Who's made victim

...and whilst we wait: the fourth series is soon ready to launch, but before the Doctor's new adventures may hit the television screens all over Britain, one needs to kill off yet another week of impatient longing. Meanwhile, however, BBC are (of course) cunning enough to induldge us with continuous utpdates, trailers and brand new promo stuff - although that does little to decrease the anticipation; the horror of the whole waiting issue. According to D-T.net, they intend to "whip us into a frenzy", and thus far they've succeeded. So, rather than being able to think of other things, and let my mind rest; occupied with different news and events; I find myself checking the DW boards regularly, only to find a whole bunch of new videos and pic's and posts and spoilers, and it's all becoming a bit of an obsession. More of an obsession, that is. Because the promotional work these guys deliver is not just well enacted, or pretty well placed, it's basically brilliant in every sense, it's got all the necessary, tingling, expectation-triggering features, and it's perfectly timed. So we can't resist, really, as we're hopelessly absorbed in all these obscure details; anxiously grasping for new straws of info, new revelations. The lot of us - a whole generation of fans who never seem to tire even of the same topics repeated over and over again. Did I mention Jack and Rose will be back? Together? And, not on the Titanic? Don't know why, exactly, but that never ceases to amuse me. And the two of them look pretty amused on set, so what could be better? Makes me happy, anyhow! SFX did a major article with pictures this month, and it seems grand. And, not to forget, the most recent trailer might also prove the best yet - clearly inspired by the first Eccleston-trailer; the one with the flames and the running; which leaves little room for disappointment, and equally giant space to fill with further anxiousness and - glee! Soon will be back! And here it is, for you to watch, and then judge for yourselves:



In addition, there's the glorious new fashionista dimension to the show; believe it or not; Donna's outfits in the promotional shots have so far managed to bring DW to a whole new level of stylishness. She's simply looking great, in every situation, and her leather jackets, tunics and suits are absolutely gorgeous. Who'd have thought we'd regard Catherine Tate as a fashion icon? Well, everything's possible in the world of, er, Who. What's more, she's apparantly had a bit of a general make-over; meaning, hair- and make-up-wise, she also looks better than ever. And with David Tennant as the ultimate accessory, this promises an even more suffessful turn to the program - on the whole. Which, in my opinion, is quite fortunate, since both Rose, Sarah Jane and Martha - in the former seasons - suffered from certain shortcomings in the dressing department. I bet Billie's still recovering from that pink tee she had to wear in "Aliens of London". Guh. Her wardrobe improved massively over the second season, though, growing to be an immense source of inspiration for myself as well. Whereas Freema could have used some more variation; wearing the same attire for the first five episodes of her run. With no exceptions, poor girl. She must have been sick of those jeans by the end of filming. Nor did I ever like her burgundy leather jacket, so maybe I'm a little biased. Loved Billie's jackets, anyhow, and her "Doomsday" look was a classic. I keep stealing ideas from her, when I dress, copying her looks without blinking and I want to get a similar hair-cut too, as soon as my hair's long enough. Point is, still, that "Doctor Who" is all about the big picture - bigger, better and beyond. They need to remain the best at everything, since they have all it takes to be so. Perfecting the characters' style in clothing may just contribute to this, and - to give them the rightous credit - they've always been quite good at this. Over the last series, they've taken a few missteps, but overall they've come pretty far and they still exceed all other series in every single term of quality. Christopher Eccleston is the hottest leather clad man in the history of television, John Simm was equally hot in a bloody dressing gown, evil man, and Paul McGann has been officially declared "The Oncoming Pretty". Curly hair, open white shirts, big blue eyes, oh-so-adorable. David Tennant is, well, David Tennant. Cutest thing there is, no arguing. With or without a tie on his head. And sunglasses. And a horse. But that set aside, and as mentioned above, series four might just round it off with the most exquisite sets so far. With regard to both scenery, settings and - yes - costumes. Jack's WWII-uniforms and the übersexy coat is back with a vengeance, Camille Coduri will probably contribute with some neon glowing glam, and Martha may (hopefully!) continue the rock-chic tendencies she sported over the last episodes and for her Torchwood cameo, whilst Billie will bring back some Punky Fish attitude and bright coloured hoodies; chav-y or not, I loved it. But no baggy, shapeless T-shirts for anyone this time, please? As for The Doctor himself, he seems to have returned mainly to his brown suit, for which all fangirls may cheer in happiness. Love the all-brown style - no danger of getting it wrong, there. The tux is a safe bet too, albeit it always gets him into trouble. But then again, what would Doctor Who be without a bit of ever-so-predictable, catatostrophic, oversized mess of troublesomeness? Yes, all in all, we've got very much to look forward to. Must have been through almost every aspect of the anticipation by now, too, covering any and all areas of possible doubt and speculations. I'm severely victimized by Who - and enjoy it more than I can say. 'Cos it's so...massive. Wild. Overwhelming. There's the fun, the angst, the tears, the love, the gadgets, the midgets, the box(es), the dungeons, the shipping, the ships, the planets, the villains, the blue, the meme's, the concepts, the art, the innuendos, the puns, the guns - and finally, the fashion. Yup, that too, obviously. No reason not to love Who, in other words. It's got it all and more. Here follows the original cinema trailer, now streamed through the BBC website in much better quality, and of course immediately copied onto youtube - with a good look at Donna's fancy clothes AND the infamous glimpse of Billie!



Moreover, it's worth mentioning that Empire Magazine have recently listed their 50 favourite TV-shows of all time, even naming their selections as "the best ever", and I was proud to find "Doctor Who" in a very decend 16th place, and "Heroes" conquering the 15th. "Simpsons" won, to no surprise, and "Spaced" - starring Who-folks Simon Pegg and Jessica Stevenson - gained a very impressive number 10th. Congratulations and well-earned. Naturally, DW should have won, but I suppose it's staus hasn't reached such heights in the US just yet. But maybe they'll open their eyes to the latest season and be fully convinced? It certainly promises to be convincing, this thing!

Helt koko, men mest happy

All of these mixed emotions
Tangled up in pure confusion
It's hard to let go of the past
But it seems easier as time is movin'
Well, you said he makes you laugh
And he makes you happy
He sees you smilin' back
It is everlasting...

Dette er en plateanmeldelse. Faktisk. For: Jeg har lagt min elsk på en viss Colbie Caillat. Av alle mulige syngedamer med kassegitar som finnes der ute. Og jeg prøver å forklare meg selv hvorfor. I tillegg til at jeg har behov for å promotere henne litt for et mindre oppmerksomt norsk publikum som ennå ikke har unnet henne en plass på VG-listen. (Uten at dét nødvendigvis er et manglende kvalitetstegn.) Men jeg har fremdeles visse problemer med å fatte hvorfor jeg fattet slik interesse for henne, hvorfor jeg nå hører på albumet hennes konstant og hele tiden. Ikke er hun spesielt überbriljant som låtskriver, ikke er hun noen Celine Dion hva stemmeprakt angår, ikke har hun eksperimentelle produsenter bak seg. Ikke er hun spesielt interessant; egentlig; hverken som partyløve eller kjendisemne, overhodet, og ikke har hun noen utagerende vaner eller habitter eller fortidsminner; hun bruker ikke særlig med sminke engang. Men likevel, hun har unektelig særpreg. Hun har en fabelaktig, eh, formidlingsevne. Rent hypnotisk. Og hun gjør meg glad. (Muligens ikke så rart, det. Siden hun er blottet for negative vibber. Fullstendig! Amy Winehouses rake motsetning!) Dette er damen som synger "you make me smile, just for a while"; om igjen og om igjen til ørene blir susete, i alle (radio)kanaler; med sommerfølelsen i tærne, sommerfugler i magen, og med bålkos og latter i stemmebåndene. Frihet og forenkling av det meste; hverdagen generelt og kjærligheten spesielt. Om ikke annet så har hun maktet å skrive en genuint gledesspredende sang. "Bubbly" får meg til å sukke henført, som en annen chick lit.-heltinne, og lene meg tilbake i sofakroken og smile tilforlatelig til verdens uting, ignorere allverdens vansker. Blid og fornøyd og den totale problemfrakskrivelse fra solkysten av California. Truddelu og diddeli og livet er en trall. Mmmm, lissom. Things can be heard, but I've learnt to try patiently. Dessuten: musikkvideoen til nevnte "Bubbly" er GULL. Det var den som i utgangspunktet gjorde at jeg fikk øynene opp for både artisten og selve musikken. En helt fantastisk sak, med feriestemningen skrudd opp til vanvittige høyder og kjernetematikken hennes tatt helt ut. Kjøre rundt i fancy jeep på landeveier i midtvesten, vandre barbent langs stranden, nyte solnedgangen i en eller annen kjekk types armkrok og grille pølser iført pelsjakke. Kleskodeksen her sier halvveis-hippe, halvveis-rocker, helt-bohem. Musikkstilen likeså. Passer meg perfekt. Colbie snekrer sammen enkle, små gitarlåter med nynnbare refreng og fine overganger, tilsatt nydelige, om enn relativt lettfattelige, tekstlinjer. Minner bittelitt om Joni Mitchell, enda mer om Eva Cassidy, mest av alt om Lene Marlin. Norah Jones titter innom, Katie Melua lurer i bakgrunnen. Det er velklingende på absolutt alle måter og minner meg om alt jeg lengter til i sørpesnøens eksamensforberedende tilværelse: hengekøyer, longsdrinks og badeliv. Sommerferietid. Kjekke menn på strandpromenadene. Som nevnt utallige ganger tidligere. Colbie klimprer løs på "Tailor Made", min favoritt, og hensetter meg til uante nivå av koselighet. Og ja, det kan jeg like. Såh: Scaras anbefaling denne gang går til amerikanernes nye(ste) sweetheart, den berømmelige frøken Caillat - med masse talent, og hennes debutalbum "Coco". Løp og kjøp! Og finn frem stråhatten!

Farvel til en læremester

In memory of Anthony Minghella (1954-2008)

[Image: Robin Wright Penn, Jude Law, Anthony Minghella, Juliette Binoche. Fra pressevisningen på "Breaking and Entering", en briljant film. Med favorittskuespillere i alle roller og en favoritt-regissør bak kamera, hva mer trenger man? Minghella - vi savner deg! R.I.P.]

