sommersalg (!) ifjor, som er størrelse altfor stor og igrunnen ikke tåler vann overhodet, kombinert med slitte levi's som heller ikke trives gjennom mine vanndam-hinderløyper, og jeg ser litt ut som noe selv muppet show ville funnet uanstendig. i alle tilfeller, typisk for denne byen, der alle til slutt gir opp og kaster inn frottéregnjakkene og skaffer seg en billig paraply og et tørkestativ over ovnen. som jeg fortalte en tilfeldig uinteressert jeg møtte på bussen; man blir for faen våt uansett. mens hun var bare opptatt av at hun skulle på fest og at hun skulle på fest med nye høyhælte skoletter og jeg gratulerte henne for å ha husket paraply så hun fikk passet på sveisen og hun fniste hysterisk. jaja. /

jo, også skrev jeg dette (nedenfor) mens jeg sto i dusjen idag (og lurte på hvorfor jeg utsatte meg selv for ytterligere ekstra skyllinger med vann, i hodet) - dvs, jeg resonnerte meg gjennom og frem til et par tvangsinspirerte linjer jeg siden glemte og siden, midt på natten selvsagt, hentet frem igjen fra en endelig tørket hodebunn og besluttet å rable ned, istedet for å legge meg, mens jeg så på mtv uten lyd, etter en etterlengtet simpsons-maraton, mens jeg jodlet ivei til "it's alright", og alt sammen - alt! - i anledning mitt ny(funne), og meget realistiske yrke for fremtiden: improvisasjonspo(t)et! like nylig besluttet, og med det; man har funnet seg en oppgave å gå løs på med iver og, øh, realistiske forutanelser! igrunnen stjålet direkte og med fullt overlegg fra en überfavoritt-film ("before sunrise", o nydelige) der ethan hawke og julie delpy altså blir overfalt av en bisarr fyr ved kanalen i wien som tilbyr seg å skrive et dikt om dem basert på et tilfeldig valgt ord de måtte ha å komme om ("eeeeh...milkshake?!") og dermed skrev seg inn i filmhistorien, likeså, med en av mine absolutte favorittscener gjennom tidene, og et vanvittig flott dikt! dessuten, til dobbel inspirasjon! (og, som bare for å bevise at alle ting henger i hop, fyren som SPILLER poeten, har senere spilt i en episode av "kommissar rex"! og diktet finnes her.) i alle tilfeller, jeg har besluttet at å sette seg til, henslengt og bedagelig, ved bredden av en europeisk storbyelv, i behagelige temperaturer, med øye for input og mottagelige tilhørere, eller på kaféer og barer med samme hensikt, og finne idéer og fremføre for de lyttende ører, og drikke masse kaffe og spise masse croissanter, og glane på folk og på livet, måtte være den perfekte tilværelse. ikke spesielt eksklusivt heller. men enkelt, og effektivt. og veldig poetisk. for ingenting er så deilig som ekte metropolisk gamleby-atmosfære. om våren. i varmegrader. med en cappuccino. o drømmer! o henrivende yrkesambisjon! jeg trenger som sagt en flybillett, på en dag som faktisk står ledig, men inntil videre; plassert på lenoleum i bergen med hagl mot ruten og flagrende gardiner. god by, elendig vær.

følgelig, for min egen del, ble inspirasjonen denne gang hentet fra gjenfunnede bilder fra sommer-berlin (igjen!) og noen gode ord fra mor (i kommentarheltet til foregående post). so geht's los:

samlet i by-kuben,
bakom musteinsbroene og betong-
søylene, igjennom solskinnslivet,
over elvekantene og bølgeradene
som domino for brikkeløse fingre,
lemnet innimellom glassveranda-
vinduenes kalde glemselsfasader,
glidende ned langs ulidelig speilfløyel,
parene med sprikende stilletthæler med
vaklevorne pauserotasjoner på parketten...

dine spillopper forkastet i grevenes oldtider,
innhentet oss i smak av foreldet ubevegelighet,
der de møttes, som svarene på en usagt spøk,
med kutymer over samme bord og sjeldne lest,
som kasteballene av uutgytte ord over en plates
uimottagelige finish, og latteren som sildrer vekk,
kontinuerlig flyter stillheten,
og den treffer

journeys in the morning of the afternoon

655th post, yay. don't feel up to much today. woke up way too late, due to the relatively reality-inspired fact reflected in yesterday's prose post: my habit of going to bed way too early in the morning, meaning - right at the moment - I'm tired as fuck. spent all morning reading random free of charge fashion mags and sipping strong coffee and listening to below-mentioned anticimex personnel tearing down the walls and interior of the room next to me, really loud, for a really long time, keeping the entire building wide awake and annoyed. apparently, my neighbour did have cockroaches in his cupboard, poor bloke. hope the bastards aren't relocating themselves into mine, as of right now. and by that I mean the vermin, not the anticimex dudes, although I'm too fond of the latter either. in any case, I am currently feeling a little in-between-of-everything, and some tips/ideas as to how to give one's creative vibes and inspiration a proper boost would be received with much gratitude. logistics, practical problems, bureaucracy, work, papers, treaties, cleaning and tidying, messing stuff up again, seem to be all that's left to occupy my mind these days, and maybe the sheer amount of stuff actually needs to be done, proves the real reason behind my lack of energy to indulge in other things. can't complain too much, though, and am not feeling too bad, just a little...uninspired, I suppose, and a little tired, down and out. could be due to the weather alone, even, which is excessively depressingly grey, or the fact that an entire era of my life is coming to an "end" and I need to find myself other activities to keep my brain and time going. however, the range and multitude of choices disrupts my ability to choose, and distracts me from the true problems in question, consequently I'm straying in every direction instead of focusing on the main thing I should focus on: words. happy ones, primarily. of various languages. of various styles. and jotting them down, somehow, shaping something proper and constructive out of it, preferrably in a context of fanciful, accesible, poetic fiction...la-di-da. yet, I keep forgetting who I am and what I do and what I can and what I love, and being in touch with one's true self and one's real, true desires, certainly must be the key premise to enabling one's mind to make itself up, or whatever seems to be the issue here. first, I reckon, one must discover the personal will, the proper want to do, and then one can decide as to what to do. so, my main goal and future plan, for the time being, to acquaint myself with myself again and examine my heart to unveil what it is I should set out to become next. sounds like a plan. except, of course, it ain't, it's a manner of getting towards the making of a plan, or even: a planning ability, which I've never possessed, ever. suppose one has a bit of a way to go, then. but maybe that could make for a backdrop of happiness, too, the fact that one's commencing on the journey in the first place? the fact that one's dwelling on what such a journey, or attemtpting at decisiveness, would take? ... I wonder.

ps: and if the former posts seem to mirror me being Perez (Hilton), this one's me being all Paulo Coelho-esque; treasure pressure precious meaning of life, alchemy and roads of wisdom. and lovin' it. who said I couldn't be a bit pretentious if I wanted to?

