Relativitetens relateringskunst

"En paradoksets hulhet"
Av Scaramouche, Po(t)eten, fordi man trenger å sette seg ned på papiret. Slik det handler om å åpnes opp og åpne opp for noe eller noen.

man kjenner solemerkene igjen
endog med mangelfull belysning
og i en klaustrofobisk inneluft
et driv mot denne skjærende entydighet
man får det på det rene - alskens
endelige nedbygging, dekonstruksjon,
omformulert fullstendig til en sær struktur
som står i mørket med sin nakenhet
og skinner mot en overtydelig
apokalypse, sluttpunkt, evig skjult

mens jeg - tilsynelatende
ekstrapolert fra egne tankebaner
har viderebragt meget mer
enn hva jeg fikk tilbake - og derav
føler meg forledet
likesom de kravene man stilte før,
men viker unna når det gjøres mulig
til en fordelaktig omfordeling
og blir meg til del; geleidet
gjennom forutsette overganger

henimot belæringen der finnes
heller ikke noen annen utvei
ruver ordene på lengst utstrakte strå
og lar det runge hvor man er befordret
helt til dette absolutte endestykket
griper meg så ugjenkallelig og kaldt
allting forekommer meg å snevres inn
og svekkes til et åpent landskap
der man faller for hver sten, hver rot
og ingenting kan lenger overstiges

på en således mer vikende slags front
befinner man seg utenfor ethvert premiss
og rådende er kun befippelsen
i fastlagt ettertrykk strødd over marken
der man ubundet og ufri trår
mens dette meningsmanfold spirer
ned langs muld og jordsmonn, møter stengsler,
strever seg forbi en salig gnagers hjørnetann
og henges rakt fra røtter, og fra oldtidenes kroker
før jeg tar et siste svalestup mot vredens avgrunn

og gir verdig ansikt til fortapelsen,
såvel som døde slik en livfull stemme