Så trist når egne helter faller fra. Som alltid. Briljante storheter som burde levet mye lenger. Og utrettet så mye mer; fordi de lovet ubegrenset, fordi de aldri lot seg stoppe. Fordi de satset mot det store og fikk oppnådd desto mer. Men likevel ble trukket ut av eget livsløp, før sin tid, av en ubendig kraft. Der ingen lytter. Troen flytter fjell, men hindrer lite. Vi vet at minnene vil vare, uten grenser; reise bauta over deres verker, deres bidrag til historien - vår unnselige, tilsynelatende beregnelige, begrensbare oppsummering over dennes gang. Og de er bare deler, biter, individer. De hører til, de oppføres, de føres inn i bøkene og innlemmes i taler, hyllester og dere navn noteres på plaketter; minner, bare minner. Men jeg erindrer øyeblikk, og skjønnhet. Bevegelse og farger, bilder, over lyd og leven, levnet ingen tvil. Fagre linjer, skarpe skudd og nedtegnelser over menneskelighet, kjærlighet, viten og vreden. Med myke glimt av hvitt og sort, og klart krystall, i et fyrverkeri av glans og melodi. Jeg så geni, og han ble borte for mitt blikk, og jeg blir bitter, sørgelig, uendelig vemodig. For jeg vet at han aldri mer skal bevege meg til følelser, ved følelser, og jeg skal aldri mer tre inn i kinosalens mørke og vente på hans navn i rulleteksten. Så, til minne om Anthony Minghella; en av mine absolutte favorittregissører; en av de aller, aller beste og kanskje den drama-filmskaperen jeg satte høyest. Han døde denne uken av hjerneblødning, etter en mindre operasjon som skulle vært ufarlig - det hele synes meningsløst. Så utrolig unødigvendig. Denne mesteren bak mine favorittfilmer "The English Patient", "Breaking and Entering" og "Cold Mountain" - regissør, manusforfatter, produsent og komponist - han skulle fått anledning til så meget mer. For meg var han en stor helt og et kreativt forbilde. Jeg dedikerte endog min siste eksamen på videregående til ham; for storartet inspirasjon; noe han alltid har vært en kilde til, for min del. Denne viduderlige velgjører som fikk meg til å oppdage Naveen Andrews, Kristin Scott Thomas og, ikke minst, Juliette Binoche - den mest talentfulle franske skuespillerinnen som noensinne har gjort sitt inntog i denne verden. Han så hennes enorme potensiale, og dyrket det, slik han fikk det beste utav enhver historie, enhver karakter, enhver skuespiller han jobbet med. For å sitere Nicole Kidman; "han var en gave til verden". En avholdt storhet, med andre ord, og spesielt blant sine kolleger; som óg belønnet ham med Oscar for innsatsen - i tillegg til flerfoldige andre nominasjoner og prisutgytelser. Måtte han hvile i fred og måtte vi aldri glemme hvilken uforglemmelig innsats han har gjort for filmindustrien, for vår filmhistorie, hvilke ubeskrivelige kunstverk han kreerte. Uten sidestykke. En mann som vil bli høyt savnet og som allerede er hyllet i stor monn av disse sine høytravende stjernebekjentskaper, av dem som heldigvis blir hørt. Først idag stod det derimot å lese om ham i norske aviser; synd og skam; men de nevnte ham i det minste, og de ga ham litt av all den heder han fortjener. Jeg er ham evig takknemlig, og mange med meg, og jeg håper han er klar over dét - der han nå måtte befinne seg. Jeg kommer til å smile opp dit hver gang jeg setter meg ned med en av filmene hans for å nyte det ypperste av filmhåndverk; medrivende, vidunderlig, og vakkert - alt det en god film skal være. Og, til sist, en liten fotnote om at jeg har fått nok av heltedødsfall nå. På alle måter. Mer enn nok nå, vi trenger ikke miste flere, noen må innse hvor stort tomrom de etterlater seg. Hvordan verden blir uutholdelig mye gråere uten dem. Jeg vet det hjelper lite, men det må sies.

Tilfellet D

I sin siste bok, "Hässelby", et briljant verk som alle mennesker der ute burde lese iløpet av sin tid på jorden, tar Johan Harstad for seg livets mange skumle tilfeldigheter, og hendelser som finner sted uten noen utpreget, tilsiktet foranledning, men likevel passer inn i sammenhengen. Faktisk handler store deler av boken om dette fenomenet, og jeg lot meg naturlig nok fascinere - i den grad at jeg måtte lese hele greien om igjen for å tolke det nærmere. Når det gjelder Johan Harstad skal det ikke så mye til, men fortsatt: var det noe jeg kjente meg igjen i og likte spesielt godt ved romanen, var det dette. Alle disse hendelsene og personene og mirakuløse vendingene, som er forbundet på finurlig vis, og som man treffer på uten noen form for foregående, bevisst planlegging. Som når det viser seg at "Der Kaiser und die Kaiserin" - som da er en fantastisk, tysk poesifilm jeg har lagt min elsk på - viser seg å være løselig basert på og svært inspirert av Krzysztof Kieslowski og hans Trois Coleurs-filmer (blant annet), som jeg nylig har stiftet bekjentskap med - og likeledes lagt min elsk på. Det skumle, oppi det hele, er at den tyske filmen hadde ligget i må se-bunken min av DVD'en i snart ett år (!), og nå - helt plutselig - bestemte jeg meg for å få sett den. Rett etter å ha overvært den like fantastiske "Trois Coleurs: Bleu". Ja, slikt gjør meg fascinert, og spesielt når man kan få en guddommelig god filmopplevelse i tillegg. Jeg har sett mange "livsfilosofiske filmer" i det siste; deriblant de overnevnte, "Sommerfuglen og Dykkerklokken" og "Into the Wild"; jeg tror det er en ny personlig forkjærlighet på gang. Nye filmatiske preferanser; som skriver seg inn på listene over utallige andre og lignende lidenskapsområder. Og ingenting er bedre enn det. Uansett, nok et eksempel på tilfeldighetenes (og underbevissthetens) skumle spill; da jeg satt og surfet gjennom gamle tegneseriestriper og kom over noe utrolig morsomt i et av msn.no's arkiver. Hadde i utgangspunktet tenkt å redigere den utvalgte stripen bittelitt, for å lage en hyllest til en forestående begivenhet - nemlig sesongpremieren på "Doctor Who" Sesong 4 - og ble da mildt sagt overrasket da jeg la merke til en detalj nederst i høyre hjørne som jeg overhodet ikke hadde tenkt over før. Og det ga hele stripen en, hva skal man si, ny dimensjon. Av reiser i tid og rom og annet wibbly-wobbly timey-wimey stuff. Hvilket minner meg på at hele "Doctor Who"-programmet hovedsaklig er en studie i slike (overnevnte) uventede krysninger av gjenkjenneligheter, og Doctorens egen forklaring på hvordan de finner sted - "people assume that time is a strict progression of cause to effect, but actually from a non-linear, non-subjective viewpoint..."- passer uhyggelig godt til hele min utredning. (Liker det ordet.) Ting skjer, og der finnes ingen egentlige forklaringer på hvorfor, men at de henger sammen er det ingen tvil om. Men for å ta det litt mindre åpenbare:

[Image: just you click to see the pic! NEDERST, HØYRE HJØRNE, PÅ AVISEN! Alle rettigheter tilhører Øverli, jeg bare låner. Og redigerer. Tusen takk til Flinke Frode og til mitt elskede, uunværlige geniprogram PhotoShop!]

Bildeforklaringer: først og fremst, jeg forguder Frode Øverli. Den norske serieskaperen er et oppkomme av gode idéer, som liker AC/DC, Donald, Westernfilmer, britiske fotballag (les: Liverpool), norske fotballag (les: Brann, og definitivt ikke RBK), Star Wars, svart kaffe - og, ikke minst, han bruker alt dette i stripene sine. Populærkulturelle referanser i fleng og ekstremt mye namedropping. Men med stort hell! Her i gamlelandet er han kjent som mesteren bak Pondus, Riskhospitalet og Rutetid, hvorav sistnevnte er en av mine absolutte favorittserier i hele verden. Og apropos verden; denne mannen tar absolutt alt i den på kornet, og han har en humor som går rett hjem hos undertegnede. Han skriver da også fra sin hjemby Bergen, og bruker dens særegenheter for alt de er verdt. Her går det i Hansa, Stadion, BT og Bryggen. Med en glimrende, sofistikert strek (iforhold til tematikken) og gjennomgangsfigurer med rimelig interessante personligheter. Og, host host, preferanser. Noen ganger er det skremmende sant det han skriver, andre ganger veldig slemt (men minst like sannferdig), og oftest både sant, slemt og ubeskrivelig festlig. I denne aktuelle sammenhengen er det derimot litt mer subtilt, det hele. Så la meg forklare:

Frodes stripe minnet meg da på at ventetiden stadig kortes ned for oss Whovians - og neste uke braker det offisielt løs. Traileren ligger ute på BBC's hjemmesider, alle spoilerne er gjennomdiskutert, alle on set-bildene analysert ned til minste piksel, og til slutt skal vi da få ta selve serien i nærmere øyesyn: Premieren på Doctor Who Series Four er satt til neste lørdag, 5. april! Jeg har store problemer med å bevare fatningen, i mellomtiden; å skulle holde meg rolig og avbalansert og fokusere på mitt pålagte skolearbeid. BBC har tross alt bebudet at det skal bli den mest spektakulære og veskrevne sesongen hittil, og traileren lover unektelig mye bra. Gråtende Doctor, Donna på fjelltur og overdimensjonerte, morderiske veps. Blant annet. Og nevnte jeg Rose? At Billie er tilbake? Ja? Jeg gleder meg intenst! Og jeg benytter ethvert påhitt for å bable om mine forventninger og distrahere meg selv fullstendig vekk fra det som sammenlignet med Doctor Who umiddelbart kommer i andre rekke. Som Antikken Poetikk og Dikkedikk; sorry, Arild Linneberg. Men hva dette har med Øverli å gjøre? Vel, min egen umiddelbare dragning mot denne stripen som opprinnelig handlet om at de to goth'erne skulle se på Idol (...), noe jeg da omskrev til "Doctor Who", før jeg oppdaget at bladet som den ene goth'eren har i hånden har "SAXON" rablet over hele forsiden. Jada, det kan bortforklares og i realiteten er det neppe særlig bemerkelsesverdig. Men det kan óg sees som en superskummel referanse til min yndlingsserie på TV, og en gyllen mulighet til å promotere denne så mye jeg bare makter! The Doctors nemesis og erkefiende i sesong 3 er nemlig The Master, den überonde Time Lord-kollegaen fra Gallifrey; i sitt virke på jorden forkledd som politiker, deretter statsministerkandidat, og han går under aliaset Harold Saxon. Navnet Saxon var også offisielt meme i denne sesongen; fem bokstaver gjemt på de underligste steder - iløpet av de 13 episodene - i manuskript, på vegger, i bakgrunnsbilder, i historier...ja, overalt. En mer utstudert bruk av tilfeldighetsmystikken; og vesentlig mindre tilfeldig, selvsagt. Og nå dukker det opp i striper av en norsk tegneserieforfatter. Vel, vel. Det endelige bevis på at Saxons herredømme ikke er over! Og at denne serien hjemsøker meg hvorenn jeg går og står! Dog er det et faktum at økt opplysning og utvidede interessefelt bidrar til å se ytterligere sammenhenger mellom, eh, interessene - og dette er da grunnleggende en fordel, og en kvalitet å utvikle videre. Synes jeg. En kvalitet ved selve menneskesinnet; at man klarer å resonnere slik, og trekke finurlige paralleller. Vri hjernen tre ganger rundt seg selv og ende opp ved en helt ny rundkjøring av kombinasjonsmuligheter. Selv om de fleste veier, for mitt i øyeblikket sneversynte vedkommende, leder tilbake til en blå telefonboks - og dens høyt savnede mannskap.

Utlufting

Soundtrack: Roxette - "Don't bore us, get to the chorus." Great hits from great band. Me likes brilliant Swedes with poodle perm and peroxide shortness. Er nå tilbake i studenttilværelsen, og godt i gang med hverdagen igjen, om enn ikke helt klar for alle dens forpliktelser og lekselesning - ennå. Men det går seg vel til, som man sier. Kom hjem sent, sent i går kveld etter en rimelig strabasiøs flytur som ble preget av forsinkelser, snøstorm, kaos og rasende mennesker bevæpnet med trillekofferter. Inklusive undertegnede. Ekstreme tilstander, og ikke veldig behagelig. Jeg kom meg da til slutt gjennom alle sikkerhetskontroller og snek meg inn på flyet med overvektig bagasje; leste meg over fjellet med Val McDermid som glimrende reisefølge, og klarte å stille på forelesning klokken ti i dag morges etter altfor lite søvn - ganske så imponert over meg selv for den bragden. Men uansett: innimellom alle disse, vel, strabasene klarte jeg da å produsere en idé. Om en historie. Man sitter jo der, på flyplassen, og kokkelurer - spesielt i går tilbragte jeg en del tid i et skinnsete på Gardermoen, uten å vite hvor mye lenger jeg måtte bli der - og man kan bli avsindig lei av mindre. Så hva gjør man, for å underholde seg selv og unne hjernen litt adspredelser? Jo, jeg fant frem laptop'en og begynte å taste. For første gang i mitt liv, skal sies; siden jeg pleier å la den hvile når jeg er ute og reiser. Og jeg følte meg unektelig som en businesswoman på tulletur; fullstendig malplassert og i helt feil antrekk i forhold til datamaskinen. Men litt viktig, også. Måtte unnagjøre siste resten av jobb, liksom, med opptatt mine og nyve i pannen og Farris for hånden. For å si det som det er ble fortellingen en smule preget av dette, likeså. Dét, og at jeg har forlest meg på krimromaner i påskeferien. Sånn circa 1000 sider blod og gørr og grøsninger, meget underholdende. Har blant annet fått innblikk i tre sider av Sveriges underverden; fra politiets ståsted, etter forbryterens oppfatninger, og med avisenes vinkling. Usedvanlig interessant. Måtte jeg få anbefale de nyeste bøkene til Håkan Nesser og Liza Marklund, fra seriene om Gunnar Barbarotti og Annika Bengtzon, som inneholder alt dette og mere til - pluss at Val McDermid (som sagt) ikke er å forakte, hun heller. Og hun skriver fra Storbritannia, hurra. Alle disse ga meg en gedigen dose input for anneredes krim, og dermed følger - eh, hva jeg nå skal kalle den - en slags merkelig psykoanalytisk horror-story som egentlig kan tolkes i alle retninger som måtte falle en inn, og ikke nødvendigvis som en kriminal. Dog har jeg stjålet litt fra kriminalliteraturens formuleringer og særegne stil; beskrivelsene, karakteristikkene og tendensen i teksten er utpreget krimsk. Selv om handlingen kanskje er mest utforskende (og utfordrende!) på et psykologisk plan. Ikke spesielt lettfattelig, heller, nei. Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner den helt selv en gang. Men intens, det er den. Intens og kompleks. Og det var mitt eneste mål. Påbegynt på Gardermoens gate 29 og fullført på hybelen, mens jeg egentlig burde gjort noe helt annet - som vanlig. Back to business. Men ikke med woman-endelsen; jeg er stolt av min kvinnelighet, men den passer ikke inn i et selvbilde bestående av ettersittende kontordrakt og hornbriller fra Dior. Litt for lite politisk korrekt til slikt. Noe ála skriveriene:

"Aeroporta" (ma errore di scritta apposta!)
Av Scaramouche, Po(t)eten, som liker å tolke og bli tolket. Men i konstruktive ordelag. Også liker jeg en god kopp kaffe, gjerne latte. Uten sukker, men med rørepinne.