dreaming my life (all over again)

det er bare tredve dager i september, og jeg må stille klokken igjen. fremad marsjering mot nye dager på å gjøre det man får til å ville vite at man skulle fått gjort (og må gjøre på nytt). jeg får ikke lagt meg tidlig nok om kvelden, jeg blir sittende oppe halve natten som en zombie mens jeg glaner på talkshows og våkner utpå ettermiddagen til en telefon om steder jeg ikke har vært. jeg får ikke til å lage meg full middag til hverdags, så jeg lager halvparten og akkompagnerer med et stykke tørt brød. det er snart jul. mennesker har regnfrakker laget av plastikk som lukter av gnissende gummi og jeg har lagt skinnjakkene på vent. vekkeruret lager ikke nok lyd, kanskje det er problemet. allting er bedre på fransk, selv yoghurt, og filmene deres invaderer fjernsynet som en strøm av merci. men jeg snakker ikke språket, så jeg leser på leppene at de har sluttet å elske og må elskes likevel. hendene mine er kalde. jeg hører på elektroniske gitarer og lurer på når den stikkende varmen fra genserermene skal spre seg utover i fingertuppene og når vinduene skal slutte å trekke og begynne å yte mer enn den imaginære isolasjon. hours and hours of bowie. jeg sprer tankene utover timene som slutter å telles og trekker inn årene med åndedrett av tørr luft, stengt inne, innunder skrivebord med hybelkaniner til selskap og gamle tallerkener og tilværelsens uutholdelige selvrepetisjon. kunne det sees. rundgang med oppvask og påkledning og evige ufullendte arbeidsoppgaver, sette bøkene på plass, rette opp radene eller rive dem ut og spise av papp og selvutslettelse, rive opp det kunstige for økologisk ull og låne ut igjen bøkene til dem som har mindre, eller puste inn gufsene av en morgentåke. demrende, for øynene, uten å lukke dem helt. jeg holder posisjonene i sjakk. briljante diamanter av usette eventyr og tusen netter for samme vante drøm. boksene mine står på linje. interiøret orienterer seg etter mønster i tapetet etter linjene i gulvet etter bølgene i ledningene frigjort over gulvbordene. og over dem trår jeg, varsomt. tasser over de forgjengeligste minuttene som om vi følger samme takt og påtar oss liknende avventingsmanøvre. det er ikke forfall, frafall. det er en slags gjennomgang av utallige fireogtyvetalls syklus og en måte å hamre dem ihjel på, uten vold. after hours and hours of beat-ing. det er som et stempel i pannen jeg reduserer til rynker og bisterhets skepsis. med resten. innlemmet i hudfoldene, eller ubevisst å kjenne følelser fysisk på kroppen, der man utfolder dem, og det er her jeg kjører tiden mot en vegg til den stopper og man kan sove den fra seg.

"så kanskje klarer man bare å tenke når man har lagt dagen til side og omfavnet døgnløsheten." / state of obscure minds & constructed jetlag middle-motion. by scara. late late at night. and not necessarily self-indulging, but -reflexive, yeah?

daglige ritualer & lagring for vinteren

hva er å nedvurdere, om vurderingsevnen slipper taket
for et mangelfyldig ordforråd?

frokost, oppvåkning./ vekket av gale menn (med stress-grått hår) fra anticimex, anti-veggdyr-bille-firma, skremmende i navnet, bare, som ville lete etter insekter under sengen min, med hodelykt og brekkjern og uteskoene på, og jeg ikledde meg pyjamas så de raskt fôr ut igjen; rare upåkledde menneske klokken tolv om morgenen; og unnskyldte seg ikke engang, mente jeg kunne ha fått med meg krypdyr annetstedsfra, noenstedsfra, evt teltturer med sovepose; javel, sa jeg, jeg har bodd her i treogethalvt år og ikke funnet så mye som en halv kakerlakk, sa jeg, viftet med pyjamasarmene, og de luntet slukøret ut igjen./

frokost, i aktivitet./ "snakke engelsk, lese tysk, pugge italiensk, flørte på fransk, tøyse på svensk", per facebook; som et multikulturelle meg, ihvertfall. og diverse./ hilsener i alle retninger, og refleksjoner i enhver forstand, "mumlet hun åndsfraværende", samt flere (desto mere) fancy formulerings-formularer å hoste opp, skulle, til høyst interne uttrykk, hva mer trenger man. hverdagsligste, antitrivielle, seremonielle hverdag. om ikke konsentrasjon./

kvelds, dempe lysene./ liker å sitte inne i en varm sofa når de regner ute, når man vet at man ikke må gå ut, noensteds, når man kan bli værende innendørs i den kokongen som er omsluttet varmeinnhyllet inneklima, og holde på - dette, og det mykgjørende, bore seg fast til sittestillingen som representerer høsten; murene mot været mot vinteren mot det utsatte utvendige; som representerer stemning, óg i sinnet./ som er - en; intens beskyttelse./

kvelds, neddemping generelt./ david bowie, oprah, ellen, mtv, og "life on mars". kompletterer livet med whiskey, kaffe, og mørk sjokolade. i energi på kopp og fat, som skifter om fra slitt og lat./ &: studenten som leverer studentete og studerer, utenom seg selv, les: universitetet, som knapt kan sies å være meg lenger, men det forhindrer ikke den evig utforskende fra å søke videre viten. eller hur./

second / the after-thoughts

as though
I am being chased
(after)
by random co-incidences like co-occuring
fate, I
like word constellations out of no
where
meaning
follows like a second after-draught

why can't one be what one wants to
be, and be there happy?

Rather be somewhere familiar, somewhere else

Fancy this: I have actually written about 650 posts by now, and I realised it's too tempting to continue, and it's too hard to let this go and stop, full stop, so - here goes. More posts. Also, in some sense, to carry on the self-indulgent "all about me"-thingy that I seem to have initiated earlier this month, beginning with this post. And after all, maybe I am a little influenced by the many "trend blogs" and popular sites out there, not to mention facebook and über-egocentric twitter; the much hyped fashionistas and so on; that they might have inspired me to proceed on a slightly more self-centered track towards self-understanding, or whatever, at least - what I know is, it's not particularly bad for my self-esteem and it's more than a bit therapeutic - in a fun manner, that is, and more easy-going (on the brain). Moreover, it's a fine way of preserving (good, or relatively okay, or - well - various) memories. For myself, and my few - yet very important - followers. Not to worry, though, I won't be writing exclusively about my own state of mind and humpty dumpty trains of thought, from now on, I can assure you there'll be more interesting topics up for discussion, in addition to all that, and of preference, but I think Blogging is a good method - a good medium, source, field, etc - for expressing a wide range of thoughts and, needs be, worries, preferrably happy news, whatever one might care to share, I think it's quite a bit better than the afore-mentioned quick-messaging services of tweeting and facebooking, and I realised I'd rather post my random momentary notions here, than anywhere else, or there, or somewhere other, obscure, pop culture manifested, again: whatever. I'd rather be here.

