Det var en gang i Bergens skjønne by, en liten blå kanin som kaltes Snurrig Sprettvenn. Snurrig bodde midt på Danmarksplass, i en liten hybelhule med mikrobølgeovn og andre avanserte fasilititeter, og han var det mest elskelige vesen man kan tenke seg; en lystig sak som ønsket kun det beste for sin neste. Han levde tilsynelatende herrens glade dager, med deltidsjobber på lageret i den lokale matbutikken og i en møbelforretning; der både smakssansen og hans utmerkede hoppeteknikker kom til sin rett, når diverse depot med grønnsaker, såvel som fjæringene i de nyankomne dobbeltsengene skulle testes ut. Ved siden av disse akseptable inntektskildene brukte Snurrig meget av sin tid på turer i den lett tilgjengelig asfaltjungelen, og favorittekspedisjonen gikk via Forum Kino, under diverse underganger og opp i åssidene som omringer Bergen. Lett til sinns og utpreget humoristisk spratt han vei, til stadighet, med sin hvite haledusk som en brusende vifte bak seg. Uten å ense hverken mennesker eller biler, med sansene lykket for støy og distraksjoner, rettet han alt sitt fokus mot fjelltoppene i det fjerne, og deres eksosfrie nytelse.
De fleste andre små kaniner ville nok vært meget fornøyde med en slik tilværelse, og det var forsåvidt Snurrig óg, men innerst inne bar han på en enda større drøm. Det hendte at han stilte seg opp foran baderomsspeilet og målte figuren sin fra hode til poter, med mysende øyne, og tenkte; jeg er da en effektiv, selvstendig og flink, liten kanin; jeg har et årvåkent blikk og en lærenem sjel og burde satse mot høyere mål; utrette noe mer med dette liv jeg har fått tildelt av mine bevingede beskyttere. Og etter noen runder med egne overveielser, inkludert en del forkastede alternativer og svermerier, besluttet han å sikte mot den helt spesielle stillingen han forlengst hadde sett seg ut; som byens offisielle Påskemaskot. Han hadde observert dem der de hastet avgårde med kurver fulle av marsipan, godterier og de nydeligste påskedekorasjoner; pyntet med fargesprakende sløyfer og kyllinger med skjeve tær. Den ypperste, stolteste poisisjon for enhver kanin, etter hans oppfatning. Det alle små kaninbarn skulle ønskedrømme om; hadde han blitt tillært; av gull, grønne busker og en endeløs lykksalighet. Og hver gang forestilte han seg at han kunne bli en av dem; ikle seg deres uniformer, motta deres utvalgte frynsegoder, bli en del av denne avholdte kulten med egne navneskilt og utmerkelser og det hele. Han lengtet etter å slutte seg til deres eksklusive, lille klubb med en så tiltagende desperasjon at han innså det var på tide å gjøre noe drastisk. Det forekom ham at med en kanin med hans egenskaper og upåklagelige kvaliteter, måtte være ypperlig egnet for jobben; han hadde et soleklart, livaktig bilde av seg selv i Påskemaskotdrakten allerede - hellig overbevist om at gult var den fargen som kledde ham best, og at fasongen ville sitte som støpt - og selv om han ikke kunne alle reglene på rams, ennå, eller visste nøyaktig hva arbeidsoppgavene deres gikk ut på, syntes han det burde være tilstrekkelig med en genuin interesse og glede over påsketiden - et argument han hadde formulert helt på egenhånd og pugget nøye. Dessuten likte han egg, og han likte å hoppe rundt, og han var utstyrt med en guloransje neseball som han mente passet svært godt til beskjeftigelsen. Umiddelbart etter å ha fattet sin beslutning - for han var en meget bestemt, liten fyr - bega han seg mot sentrum, for å avlegge Kaninenes Utmerkede Karrieresenter et besøk. Sedvanlig fornøyd entret han bygget, men han hadde ikke før kommet inn gjennom glassdørene, før de fiendtlige innstillingene slo imot ham. Ørene trakk seg fryktsomt bakover, ettersom flere og flere av de tilstedeværende og ansatte stirret ned på dette høyst besynderlige vesenet som plutselig hadde dukket opp. Heldigvis forbarmet en elskverdig, om enn overmåte ambisiøs rådgiverske seg over ham, og geleidet den uerfarne jobbsøkeren inn på sitt kontor, der hun plasserte ham i en stol og ba ham lytte nøye. Og gjennom hennes utgreiinger fikk Snurrig Sprettvenn innblikk i de problemer han ville komme til å lide under, i den ubarmhjertige verden av mer prestisjefylte arbeidsoppgaver, mens skuffelsen snart tegnet skrukker på den ellers så blankpolerte snuten.