Hun veksler en femhundreseddel og kjøper seg en latte i nærmeste kaffeautomat, før hun slår seg ned i en bortgjemt krok av venteområdet. Røyken siver opp fra det brune pappkruset. Det lukter frokostmøte, avislesning og trommende pekefingernegler på bordplaten. Som om tilfeldighetene prøver å påtvinge henne sinnstemninger; typisk irreelle; og sette henne ut av enhver, nærliggende sammenheng. De lykkes heldigvis ikke helt. Tenksomt sitter hun der, med benene i kryss, mens hun rører i kaffeblandingen med en trepinne og lurer på hvordan hun kan få bakgrunnsstøyen til å bli borte. Hun har snudd ryggen til resten av menneskemassen for å unngå unødige avsporinger eller tilnærmelser, men føler seg likevel utsatt. Alle hodene rundt henne er bøyd over noe - hun ser dem ikke, men aner deres totale avstengning fra omverdenen; hvordan de lukker seg inne i sitt eget, private rom av uforstyrrbarhet, og i det øyeblikk noen banker på vil de løfte blikket og etterspørre virkelig gode begrunnelser. Ingen kontaktsøkning her, bare en gyldig anledning til å holde allmennheten på avstand. Selv er hun for våken, og hun makter ikke annet enn å holde seg slik. Nipper til sin stadig mer avkjølte lattekopp og ønsker at allting skal opphøre, alle skal fordufte. Lede verden ut på villspor, la et par heldige sjeler bli alene igjen. For å konsumere sin drikke i egen og andres utførlige glemsel; la ytringene brenne fast på tungen, sveve opp mot absurditetenes overhengende skyfrihet. Ingen gjøren, ingen virkning, ingen last. Men det instinktive åndsnærværet griper tak og nagler henne fast til virkeligheten; likesom omgivelsene trenger seg på, kryper innunder huden og gjør henne desto mer påpasselig. Bevare fokus nå, ikke skjene ut. Hun hviler albuen på stollenet. Kjenner hyppige stikk fra et lite, grønt insekt i samvittighetssenteret, som ynder å fremtvinge mental fatning og tretthetsovervinnelse. Hersens lille djevel, han gir seg aldri.

Et barn begynner å vræle i bakgrunnen; noen seterader bak henne, mot høyre, etter hva hun kan beregne; og en eller annen forelder hysjer diskré. Mannslatter blander seg med kvinnestemmer, høyttaleranlegget spiller sine monotone melodier av beklager så meget og vi er forsinket, og det vibrerer under fotsålene hennes når hastige skoletthæler tramper forbi. Reisende. Innbitte hensikter om å komme seg forbi nestemann i køen; nå frem til en post som ikke er endelig, bare et stakket skritt videre på ferden. Hastverk er lastverk og stressing gir rynker. Mumlingen oppstår som en skurring i mellomgulvet og når aldri over leppene; sikkert like greit. Neste stopp uendeligheten, tenker hun, og titter ut på asfaltområdet. Nye kjøretøy kommer rullende inn, kontinuerlig, lik enorme, kuede villdyr i en safaripark. Med bøyde vinger og kulehull i sidene, ironisk nok de eneste som sparer henne for ulyd. Resten er et påtrengende sammensurium av dempede, hvesende, hvislende, dunkende, durende støysamplinger. Hun tror øregangene skal sprenges. Det verste er den forsøksvise nedtoningen; når de roer tempoet og omstiller seg til tøffeltralting og innestemme. Makter å distansere seg, ta hensyn til andres hensynsfullhet. Hun er elendig på slikt. Og hvorfor må akkurat hun bli skadelidende - det er bemerkelsesverdig at det er akkurat henne som ikke greier å følge det allmenne eksempel og lukke seg inne i seg selv. Tillate seg å reagere kun på forespørsel om å gjøre plass til en sidemann. Istedet hviler hun med sansene i høygir og all den aktsomhet hun kan oppdrive - takket være koffeinet - og en bevissthet som hun ikke lenger er herre over - takket være Timmi Gresshoppes mer ondskapsfulle tvilling. Det er som å gjennomgå søvntortur; i et overdimensjonert torturkammer med uutnevnte fangevoktere, og imaginære vanndråper som faller mot hodebunnen. Regelmessig rytme - ikke sov, ikke slumre, ikke snork. Se på oss. Se på oss. Hun lener nakken mot stolkanten og bøyer seg bakover, glaner opp i taket, bøyer seg tilbake og skifter benstilling. Det knitrer i en pocketbok, mens leseren blader om til neste side, og to av de uniformskledde utveksler praktisk informasjon. I allefall tilsynelatende. Dukket opp som utav ingenting, og forsvinner garantert like fort. De har blonde hestehaler og ser ut som hverandres søstre; den ene har knyttet et rødt skjerf i halsgropen, den andre har på seg et glitrende sølvkjede, begge er normalvektige og normalbygde og generelt normalt utseende. Uvesentligheter, tenker hun, og lurer på hvorfor menneskene kjeder henne, når hun likevel bruker så mye tid på dem. Deres gjøren og virken holder henne i spenning, i aktivitet; de er forutsetningen for hennes eksistens, og hun kunne ikke brydd seg mindre. Det plager henne. Ville vært så mye enklere om hun kunne definere det som en interesse, en hobby, en slags lidenskap. Om hun, for å slå forhåpningene sammen, kunne si at hun var lidenskapelig interessert. Men det er hun jo ikke. Og de kvasifilosofiske spekulasjonene hjelper lite, de gjør henne bare mer febrilsk. Som vanlig. Så hun forsøker å resonnere annerledes, hun inntar en annens holdning og setter seg i en annen observatørs sted. Forsøker å tenke på dem som individer, ikke en gruppe. Ben og armer og annet som kan gå ut av ledd. Sammensatte. Unnlater å ville stenge dem ute, slipper dem heller inn i stor monn. Uten begrensninger, uten motforestillinger, hun snur seg endog rundt og gir rommet en rask saumfaring. Rekapitulerer synet for sitt indre, limer det på nettfinnen, og slår fast at det på ingen måte var spesielt lystig. De unngår hverandre, metodisk og konsekvent, med lutede skuldre og yttertøyet som et skjold mot fysisk nærhet. Ikke noe hun ikke visste fra før, ikke noe nytt. Men det irriterer henne. for det gjør hele hennes innsats unyttig. Hun gidder ikke bruke mer energi på mennesker som ikke ønsker å la seg bemerke. Hvis de absolutt går inn for å være uviktige, skal hun ikke hindre dem. Om de frasier seg oppmerksomheten, vil hun frasi seg deltageransvaret. Rettferdig oppgjør, ingen anker.

Men samvittigheten lar ikke tankene fare; den gir henne et skarpt støt i mageregionen og hun tvinges til å gjenoppta funderingene enten hun vil eller må. Kunsten å forbli iakttagende, skape nye adspredelser for egen vinnings skyld; selv de illusjonsbaserte inntrykkene slipper ikke taket. Lampene utenfor blir ugler i natten, glassveggene bunnløse markatjern, og korridorene blir nasjonalgallerier og vokshus med uhyggelige vesener. De lever, de ånder, de går. En sedat strøm av personnummer og pass. Påskrevet eller ei; men hun klarer ikke le av sine egne ordspill. En eldre herre av den riktig gamle skolen, med hatten og frakken anbragt etter fingermålsprinsippet, setter seg tvers overfor henne og gir henne nye idéer - hadde hun ikke virket fandenivoldsk, ville hun vært ham takknemlig. Men han lager prustelyder når han beveger på seg, hvilket han gjør stort sett hele tiden, og penskoene hans har gummihæler som skriker uopphørlig mot parketten. Sekundene går. En tyngende varme stiger opp i henne, og hun presser den unna. Kofferten hans er svart med kodelås, skoene har runde, svarte lisser, skjortekragen hans har en brett i feil retning. Helt i enden, der den skulle følge dressjakkens formasjoner, han har vel ikke lagt merke til det. Hake med kløft, rynker ved tinningene, gråsprengt i håret. Behold fokuset, formaner hun, eller så er det underbevisstheten. Mannen, den nyankomne, gir fra seg et langtrukkent grynt og løfter kofferten sin opp i fanget. Hun teller på knokene. Tre knepp. De er individer, individualister, intetsigende. Som en messe i gudshus, en bønnetekst. Gjentagende. Hvite flater, myk parkett og trumming. De er unevnelige, men overalt. De er der idet man åpner gluggene mot lyset på morgenkvisten, de er der når man kniper dem igjen og vil ha fred. Drømmeløshetens mare. Fobienes eget overmot. En studie i hvordan vi må være, erindrer hun, det var dét man hadde kalt den. En lang og omstendelig rapport om våre felles forehavende, og med knapp visshet om hvor sannferdig den skulle bli. Men slike konsekvenser er aldri forutsigbare, de styres av krefter utenfor en selv. Stod skrevet svart på hvitt, det óg. Man hadde antagelig undersøkt nøye og ikke satt sin lit til slumpetreff, det forundrer henne ikke. Det gjør derimot den upersonlige omtaleformen; hun hadde pleid å tillegge verket atskillig mer private dimensjoner, men behersker seg visst denne gang. Kanhende fordi hun ikke skjønner seg på omfanget. Hvordan det skulle kunne inneholde svarene og avklaringene det ville bebude; hvordan man overhodet kunne påbegynt et slikt prosjekt i første omgang. Intet er nok i seg selv, som de sier. Der finnes alltid en tilleggsopplysning som kan velte hele lasset. Hun tømmer koppen og vurderer å kjøpe en til. Bestemmer seg for å vente til den gamle mannen holder kjeft. Hvilke beleilige omstendigheter. Prustingen vedvarer mens koffertens innhold gjennomsøkes etter noe han ikke finner. Noe han åpenbart aldri vil greie å finne, konkluderer hun - om enn stilltiende - og legger armene i kors. Tett inntil magen, som for å feste grep. Ikke nødvendig å skuffe mannen, heller, han er gammel og anspent og har pustebesvær. Med forhistoriske tilbøyeligheter. Man burde latt dem ligge. Trygt og begravet; hun innser morbiditeten samtidig som ordene treffer henne. Spenner magemusklene, kjenner et surt oppstøt nærme seg, hun kveler det med åndedrettet. Nærhet til egen anatomi; i kontakt med hver fiber i ens egen kropp; la fornemmelsene gjennomsyre dem, styre ens handlinger, bygge styrke i hver pore. Minner om tekstbolkene flimrer forbi i hjernen, det gjør henne rastløs. Der fantes forklaringer, nok til å fylle et 16-binds leksikon, og alle munnet ut i en sluttnote om helhetlig harmoni. Kontrollerte, pretensiøse, vidtfavnende formuleringer; som om man ville berøre de fleste og likevel ikke ha befattet seg med dem. Vente på et initiativ som aldri legges for dagen, på en essensiell beordring som aldri kommer. Hun befinner seg i utkanten av det meste og vet det er meningen. Det ypperste målet med utredningen: å vise hva man ikke trenger. Hvem man ikke er. Men hun får ikke sove. Hun beregner fire timers ventetid, selv om hun skal reise innenlands. Hun føler seg fremmedgjort. Kan man være en fremmed for mennesker man ikke vil ligne? Kan man forskyve seg ut av det etablerte selskap og bivåne alt fra andre siden av et speilvindu? Der kremtes i de bakre rekker; en alarm tar til å ule og en røst når fistelnivå i forsøket på å få den slått av. Selvfølgelig eksisterer der ingen rapport. Bare hennes eget forklaringsbehov, antar hun, å kunne plassere innfallene et sted, putte benevnelser på dem. Kapitteltitler. Episoder man nesten erkjenner. Skyve alt inn mellom to permer; i et oppslagsverk; det er en falsk forkledning, Og like fullt ville hun hatt grunnlag for å konstruere den. Kanhende ville det vært å foretrekke. En bedre løsning. En avklaring. Men hun vet ikke hvor hun skal ta fatt.