Consequently, this is me being a bit Perez (Hilton), and blogging about my outlook on the world in a more straightforward subjective manner than earlier on, when I expressed everything through the eyes of University, Poetry and Photography. No doubt, this fashion will continue also, save for the former perspective which is now somewhat out of the picture, but everything is so...brief and shortcut and short-sentenced (i.e.: -lived), today. I'm not sure how one can still maintain (and act out) the contradiction, the definitive disparity any longer, to all this, but I know I must. Or, someone must. Someone must stand up and say, hey, we still need and long and unstructured ramblings about everything that's weird in the world and everyone we don't like, that're acting accordingly, that're making weird decisions one can't cope with. Keeping up the Blogging, in other words. That's the clue. But briefer, shorter, more constricted? I dunno. Will I ever? Should one, ever?

So, maybe, just maybe, this is just a way of saying I'm tired of the world today, I'm tired of quick, brief, short, effective, easy, random, accessible. I want thorough, old-fashioned, indulgent, research-based and enthusiastic interest-induced discovery recitals. Travel-monologues and reports from journeys, if only of the mind. I hate how we're all wanting everything at once. And getting it. How we want it all to be there, in front of us, by one click of the mouse, one dot in the http-window, one google search, and suddenly everything's on display, even the private snapshots of one's naked, unwitting neighbour. Bustling about. And that's something I don't want to see at 10 in the morning, whilst checking my emails. In fact, not at any hour of the day. I want to be left in peace, from all the inquisitiveness of today and people's desire to investigate and grab hold of you every five seconds because they need know everything, there and then, which is so evident from all the video blogs and general film coverage, on youtube and elsewhere, featuring murders, disasters, arrests, human cruelty, everything that's happening, here and now; but do we really want this spectacle, do we really want to see, to witness - and to know - all this? Does it make us feel, or be, any better - if we know what it looks like, if we know the numbers - in any case, when we still won't experience the actual feelings that are being presented? Someday, we might, when they do create that "Strange Days"-esque machine for re-envisioning events and re-exploring lost sensations, until then we make do with images. And images lie. Images are immediate and sudden and shocking and illustrative, to a certain extent, but not enough. They're an imagination, a resemblance, not the actual effect. And I want that effect. Somehow, I find that effect is only achievable through words and through fiction, other media, so I guess that's - consequently - where my heart must be laid to rest and find its consolation. Where the true imagination rises, and prospers. Where it helps, not only helps enhance.

(Or maybe - I'm affected by my spending more time with my Gran, who's a very wise and contemplative woman, who doesn't understand the haste and hurry of our current society and wonders how we cope with the business and constant demands. Made me wonder about that too. I want the calm, after the storm, somewhere, and find me somewhere I can make familiar enough to make it calm me down, and make the strength of storms pass more easily.)

coco aprés les poupées

See? I'm back again already. Because I had something wicked to show you. This (below) is just the perfect match; a song by the band everyone loves to hate or hates to admit they love, and I have to say I fit into none of these categories - I don't hate them, but I certainly don't like them much either - sung by a singer I absolutely adore, about whom everyone else seems to be similarly split in their opinions; someone loves her, yet others loathe her. In any case: Colbie Caillat, covering "Don't cha" by the Pussycat Dolls, also known as the Pussy Cat's Dull. (I mean, lol, or wut.) And I think it's just absolutely beautiful, which I'd never thought I'd say about anything made by that sort of band. Whoa, Colbie. Her new album's apparently out very soon, and I can't wait. Read my review of the previous album, "Coco", here.

Also looking forward to, this autumn; new album by Sondre Lerche, "Heartbeat Radio", out next week, new album by Annie, maybe, possible titles and release dates all unknown, new album by Whitney H., "I look to You", out now, which apparently I have to buy, in spite of all scepticism, also: Pete Yorn and Scarlett, my Scarlett, with their much-hyped-duet-sessions-thingy-"Break Up", very much wanting that, and of course; all the Beatles remasters, now for sale (please add to Christmas wish list), and last but not least, I am overly giddy and anxious about the new Stieg Larsson film, "Jenta som lekte med ilden" ("The Girl who played with Fire"; the only one of his books whose title has been literally translated to English, why?), but that's a completely different story, and a slightly different obsession (Michael Nyqvist! Michael Nyqvist! Gaaah!!). All in all, however, a wildly interesting and entertaining and eventful autumn, with loads of stuff to be enthusiastic about. Movies, books, music, all the things that make my days go by and every life worth while. Hurray!

Celebrations in (another) order

Soundtrack: Dusty Springfield - "24 hours from Tulsa". Beautiful Dusty for every occasion.

So: this month marks the third anniversary of Scara's Stories, meaning I've been a blogger, on Blogger, for three consecutive years; every single month of them; which is quite an accomplishment, if I might say so. I've shared my thoughts, my musings, my poetry, my coffee spells and my shoe shopping ordeals, through reasonably, overly, long paragraphs, thus mirroring most of my life, each and every one of its vulnerable corners, being as devotedly conscious a recorder (half-quote, Nabokov) as I could be, and I do feel I've left quite a share of my emotions, of my heart even, here in this web page treasure chest of memory keep. Over the past weeks - or months, actually - my blogging has suffered a bit of a decine, one must admit, for which I am sincerely sorry. However, one cannot (and must not) escape the fact that life does change, as do habits, interests, passions, affairs, etc, and considering to what extent mine, personally, have changed over these past years, I am not surprised at the shifting focuses of my current state of being; unfortunately, blogging seems to be one of the things that has eluded me, and the main centre of said activities I now choose to focus on. Consequently, I am no longer a frequent poster, and might indeed choose to take a bit of a break from the whole Blog writing from now on. That being said, I doubt I'll be able to leave it be completely.

In a fun sort of coincidence, though, this month also marks the one year anniversary of one of my fav sites to visit, Jak & Jil (on this very day, as it were), moreover: mr Sartorialist, Scott Schuman, celebrates the release of his new blog-based book of pictures and stories, most fashionistas of Blogspot-fame are currently attending NY fashion week, including Rumi Neely, Krystal Simpson, Karla of Karla's Closet, and more, exploiting their newfound reader-connection-network, all in all: Blogging itself seems to have taken a drastic turn, recently, or during this last year, from having been a past time cult hobby thingy, popular mostly in geek sircles, to becoming a world wide phenomenon similar to reality television, daily talk shows, twitter, and the like, as a way of transforming oneself into a big time red carpet-waltzing celebrity-wannabe, more than developing one's skills (only) as a serious writer. Not that I object to this, really, I find it rather amusing, and I love me a bit of writer-starlight, yet I observe somewhat with puzzlement, how a literarity-based undertaking slowly has merged with the tendencies of today, to morph into the constant promote-myself-and-my-preferences-society that we apparently live in, and how these are trends I not necessarily aim to follow; whether approving of them or not.