Det har seg nemlig slik, at ifølge Påsketradisjonen er det visse krav som må oppfylles hvis man skal kunne utnevnes til tittelen "Offisiell Maskot"; visse kvalifiskasjoner som må innehas som man skal få anledning til å holde kulturarven i hevd og bringe malte påskeegg over sjø og land, til alle barn og eldre og andre ufrivillig interesserte. Hverken den blå pelsen, det skarpe blikket eller den bekemerkelsesverdige kondisjonen talte her til Snurrigs fordel. De ideelle kandidatene, forklarte rådgiversken, ville for denne jobben være de mer lubne og dunete eksemplarene av kaninarten, med uskyldsrene ansikt, uherdede poter og plettfritt rulleblad. Da Snurrig hevet øyenbrynene en smule over det siste, utdypet hun straks: ingen sengehopping. Hvoretter hun fortsatte med å forklare ham grunnreglene for Påskemaskotenes organisasjon; hvordan de ble instruert om å te seg, og hvordan de måtte etterfølge bestemte kutymer; og hun trodde overhodet ikke at Snurrig ville egne seg for dette. Hun beklaget det sterkt, men hevdet han ville tape på alle punkter; da både pelsfargen, holdningene og selve livsinnstillingen hans var aldeles feil for dette oppdraget. For å understreke sannheten i sin påstander, beskrev hun meget uttrykelig hvordan menneskene aldri ville komme til å ta ham seriøst; men le rått og slenge døren i fjeset på ham. Slikt var på ingen måte gunstig for påsketradisjonen; han kunne i verste fall risikere å ødelegge hele høytiden. Og med avslaget hennes i hende, måtte Snurrig deretter forlate Karrieresenteret mer slukøret enn han noensinne før hadde vært; med halen bokstavelig talt mellom benene. Han hadde aldri fått sin egen livsførsel analysert på denne måten, og ingen hadde tidligere påpekt såpass alvorlige feil og mangler ved hans personlighet, i allefall ikke like direkte. Når han tenkte seg om, syntes han imdlertid å forstå hva hun siktet til - denne rådgiverfruen, i all hennes oppriktighet - og mens han lot informasjonen synke inn, og fordøyes, kjente han den lumske resignasjonen komme krypende; som et ondskapsfullt salathode fra hans verste mareritt. Han trakk for gardinene, satte stereoanlegget på maks volum, så ingen skulle høre ham gruble, og krabbet inn i sengekroken med et glass tomatjuice - iblandet ulovlige safter han hadde stående bakerst i kjøkkenskapet og kun fant frem i ytterste nødsfall. Deretter satte han seg fore å finne ut hva som egentlig hadde gått galt.