Det varsles fra høyttalerne og hun reiser seg på ren automatikk. Lar tyngekraften løfte henne til hun igjen går i ett med figuren. Føttene står stødig, parallellt med skyggene, legemet krenger ikke mer. Hun rusler avgårde langs benkeradene, med kaffekoppen mellom tommel og pekefinger. Kaster den i nærmeste bosspann. Den gamle ofret henne ikke så mye som en notis fra øyekroken. Han graver med fingrene i kofferten og synes aldeles oppslukt; hun lurer på om han har sett seg blind på bagasjen. Han vet at det ikke er der, og kan ikke slå seg til ro med at han ikke får tak i det. Ingen motsetning, bare en følge. En logisk konsekvens man ikke behøver å gå inn på, den simpelthen er der. Og langt bak i den bevissthet hun trodde ble overstyrt, spirer en ytring; nei, et skrik; om å slutte seg til det resterende hylekoret og innlemmes i de kaotiske tilstander, summere opp alle deres opprivende, løsrevne, fastkjørte tendenser i et eneste utrop. Vidstrakt. Virkningsfullt. Endog for det umistelige og aldri gjenfunne; hun tenker på den gamle mannen igjen. Med hatten og sin fornemme positur. Å endelig komme i havn - ved å gjøre seg fullstendig, komplett og absolutt utilgjengelig, som et midtpunkt i all deres tilgjengelighet. Å overøse dem med alle hennes antagelser, slynge dem utover som tilfeldige dartpiler. Treffer der de treffes må. Aldri vite hvem man støter mot ved neste korsvei, aldri vite hvem som må forsvinne. Besitte titusenvis av inntrykk hun ikke får kartlagt eller tilegnet korresponerende sjeler. Individer, gjerne det. Men hun vet at når det kommer til et stykke finnes der kun ett begrep som er dekkende nok for dem alle. Offer. Og hvis det fremdeles skal stå i hennes makt å kunne ofre dem, må hun definere det slik. Bak selvoppførte stengsler hun hverken kan eller skal rive ned igjen; overkommelig i dåd og død og dydighet. Med øynene på verden, men aldri i den.

Hun går mot utgangen.

Utstrakt i sin fulle lengde

Soundtrack: Eluvium - "Prelude for time feelers"; which has been on pretty much constantly, over these last few days. Og deretter, litt påskeskriblerier - som virkelig må sies å være komponert innimellom alt annet. For begrepet påskekos innebærer jo en del gjøren og laden og beskjeftigelser, selv om absolutt alt er hyggerelatert og høyst utvunget. Dog fikk jeg altså tid til litt tankespinnerier og derav følger en meget underlig liten sak om, eh, oppfattelsesevner og deres utstrekning. Blant annet for å feire (den überviktige!!) Poesiens Dag som var på fredag, og som jeg klarte å innbille meg selv og andre at egentlig fant sted på lørdag, men det skyldtes blant annet at jeg ikke fikk med meg hverken mediedekningen eller eventuell offentlig feiring, siden vår form for hytteliv innebærer den totale avsondring fra omverdenen og (en del av) dennes tekniske fasiliteter. Akutt manko på internett-tilgang, blant annet. Ergo får jeg erklære mine egne feiltagelser tilgitt og forbigått. Som et resultat av isolasjonen har jeg vært lykkelig nettløs i flerfoldige dager og (visstnok) ikke tatt skade av det. Ikke en eneste nyhetssak per nettavis, ingen blogging eller forumsdiskusjoner, og ingen oppdateringer på fandom-fronten, hvorav sistnevnte plaget meg mest - og skremmer meg desto mer. Hva har skjeddmed mine prioriteringsevner?! Heldigvis hadde det nå ikke skjedd enorme mengder av slikt som er verdt å merke seg, eller forferdelig kjipt å ha gått glipp av. Kinotraileren for Doctor Who's fjerde sesong ligger endelig ute på nettet, diverse kjendisdamer har gått ut av sitt gode skinn (i det minste sine gode klær), som vanlig, og Queen skal ut på turné til høsten (...og gjett hvem som skal på konsert). Stort annet er ikke å meddele. La meg heller fokusere på nevnte Poesi, som ifølge en klok gammel kjenning er direkte "livsnødvendig", kunne ikke sagt det bedre selv, og hva jeg har å fremlegge i den anledning. Dagens produksjon er en besyndelig blanding av prosa og lettbent (iallefall kortfattet) diktning, bestående av et introduksjonsvers og en hoveddel jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle konstruere, og definitivt ikke kan redegjøre for baktankene med. Viss inspirasjon hentet fra Håkan Nessers nyeste bok "En helt annen historie", som jeg benyttet påsken til å sluke i sin helhet, og som må anbefales til alle og enhver da den er aldeles glitrende godt skrevet og spennende som fy. Pluss at fyren skriver fra morderens (syke) synsvinkel og dét slår aldri feil. Jeg liker suspekte fortellinger fra suspekte sinn, og få andre forfattere er bedre på dette enn mister Flink Svenske himself. Og jeg lot meg altså inspirere litt. Opprinnelsen for diktet som sådan var derimot noe sånt som radio + hode + trøtthet = rarieteter sent på kveld. Jeg har aldri vært flink med tydelige formularer. Algebra, for meg, ble gjerne mye alger og lite bra. Planktonhjerne. Som en avsporing, mener jeg. Dette nedenforstående er derimot en studie i oppstandelse (tror jeg) og det man skuer utover når man endelig føler seg våken nok til å absorbere inntrykkene verden sender ut. Få religiøse metaforer, selv om jeg satt og forbrøt meg mot Langfredagens passivitets- og fastebud. Denne dagen er lang nok som den er, om ikke den skal inneholde stillesitting, forhelligelse og goddis-forbud i tillegg. Jeg brukte den istedet på såmangt og en verselinje eller tre:

"Vidstrekning"
Av Scaramouche, Po(t)eten, med hint til noen fancy smådetaljer og po(t)etisk finmekanikk: tell ordene i første avsnitt og i epilogens aller siste. Og, for å kompensere for Bloggers stadig like mangelfulle evne til logisk linjedeling og rigid trange oppsett: langstrakte prosatekster er det utvilsomt vanskelige å konstruere i så måte, og her må linjedeling markeres med diverse tilfeller av "/". Håper på forståelse, i dobbel forstand.

tro
om håpet
varer lenger
dette stumme, tunge
utstrakt over talens tid
i samme åndedrett som freden
var det ekte - som en sannhet
kan man dømme etter allting eller hint

som om jeg først nå skrudde opp musikken
så jeg ikke lenger kunne høre mine egne tanker /
men ble distrahert av melodier, ikke stemmene
i bakgrunnen; de som alltid hadde vært der /
i en forsterket følelse av deja vú på morgenkvisten,
slik det oftest blir når søvnen /
trekker ut og gjør min oppvåkning til langdryg,
sløret malekunst mot ren oppfatningsvilje /
og det forekommer meg såmangt, om meget; plutselig
da sinnsbevegende impulser dukker opp /
av intet, får betydning, om enn i sidespor
som leder utenom det åpenbare - supplement /
jeg kunne konstruert begreper rundt,
men lander midt i en kompakt, uimotstridelig forening /
tuftet på de formasjoner jeg vil kalle
broker av mitt liv; tilfeldigheter, løsrevne /
som vanlig uanmeldt, belagt av tåke, og de svinner hen
før jeg kan skape nye helhetsinntrykk /
og lar meg aldri hvile ut tilstrekkelig; men vedblir
i en døsig, ubestemt forfalskning

å, om man var dyktigere til å fylle hvert sekund
med egen lydhørhet og lyttbare prinsipper /
som kunne gi det påskudd man behøver
for å handle deretter, agere som en holden mann /
en selvhjulpen frende med klarerte syn
for det velbefinnende man formår kalle sitt og ens /
forehavende er alle løselige; preget av sine
manglende modifikasjoner og de skal repareres /
aldri mer til nye begrensninger, likesom jeg våkner
til nye morgener i løgnaktighetens ånd /
forelagt en øredøvende utestengthet fra tilværelsen
jeg skulle inspisert nærmere dengang /
kun i en beboers øyemed; som når jeg tar steget ut
fra periferien og gjør min inntreden hit /
med søvnighetens dulge feste ennå rundt mine håndledd
for å hindre et tilsvarende grep /
om tidspunkt og omgivelser, forgående, om sinnstemningene
man ei ytrer som bekjennelser /
som om jeg nå skrur opp musikken så jeg slipper tankene
og foretar en endelig, uventet stans /

epilog:
å ta en beslutning og ikke erkjenne dens uholdbarhet,
men stadig gi seg hen til troligheten /
allerede før samtlige grunnelementer ble formet,
tillot man seg å betvile opprinnelsene /
og mane frem fra underbevisstheten de inntrykk
man hadde latt seile sin egen sjø /
men som alltid dukker frem fra sine mørke skalkeskjul
og flyter opp til overflatene /
de er grumset fra en omstendelig prosess
man ikke kunne deltatt i, men må erkjenne foregikk /
og foresvevet en det uangripeligste; likeledes
mest umulig å forandre når det først er gjort /
en frykt for alskens tydelige tegnkunst
og dens uavkortede potensiale mot bekreftelser /
som kun var dobbelhetens sjansenspill
med langstrukne tråder snøret opp og samlet i én retning /

henimot tro
for håpet varer lengst
og forholder seg stumt, med en egen tyngde /
over all den falske talens tid
og lar freden senkes som en ubedømmet sannhet
ispedd allting

Easter Promising!