Now, I'm not the only one to be a little in doubt. Symptomatically, my main source of blogging inspiration, pop culture references and general admiration, the infamous Belle of the golden days, has by now left the Blog universe, more or less, and is absorbed in a new life, in a new town, with a new family. And I look down upon my own situation; where I'm at, right now, as opposed to three years ago, when I started out and my blogging enthusiasm was at its peak, and I realise I'm not quite the same person either.

(Hence) in a way of celebrating the anniversary part of this reflection post, allow me to remark - and dwell - on some of the above-mentioned changes; with regard to what's been taking place, what's left me where I'm heading now, or being now; that, back when I started this blog, when I was just beginning to dot down my various stories, I was a slightly naïve 18-year-old freshman student of English, with no degrees, no job, no expertise, and very few answers, could hardly cook my own dinner or make a decent cuppa coffee, had never been abroad by my lonesome, was still equipped with a "youth card" on the bus. Yet, already with the fierce passion that I behold, to this date, for cultural fandom; for Tarantino, Sergio Leone, Bryan Ferry, Gerard Butler, Johan Harstad, William Wordswort, Doctor Who, and most of all: Queen. I had very short hair, and very many dreams. Now, some 37 months later, hundres of days past, I am the more matured, at least I hope, as a somewhat disillusioned 21-year-old with loads of heavy blonde locks, of which I might have to cut some off, soon, because washing them now takes half-an-hour of forever, also: I retain my predilection for Tarantinoism, more recently for his glorious Basterds, including my ever-so-beloved-Burkhard (on the main credits, no less!), also indulging in the ridiculously amazing experience that is witnessing him and Mr Butler sharing in the top five placements on the American Box Office lists (for Basterds and Gamer, respectively). I still love me a bit of Doctor, although my main passion at the moment seems to be time travelling coppers in Manchester (or Mars, and Life in that direction). My taste in music remains almost unaltered, but I have added quite a few new names to the list, including David Bowie, Heather Nova, Ute Lemper, Wir sind Helden, Emiliana Torrini, Cat Power, Garbage, and the lovely Mika. And so on. Queen, on their hand, has had to give up their long-lasting number one spot, again: almost, in favour of a certain other band called Supertramp. Tarantino has been "re-placed", ie. shuffled down to a second place of his own, in favour of Wim Wenders, whilst his angels have basically taken over all my suspect fangirl fantasies. Accompanied by Steve McQueen, James McAvoy, Jason Statham, old friends Kevin Costner and Charles Bronson. In other news, I now hold a bachelor degree in English/Norwegian literature and linguistics; including some German, too, and some (extremely) random Italian. I have, and have had, a job; various jobs, in fact. I have gained tons of new friends and acquaintances, and a bunch of wonderful new neighbours. I have lost people I loved. I've been to Berlin a vast number of times, and Dublin, and Edinburgh. I still reside in the City of Mountains and Rain, aka Bergen, but continuously consider moving away, finding myself a new place of so-called home. I'm still Scara, yet still discovering new aspects of the old me, that is slowly becoming a new self, as well, as most of the ageing features subside. And thus, I do find these new places to go, these new activities to employ myself with, these new people to get to know. And I enjoy it, a great deal.

I wish to thank everyone who's been visiting my Blog, so far, especially those of you who've been reading very closely and providing tons of comments; you're the best. Please don't stop coming here, you never know what might pop up, from time to time. But I think we all need to shift our ideas and our ideals, from time to time, and move our lives onto different tracks, that's a healthy development one mustn't try to avoid. And so, I bid you auf Wiedersehen, and wish you all a wonderful weekend. So long, darlings, and keep your cool.

And, finally, last but never least, some milestones: the first post, one year on Blogger, two years on Blogger, and: the first actual poem-to-be by Scaramouche the Po(t)et. Who's still out there and workin' on it! Beware!

omg! just lost my eyes

things I would like to tell Hollywood reporters,
if I could, it's possible to
not hate someone, and not date that same
someone, sometimes, just
makes me feel completely absurd,
whenever they post their purple bullshit
they show me your face, I go
what's with that face?
and the shortcut tops that swing inwards when you
dance the fun away the nights all long,
promoting your singing, it's your leggings they watch
or lack of such, when you even forgot
what's underneath
your aging is disgraceful, as it is
when you climb into your car
never with a hint of grace, and makeup cake for face
what would anyone be thinking
when they put on that orange tan to go along
with dressed-up do's and hairy don'ts
and coifs that need a wash, then
probably their language too
I love me some
people knowing how to make my day of misery
get better, take me out of it,
with all their miserable luxury
should've gotten all the clues by now
that you're never ever simply rockin', you're always
rocking somethin' in the wrong direction
at the right event
for everyone to spot and never be spot-on
you need a judge, when life's too tough
to compensate for anyhow
and now, have lost my eyes
no longer to be seen and see with me
the little funny moments, never could they
be
it's my delightful pleasure,
and it's stained with guilt

proudly citing: daily fail, oh-my-geez, bizarro sun, og vg-tett-i-pappen; for jeg er litt lei av å lese om kjendisene mine på denne måten på båter i karibien uten klær på med en joint i kjeften vær så snill å finne på noe annet ja?

{men: tanke, det blir jo dikt av det.}

shoegazin' amazin'

eller: skattejakt i skobutikken. fullstendig triviell, men ganske festlig (?) historie fra scaramouches alternative moteunivers.

som de fleste av dere allerede vil vite, er jeg ikke så veldig glad i sko. for å være ærlig, har jeg ikke noe til overs for dem i det hele tatt. men det skyldes da hovedsaklig innkjøpsprosessen, som evner å ta gleden både fra shoppingen som aktivitet og skoen som bruksgjenstand og etterlate meg som et vrælende forbitret vrak med mamma i andre enden av telefonen og generelle forbannelser av verden som sted, tytende ut av mitt taleorgan. hvilket antagelig høres ganske absurd ut, spesielt fordi jeg i egenskap av å være motefanatiker, costume-nileser og hyperinvolvert i den bloggerske sfære, som jeg óg høylytt påberoper meg, burde vært ingenting annet enn overopptatt av sko - og knapt oppmerksom på en sådan problemstilling, strengt tatt - men så var det dette med de gedigne føttene, da. og de relativt overdimensjonerte størrelsene jeg må opp i for ikke å krøkkke rundt som en annen victoria beckham med leddgikt - og det er nettopp dette som er hovedproblemet; at det er pent umulig å finne sko som ser noenlunde fornuftige ut, på meg, og som jeg evner å gå i, og som jeg overhodet får trukket på føttene mine.