Snurrig Sprettvenn var ingen plettfri kanin. Svært så likandes - utvilsomt - men preget av en rekke, grunnleggende forskjelligheter fra dyrerasens andre representanter. Han var en litt filosofisk type, med bustete fjon overalt og muskuløse baklabber og en forkjærlighet for australske hardrockere. Ofte forestilte han seg at han i sitt forrige livsløp måtte ha vært en kenguru. Så seg selv bykse over markene i fjerne himmelstrøk, mens ørkenrotter strøk forbi, og trummet takten til eldgamle, utdødde rytmer som ingen hadde trodd ville bli gjenoppdaget. Snurrig var en eventyrer; en kraftfull, lidenskapelig hanne med to glinsende hvite, perfeksjonerte fortenner som stakk frem når han smilte. Men han likte ikke folkemengder, han trivdes best utenfor allfarvei, og han manglet fullstendig det godslige preget som kjennetegner kaniner flest. Iløpet av sitt unge liv hadde han greid å utpeke seg til et særegenhetens utskudd, som ikke maktet å utføre en eneste av de dådene hans likemenn pleier å utføre - eller besitte de dyder samme likemenn pleier å besitte - dog uten å være seg dette bevisst. Snurrig var litt særegen, det var han klar over, men ikke før livets kalddusj traff ham rett og uungåelig i knollen, innså han konsekvensene denne særegenheten førte med seg. Det ga ham en intens følelse av maktesløshet; han som før hadde vært en spretten og liketil kanin, fremstod nå som en heller mislykket degradering. Han spekulerte på hvor han hadde feilet, hva som hadde frembragt denne miséren; mens tomatjuicen skvulpet rundt i glasset, grunnet hans dirrende poter. Kanhende var han for naiv, for ubekymret; kanhende hadde han tatt for lett på tingenes iboende vanskeligheter - han hadde aldri latt seg affisere av dem; de angikk ham ikke, så lenge været var godt og grøntforet friskt og hagegangen ryddig. Ytterligere hadde han vært særdeles lite flink med den såkalte sosiale nettverksbyggingen, det måtte han vel innrømme. Hans begrensede antall omgangsvenner i det virkelige liv og i Kaninenes Nettsamfunn, gjorde ham naturligvis til en mindre ettertraktet søker, da der ikke fantes noen som kunne steppe inn for ham i eventuelle perioder sykefravær, og hans liste med referanser var deprimerende kort. Snurrig var i sannhet en ensom, liten kanin - han hadde bare ikke merket det før nå. Han hadde alltid smilt til verden, men plutselig oppdaget han at verden ikke smilte tilbake. Med denne oppdagelsen på minnet, tillot han sine sorger å få fritt utløp og snufset seg høylytt gjennom resten av drinken, med ballademusikken som et skjærende bakteppe. Nå var han ikke lenger hverken lystig eller blå, men tårevåt og grå, og hans elskede hjemby syntes som det mest mistrøstige tilholdssted i verden.
Dette kan virke som en særdeles tragisk utvikling i en ellers oppbyggelig historie, og man skal derfor betrygge eventuelle bekymrede lesere med at Snurrig ikke henga seg fullstendig til den innelukkede depresjonen, men maktet å åpne sinnet for nok en ny dag og nye muligheter. Han skiftet perspektiv og satte alt inn på å finne en løsning, slik driftige små kaniner bør, men tro mot egne særegenheter fikk den ingen åpenbar vri. Siden avslutningen på historien markerer et påfallende brudd med den dystre midtdelen, skal vi derimot bruke noen linjer på grunnlaget for den bedagelige overgangen og hendelsene som ledet frem mot denne. Snurrig hadde tilbragt tre lange dager med akutt sykemelding i sin egen stue, uten bevissthet for tid og ytre hendelser, da hans frustrasjon nådde slike høyder at han ikke lenger holdt den ut. Kjøleskapet var tømt, matskapene ribbet for hermetikk og nødproviant, TV'en viste programmer han hadde sett tre ganger allerede, og musikksamlingen bød ikke på flere overraskende funn. Omgivelsene forsøkte med alle midler å tvinge frem en forandring. Han innbilte seg at de talte til ham, indirekte, og ba ham gjøre noe drastisk; hva som helst, bare ikke gjenta denne prosessen; og han kunne ikke unngå å ta hintet. Morgenen den fjerde dagen ble gardinene i Snurrigs bolig trukket til side og sollyset strømmet innover møblementet; de gledesbringende strålende okkuperte hverte hjørne og hver bortgjemte krok, og satte hybelhulen i et ganske annet lys. Karseblomstene i vinduene begynte å spire og støvkornene forduftet, tilsynelatende, fra bordplatene. Snurrig stod midt i stuerommet, med hevet hode og ørene til værs, og fylte stillheten med en imponerende erklæring: "jeg er en effektiv, lærenem, flink og blå kanin og jeg skal gjøre suksess!" Han hadde på nærmest uforklarlig vis gjenvunnet sin verdighet, og sin positive innstilling til livet, kun gjennom å synke så langt ned at der ikke fantes noen annen retning å skue enn oppover. Og heldigvis for det. Gladere enn på lenge satte han seg til ved arbeidspulten og fant frem skrivesakene. Han hadde kommet på den geniale idé å kjempe mot diskrimineringen og promotere seg selv utenfor systemet; simpelthen fordi det var hans eneste sjanse; hvilket resulterte i en meget interessant åpenbaring i lokalavisen uken etter. Nederst på side 24, blant kontaktannonser og annet pø, stod en liten, men iøyenfallende notis som lød: "Hardtarbeidende påskekanin stiller seg til din disposisjon. Tar alt av forefallende hastarbeid innen levering, organisering og stemningsskapning. Kontakt Snurrig, b.m.: "Nothing but blue"."