Rimelig back on track etter en svært energigivende og ikke minst innholdsrik påskeferie - i såvel urbane som tradisjonelle omgivelser. Innledet med et besøk i Hovedstaden for å gjøre unna den obligatoriske shoppingturen, hvilket medførte en liten økning i bagasjemengden for diverse, forestående fly-returer. Meget innbringende og kjekt. Legg til restaurantbesøk, spasergang nedover Karl Johan og utsøkte titteskapsteknikker på H&M, og min tilfredshet kjenner ingen grenser. Deretter skiftet man dog ut denne bedagelige tilværelsen med kontrasterende, om enn minst like bedagelig hytteliv. Fjell, vidder, måkestaker, snøskuffer, solhimmel, marsipan og skiløyper jeg ikke benyttet meg noe særlig av, annet enn når jeg måtte krysse et par for å komme meg videre til en parallellgående bilvei. Små fotturer i nærområdet, med andre ord, og ikke mange forsøk på å trosse det hasardiøse vinterterrenget. Jeg er og blir et varmesøkende sommermenneske, med hang til hengekøyer og palmer og parasolldrinker, men trenger likevel min tilmålte dose fjelluft for å komme i ordentlig påskestemning. Dermed oppsøker jeg snøskavler og ugjestmilde antall kuldegrader for å nyte denne uken med deilige, late helligdager - som vi i min familie klarer å fylle med langt mer enn skiturtvang og appelsinspising. Tror vi kunne skrevet en oppskriftsbok på hyttekos. Tror kanskje vi burde gjøre det, også, tatt i betraktning de beklagelser som blir ytret i all offentlighet, når man "endelig" har lagt påsketiden bak seg. Forpliktelser og dill; alt dette som tilsynelatende hører med iløpet av denne feiringen av obligaroriske gjøremål og innkjøp og arrangementer jeg ikke engang hadde orket tanken på å avslå. Stakkars mennesker har visst ikke tid til påskenøtter eller påskekrim på TV en gang, så opptatt er de med å stille opp i barneskirenn, nabokalaser, alpintanleggenes frivillighetsmønstring, hva det skal være. Vi tilbragte istedet noen ytterst komfortable dager i og rundt hyttehuset, med TV-programbladet, fylte påskeegg (med melkekrem! o, nytelse!), geniale kriminalromaner og meget annet morsomt lett tilgjengelig. Intet stress, ingen pålegg, annet enn osten på brødskiven, ingen stemningspådytting, heller stemningservervelse. Hvilket óg bringer frem gode minner om fordums påskeferier med selvsamme påskekos; fra mine barndomsår; og det slår meg at selv om man stadig gjør det samme ved alle slike anledninger - det være seg jul, sommer, høst, vinter - minker det ikke det positive utbyttet. Og jeg tror hovedpoenget for å oppnå en suksess ála den jeg mener vi fremskaffer; denne lille, men betydningsfulle detalj; er frivilligheten. At man stadig gjør det man lyster, og dermed blir det meste lystbetont. Selv de hyggeligste baktanker kan forkludres av strevsomme planleggingsfaser og perfeksjonisme. Mennesker med de beste intensjoner, som alltid klarer å gjøre utførelsen av disse til et ork fordi alt skal være så gjennomført - da er det bedre når det meste henger litt på halv tolv, og de fleste har det gøy i mellomtiden. Lene seg tilbake og la ting gå sin skjeve gang og ikke pirke for mye. Leve på de rare innfallene, se hvor det bærer hen, det er min grunnfilosofi. Og den synes da å fungere i praksis. Men jeg er da en stor takk skyldig min briljante familie som vet å lempe på kravene og som gir anledning til å oppfylle egne ønsker først! Ikke alle som er så heldig! ;)

Be cleaning up, out and back in

Noen ganger skriver man ting fordi man lever på en anelse, en forestilling, om at noe kom, har kommet og kommer i veien; at noe stenger for ens egen fremferd, videre fremgang - og man kolliderer mot noe man ikke kan komme seg forbi, og som alltid er like ulykksalig, men uten redningsbiler ilende parat til ens unnsetning. Øynene går i kryss, fordi man stirrer seg blind på nettopp det at man ikke makter å endre kursen på et fastsatt blikk. Hvordan kan man skue utover det som man selv har formet av utskuelsesmuligheter, eller endre retningen på et syn som anspores av de foregående, de etablerte? Hvor blir det av det resterende potensialet; det forsvinner i dampen fra en overveldende, opplest og vedtatt sannhet som formes av jeg'et. Ene og alene. Slik vi eksisterer, slik vi er. Og det er slik man kontrollerer, men óg hemmer seg selv - tenker jeg - likeledes oppstår det problemer i personligheten, og de personlige tilbøyelighetene; i teknikken; i handlingene, i tankene; fordi man skaper uoverkommeligheter helt på egenhånd; som man kanhende ikke er seg bevisst og dermed ikke får fjernet. Da får også skrivingen, som et utgående resultat av tankeprosessene, en destruktiv metafunksjon;, fordi den reflekterer hindrene og ikke overkommer dem. Man når ikke rundt, omkring og ut på andre siden - man blir værende i selvsamme positur, i den oppstilte posisjon, og frustrasjonen over denne mottar kanskje ingen utfordringer underveis. Så står man på stedet vil og hopper opp og ned. Ja. Og skriver slikt som det nedenforstående; om en liten gnist som langsomt kveles og blir til mangelfullhet; nye tonn med leire, sand og dekke; som gjør det enda vanskeligere å tenne nye gnister igjen. Og den gjennomgående trangen til å trenge igjennom vedblir; et behov for å rømme, og samtidig opprettholde(s); hvorpå jeg innser at det handler om å vite hvor man vil, og å finne retningen på veien; men når ens vei er lang (og full av hindre) blir det strevsomt.

"Vakuum resignation/to barriers"
By Scaramouche, the Po(t)et, who claims to know of nothing more than what's beneath the core of her own ferocious being.

there is a quiet sparkle
when you bend across the bench
to find some lever tangled
in your caught awareness

be sudden as a strength
disperse, or still as watersheds
with ripples on the outer rims
in battened lines and bays

just a tiny piece of portage
and another crystal glimpse
for the meagre, petty favour
swallowed up in empty eyes

on the mandatory sidenote
you will take aim at odd sensations
purged in waveform to the fans
reaching out for what is put

such a call within the chambers
may resound with equal force
or break off against the frontage
whereof further careless rut

so there is a calming shudder
whilst you withdraw into a crouch
then pulling back to restoration
in your courted steadiness

and only whisper, in-between, to barriers
your selfsame pledge of order, in a plea
a contradicting excercise to pass unvalued
as you must tilt to yield and flattening

the seemliness of everything that follows
how naturally tagged along is though in tow
you cast a blow against the resonating sphere
in what for all must be abated and adjust

Joy to the world

"On being made for happy"
Soundtrack: Ludo et Remi - "Complicité" - some french instrumental music that I stole from a fellow fangirl, and so; much thanks to her! I luvs fanmixes! By Scaramouche, the Po(t)et, a(nother) little piece of poem - which became of little else than basic thought, in addition to a strikingly impulsive desire to form something related and relevant and...consequent therefrom. With rereference, of course, to former easter-greeting post; as seen further below. Very inspired by (also below-mentioned) Steven Moffat, who've stated with customary widsom that "sad is happy for deep people" - which is one of these incredibly quotes you just have to write down and memorixe. And thus, I let myself be swept away with allusion and impression and other, random impulses; although not always so deliberarely. It's hard to determine, sometimes, where it all comes from. This, for instance, was a pure spur of the moment. One of there matters of inspiration I dicovered afterwards, more or less, and thus had to credit through the addition of a post-script. Which then developed into a note of introduction. Oh, the siliness that is confusing myself with own tiredness - I end up where I started without knowing it. Yet I do love a good deal of unaware passion properly exposed, in ways of poetry and meta-inclined themes revealing themselves through a reflection of selfsame style. The despair of acquiring happiness even more accurately depicted through despairing verse reaching for same essence of being happy. And, moreover, I hold a great deal of passion for the natural happiness - which is what one should aspire to, not the forced-on kind, but also for "Doctor Who" - which follows as both consequence and cause. I lean on my sources, as they tend to lead on for me, and in the end derive from my writings. Here's one on enjoying joy itself - and, by the way, ignore the Blogger-created paragraphs; instead, follow the logic rhyme and flow. Ignore the lines...for they are of a much lesser significance...I draw them in the sand, and they elope from me, yet all their incorporated words remain:

we are the happy individuals, we seek but pleasure
we run for our livelihood, not our lives, and we are great
at doing what we must do best, for we shall call it joy
when we explore the joyous feelings that we longed for
and nowhere save from heaven, we are placed within an area
where we are liberated from the obligations that were cause
to obstacles; and now allow ourselves to shun the former
ever so frustrating particles made up fence and barred us in
but we are happy now, and happier the men shall ever be
as we return to the intrinsic kinds of all our needs
in shape of deeds - in categories solely created by our hands
we make our happiness ourselves; emerging therefrom
in another state, as though we have delivered just the same
as how we were, and what we then become - which is
a crowd of happy individuals, now, if nothing seems too made
of force, or falsified, if we are truly there within this shell
enveloping our joy and emphasizing it to this its very core
and hiding all the other bits from us, as if to shelter, we are free
we are in a safer prison of our own and proper happiness,
we see but nothing else, and nor must we then try to notice
how much is set aside; as we do part from most, apart from what we share
for we shall live, intently, and absorb as we're engulfed and pleased
with utmost pleasure; and may we call it by its realistic names
for we are brought to confirmation, and hence to salvation,
shunned, and set aside, were taken from another manger
than one whose walls were made of multitude, for currently
we name ourselves the happy people and we crave but what we seek
demand what we shall get; and settle not with anything beside
we're running this our livelihood, determined to do great
acquire what we're certain we have earned and rightfully deserved
yet we shall live more wantingly when we face sore existence,
such as we're clever; know the different matters by the straight avoidance
in terms of dealing with conviction, only, and a self-constructed fact
of desperately longing for a further progress , never futile,
and indeed a much more natural development towards the truth
that came to be without intention, without making, in a flash
resembling somewhat undisclosed and purified in disposition - once
in which we could be happy people yearning for the item pleasure;
making nothing of it, but the very fortune that we seek

Høytidsstemt - en hyllest til Påskeferien

Soundtrack: Rob Costlow - "Not Alone", i tillegg til en god dose Philip Glass. Nå er det endelig påskeferie - på ordentlig! :) Hvilket man må markere med en liten hilsen på Bloggen! Og innholdsmessig er ikke denne høytiden egentlig så forskjellige fra julefeirngen, for min del, i allefall ikke når det gjelder aktiviteter og kosthold og - slikt. Min innstilling til livsførselen og hva den skal bestå i er hovedsaklig den samme. Følgelig har jeg allerede gått løs på familiens rødvinskartong, oste-lager og ikke minst påskeggene - i flertall, altså - til stor glede for meg selv (og forhåpentligvis resten av familien), både mentalt og fysisk. De berømmelige fylte eksemplarene av påskeeggsjangeren, fra Freia, med melkerem og medfølgende plastikkskjeer og det hele, inntas nå med liv og lyst og stor appetitt. Muligens det beste som finnes i hele verden. Jeg har alltid vært lidenskapelig glad i disse, og sparer lysten helt frem til påsken starter; så appetitten er tilsvarende enorm før øyeblikket. Føler meg flink, men desperat. Som vanlig. Dog er det ingen tvil om at genuin feriestemning, og mulighet for den totale avslapningstilstand, gjør godt for kropp og sjel; jeg tror jeg trengte en skikkelig pause nå, fra lesning og pugging og skriving, for å koble ut totalt og hengi meg til den absolutte ørkesløshet og ansvarsfraskrivelse og velfortjente, bedagelige dagdriveri. Hvilket jeg nå utfører med smilende henrykkelse, og stor erfaringsmessig ekspertise. Kunsten å kose seg er vel den eneste på hvis område jeg er selverklært, offisiell perfeksjonist. Og jeg koser meg med stil! Nå har jeg en lang, god ferieuke foran meg som jeg kan nyte til fulle og fylle med alt jeg måtte ønske av av gledesbringende, energigivende adspredelser; som - tja - sjokoladespising, filmbeskuelser, kriminell kos, forsøksvis friluftsliv, eventuelt innesitting, dypdykk i skjønnlitteraturens verden og meget annet kjekt. Begynte dagen i dag med en episode av den berømmelige, britiske TV-serien "Doctor Who", som man muligens har fått med seg at jeg er litt fan av, hvilket jeg føler er en god tendens. Setter standaren rimelig akseptabelt høyt, etter personlige oppfatninger å dømme. Og la meg undestreke at episode 3.10, populært kalt "BLINK", er noe av det beste som noensinne er laget for TV-skjermen. Steven Moffat er et geni, og han tar heldigvis del i en produksjon som styres av mennesker med samme geniale egenskaper som ham selv, og denne historien har noen av de beste karakterene og replikkene som finnes i seriens historie. Derav også den enorme populariteten, antar jeg. Ble tross alt kåret til seernes favorittepisode og greier, hvilket er høyst fortjent. Spenningsnivået er skyhøyt og plotet såpass intrikat at man igrunn bør se den flerfoldige ganger for i det hele tatt å skjønne bæret. Jeg syntes ergo at den var en passende måte å starte påskeferien på; lmed itt britisk action og entusiastisk Doctor-nytelse; nå som denne ferien da er godt i gang og jeg ikke kan annet enn å hengi meg til alle dens gleder og uungåelige konsekvenser. Som fri tilgang på påskegodt og familiær hygge og en meget (positivt!) tradisjonell form for utviklet påsketradisjon. Vi gjør det vi pleier og har det fint med dét, akkurat som i nevnte julen. Hvilket innebærer at vi gjør nøyaktig det vi føler for, til enhver tid, og skaper den påskestemingen vi selv føler trang til. Tror en del familier kunne hatt godt av å lære litt her, på akkurat dette området, siden vi klarer å utføre disse hygge-ritualene uten noen krampaktighet eller tvang. Mange ferierende mennesker har utstyrt seg med et så gedigent utall vaner og obligatoriske, sosiale gjøremål at de ikke lenger klarer å se det givende i dem; de bare planlegger og fullfører og dikkederer, mens de innerst inne lengter etter å kunne vende tilbake til hverdagen da de slipper å konsentrere seg om alle slike kompliserte pliktløp. Det er virkelig synd, mener jeg, siden påske, jul, nyttår og alle lignende høytider burde være en anledning til å ultimat trivsel, og å kunne dyrke de positive relasjonene, heller enn å slite seg ut med å skulle opprettholde disse. Hvor blir det vel av kosen, når den i realiteten har utviklet seg til et rent konstruert opplegg av organisering, planlegging og listeskriving? Nei, la oss endelig føre tilbake den opprinnelige påskestemning av liketil, lykksalig atmosfære - med Kvikk Lunsj i solveggen og appelsiner med på tur og ski på benene kun hvis man vil. Og for dem som ikke liker snø finnes ingen tvang; bare tilforlatelige alternativer. Innen den kategorien hører selvsagt jeg hjemme; undertegnede foretrekker da avslapping i ordets retteste forstand og holder seg unna de mer klassiske, fysiske utfordringene. Gi meg sol og snøsmelting og sjokkis, så har jeg det flott. Midt i tilværelsens eggformede kjerne av vidunderlig frihet - fra alt det jeg ellers må styre med. Man trenger en pause, likesom man trenger skikkelige ferier innimellom; for hjerne, muskulatur og orienteringssanser; og frihet er noe man bør unne seg, ikke føle seg forpliktet til å benytte på kompensasjoner og forefallende, hittil utsatte sosiale anliggender. Noe jeg, igjen, stiller meg uforstående til. Man bør kunne kreve den absolutte, egenhendige bestemmelsesrett i slike stunder; dyrke valgfridommen som et bevis på egen selvstendighet, ikke en mulighet til å oppfylle samfunnsmessige krav. Lær heller av oss som ignorerer dem alle og lever ut våre syndefulle tilbøyeligheter uten å blunke! Slik jeg for eksempel gnafser videre på melkekremen min, med smilet på lur og moralske formaninger lett tilgjengelige; mens jeg vil benytte anledningen til å ønske alle en riktig fabelaktig påsketid, forhåpentligvis med den rettmessige frihet til å utforme den slik man selv lyster og har behov for! Hvilket er en frihet alle mennesker fortjener!