men! så, for å nærme seg anekdotehistoriens kjerne, så var man da ute og tuslet i sentrum, her om dagen, i et nokså regntungt iskaldt ufyselig bergensvær, og besluttet å bevege seg innom galleriet, for litt avkoblende retail-therapy, nå rett før skolestarten innhenter meg og bøkene overoppheter hjernen min. hvoretter jeg, i et anfall av jeg vet ikke riktig hva, plutselig befant meg inne på din sko; iferd med å prøve høyhælte skoletter med nagler og sølvbeslåtte remmer. javel! muligens har været gjort meg forrykt, muligens kan det skyldes (på) en - høyst normal - trang til å fremstå bittelitt mer feminin og fabulous, fremover, også overfor nye medstudenter, og ikke alltid se ut som en slags plattfot-utgave av tony hawk, oversponset av hennes & mauritz, noe som er verre enn en krokbøyd fru beckham. eller, tja, men iallefall like ille. sedvanlig antrukket i boyfriend-jeans (de eneste med lange nok ben til mine bortimot 180 centimeter, med hæler) og skinnjakke (som er litt for stor, fordi armene mine er for lange og skuldrene for brede til å passe inn i 38, med mindre jeg vil se ut som gulliver på enda rarere reiser enn tidligere, hvilket er nok en degradering av sammenligningsnivået) og et par plattfot-sko som passer, men er fullstendig hankjønnsorienterte og selvsagt kjøpt på herrenes avdeling likeså, endog behørig omtalt her på berget tidligere, sullet jeg omkring blant autumn trend is heels! black leather is style! this is your opportune moment to prove yourself, you look like a science ficture creature from the eighties anyway! - ooog, etter å ha prøvd utallige par rest-opplag av skinnsandaler i stor størrelse 41 med åpen tupp så tærne mine burde fått plass, og etter å ha måttet ta av seg både jakke og genser og ryggsekk, fordi jeg ble så kokt i hodet, kom jeg til slutt over - the shoes. the perfect pair. og det verste var at de passet. under en haug med utprøvde vans og ekle, hjemmelagde komfort-sandaler, så nærme herrehyllene som vel mulig (selvsagt), og aldeles utenfor allfarvei for dame-andelen av butikkens kunder, stod de og ventet på meg. et par skyhøye svarte sandaler med åpen tupp og lærremmer og alle gode ting, og de var ginormous. rett og slett digre. jeg målte dem opp imot mine usexy sneakers, og det var minst like store, om ikke større, og de satt som et skudd. jeg stod midt på linoleumen, med et glis utover det begredelige landskapet og den enda verre ansamlingen med rosa pumps, og var tre hoder høyere enn samtlige andre besøkende, også inklusive mannen bak kassen, og jeg følte meg bedre enn jeg har følt meg på lenge - ti centimeter over bakken, på det meste - og enda verre, jeg kunne faktisk gå med dem! så, nå har jeg ett par brukelige pensko som får meg til å kjenne meg ultrafeminin og som harmonerer ypperlig med alt fra olabukser til, vel, olabukser, i og med at jeg ikke eier så mange skjørt/sensuelle silkekjoler at det gjør noe, men jeg prøvde dem med et par oversized dressbukser og en tunika, og da så det ut som jeg gikk på stylter. herlig. det eneste lille aber'et, må være at mitt nye feminine jeg ikke vil ha en eneste mandig mann å vise seg frem for, eller danse og kline og dille med, fordi jeg antagelig ruver over dem alle. og menn kjenner seg som kjent ganske truet av slikt, dessuten takler jeg jo ikke menn som er mindre enn meg, eller lar seg true av sånne bagateller. med mine nyanskaffelser må drømmemannen være 1,95, minst, og sånne menn er som regel basketballspillere, gift med bittesmå (på alle måter) blondiser, eller fotballspillere, hvis damer er så små at de ikke har plass til hjerne en gang, eller - min far. og han er liksom opptatt. (og - altså - min far.) med andre ord: problemene med å være storvokst, i betydningen langstrakt i alle retninger, er såpass komplekse at de knapt kan fattes, dog altså sammenfattes i et proporsjonalt langdrygt blogginnlegg. det var dette med de viktige tingene, og de veldig viktige tingene, æssæ. jeg trives nok best med det siste.

absolutely in awe

...and absolutely fabulous indeed. this (far below) is scarlett johansson, apparently re-named "scarjo" by certain gossip sources (omg!yahoo), featured in her brand new video with pete yorn, for their similarly newly released duet "relator", moreover: a rekindled attempt of a singing career, somewhat on the side of her usual day-job, which is making great fantastic favourite movies of mine (...), also: currently promoting her upcoming movie, which I keep my fingers crossed will be a massive hit, namely "iron man 2", the sequel to last year's überbrilliant action adventure which I loved beyond any expectation (and possible reason). after all, it had gwineyth palthrow-her-out-of-a-window in it, whom I (obviously) loath with a passion, and the follow-up has too, so I suspect there'll be some catfight aka battle between the sexies aka "but we really got along behind-the-scenes, yeah right!" somewhere not so hidden - which I hope and pray to see scarlett win (and hopefully kick-ass gwienyth out of the window, after all). that aside, the following little piece (again, below) is something completely different and with very little relevance to "iron man" casting news; it's a beautiful song that'll - maybe, probably, or not - prove all those sceptics out there wrong; the ones who claim scarlett can't sing, really, and is just another one of those silly blonde singstresses who try too hard to exploit every aspect of her gain of fame or whatever it is they're accusing her of, and tries in vain, as it were. I beg to differ. first and foremost, the lady can sing, actually, and second: as distinct from all the silly blondes, she manages to choose (cover) music, writers, lyrics, tunes that fit her voice perfectly and make her stand out from the hollywood singers' crowd, with an original and slightly eccentric feel to them, what else: she's got the originality, eccentricity, musicality and poetic vibe to get away with it! so, no judgemental bullying of pretty, clever scarlett if you please; at least nowhere near me. skinny model rockers, megan socks and the gossiping girls, they've got nothing on her. where they've got botox, she's got soul, and where she's got skills, they've got trademarked hair extention brands. whatever, like, totally. I prefer a bit of "lost in translation"-charlotte any day, as well as her alluring voice quality (hoarse throat or not). thus, keep anxiously awaiting this new album of hers - break up - a collaboration with the same pete yorn, inspired by serge gainsbourg and brigitte bardot; which seems to fit perfectly, scarlett being a sixties siren of our time and all, finally: a singer being praised by, and invited to work with, the master himself; david bowie (no less), has to have something special! 'nuff said - now, enjoy!

and by the way: don't let yourselves freak out by the - well - quite freaky pantene-pro-weenie commercials that make it take seemingly forever for the real video to start. those 30 seconds of noisy annoying hairdresser woman are worth it, trust me. like, totally, (oh my god).

