En lavpannet skarpsynder

Littegranne litteraturuvitenskap på en mandags aften. Jeg driver som kjent på med den famøse "Don Quijote", for øyeblikket, klassikeren over alle klassikere, kåret til tidenes beste bok, første tillegg til "Verdensbiblioteket; som da nytes i små, men fremdeles utmattende porsjoner; dette vanvittige, omstendelige, omfattende ridderverk med et uoverkommelig antall bifigurer, sidekarakterer og uviktige husdyr inkludert; en enorm koloss av en pocketaffære, hvis opphavsmann/mennesker, der han heller burde kommet til saken og fått unnagjort en formidling av begivenhetene, ynder å pøse på med anekdoter og små, innskutte fortellinger og noveller og sangstrofer og masse annet dill. Eller fyllstoff, som jeg velger å kalle det. Uansett; det er og blir en nokså underholdende, tidvis ganske spennende roman - fabel, biografi, vandrehistorie, intellektuelt tullball; hva man enn skal definere den som - og jeg kan ikke si jeg direkte har noe imot den, jeg bare...misliker den litt. Og den er litt (altfor!) lang, igrunn. Jeg har i utgangspunktet ingenting imot lange bøker, heller, jeg sluker 600 siders dannelsesromaner fra gryende norske forfattergenier (ved navn J. Harstad, bl.a.) uten å mukke, men har tydeligvis større kvaler med 900 siders gammelspansk i dårlig oversettelse med prumpehumor og uendelige repetisjonsøvelser attåt. Den kreditterte forfattermann Cervantes synes å ha fått det for seg at idet man finner på noe riktig smart, eller det dukker opp et veldig glimrende poeng, etter hans egen oppfatning, så er det om å gjøre å få mest mulig utbytte av dette; ergo kjører han på med de samme plot'ene og intrigene om og om igjen, bare for å koke suppe på en spiker som etterhvert blir så utvannet at den knapt henger sammen i festene. Og særlig spennende er det definitivt ikke, når samme reglen gjentas for n'te gang, og Ridderen fra La Manchas skjebne stadig er like miserabel. Tragisk fyr. Hjelper ikke akkurat at hans opphavsmann fortsetter å hale ut elendigheten til det nesten ikke er mer å hente, hverken fysisk eller psysisk, hvorpå den nedbrutte ridder-wannabe ender opp i sykesengen med kloremerker etter diverse katteangrep, slåsskamper, væpnede ran og tilfeldige overfall; og så (langtekkelig) videre. Hans hyggelige samkvem med sin beste og eneste kompis, væpneren Sancho Panza, forkludres óg når denne begynner å lide av samme hallusinasjoner som sin herre og får det for seg at han skal oppnå guvernørskap over en imaginær øy, som i realiteten er en fattigslig landsby; nok et resultat av ondskapsfulle hertugers fiffige påfunn og adspredelser fra egne, kjedsommelige tilværelser. Mange slike iløpet av de 900 sidene, skal sies. Her blir den stakkars "lavadelsmannen" utnyttet på det groveste; pint, plaget, lurt i feller, holdt for narr og direkte torturert; mens det hele fomidles i den mest ironiske, lakoniske, observerende ordelag fra en utvendig forteller som ikke kunne brydd seg mindre og som egentlig irriterer vettet av meg med sin manglende delaktighet, men det er kanskje meningen. Man får tross alt et godt innblikk i en kynisk og latterlig verden, og en grei innføring i ridderromanenes mangelfullhet, pluss at "Don Quijote" står steinstøtt som et oldtidens meta-verk; et av de første av sitt slag, på alle måter. Kudos til Cervantes for den bragden. Mye humor, fleip og fjas; mye action, mye romantikk, mange absurde sekvenser - det holder lesegleden oppe. Men litt redigering hadde gjort seg. Språket er like gjentagende som resten, og ikke spesielt elegant; heller oppstyltet og påtatt, til tider, om enn med en del artige momenter. Referansene til Homer og hans kapittelåpninger er ubetalelige. All namedroppingen fra "Aeniden" faller meg derimot tyngre til brystet, men det er kanskje ikke så merkelig. Jeg er ikke Vergils største fan; for å være dønn ærlig og sedvanlig politisk ukorrekt; jeg synes han er en kvasireligiøs hottentott. Cervantes er ikke på lang nær like ille, men han har visse pompøse tendenser. Dessuten hadde jeg, sånn alt i alt, satt pris på litt mer sympati for den stakkars Quijote; at man kunne leve seg litt mer inn i hans situasjon, forstå seg mer på ham; hans tanker og idéer. Identifisere meg med ham, for å dra en horribel standardfrase fra bokklubben. Men jeg er vel for moderne av meg, og jeg foretrekker som alltid førstehåndsberetninger. Også liker jeg grundigere, mer nærgående skildringer av hovedpersoner; det skal innrømmes; likesom jeg synes at den "psykologiske dybden" som ble meg bebudet har uteblitt hittil. Dog, selv med dens mange feil og kritikkverdigheter, lar man seg til syvende og sist engasjere og ikke minst inspirere av denne romanen - og på tross av at sjangeren ikke er helt etter min smak, er det virkelig spennende å prøve noe nytt. Helt festlig. Jeg endte for eksempel opp med å studere de flerfoldige hymner og sanger svært så inngående, i et ambisiøst forsøk på å komponere noe lignende selv; og ikke overraskende ble dét også et metaprodukt. Og en slags innledende hyllest til Mister Ridder himself, som det jo heller ikke skorter på i selve boken, men man kan aldri få nok dikt, man kan aldri skrive nok epigrammer, og stor(e)verk fortjener store mengder avledet ekstramateriale, er det ikke så? Hvilket minner meg på at jeg må få sett filmversjonen snart; det vil si, den storartede musikalen fra midt på syttitallet, med ingen ringere enn Peter O'Toole (ELSK!!) i hovedrollen, og Sophia Loren som hans livs lys og etterlengtede, tilbedte "prinsesse" Dulcinea. Kan ikke bli annet enn morsomt. Enn så lenge koser jeg meg med egne små musings ("muserende versjoner", på elendig norsk) over samme tematikk, med en høyst personlig tapning av den selsomme soge. Altså:

"Mannen fra La Mancha" - i Scaras egen(artede) versjon
Av Scaramouche, Den Episke Po(t)eten, og nok et innlegg i serien av klassiske (og episke) verk kort oppsummert, med visse friheter hva struktur og tone angår; en teknikk man tidligere har sett utøvet på Dantes helligheter, med mer eller mindre heldige resultater. Jeg synes det begynner å bli en særdeles god vane.

hva er vel dette verk
som las bli sidestilt med Dantes
på utsiden står oppført
det er skrevet av Cervantes
gedigen som et uvær, og
med ærvedigheten merkbar
som seg hør og bør, igrunnen,
for det omhandler en storkar

en mann som la sin bok til side,
dernest steg til hesten
han satte ut mot jammerdal
og eventyr i vesten
der ved hans side, væpneren,
som havner fort i trøbbel
snart står de begge overfor
en dysterhetens bøddel

blir trampet ned, blir banket opp,
og dernest sendt på rundgang
av fremmede de møter på sin ferd
og slår seg helt vrang
tilfeldigheter innbyr sjelden
til en enkel løsning
her måles resultater
i tilgivelse og fordring

med hovedrollehelter
som blir saktens stilt på prøve
og ridderen får vist seg frem,
med alt han må utøve
av mot og heltegjerninger
og kløkt den mann anvender
i sterk kontrast til utskeielsene
frontet av hans frender

han svikes snart og farer fort
selv løvene han temmer
beholder konsekvent sin stolthet,
ofrer villig lemmer
og tjeneren beskuer hver er en dåd
med ståk og plundring
og damene de faller flatt, av
tårevåt beundring

ja, heltene de turer frem mot
heder og berømthet
men hva som virkelig skjedde
er det kun skribenten som vet
de store slag avløses av mer
ærefulle oppdrag
og jomfruer i nød de reddes kun
til fryd og behag

dog, den stakkars riddermannen
lever på en fæslig livsløgn
en illusorisk verden
der hans sommer blir et vårdøgn
han slår om seg med kloke ord
som mister meget mening
når lytterne forstår at alt han
sier er ren synsing

her finnes slike floker at man
knapt kan tro på teksten
og alle må de løses før der blir
fart i fremveksten
en litt diffus moral og mange
smått absurde saker
men med slik energi og futt,
da går det så det knaker

så kan man ikke annet
enn å bøye seg i støvet
for mannen fra La Mancha
og alt ridderroman-tøvet
og lese med lykksalighet
den stemningsfulle fabel
hans spenningsfylte krønike
mot ærbarhet og adel