Be cleaning up, out and back in

Noen ganger skriver man ting fordi man lever på en anelse, en forestilling, om at noe kom, har kommet og kommer i veien; at noe stenger for ens egen fremferd, videre fremgang - og man kolliderer mot noe man ikke kan komme seg forbi, og som alltid er like ulykksalig, men uten redningsbiler ilende parat til ens unnsetning. Øynene går i kryss, fordi man stirrer seg blind på nettopp det at man ikke makter å endre kursen på et fastsatt blikk. Hvordan kan man skue utover det som man selv har formet av utskuelsesmuligheter, eller endre retningen på et syn som anspores av de foregående, de etablerte? Hvor blir det av det resterende potensialet; det forsvinner i dampen fra en overveldende, opplest og vedtatt sannhet som formes av jeg'et. Ene og alene. Slik vi eksisterer, slik vi er. Og det er slik man kontrollerer, men óg hemmer seg selv - tenker jeg - likeledes oppstår det problemer i personligheten, og de personlige tilbøyelighetene; i teknikken; i handlingene, i tankene; fordi man skaper uoverkommeligheter helt på egenhånd; som man kanhende ikke er seg bevisst og dermed ikke får fjernet. Da får også skrivingen, som et utgående resultat av tankeprosessene, en destruktiv metafunksjon;, fordi den reflekterer hindrene og ikke overkommer dem. Man når ikke rundt, omkring og ut på andre siden - man blir værende i selvsamme positur, i den oppstilte posisjon, og frustrasjonen over denne mottar kanskje ingen utfordringer underveis. Så står man på stedet vil og hopper opp og ned. Ja. Og skriver slikt som det nedenforstående; om en liten gnist som langsomt kveles og blir til mangelfullhet; nye tonn med leire, sand og dekke; som gjør det enda vanskeligere å tenne nye gnister igjen. Og den gjennomgående trangen til å trenge igjennom vedblir; et behov for å rømme, og samtidig opprettholde(s); hvorpå jeg innser at det handler om å vite hvor man vil, og å finne retningen på veien; men når ens vei er lang (og full av hindre) blir det strevsomt.

"Vakuum resignation/to barriers"
By Scaramouche, the Po(t)et, who claims to know of nothing more than what's beneath the core of her own ferocious being.

there is a quiet sparkle
when you bend across the bench
to find some lever tangled
in your caught awareness

be sudden as a strength
disperse, or still as watersheds
with ripples on the outer rims
in battened lines and bays

just a tiny piece of portage
and another crystal glimpse
for the meagre, petty favour
swallowed up in empty eyes

on the mandatory sidenote
you will take aim at odd sensations
purged in waveform to the fans
reaching out for what is put

such a call within the chambers
may resound with equal force
or break off against the frontage
whereof further careless rut

so there is a calming shudder
whilst you withdraw into a crouch
then pulling back to restoration
in your courted steadiness

and only whisper, in-between, to barriers
your selfsame pledge of order, in a plea
a contradicting excercise to pass unvalued
as you must tilt to yield and flattening

the seemliness of everything that follows
how naturally tagged along is though in tow
you cast a blow against the resonating sphere
in what for all must be abated and adjust