kupért litterært terreng,
med sterk henvisning til det foregående

...men jo. også fikk det meg til å tenke på noe annet, som en viss carrie ville sagt, at: jeg vet ikke om det er et etisk lovbrudd, av et eller annet slag, dette å "utlevere" fremmede mennesker i litterær form - omgjøre dem til rene karakterer i en kontekst og opphøye seg selv til alt-definerende gud, hvilket strengt tatt er hva man bedriver - men sålenge man unngår navn, eksplisitte ytre beskrivelser og andre private detaljer, for å beskytte de aktuelle vedkommende (en smule), føler man liksom at det er ... greit; endog, på et vis, ens berettigede oppgave, i egenskap av å være et skrivende menneske, idet man er henvist - dømt - til å arbeide på denne måten, ved å nyttiggjøre seg sine omgivelser til bruk i sitt eget språk; spørsmålet er heller om det alltid vil være en ære å bli beskrevet? enn videre, om skribentenes omgang med kildematerialet, selve den tekstuelle bearbeidelsen av person-karakteren, kan forsvares - og hvordan? hvilke retningslinjer bør man bøye seg for når man "skriver ut" sine egne erfaringer og vurderinger og iakttagelser, som for eksempel på nattbussen, eller på gaten, eller i butikken, hvor det skal være, og om hvem som helst, hvordan skal man bære seg ad? fortrinnsvis? kanhende blir det en omfattende problemstilling på linje med "hvordan skrive bra litteratur?" - og enda verre, "hva er bra litteratur, sånn egentlig?" - iallefall blir det et problem så essensielt for skribenten som utøver, at det synes innbakt i yrket fra grunnen av, og dermed en uavvendelig faktor når man jobber med å hente inn research og inspirasjon. den eneste absolutte begrensning for å formidle, er jo nettopp innholdet - hva man helt konkret kan og har til rådighet å skrive om. selvsagt bør man kunne skrive "om alt", selvsagt skal man kunne skrive "som man vil", men til og med viljen og "allting" har grenser, til syvende og sist; noe en konsekvent opponerende poetindividualist, som undertegnede, også må innrømme. samme hvor original og oppfinnsom man ønsker å fremstå, vil alt man produserer måtte ende opp som en etterligning av en allerede eksisterende verden, et oppkonstruert verdensbilde, som vi ikke kan unnslippe - fordi det er alt vi har å forholde oss til! vår verden er skapt (eventuelt smekket sammen av tre meteorer og en kjemisk reaksjon, strengt tatt), akkurat som vi trekker nye skaperverk utav den. og der finnes enkelte slike man sikkert helst kunne unnlatt å introdusere for allmennheten. likesom der finnes meninger man kan besitte, men ikke nødvendigvis behøver å forfekte høylytt i all offentlighet. det handler om å vise respekt for det man benytter seg av, den brøkdel av verden man velger å stilisere. så, nok en gang, hvor går grensene for hva man kan ta for seg, i den hensikt å få det publisert? hva bør man, muligens, la forbli utbrodert kun i dagbok-kapitler? og sist, men ikke minst, ville det ikke gjøre forfattervirksomheten fullstendig umulig, uttæret, bryte den opp i alle dets grunnfester, om man skulle innføre en sådan elementær sensur...?

hvorpå; jeg antar det må bero seg på skjønn, dette, det aller vanskeligste av alt, og etisk hensynsfullhet - et eneste, presserende alternativ; for ethvert litteratur-fokusert individ - og som skribent har man dermed både en skjebne, en metode og en følelsesmessig plikt å ta hensyn til, når man arbeider, hvilket ikke bare er et dilemma, men en fordel, siden det sidestiller skriving med ethvert annet yrke; som enhver annen yrkesutøver, har man regler man er underordnet og man kan ikke simpelthen gjøre hva pokker man vil! - man må kontinuerlig bedømme det man gjør, har gjort, vil gjøre, i forhold til hvem det vil kunne ha innvirkning på. et tankekors, og et stort ansvar, som jeg tviler på at alle forfatterspirer evner å innse; når de betrakter på andres bekostning, formelig, og utleverer både seg selv og sitt og sine nærmeste, til det knapt er mer igjen å skjule for det offentlige søkelys. er det rart man omtaler ordet som det skarpeste våpen vi har? man trenger diskusjoner, ikke om hva det er lov til å skrive, men hva det er forsvarlig å utgi, og hvordan man bør te seg når man velger å vie sitt liv til omgang med slike våpen uten sikring, uten noen form for påkrevet bæretillatelse, annet enn at man må få innpass hos en hjertelig forlegger som sier, joda, dette er spennende provokasjon, når det i virkeligheten kan være en utilslørt krigserklæring. hvilket, igjen, viser farene ved litteraturen og flombelyser behovet for visse forhåndsregler, uten dermed å gjøre den mindre tiltalende eller mindre spenningsfylt. balansegangen mellom stil og valg og budskap gjør den desto mer fascinerende, ville jeg si, fordi det gjør den mer kompleks. akkurat som skribenten har et komplekst og fascinasjonsfylt yrke. det aller beste. men også et av de aller mest utfordrende.

word, man!

kupért elskov.
igjen, man får slik inspirasjon av å kjøre buss. (transportmiddelet som en absolutt nødvendighet, javel, siden man hverken har lapp eller bil - men det skader jo ikke at man får mer ut av turen enn å fraktes hjem et stykke nærmere hjemmet.) det nedenforstående dukket - for eksempel - opp i hodet etter å ha observert ett stykk ungt, meget stilig, diskrét flørtende lesbisk par, vis á vis, på vei hjem fra by'n i går ikveld. (den) dagens desidert søteste.

nye reisende
snur jeg meg:
butte fingerledd i
forsiktig berøring,
harehjertene bevrer
over
en første felles trillekoffert,
som et minste multiplum å enes
gjennom
legger hun øret mot skulderen din og smiler
vekk,
måtte da bare
glane, den gjensidige betraktningen
ut
mot alt
nøder hun seg til å stryke
en negl langsmed din negl,
følger tempoet
med leppene, med befestelsen
av noe knyttet sammen uten andres ord
snudde jeg meg, kanskje
ville jeg ikke sett

**
dessuten - øvrige ting man "digger", som de kule sier nåtildags: bergenske tropenetter. tyske amazon. agent x-9 til frokost. sure sild. kate morton. også rumi, da. kan ikke annet enn å digge rumi. clicky clicky here and there, loads of loving everywhere / summer's over, autumn's here, fandom's bliss will lift your sneer. this dude says: abide!

sunshine for a sweet tooth

saltvann i håret, solskinn på huden, skinnende sol på saltvætet hud og hår, som sørger for å bleke begge tilstrekkelig til at jeg ser ut som en avfarget afro på hodet og matcher samtlige omkringliggende teakbord med resten av kroppen. jeg elsker sommer. som nevnt har solen kommet tilbake, til det ganske land, og det betyr hav, båt, bad og dekkbabe-positur, for mitt vedkommende. spesielt det siste, så alle de eldre (og ifølge redningsselskapet høyst uforsiktige) eldre herrene bak rattet på skjærgårdsjeepene sine, slutter å se rett frem, for en stakket stund, og sender solbrilleblikkene sine med et sveip over leggene mine, og antagelig slår fast at de har unge elskerinner av langt bedre kvalitet ventende hjemme.