Og slik hadde det seg at unge Snurrig Sprettvenn med ett befant seg i en helt uventet posisjon som selvstendig næringsdrivende, meget ettertraktet påskemaskot - mens oppdragene strømmet på. Ved første oppringning var hans så nervøs at han knapt greide å svare for seg, men den hyggelige interessenten bidro med opplysninger som ville gi ham enda mer giv fremover; hun fortalte at Karrieresenterets utsendte medarbeidere tok seg altfor meget betalt, i forhold til en altfor dårlig innsats, og at klassiske påskemaskoter nå var fullstendig gått av moten - "det er direkte kjedelig med disse Disney-kaninene", sa hun, og etterlyste noe "spennende og nyskapende". Flerfoldige telefoner senere innså Snurrig at hun ikke var den eneste; dyr og mennesker i fjern og nær ytret alle håp om at han kunne tilby noe nytt og annerledes til denne feiringen de begynte å bli grundig lei av. De hadde fått nok av påtatt søte og usporty daffinger, og klok av skade etterpurte de nå en mer moderne variant. Og Snurrig oppfylte ønskene deres med letthet, siden han ikke trengte å gi seg ut for å være noe mer enn det han var. Lykkelig spratt han rundt og var blå og rar og intens, og komplimentene haglet fra alle dem som angret sine fordommer omkring "originale" kaniner som brøt med forventningene omkring egne roller. Han fikk stadig flere oppgaver og måtte trappe ned på deltidsjobbene. Men med populariteten fulgte en tiltagende berømmelse, og da butikksjefene forstod at selveste Snurrig Sprettvenn var blant deres ansatte, visste de å belønne ham ekstra. Noen år etter var den lille blå kaninen en rik og mektig forretningsfyrste med en enormt travel timeplan, som tilbragte påsketiden med et fullbooket program for besøk, konferanser og hytteturer. Resten av året reiste han rundt og holdt foredrag for andre kaniner om identitesbygging og troen på egne kvaliteter. Tilhørerne lyttet oppmerksomt til de kloke ordene, og gråt alltid en skvett når han kom til beskrivelsene av sammenbruddet og den hardeste tiden i sitt liv. Siden skrev han óg flere bøker om opplevelsene, som solgte i bøtter og spann, og man skal ikke se bort fra at der en dag vil lages en biografisk film om Snurrigs skjebne. Tross i sin voldsomme suksess beholdt han likevel begge baklabbene på jorden, likesom han ble boende i sin gamle hybelhule og holdt frem med å blande ut tomatjuice på lørdagskveldene. Med en kvalitetssikret detektime på TV'en, og overhodet ingen tanke for Karriesenterets nedbrytende omtale av hans person. Som han selv sa det, under et seminar: "Det var et tegn, og det inspirerte meg til å gjøre et riktigere valg. Egentlig burde jeg takke dem." Og slik ender eventyret om den lille blå kaninen Snurrig som måtte bli sin egen maskot og oppfylle sine egne drømmer, først og fremst, for å bli fullkomment lykkelig.
2 comments:
Oi, kaninen er så søtt. Jeg vil lese historien senere!
Sehr schøne Geschichte!!! Passend zur Osterzeit. Hab auch ein Lied in meinem Blog!
Post a Comment