Villmarken kaller

"INTO THE WILD" (imdb)
Regi: Sean Penn, o store regissørgud, med: Emile Hirsch (elsk!), Jena Malone (elsk!), Kirsten Stewart, Catherine Keener (elsk!), Hal Holbrook, Vince Vaughn (wtf!?!) og masse andre geniale mennesker.

[Image: Emile Hirsch & Sean Penn iferd med å fange essensen i nok en glimrende menneskeskildring, for å si det med pretensiøse ordelag. En annen måte å formulere det på: to flinke menn lager fin film. Og begge deler er like sant.]

Visste ikke helt om jeg ville klare å anmelde denne filmen, som jeg da var på kino og så i går kveld, men etter å ha lest de vanvittige anmeldelsene i norske aviser - som ga uttrykket "på trynet" en helt ny dimensjon - bestemte jeg meg for at jeg simpelthen ikke kunne la være. Jeg har absolutt ingen anelse om hvordan det er fysisk mulig å gi en film som denne terningkast tre og kalle den mislykket og "pretensiøs". Selv er jeg fremdeles både fysisk og psykisk medtatt, regelrett mentalt utkjørt, etter en to og en halv time lang, underskjønn, magisk filmopplevelse om en ung manns ferd vekk fra materialismens og den menneskelige ondskap. En meget spesiell fyr, må sies, ved navn Christopher McCandless, som forkaster sin familie, sin hjemby, alle sine planer for utdannelse og et videre voksenliv, til fordel for en ensom vandring mot Alaska og den totale uavhengighet. Han har gjort seg opp en mening om at livet handler om utforsking av egen frihet, ingenting annet, med det resultat at han ikke kan basere seg på penger eller jobb eller etablerte, medmenneskelige forhold. Han gjør opprør; bryter med alle relasjoner, alle forpliktelser, alle familiemedlemmer, alt. Nøyaktig hvorfor er noe som blir illustrert gjennom hans handlinger, og hintet til gjennom søsterens (glimrende!) voice-over, mer enn det blir eksplisitt forklart. Filmen får dermed en gåtefull dimensjon, likesom Christophers karakter hviler i et slags mystisk skjær; tross i at handlingen er utpreget biografisk og fortellende. Den er delt opp i en rekke "kapitler" som omhandler mannens utvikling fra barndom til voksenliv; med Christophers litt uutgrunnelige hensikter som en tød tråd gjennom det hele, og med diverse klipp til fortid og fremtid som passer særdeles godt inn, og som gir et mangfoldig bilde av hans utviklingprosess. En interessant vri er derimot at barndommen, i hans forstand, begynner når han forlater redet og reiser ut i den store verden. Og voksenlivet er en jakt på indre modenhet mer enn en aldersmessig forandring. Her er ingen ytre tegn på alderdom; ingen direkte aldring, som sådan, men en stor erfaringservervelse - og dermed, kanhende, et vitensbyrd på hvordan klokskap kan måles i annet enn år, og omfattende, "gammel" viten kan tilegnes selv et ungdommelig sinn. Chris formulerer seg ofte med såkalt "store ord"; men uten at det blir påtatt eller falskt. Til det er han for sympatisk; hvilket muligens kan være en svakhet, siden man ikke klarer annet enn å sympatisere med ham, uansett hva som skjer. Filmens språk er - generelt sett - poetisk, velartikulert og tankevekkende, i tillegg til at det i seg selv synes utstudert tankefullt. Mye symbolikk, mange fiffige fotografigrep, mengder av glitrende musikk; og alt sammen er tilpasset tematikken og replikkene på så utmerket vis at du bare blir sittende og nyte. Sean Penn har skrevet en tiltalende, poengtert, sentimental og klok historie med utgangspunkt i Christopher McCandless høyst reelle skjebne, basert på boken som ble skrevet om ham og utgitt i 1996, og som jeg etterhvert må få lest; og det at den er 100% sannferdig, gjør den desto mer medrivende og tragisk. Som min medsammensvorne kinokompanjong Grete uttalte da vi kom ut: det hadde vært bedre om man kunne si "tross alt, det var jo bare en film", men her puttet de til og med på et bilde av fyren for å understreke enda en gang at det ikke var fiksjon! Vi var enige om at det var en meget sterk opplevelse; en mektig berg-og-dalbane av følelsesmessige utfordringen og ladede sekvenser av nærmest overnaturlig, landskapsmessig skjønnhet blandet med brutal realitet. Og midt oppi det hele: Emile Hirsch, som utvilsomt gjør sitt livs rolle, og hvorfor han ikke ble nominert til Oscar er for meg komplett ubegripelig. Ikke nok med at han er uttrykksfullt tilstede i hver eneste scene, men han utfører også samtlige av stuntene sine selv - og det er ikke noe å kimse av, når disse inkluderer nærgående møter med bjørner, ulver og elger, pluss rafting, tresking, slosskamper og - eh - flørting med danske nudister, i et av filmens mer absurde partier. Han fyller denne rollen perfekt, hvilket óg bevises ytterligere gjennom det overnevnte fotografiet helt til slutt, som tydeliggjør den utseendemessige likheten mellom ham og den virkelige Chris. "Into the wild" er heller ikke en trist affære, ene og alene, den er breddfull av sjarm og humor og fascinerende menneskeskildringer; noe Emile og resten av rollebestningen har full kontroll på. Mine personlige favoritter var hippiene i trailer-campen; med Catherine Keener i en særdeles krevende, men storartet rolle; og scenene derfra er for meg de beste i filmen. På hans ferd gjennom USAs ville byer, inklusive en liten svipptur innom Mexico, møter Christopher de rareste, utroligste, mest bisarre og elskelige folk, som alle kommer til å prege ham og hans skjebne, likesom han etterlater seg et stort savn hos dem når han (uunngåelig nok) må reise videre. Han er fast bestemt på å nå frem til Alaska, og vi forstår allerede ved filmens begynnelse at han klarer brasene, men spørsmålet er hva som skjer med ham når han først er der, ved oppdagelsesturens ende, og skal fungere i pakt med den naturen han sålenge har idyllisert og higet etter. Hva slags menneske er han, eller - har han blitt, iløpet av disse månedene han har vært ute på vandring? Her finnes ingen klar moral eller et overtydelig budskap; filmen er like utforskende som Christopher selv og den forfekter ingen religiøse eller politiske doktriner. Det er ikke et forsøk på overbevisning, men en rekke gode impulser å grunne videre på. En film som kommer til å legge seg på minnet og ha innvirkning på meg i lang tid fremover. Den er original og utprøvende, men fremviser likevel en slags grunnleggende sikkerhet - i form av sin innsikt i menneskets ytterst komplekse vesen. Til syvende og sist er det opp til en selv hvordan man vil tolke Chris og hans handlinger; om han er arrogant, om han er et geni, om han bygger sine oppfatninger på en rigid "moralkodeks" - som er ordet søsteren benytter om hans tendenser når det gjelder å betrakte verden og menneskene i den - om han rett og slett er sinnsyk, eller om han er en idealistisk, om enn litt fortvilet mann som søker en dypere, riktigere mening med tilværelsen, eller kanskje bare en eventyrer som ikke liker å legge bånd på egne tilbøyeligheter. Såvidt jeg ser det er han en salig blanding av alle disse forskjellige elementene. Han gjør som han lyster og blir et forbilde i det at han tør; han tar sjansen, reiser ut; han tar en endelig, drastisk beslutning - og da kan man mene hva man vil om bakgrunnen for dette valget, eller de mindre hyggelige konsekvensene, men i det minste beundre ham for hans eksepsjonelle mot og særegne innstilling til livet.

"Into the Wild" er et av de fremste eksemplene jeg har vært overfor på filmmediets omfattende virkningskraft; som kilde til inspirasjon og forandring og enorm, følelsesmessig effekt. Noen filmer kan forandre livet ditt, ikke nødvendigvis ved å gå foran med en direkte oppfordring, men gjennom å forandre ditt eget syn på hvordan det kan, skal eller bør leves. Filmen handler om natur; menneskelig, amerikansk, indre, ytre, fysisk, geografisk - og det er en av de viktigste, mest fullkomne filmer man noensinne vil få anledning til å se. Jeg er en smule inhabil her, siden den appellerte til meg på absolutt alle, mulige måter; ikke bare på grunn av den filosofiske overtonen, den grunnleggende skjønnheten og road movie-tematikken (slår aldri feil - jeg elsker sånne filmer), men óg på grunn av de flerfoldige referansene til min egen personlighet og personlige lidenskaper; fyren kalte seg tross alt Alexander Supetramp og siterte Thoreau og Jack London over en lav sko. Da han på ett tispunkt satte seg til i en stenrøys med brillene nede på nesen, for å fordype seg i "The Call of the Wild", var jeg forlengst solgt og besatt - og det førte bare filmen opp på et nytt nivå av ultimat briljans. Anbefalses på det varmeste; for lærdom, poesi og gode impulser.

Doctored Angst Some new DW updates!