nuvel.

jeg innser at jeg har vært lykkelig fraværende de siste dagene, det skyldes hovedsaklig slike små utflukter til fjord og saltvann, dessuten en anselig mengde dvd-film utover natten og vedvarende oppslukthet i diverse tabloidaviser, blogger og britisk ferielyrikk. deilig. det lir mot høst og det er med en blanding av tristesse og, vel, tristesse at jeg avventer sommertidens endelikt og tordenstormenes - de tilsvarende konstant langvarige - inntog. medførende, da, overgangen til noe langt mer kjølig, rutinert, ikke minst: hverdagslig - og det er litt kjipt (for å si det mildt). samme hvor lenge jeg klarer å hale ut disse juni-juli-månedene, samme hvor mange uker som tilsynelatende står til min rådighet ved eksamenenes slutt, føles det alltid like kortvarig og forekommer meg alltid like forsmedelig, når det hele er ferdig overstått og man har utnyttet dem til siste, solgløttende, jordbærvasne smule. når bærene, altså, er blitt melne og dvaske og regnbløte, når vanntemperaturen synker ned mot tall som ikke lenger begynner med 2-, og svabergene begynner å få glimt av rødtoner og visne grener og brennmanetene kommer stormende fordi de mener vi forlengst burde ha fjernet oss fra deres territorium. alle disse tegnene, uunngåelige tilfellene, av noe som representerer avslutning og påtvunget omstilling av tilværelsen, og jeg liker dem ikke.

hva mer, jeg antar det er et syndrom, et varig mén fra skoledagene, som man aldri riktig kommer over, som man aldri makter å nedkjempe nok til å simpelthen spasere videre inn i høsten, semesteret, arbeidslivets gjenopptagelse, yrkeslivets påbegynnelse, folkeskolehelvete, hva det nå er, dette at man stopper opp og sier: nei, jeg har ikke noe lyst til dette, jeg har ikke lyst til å si at "det har vært så trivelig, dette", selv om det unektelig har det, som alltid, men: dermed indikere at ingenting skal være det samme, helt, fremover, at vi ikke skal gjøre det samme på en relativt omfattende stund, kanskje helt til neste sommeren igjen, og ingen vet hvordan den blir, og vi snakker om minner, allerede i begynnelsen av august, ting å se tilbake på, og det er ikke noe moro overhodet, sier mitt sentimentale jeg, idet hun furter ved middagsbordet, er ti år igjen, vil ikke tilbake til skolebenken. akkurat den samme følelsen. det blir aldri noe gøy, forblir alltid like kjipt, sånn er det bare, et cetera, og det er svært lite annet å gjøre med det enn å ta seg en spontantur til nice og late som om man er rik og kan leve det gode sommerliv resten av, tja, livet. eller noe i den duren. jeg har allerede vært inne på norwegian, og tanken er ikke direkte avskrekkende. i alle tilfeller, konklusjonen må være at det man savner mest, er vanen, muligheten til å leve i en annen slags vanedannelse, der man har muligheten til å velge dagsrytmene og etterkomme dagsformens etterspørsler, som for eksempel et lite bad i saltvann, eller en time eller fire på terrassen, i solen, når den først dukker frem, at denne fullstendig forpliktelsesløse tilværelsen i grunn er litt uheldig, fordi den lærer oss å leve nøyaktig som det faller oss inn, som vi vil, og ikke som vi må, for neste sommer å kunne unne oss en lignende forlystelse, en hel periode av allting lystbetont.

muligens, til ytterligere moral, burde det oppfordre oss til å bringe litt sommerglede også inn i hverdagen, og avslutte en alminnelig arbeidsdag også med et bad og et smil og en god rekemiddag. men det er noe med denn tralten, denne vanen, som det tar sin tid både å komme inn og utav. kanskje trenger vi kontrastene. kanskje trenger vi å ta steget inn i sommeren, altså noe komplett annerledes, noe avsindig deilig å lengte mot, tilbake til, kanskje trenger vi likeledes, like mye, å ha hverdagen som en slags annen fase, der vi kan - og skal - ha en lengsel, og et påskudd, en oppfordring, til å arbeide seg gjennom mot en ny ferie. og begge deler kan, via hverandre, bli ganske vellykket? at lysten på det man ikke har kan bli en inspirasjon til å gjøre det desto bedre, når man faktisk har det? men jeg tillater meg å surmule, som en furt liten pike med caps og solbrent nese, over sommerens slutt. alltid. selv ikke filosofien kan føre meg så langt vekk fra innbarkede vaner, nemlig, vanen av å erindre, vanen av å ikke ønske forandringen velkommen, at man ikke ser den som en teit ting man helst kunne sett seg foruten, men erkjenner at man ikke kan unnslippe, i et virkelig liv.

anchors for my soul

so: remember me talking about this song called "land ho", courtesy of a band called supertramp? pretty lovely and all? well, it's still on constant repeat, suffusing all nearby space through my computer speakers, and making me insanely giddy. quite possibly one of my all-time favourite songs, at least it's got the likely chance of becoming so, and thus; I decided I should post the lyrics here, for myself and everyone to enjoy! particularly myself! since, lyrically, also, supertramp is most definitely one of the greatest bands to grace the rock scene world; stupendous stuff, really; very poetic, very simplistic, equally powerful. in my not-so-very humble non-objective opinion. and, whilst I'm at it, and devoid of objectivity, might I also recommend the live version of "another man's woman" from the concert recoring "paris"? with the most amazing piano solo section you'll ever hear? I'm hooked. I keep fast forwarding to about 2:44, where it really gets going, and then it just completely and utterly bursts off the note sheet, reaching new heights of incredible, improvising pianist finger work. and it's happening live, on a stage, which makes it even more impressive. altogether, then, a great great and, and some gorgeous timeless music. which I've been loving, massively, for years and years already (since I was a child listening to my dad's old "breakfast in america" lp, and it certainly doesn't get any worse). seems highly appropriate too, right at the moment, seeing that it is the perfect sound for the summer!

Dream of nothing to do
Dream of nothing to say
Guess I need something to dream about
But Something keeps on moving away

I said, land ho, will I be sailing forever?
I need some wind to take me to my goal
Land ho, will I be dreaming forever?
I gotta find an anchor for my soul

Once I thought I could see
But now I feel I'm just blind
For there's this Something that's calling me
Something that is so hard to find

I said, land ho, will I be sailing forever?
I guess I feel my ship is getting old
Land ho, will I be dreaming forever?
I gotta find an anchor for my soul

When you're alone, there's not a sail in sight
There's a grey-lit sky and you may just try to take your life
There once was a lady made me feel alright
But she couldn't stay, she just sailed away
Now there's only waves to see me through the night

Maybe I'll always be sad
And maybe there'll always be strife
Drifting alone with a saddened tone
Afloat in the ocean of life

I said, land ho, a sailing ship gone forever
I need some wind to take me to my goal
Land ho, will I be searching forever?
I gotta find an anchor for my soul

Will I be sailing forever?
Will I be dreaming forever?
Will I be searching forever,
forever, forever, forever…

© 1974 davies / hodgson (thanks!)

