Tilfellet D

I sin siste bok, "Hässelby", et briljant verk som alle mennesker der ute burde lese iløpet av sin tid på jorden, tar Johan Harstad for seg livets mange skumle tilfeldigheter, og hendelser som finner sted uten noen utpreget, tilsiktet foranledning, men likevel passer inn i sammenhengen. Faktisk handler store deler av boken om dette fenomenet, og jeg lot meg naturlig nok fascinere - i den grad at jeg måtte lese hele greien om igjen for å tolke det nærmere. Når det gjelder Johan Harstad skal det ikke så mye til, men fortsatt: var det noe jeg kjente meg igjen i og likte spesielt godt ved romanen, var det dette. Alle disse hendelsene og personene og mirakuløse vendingene, som er forbundet på finurlig vis, og som man treffer på uten noen form for foregående, bevisst planlegging. Som når det viser seg at "Der Kaiser und die Kaiserin" - som da er en fantastisk, tysk poesifilm jeg har lagt min elsk på - viser seg å være løselig basert på og svært inspirert av Krzysztof Kieslowski og hans Trois Coleurs-filmer (blant annet), som jeg nylig har stiftet bekjentskap med - og likeledes lagt min elsk på. Det skumle, oppi det hele, er at den tyske filmen hadde ligget i må se-bunken min av DVD'en i snart ett år (!), og nå - helt plutselig - bestemte jeg meg for å få sett den. Rett etter å ha overvært den like fantastiske "Trois Coleurs: Bleu". Ja, slikt gjør meg fascinert, og spesielt når man kan få en guddommelig god filmopplevelse i tillegg. Jeg har sett mange "livsfilosofiske filmer" i det siste; deriblant de overnevnte, "Sommerfuglen og Dykkerklokken" og "Into the Wild"; jeg tror det er en ny personlig forkjærlighet på gang. Nye filmatiske preferanser; som skriver seg inn på listene over utallige andre og lignende lidenskapsområder. Og ingenting er bedre enn det. Uansett, nok et eksempel på tilfeldighetenes (og underbevissthetens) skumle spill; da jeg satt og surfet gjennom gamle tegneseriestriper og kom over noe utrolig morsomt i et av msn.no's arkiver. Hadde i utgangspunktet tenkt å redigere den utvalgte stripen bittelitt, for å lage en hyllest til en forestående begivenhet - nemlig sesongpremieren på "Doctor Who" Sesong 4 - og ble da mildt sagt overrasket da jeg la merke til en detalj nederst i høyre hjørne som jeg overhodet ikke hadde tenkt over før. Og det ga hele stripen en, hva skal man si, ny dimensjon. Av reiser i tid og rom og annet wibbly-wobbly timey-wimey stuff. Hvilket minner meg på at hele "Doctor Who"-programmet hovedsaklig er en studie i slike (overnevnte) uventede krysninger av gjenkjenneligheter, og Doctorens egen forklaring på hvordan de finner sted - "people assume that time is a strict progression of cause to effect, but actually from a non-linear, non-subjective viewpoint..."- passer uhyggelig godt til hele min utredning. (Liker det ordet.) Ting skjer, og der finnes ingen egentlige forklaringer på hvorfor, men at de henger sammen er det ingen tvil om. Men for å ta det litt mindre åpenbare:

[Image: just you click to see the pic! NEDERST, HØYRE HJØRNE, PÅ AVISEN! Alle rettigheter tilhører Øverli, jeg bare låner. Og redigerer. Tusen takk til Flinke Frode og til mitt elskede, uunværlige geniprogram PhotoShop!]

