Quality for hire

[Image: "I iz very angry man. You be very dead. This look says: I iz enforcer of own laws and pays no heed to tearful prayers, yes." (Behold: the macro way of viewing life!) Og følgelig; det frarådes sterkt å komme i konflikt med denne mannen. Anbefalingen er å ligge lavt og ikke involvere seg med noen som kunne tenkes å ville hyre ham til gjengjeldelsesoppdrag i fremtiden, med mindre man ønsker å stifte nærmere bekjentskap med hevngjerrigheten selv og få et luftborr i pannen. Hyggelig fyr, som sagt. Veldig...omgjengelig.]

Noen ganger blir man genuint positivt overrasket over kinofilmer, i den forstand at man forventet noe helt annet enn det man får servert. Og i disse tider da den dystre og destruktive tendensen råder, er slikt svært befriende. Man går stadig på kino i disse standardiserte tider, og forventer å se noe ytterst politisk, samfunnskritisk, mørkt og truende - og får alt dette, i stor monn, men stundom med en litt annen og mer tilforlatelig vri. Som i Coen-brødrenes Oscarvinner "No country for old men". Den allmenne henrykkelsen og alle prisene hadde allerede tent varsellampene hos undertegnede, likesom responsen fra venner og familie som hadde sett den ikke var veldig lovende. Men selv om jeg ennå ikke vet helt hva jeg skal mene om dette verket, kan jeg ikke si at det er på noen måte rendyrket negativt. Selve filmen er negativ, uten tvil, men i et mye mer givende og positiv format enn hva gjaldt f.eks. "There will be blood" - som jeg fremdeles ikke har kommet over, og som ikke etterlot spesielt mange behagelige
minner, men like fullt la seg på netthinnen og insisterte på å bli der. Som tidligere nevnt; disse er alle glimrende, briljante filmer; vellagde og velspilte og velregisserte til tusen. Helhetlige, fullkomne kvalitetsprodukt men klassikerpotensiale. Det kan jeg, uten et gram av tvil, skrive under på. Men når det gjelder "No country for old men" gjør jeg det óg med lettere hjerte, og lettere til sinns. For dette var ikke bare en dyster virkelighetsanskuelse, dette var en underholdende opplevelse med store doser humor og selvironi - hvilket pleier å kjennetegne Coen-brødrene; som jeg selvsagt er stor fan av, men i dette tilfelle næret en viss skepsis overfor - og skuespillerne portretterte ikke ene og alene slike molefunkne, tragiske sjeler; her var likeledes rom for selvrefleksjon på mer filosfiske, poetiske, billedskjønne nivå; med ekte helter og nydelig fotografering, skyggespill og dvelende fokus på ansikter; mange essensielle, sympatiske trekk, som jeg har behov for hvis jeg skal ha fullt utbytte av en film. Og det hadde jeg altså her. Et særdeles sterkt og brutalt epos; røff og tøff i alle henseende; og meget særegen, samtidig som den opprettholdt de typiske, mer tradisjonelle actionelementene som bruker å være tilstede i virkelig gode spenningsfilmer. Her var intensitet og konflikter så det holdt, fascinerende twist'er overalt, og mest av alt: en rekke vanvittig kule karakterer man kunne la seg fensgle av. Her skal jeg komme med en liten innrømmelse, likeså, for det er nå en gang slik at et viktig holdepunkt - og et nærmest skremmende symptomatisk kjennetrekk - for filmer jeg umiddelbart får en forkjærlighet for, er dette med leiemordere. Jeg har sansen for sadistiske, sjarmerende, gale, skruppelløse, rettferdige - hva de enn er - leiemordere; og hele dette plot-trekket med en ensom sjel som flakker rundt på jakt etter nye ofre. Det skaper alltid spenning og sikrer kvaliteten for min del. Jeg er en lidenskapelig fan av alt som har med denne yrkesgruppen å gjøre, på film, uansett hvor sprøtt og uheldig dette måtte synes. Jeg føler meg hverken abnormal eller sprø, igrunn, det er bare slik det er; leiemorderne fascinerer meg. Og den aktuelle Coen-filmen har en av de beste innenfor sjangeren; nemlig den utrolig begavede Javier Bardem på sitt mest suspekte; med en ufattelig stygg hårsveis. Han som i virkeligheten er en megaattraktiv spanjol med overdådige mengder kjekkasfaktor. Her imponerer han stort med å være aldeles fenomenalt fantastisk subtil; som den (mildt sagt) utspekulerte Anton Chigurh; en mann det ikke går an å forhandle med eller overtale, på noe vis. Han slår kron og mynt om menneskeliv, og han skyter ned kvinner og barn over en lav sko. Hunder også, hvilket jeg personlig satte mindre pris på. Det må gjerne være massevis av blod og gørr i en film, men jeg takler ikke at dyr blir utsatt for vold - så i disse øyeblikkene knep jeg øynene hardt igjen og håpet inderlig at gjerningsmennene fikk svi. Og det gjorde de jo. Det var fordelen med denne filmen; en svært naturlig, nesten forutsigbar spenningskurve der dirrende stillhet og venting ble avløst av brå vold - forutsigbar, men effektfull; drastisk, men ikke uventet - dog skvatt jeg skikkelig til ved et par anledninger. Hele historien er fylt av et konstant, underliggende trykk som ikke slipper taket, selv når man er vel ute av kinosalen. En vedvarende bevissthet om hva som skal skje, og hva som har skjedd. Det er en film som oppfordrer til, nærmest påtvinger, ettertanke. Likeledes er det vel første gang jeg har opplevd total stillhet under rulleteksten; ingen musikk før