...in other news, the sun came back. well, of course it did. because it's august and the holidays are over and everyone's going back to work, school, home, etc. so now, it's warm and delightful and we've got our garden furniture back on the porch, and hardly any time left to just sit there and enjoy. very convenient indeed. norwegian summer in a nutshell; and as always, quite predictable. that aside, on top of bad weather (for the most of june and july), drowning accidents, continuing thunderstorms, plane crashes and the swine flu (dreaded amongst most, and consequently blown completely out of proportion), there's currently a horrid oil leak threatening our entire southern coast line, ruining the bliss among the swabs and skerries for a vast number of coast-dwelling families. as though we needed one final catastrophe to complete the general disastrousness of these '09 summer months. which, again, leads to the obvious question; what to do to return oneself to being happy and optimistic, if at all possible, when embarking on the imminent trial which is the norwegian winter time, with its many forebodings and possible struggles? honestly, I don't know how to cope. listen to good music, maybe. I suppose this is where supertramp comes in, and all the nice movies, and the nice books I'm reading - more than ever, it's what we need, not just something we might induldge in; for an idle second or two. there's a considerable, increasingly indispensable use in entertainment, these days; to cheer us up, in fact the only thing that could cheer us up, when everything else - quite literally - fails. so, I keep good hold of my precious favourites and worship them intently, in order to (once more) escape for a moment from the dreary, tragic, helpless society that we sometimes seem to be living in. oh, the pain - the sheer pain - of daily tabloids!

ras-le-bol

(og min nye forkjærlighet for tittelfelt med bindestreker)

tanke: jeg lurer på hvor mange språk man kan blande før man blir rar i hodet. (igjen, en tilfeldig tanke jeg skriblet ned på facebook, og som endte opp i forlenget forstand her, dernest, hva er det med meg.) med andre ord, jeg lurer på hvor mange innslag av forskjellige språk man kan gjøre bruk av, før det går rundt både her og der, eventuelt fører til komplett inartikulasjon. idag har jeg, hittil, vært innom en god del tysk, samt tilsvarende deler engelsk, hovedsaklig norsk, og utprøvende fransk med en gammel venninne jeg dumpet borti på bystasjonen (nå også kjent som bergens lille storsenter, der alle de narkomane holder til når det regner i strandgaten, huff den var slem), og jeg kan helt ærlig si at jeg begynner å blande, klusse, og rote det hele til så heftig at clue-ordboken snart er mitt eneste håp for fremtidig kommunikasjon hvorenn jeg ferdes (samt kilde til kortvarig frelse når det gjelder, m.m.) altså. jeg er veldig glad i fremmedspråk. det må nevnes. jeg forfekter gjerne en uoverstigelig lidenskap, såvel som et ganske anselig talent på dette området, og det til stadighet. problemet er at jeg er egentlig ikke så veldig flink i så mange språk, tross min heftige begeistring over å dypdykke ned i dem og deres utallige rarieteter, så også i studiesammenheng. semi-lingvist av rang, og det hele, fonetikkeksamener bestått med rimelig skimrende glanspapir, likevel er jeg ikke så vanvittig språkmektig blitt. ennå. men: jeg er veldig opptatt av språkene og jeg plukker opp like uendelige antall fraser hist og her som jeg siden ser mitt snitt til å flette inn i passende og desto meget mindre passende sammenhenger og ja, jeg har innsett for lengst at ikke absolutt alle mennesker har lidd seg gjennom nok skoletysk til å forstå mine hyppige "genau!", "egal!" og "schtrahlend, mensch!" - og ja, jeg vet det skrives uten alle de der konsonantene, men pytt! schwung und stil, you know! uansett, i allefall, jeg synes det er så kjekt å lære nye ord, et meget naturlig fenomen, antagelig, min mega-vokabular-dyrkelse tatt i betraktning, og mine fremtidige ambisjoner som lyrikkformidler inkludert, men: det slår meg at jeg kanskje burde legge litt mer energi, tid og krefter (og alt det der som har med vedvarende fokus og langtidsplanlegging å gjøre, som jeg er veldig lite god på) i dette å lære nye språk grundig, ikke bare overfladisk for å briefe litt med noen slang-uttrykk. det er da også min tendens: sålenge jeg kan slenge ut noen freske gloser på hverdagsfransk (og banne litt), synes jeg det holder i lange bananer og går gjerne over på noe nytt og mere spennende så fort som bare mulig. swahili, f.eks. (ikke ennå, men bare vent.) det skyldes antagelig også, på toppen av det hele, min uheldige hang til å ville mestre ting med én gang, og hvis de krever litt mer tid og, vel, krefter - etc - så lar jeg det gjerne bare seile sin sjø og koke bort med kål og ekle poteter. ironisk nok (eller meget symptomatisk) er skrivingen her det eneste, og meget prangende, unntak. poenget, og min konkluderende antagelse, er at det handler - til syvende og sist, da - om min forkjærlighet for nettopp ordene, aller mest, og at det er glosene og ikke nødvendigvis grammatikken - eller artikulasjon per italienske verb - som fascinerer meg; så får det heller være at jeg slår om meg med de rareste sær-berlinske kultbegreper og franske ghetto-skjellsord, og knapt får til å si "jeg heter trulte". men, igjen, det gjør jeg jo strengt tatt ikke. jeg heter scaramouche og jeg liker å snakke med verdensborgerne, jeg liker å lære meg den internasjonale sjargong, jeg liker den mer internasjonale tilnærming til verden generelt! huhei! ... og enkelte ambisjoner har man da åpenbart vett til å ta vare på, selv når alle andre fordamper i tilkortkomstens hetetokt.

tanke to: jo, også lurer jeg på hvorfor det regner.
"hun sitter med hendene foldet om hakepartiet og lar den sterke drinken sive inn mellom leppene og hun spør seg, hvorfor regnet stadig må strømme nedover vindusrutene; hun dveler ved dette et øyeblikk, ved bordene av vann, blikket tomt søkende mot opprom hun ikke kan nå, og slår fast at det må ha noe med stemningen å gjøre, en slags beleilig istandstillelse for humøret, for inspirasjonen, må det være, mens tordenskrallene overdøver tiltaksløsheten og uværets mani tar overhånd; forklaringene følger hverandre som parasittiske faktorer i hennes væremåte, de tar fra henne gnisten og gir henne elektriske strupetak til å agere, raskt, uopphørlig, og med bevisstheten om dette på minnet, gyver hun løs på nettopp inspirasjonens mange foretak; hun smeller glasset i bordplaten og hyller overmakten med et transkribert skrik." og, punktumsløse paragrafter til etterfølgelse, slutt å sutre over regnet; skriv, for faen!