Be warned! This post contains major, massive spoilers for series four of Doctor Who - also including fangirl musings and squee - to such an extent that I shouldn't even have obtained the knowledge myself, far less explored it in writing. But, whatever, this truly seems amazing enough to make it necessary - and impossibly much so:

Okay, I'm just plain scared. Officially, absolutely, and unavoidibly scared. Yesterday emerged what are the crystal clear and vivid images of Billie Piper and David Tennant, back together again and reunited for an "emotional scene" during the final episodes of the new Doctor Who-series, currently under production in Cardiff. They are filming dramatic scenes with lots of guns and killings and running, but the news value of this has been somewhat disregarded; with the more attention paid to the potentially (well, certainly) heartwrenching rekindling of the Rose/Doctor connection and them eventually meeting up - for the first time since the events of "Doomsday" in series two. According to eavesdropping bloggers who were sneaking around the set, the two share an "intimate moment" after The Doctor is "shot down or something", and Billie's Rose is the first to come to his rescue. She then sits by his side and they cuddle and whisper some almost indistint words to each other, which the same eavedroppers made out to be "missed you" and "missed you too" but they weren't quite certain. Yeah, that helps. Most likely, he gets fatally wounded - adding to the speculation of David's departure leading to Ten's regeneration - and according to the lines picked up from the other dialogue sessions, he is taken back to the TARDIS by a severly worried Rose and she is helped by no other than John Barrowman in his Captain Jack attire, and of course Catherine Tate as Donna. I found myself dumbfounded, flabbergasted, and utterly shaky, if not very surprised, at the presented imagery. We have known for some time that the finale would be voluminous and over the top, with regard to both actors and plot, but this is even more than I had expected in my wildest imaginations. The überdramatic plottings taken to a whole new level, and it makes me slightly disturbed. The last three episodes will, allegedly, be packed with familiar faces ; old companions, friends and foes; including said Rose (obviously and hurray!), her family - Jackie and Mickey were also photographed on set, said Captain Jack with the Torchwood gang, Martha and her new Boyfriend (still nameless), Sarah Jane Smith, as seen on set, the Daleks and their creator Davros, the Sontarans, and more. Much more. I get exhausted from anxiousness, just by looking at this list. It will, no doubt, be overwhelming. And, as if this wasn't enough, there's the constant series four companion as played by the above-mentioned and gorgeous Catherine Tate (The Great!) - who has previously stated that she will accompany The Doctor for one series only, so there is naturally some question and speculation as to how the outcome of the final episodes may affect her and the character of Donna. Most fans, myself included, presume that she will die. A sad fate, but I hope and reckon she'll go down with an appropriate bang. An exit with proper style. Donna rocks, and I'll miss Catherine when she leaves, but her character doesn't hold the same sentimental value as Rose - and consequently her demise would be of a lesser shock. My greatest worry is what writer Russel T Davies has in mind for Billie; how he will solve the issue of her comeback and what he might dare do to the relationship between her and The Doctor (guh). I don't even want to make theories or presuppose anything here; all I can say is I won't survive another massive tragedy ending with tears and beaches. And I know I'm going to cry my eyes out anyway. I'm even more alarmed at the sight of David Tennant lying on the ground and pretending to be unconscious (again), with Rose bending over him with endless grief written all over her face. At least, we now have confirmation that they do meet, physically, and they get to have another chat. Which we need. Thing is, their reunion has been explored so many times and in so many ways by fan(girl)s - in fic, and vid's and picspams, and we all have our defined vision of how it should be; what they should say, and do, and how it must continue; how it should end. However they decide to portray this, some folks are going to walk away disappointed. And I just hope I won't be one of them. I want something happy, something...to further build upon, something that could last. And I don't want either of them to die! On the brighter side, though, there is the whole "old team revitalized" aspect; with The Doctor, Rose and Captain Jack getting back together again; for which I am happy beyond description. David, John and Billie saving the universe together - it's going to be utterly fantastic. I love these actors, more than I can possibly say, both in and beyond the Doctor Who arc. And I try to stick to these thoughts, rather than induldging in the sickening worries involving trauma, angst and discussions of unrequited romance, death, replacements, an 11th Doctor, etc etc; I don't want to make up my mind about so many conflicting issues all at once; I am already half dead from the overwhelmingly tiring speculations thus far. These diverse revelations are more of a background to new uncertainty (and insecurity, haha) than a clarifying piece of info. I need consolation now!

Moreover, my main problem is, I don't care so very much about the action, villains or the story spoilers - that's not what I'm looking for - hence I'm not concerned about the return of the Daleks, nor Sarah Jane, or Torchwood or Donna's mysterious past. I don't care if Martha must deal with further love affair troubles. I don't mind giant murderous wasps through the window, I am completely indifferent to all this because I instead keep gaping at the images of Billie and David cuddling in a deserted Cardiff streat, and that's all I can focus on at the moment. It thus becomes more of a distraction than possibly intended, and maybe not too fortunately so. I must try and focus on the uplifting ideas of alien planets and cool baddies. But, indeed, I allow myself to be a very very happy fangirl today, with oversized amounts of shipper joy - in addition to extreme enthusiasm for the upcoming series, mostly displayed in the form of fright and general, nailbiting nervousness. The producers can pat each others' backs with sole content; for they sure know how to keep us interested, if in particular parts of the concept only. I choose my predilections with careful fan intent. And so: they'd better not ruin this. My new mantra. Although, it doesn't look to bad overall! Here are the pics of proof:

[Image: Billie Piper and David Tennant "share an intimate moment on set" - and make me sound like a bloody tabloid paper. Fangirl angst. I'm crying already!]

[Image: which makes me squeeee!!! out loud. These are, from left to right, no other than Billie Piper, Catherine Tate, John Barrowman and David Tennant - four of my favourite actors in the whole world and the best people ever to have been on Doctor Who - and they're together! I can't wait for the scenes!]

CREDIT: THE BRILLIANT PLANET GALLIFREY HERE AT BLOGGER - WHERE THE REST OF THE IMAGES CAN BE FOUND. THANK YOU SO MUCH, FELLOW BLOGWRITERS! :)

På en snurr

Altså: "Eventyret om Snurrig Sprettvenn og hans store suksess". Forfattet mellom torsdag 13. og lørdag 15. mars. Soundtrack: Roxette - albumet "Joyride". Dette er et ekstremt påske-tematisert stykke om en liten, blå kanin ved navn Snurrig, som har visse likhetstrekk med Ingebrigt Steen Jensen, bor på Danmarksplass og liker turer i skog og mark. Ja, du leste rett. Strengt tatt er det resultatet av litt for mye rød vin og fysisk fostring; iløpet av de siste dagene; et fortvilet forsøk på å starte "fra scratch", hva modenhet og voksne takter innen fantasifullhet angår. Ergo: en høyst realtistisk fiksjonsfortelling om sosiale relasjoner med samfunnskritiske undertoner. Huhei. Jeg aner ikke hvor dette kom fra, det bare dukket opp, og jeg synes det ble en smule søtt. Ikke fullt så selvbiografisk som det kanskje kan høres ut som (spesielt mot slutten), men helt klart nokså selverkjennende. Jeg sier som de fleste andre (blivende) forfattere: jeg kan ikke skrive om noe som ikke er avledet av meg selv, da å skrive er og blir å lese egne tanker. Stor takk til Disney og Cervantes. Strukturen er ikke rent lite inspirert av "Don Quijote", det skal sies. Hvordan selve idéen oppstod er en litt uforklarlig affære, men jeg gjorde da en designjobb for min kjære far der emnet var "påskemotiv" og endte opp med det nedenforstående bildet av denne utrolig søte, blå kaninen. Og siden jeg da ble rimelig fascinert av uttrykksfullheten hans; dette bisarre, røde (!) blikket, blant annet; måtte det jo lede til en historie. Med andre ord ligner det på slik en fancy picture-prompt, som vi fanfiction-mennesker er så glade i - som uansett medførte at jeg ble helt forgapt i denne kaninfyren, og var bare nødt til å utforske bakgrunnshistorien hans nærmere. Faktisk det første eventyret jeg skriver på gudene vet hvor lenge, for ikke å si fiksjonsfortelling om et overstadig besjelet dyr med sprø tendenser, så det blir vel en milepæl i tilværelsen. Som jeg er særdeles fornøyd med, for øvrig. Jeg er kjent for å være innmari glad i rare, søte dyr - så dette føyer seg bare inn i rekken av følgelige fortellinger, med utgangspunkt i noe som definitivt er for godt til å være sant, men har en sterk brodd av sannhet i seg. Og Snurrig er definitivt en liten helt. Fine kaninen. Sist, men ikke minst: legg merke til den aldeles ubevisste referansen til en viss Brian May - skumle greier som lurer i dypet av min hukommelse.

Det var en gang i Bergens skjønne by, en liten blå kanin som kaltes Snurrig Sprettvenn. Snurrig bodde midt på Danmarksplass, i en liten hybelhule med mikrobølgeovn og andre avanserte fasilititeter, og han var det mest elskelige vesen man kan tenke seg; en lystig sak som ønsket kun det beste for sin neste. Han levde tilsynelatende herrens glade dager, med deltidsjobber på lageret i den lokale matbutikken og i en møbelforretning; der både smakssansen og hans utmerkede hoppeteknikker kom til sin rett, når diverse depot med grønnsaker, såvel som fjæringene i de nyankomne dobbeltsengene skulle testes ut. Ved siden av disse akseptable inntektskildene brukte Snurrig meget av sin tid på turer i den lett tilgjengelig asfaltjungelen, og favorittekspedisjonen gikk via Forum Kino, under diverse underganger og opp i åssidene som omringer Bergen. Lett til sinns og utpreget humoristisk spratt han vei, til stadighet, med sin hvite haledusk som en brusende vifte bak seg. Uten å ense hverken mennesker eller biler, med sansene lykket for støy og distraksjoner, rettet han alt sitt fokus mot fjelltoppene i det fjerne, og deres eksosfrie nytelse.

De fleste andre små kaniner ville nok vært meget fornøyde med en slik tilværelse, og det var forsåvidt Snurrig óg, men innerst inne bar han på en enda større drøm. Det hendte at han stilte seg opp foran baderomsspeilet og målte figuren sin fra hode til poter, med mysende øyne, og tenkte; jeg er da en effektiv, selvstendig og flink, liten kanin; jeg har et årvåkent blikk og en lærenem sjel og burde satse mot høyere mål; utrette noe mer med dette liv jeg har fått tildelt av mine bevingede beskyttere. Og etter noen runder med egne overveielser, inkludert en del forkastede alternativer og svermerier, besluttet han å sikte mot den helt spesielle stillingen han forlengst hadde sett seg ut; som byens offisielle Påskemaskot. Han hadde observert dem der de hastet avgårde med kurver fulle av marsipan, godterier og de nydeligste påskedekorasjoner; pyntet med fargesprakende sløyfer og kyllinger med skjeve tær. Den ypperste, stolteste poisisjon for enhver kanin, etter hans oppfatning. Det alle små kaninbarn skulle ønskedrømme om; hadde han blitt tillært; av gull, grønne busker og en endeløs lykksalighet. Og hver gang forestilte han seg at han kunne bli en av dem; ikle seg deres uniformer, motta deres utvalgte frynsegoder, bli en del av denne avholdte kulten med egne navneskilt og utmerkelser og det hele. Han lengtet etter å slutte seg til deres eksklusive, lille klubb med en så tiltagende desperasjon at han innså det var på tide å gjøre noe drastisk. Det forekom ham at med en kanin med hans egenskaper og upåklagelige kvaliteter, måtte være ypperlig egnet for jobben; han hadde et soleklart, livaktig bilde av seg selv i Påskemaskotdrakten allerede - hellig overbevist om at gult var den fargen som kledde ham best, og at fasongen ville sitte som støpt - og selv om han ikke kunne alle reglene på rams, ennå, eller visste nøyaktig hva arbeidsoppgavene deres gikk ut på, syntes han det burde være tilstrekkelig med en genuin interesse og glede over påsketiden - et argument han hadde formulert helt på egenhånd og pugget nøye. Dessuten likte han egg, og han likte å hoppe rundt, og han var utstyrt med en guloransje neseball som han mente passet svært godt til beskjeftigelsen. Umiddelbart etter å ha fattet sin beslutning - for han var en meget bestemt, liten fyr - bega han seg mot sentrum, for å avlegge Kaninenes Utmerkede Karrieresenter et besøk. Sedvanlig fornøyd entret han bygget, men han hadde ikke før kommet inn gjennom glassdørene, før de fiendtlige innstillingene slo imot ham. Ørene trakk seg fryktsomt bakover, ettersom flere og flere av de tilstedeværende og ansatte stirret ned på dette høyst besynderlige vesenet som plutselig hadde dukket opp. Heldigvis forbarmet en elskverdig, om enn overmåte ambisiøs rådgiverske seg over ham, og geleidet den uerfarne jobbsøkeren inn på sitt kontor, der hun plasserte ham i en stol og ba ham lytte nøye. Og gjennom hennes utgreiinger fikk Snurrig Sprettvenn innblikk i de problemer han ville komme til å lide under, i den ubarmhjertige verden av mer prestisjefylte arbeidsoppgaver, mens skuffelsen snart tegnet skrukker på den ellers så blankpolerte snuten.