Bildeforklaringer: først og fremst, jeg forguder Frode Øverli. Den norske serieskaperen er et oppkomme av gode idéer, som liker AC/DC, Donald, Westernfilmer, britiske fotballag (les: Liverpool), norske fotballag (les: Brann, og definitivt ikke RBK), Star Wars, svart kaffe - og, ikke minst, han bruker alt dette i stripene sine. Populærkulturelle referanser i fleng og ekstremt mye namedropping. Men med stort hell! Her i gamlelandet er han kjent som mesteren bak Pondus, Riskhospitalet og Rutetid, hvorav sistnevnte er en av mine absolutte favorittserier i hele verden. Og apropos verden; denne mannen tar absolutt alt i den på kornet, og han har en humor som går rett hjem hos undertegnede. Han skriver da også fra sin hjemby Bergen, og bruker dens særegenheter for alt de er verdt. Her går det i Hansa, Stadion, BT og Bryggen. Med en glimrende, sofistikert strek (iforhold til tematikken) og gjennomgangsfigurer med rimelig interessante personligheter. Og, host host, preferanser. Noen ganger er det skremmende sant det han skriver, andre ganger veldig slemt (men minst like sannferdig), og oftest både sant, slemt og ubeskrivelig festlig. I denne aktuelle sammenhengen er det derimot litt mer subtilt, det hele. Så la meg forklare:

Frodes stripe minnet meg da på at ventetiden stadig kortes ned for oss Whovians - og neste uke braker det offisielt løs. Traileren ligger ute på BBC's hjemmesider, alle spoilerne er gjennomdiskutert, alle on set-bildene analysert ned til minste piksel, og til slutt skal vi da få ta selve serien i nærmere øyesyn: Premieren på Doctor Who Series Four er satt til neste lørdag, 5. april! Jeg har store problemer med å bevare fatningen, i mellomtiden; å skulle holde meg rolig og avbalansert og fokusere på mitt pålagte skolearbeid. BBC har tross alt bebudet at det skal bli den mest spektakulære og veskrevne sesongen hittil, og traileren lover unektelig mye bra. Gråtende Doctor, Donna på fjelltur og overdimensjonerte, morderiske veps. Blant annet. Og nevnte jeg Rose? At Billie er tilbake? Ja? Jeg gleder meg intenst! Og jeg benytter ethvert påhitt for å bable om mine forventninger og distrahere meg selv fullstendig vekk fra det som sammenlignet med Doctor Who umiddelbart kommer i andre rekke. Som Antikken Poetikk og Dikkedikk; sorry, Arild Linneberg. Men hva dette har med Øverli å gjøre? Vel, min egen umiddelbare dragning mot denne stripen som opprinnelig handlet om at de to goth'erne skulle se på Idol (...), noe jeg da omskrev til "Doctor Who", før jeg oppdaget at bladet som den ene goth'eren har i hånden har "SAXON" rablet over hele forsiden. Jada, det kan bortforklares og i realiteten er det neppe særlig bemerkelsesverdig. Men det kan óg sees som en superskummel referanse til min yndlingsserie på TV, og en gyllen mulighet til å promotere denne så mye jeg bare makter! The Doctors nemesis og erkefiende i sesong 3 er nemlig The Master, den überonde Time Lord-kollegaen fra Gallifrey; i sitt virke på jorden forkledd som politiker, deretter statsministerkandidat, og han går under aliaset Harold Saxon. Navnet Saxon var også offisielt meme i denne sesongen; fem bokstaver gjemt på de underligste steder - iløpet av de 13 episodene - i manuskript, på vegger, i bakgrunnsbilder, i historier...ja, overalt. En mer utstudert bruk av tilfeldighetsmystikken; og vesentlig mindre tilfeldig, selvsagt. Og nå dukker det opp i striper av en norsk tegneserieforfatter. Vel, vel. Det endelige bevis på at Saxons herredømme ikke er over! Og at denne serien hjemsøker meg hvorenn jeg går og står! Dog er det et faktum at økt opplysning og utvidede interessefelt bidrar til å se ytterligere sammenhenger mellom, eh, interessene - og dette er da grunnleggende en fordel, og en kvalitet å utvikle videre. Synes jeg. En kvalitet ved selve menneskesinnet; at man klarer å resonnere slik, og trekke finurlige paralleller. Vri hjernen tre ganger rundt seg selv og ende opp ved en helt ny rundkjøring av kombinasjonsmuligheter. Selv om de fleste veier, for mitt i øyeblikket sneversynte vedkommende, leder tilbake til en blå telefonboks - og dens høyt savnede mannskap.