Det har seg nemlig slik, at ifølge Påsketradisjonen er det visse krav som må oppfylles hvis man skal kunne utnevnes til tittelen "Offisiell Maskot"; visse kvalifiskasjoner som må innehas som man skal få anledning til å holde kulturarven i hevd og bringe malte påskeegg over sjø og land, til alle barn og eldre og andre ufrivillig interesserte. Hverken den blå pelsen, det skarpe blikket eller den bekemerkelsesverdige kondisjonen talte her til Snurrigs fordel. De ideelle kandidatene, forklarte rådgiversken, ville for denne jobben være de mer lubne og dunete eksemplarene av kaninarten, med uskyldsrene ansikt, uherdede poter og plettfritt rulleblad. Da Snurrig hevet øyenbrynene en smule over det siste, utdypet hun straks: ingen sengehopping. Hvoretter hun fortsatte med å forklare ham grunnreglene for Påskemaskotenes organisasjon; hvordan de ble instruert om å te seg, og hvordan de måtte etterfølge bestemte kutymer; og hun trodde overhodet ikke at Snurrig ville egne seg for dette. Hun beklaget det sterkt, men hevdet han ville tape på alle punkter; da både pelsfargen, holdningene og selve livsinnstillingen hans var aldeles feil for dette oppdraget. For å understreke sannheten i sin påstander, beskrev hun meget uttrykelig hvordan menneskene aldri ville komme til å ta ham seriøst; men le rått og slenge døren i fjeset på ham. Slikt var på ingen måte gunstig for påsketradisjonen; han kunne i verste fall risikere å ødelegge hele høytiden. Og med avslaget hennes i hende, måtte Snurrig deretter forlate Karrieresenteret mer slukøret enn han noensinne før hadde vært; med halen bokstavelig talt mellom benene. Han hadde aldri fått sin egen livsførsel analysert på denne måten, og ingen hadde tidligere påpekt såpass alvorlige feil og mangler ved hans personlighet, i allefall ikke like direkte. Når han tenkte seg om, syntes han imdlertid å forstå hva hun siktet til - denne rådgiverfruen, i all hennes oppriktighet - og mens han lot informasjonen synke inn, og fordøyes, kjente han den lumske resignasjonen komme krypende; som et ondskapsfullt salathode fra hans verste mareritt. Han trakk for gardinene, satte stereoanlegget på maks volum, så ingen skulle høre ham gruble, og krabbet inn i sengekroken med et glass tomatjuice - iblandet ulovlige safter han hadde stående bakerst i kjøkkenskapet og kun fant frem i ytterste nødsfall. Deretter satte han seg fore å finne ut hva som egentlig hadde gått galt.

Snurrig Sprettvenn var ingen plettfri kanin. Svært så likandes - utvilsomt - men preget av en rekke, grunnleggende forskjelligheter fra dyrerasens andre representanter. Han var en litt filosofisk type, med bustete fjon overalt og muskuløse baklabber og en forkjærlighet for australske hardrockere. Ofte forestilte han seg at han i sitt forrige livsløp måtte ha vært en kenguru. Så seg selv bykse over markene i fjerne himmelstrøk, mens ørkenrotter strøk forbi, og trummet takten til eldgamle, utdødde rytmer som ingen hadde trodd ville bli gjenoppdaget. Snurrig var en eventyrer; en kraftfull, lidenskapelig hanne med to glinsende hvite, perfeksjonerte fortenner som stakk frem når han smilte. Men han likte ikke folkemengder, han trivdes best utenfor allfarvei, og han manglet fullstendig det godslige preget som kjennetegner kaniner flest. Iløpet av sitt unge liv hadde han greid å utpeke seg til et særegenhetens utskudd, som ikke maktet å utføre en eneste av de dådene hans likemenn pleier å utføre - eller besitte de dyder samme likemenn pleier å besitte - dog uten å være seg dette bevisst. Snurrig var litt særegen, det var han klar over, men ikke før livets kalddusj traff ham rett og uungåelig i knollen, innså han konsekvensene denne særegenheten førte med seg. Det ga ham en intens følelse av maktesløshet; han som før hadde vært en spretten og liketil kanin, fremstod nå som en heller mislykket degradering. Han spekulerte på hvor han hadde feilet, hva som hadde frembragt denne miséren; mens tomatjuicen skvulpet rundt i glasset, grunnet hans dirrende poter. Kanhende var han for naiv, for ubekymret; kanhende hadde han tatt for lett på tingenes iboende vanskeligheter - han hadde aldri latt seg affisere av dem; de angikk ham ikke, så lenge været var godt og grøntforet friskt og hagegangen ryddig. Ytterligere hadde han vært særdeles lite flink med den såkalte sosiale nettverksbyggingen, det måtte han vel innrømme. Hans begrensede antall omgangsvenner i det virkelige liv og i Kaninenes Nettsamfunn, gjorde ham naturligvis til en mindre ettertraktet søker, da der ikke fantes noen som kunne steppe inn for ham i eventuelle perioder sykefravær, og hans liste med referanser var deprimerende kort. Snurrig var i sannhet en ensom, liten kanin - han hadde bare ikke merket det før nå. Han hadde alltid smilt til verden, men plutselig oppdaget han at verden ikke smilte tilbake. Med denne oppdagelsen på minnet, tillot han sine sorger å få fritt utløp og snufset seg høylytt gjennom resten av drinken, med ballademusikken som et skjærende bakteppe. Nå var han ikke lenger hverken lystig eller blå, men tårevåt og grå, og hans elskede hjemby syntes som det mest mistrøstige tilholdssted i verden.

Dette kan virke som en særdeles tragisk utvikling i en ellers oppbyggelig historie, og man skal derfor betrygge eventuelle bekymrede lesere med at Snurrig ikke henga seg fullstendig til den innelukkede depresjonen, men maktet å åpne sinnet for nok en ny dag og nye muligheter. Han skiftet perspektiv og satte alt inn på å finne en løsning, slik driftige små kaniner bør, men tro mot egne særegenheter fikk den ingen åpenbar vri. Siden avslutningen på historien markerer et påfallende brudd med den dystre midtdelen, skal vi derimot bruke noen linjer på grunnlaget for den bedagelige overgangen og hendelsene som ledet frem mot denne. Snurrig hadde tilbragt tre lange dager med akutt sykemelding i sin egen stue, uten bevissthet for tid og ytre hendelser, da hans frustrasjon nådde slike høyder at han ikke lenger holdt den ut. Kjøleskapet var tømt, matskapene ribbet for hermetikk og nødproviant, TV'en viste programmer han hadde sett tre ganger allerede, og musikksamlingen bød ikke på flere overraskende funn. Omgivelsene forsøkte med alle midler å tvinge frem en forandring. Han innbilte seg at de talte til ham, indirekte, og ba ham gjøre noe drastisk; hva som helst, bare ikke gjenta denne prosessen; og han kunne ikke unngå å ta hintet. Morgenen den fjerde dagen ble gardinene i Snurrigs bolig trukket til side og sollyset strømmet innover møblementet; de gledesbringende strålende okkuperte hverte hjørne og hver bortgjemte krok, og satte hybelhulen i et ganske annet lys. Karseblomstene i vinduene begynte å spire og støvkornene forduftet, tilsynelatende, fra bordplatene. Snurrig stod midt i stuerommet, med hevet hode og ørene til værs, og fylte stillheten med en imponerende erklæring: "jeg er en effektiv, lærenem, flink og blå kanin og jeg skal gjøre suksess!" Han hadde på nærmest uforklarlig vis gjenvunnet sin verdighet, og sin positive innstilling til livet, kun gjennom å synke så langt ned at der ikke fantes noen annen retning å skue enn oppover. Og heldigvis for det. Gladere enn på lenge satte han seg til ved arbeidspulten og fant frem skrivesakene. Han hadde kommet på den geniale idé å kjempe mot diskrimineringen og promotere seg selv utenfor systemet; simpelthen fordi det var hans eneste sjanse; hvilket resulterte i en meget interessant åpenbaring i lokalavisen uken etter. Nederst på side 24, blant kontaktannonser og annet pø, stod en liten, men iøyenfallende notis som lød: "Hardtarbeidende påskekanin stiller seg til din disposisjon. Tar alt av forefallende hastarbeid innen levering, organisering og stemningsskapning. Kontakt Snurrig, b.m.: "Nothing but blue"."

Og slik hadde det seg at unge Snurrig Sprettvenn med ett befant seg i en helt uventet posisjon som selvstendig næringsdrivende, meget ettertraktet påskemaskot - mens oppdragene strømmet på. Ved første oppringning var hans så nervøs at han knapt greide å svare for seg, men den hyggelige interessenten bidro med opplysninger som ville gi ham enda mer giv fremover; hun fortalte at Karrieresenterets utsendte medarbeidere tok seg altfor meget betalt, i forhold til en altfor dårlig innsats, og at klassiske påskemaskoter nå var fullstendig gått av moten - "det er direkte kjedelig med disse Disney-kaninene", sa hun, og etterlyste noe "spennende og nyskapende". Flerfoldige telefoner senere innså Snurrig at hun ikke var den eneste; dyr og mennesker i fjern og nær ytret alle håp om at han kunne tilby noe nytt og annerledes til denne feiringen de begynte å bli grundig lei av. De hadde fått nok av påtatt søte og usporty daffinger, og klok av skade etterpurte de nå en mer moderne variant. Og Snurrig oppfylte ønskene deres med letthet, siden han ikke trengte å gi seg ut for å være noe mer enn det han var. Lykkelig spratt han rundt og var blå og rar og intens, og komplimentene haglet fra alle dem som angret sine fordommer omkring "originale" kaniner som brøt med forventningene omkring egne roller. Han fikk stadig flere oppgaver og måtte trappe ned på deltidsjobbene. Men med populariteten fulgte en tiltagende berømmelse, og da butikksjefene forstod at selveste Snurrig Sprettvenn var blant deres ansatte, visste de å belønne ham ekstra. Noen år etter var den lille blå kaninen en rik og mektig forretningsfyrste med en enormt travel timeplan, som tilbragte påsketiden med et fullbooket program for besøk, konferanser og hytteturer. Resten av året reiste han rundt og holdt foredrag for andre kaniner om identitesbygging og troen på egne kvaliteter. Tilhørerne lyttet oppmerksomt til de kloke ordene, og gråt alltid en skvett når han kom til beskrivelsene av sammenbruddet og den hardeste tiden i sitt liv. Siden skrev han óg flere bøker om opplevelsene, som solgte i bøtter og spann, og man skal ikke se bort fra at der en dag vil lages en biografisk film om Snurrigs skjebne. Tross i sin voldsomme suksess beholdt han likevel begge baklabbene på jorden, likesom han ble boende i sin gamle hybelhule og holdt frem med å blande ut tomatjuice på lørdagskveldene. Med en kvalitetssikret detektime på TV'en, og overhodet ingen tanke for Karriesenterets nedbrytende omtale av hans person. Som han selv sa det, under et seminar: "Det var et tegn, og det inspirerte meg til å gjøre et riktigere valg. Egentlig burde jeg takke dem." Og slik ender eventyret om den lille blå kaninen Snurrig som måtte bli sin egen maskot og oppfylle sine egne drømmer, først og fremst, for å bli fullkomment lykkelig.