etter lengre tids lydløs kredittering, og et mettet publikum som hadde behov for å fordøye det de hadde vært vitne til uten å samtale høylytt om det før de kom seg ut i fri luft. Inspirerende! Jeg liker filmer som bidrar til økt filosofering rundt livet, våre felles skjebner, samt døden og drap som generelle begrep; primært på en vesentlig mer konstruktiv måte enn de andre jeg har sett i det siste. Her fikk man anledning til å tolke og vurdere, ikke simpelthen få mengder av eder og galle slengt midt i fleisen. Man måtte fordøye, ikke bare bearbeide og kommer over etterpå. Det er sunt med små pusterom innimellom, og det hadde man valgt å inkludere her; i form av underholdende monologer og fabelaktige, små detaljer her og der. Grensekontrollen og samfunnsstrukturen i USA, generelt sett, får så hatten passer. Blant annet. Og hvilke ytterligheter man kan gå til for å redde sitt eget skinn, hvordan vi alle foretar og må leve med (konsekvensene av) våre egne valg - alt dette settes fokus på, og stilles spørsmål ved, på uhyre interessant vis. Jeg tror også at selve historien fanget meg; enda mer enn i de foregående; at jeg kunne relatere til den i større grad, lot meg rive mer med. Og dessuten; meget sentralt; et skuespillerensemble i særklasse. Nevnte Javier Bardem ruvet over dem alle; som seg hør og bør, i og med at fyren vant Oscar; men (den personlige favoritten) Tommy Lee Jones gjør óg en mer enn hederlig innsats, og Diane Lane's kjæreste Josh Brolin beviser at han er en habil metode-rolletolker. Kelly MacDonald dukker opp, til min store glede, og ikke minst får man anledning til å sikle på Woody Harrelson en stakket stund; hvilket heller ikke er å forakte. Fyren har et helt utrolig blikk. Blå øyne som i sannhet er til å dø for - spesielt under bremmen på en cowboyhatt. Coen-brødrene har virkelig fått ut det beste av samtlige involverte, alle heder og ære til dem for den bragden, og de har skapt sitt eget lille midtvesten-univers, utenfor tid og rom; med en problematikk som angår oss alle - både i dag og i tidligere tider. Biltypene tatt i betraktning er historien hovedaklig satt til syttitallet, eller tidlig åttitall, men tidsaspektet er i grunnen ikke relevant her. Det handler om menneskelig ondskap, råttenskap, og jakt. Om våre komplekse sjeler som alltid består både av ondskap, snillhet og taktikk. Om de reisene vi foretar; både sjelelig og fysisk. Josh Brolin er antihelt-skurken som stikker av med en pengekoffert og får mafia og leiemorder i hælene; en litt intellektuelt begrenset mann som synes å tenke veldig klart, iblant, samtidig som han åpenbart foretar en del feilberegninger - noe som til sist koster ham dyrt. Kelly MacDonald stråler som hans litt "enkle", men elskelige kjæreste. Javier Bardem driver stort sett og kverker folk, og klarer seg fint med dét, mens Tommy Lee Jones er sheriffen som er ute etter alle og ingen og egentlig bare vil holde seg utenfor det hele, holde problemene på behørig avstand, og unngå den fullstendige utmattelsen. Små, geniale grep som besnærende likhetstrekk mellom tilsynelatende vidt forskjellige karakterer og gjentakelser i dialogen mellom selvsamme, vidt forskjellige samtalepartnere bidrar til å øke interessen, likesom publikums engasjement for filmen og dens hovedpersoner. Den er klok og voldelig og dyp og morsom på samme tid. Den overhengende langsomheten brytes opp av plutselig tempo og den støvete, duse fargekoloritten ispes likeledes mengder av hardt, knallrødt blod og andre kontrasterende momenter; de er svært påtagelige hele filmen igjennom, disse bruddene med "hovedhandlingen". Replikkene er skremmende velskrevne og fremføres med vidd og upåklagelig stil. Kostymene og kameravinklene er umiskjennelig Leone-sk, og enkelte av sekvensene ligner ikke så rent lite på Mr. Tarantino himself. Jeg tror dette er en film man kan trenge å se igjen, for å få med seg alt og få sammenheng i alle de motstridende detaljene; jeg hadde tidvis problemer med helt å henge med. En viss kritikk må rettes mot de mange uforklarlige plot-vriene og den litt uforklarlige fortellerstilen. Tvetydig voice-over og en glimrende sluttscene trekker opp. Og Javier er verdt filmen alene, selvsagt. Mannen er ond, ond, ond - og fullstendig herlig å se på. Jeg gjentar: ja, jeg liker leiemorderfilmer, ergo er jeg absolutt ikke i stand til å være objektiv her, og jeg liker stilisert vold, westernstemning, tenksomme herremenn - og action. Store gunnere og intelligente konfrontasjoner. Her får man alt sammen på én og samme tid. Ikke den beste filmen jeg har sett hittil i 2008, og absolutt ikke noen utpreget überklassiker - "Atonement" burde helt klart vunnet Oscar for beste film istedet for denne; men så er da også "Atonement" er vanvittig genial liten sak som fortjener en forgylt plass i filmhistorien - like fullt er det en av årets beste; en svært, svært god film, som jeg falt for uten helt å kunne forklare hvorfor, og som jeg nok var i det rette humøret for i kveld. Heldigvis. Meget glad for endelig å ha fått sett den; denne årets snakkis i de fleste filmmiljøer. Kudos til to stykk altmuligmenn (manusforfatter-regissør-klipper-produsent) som igjen har gjort en heidundrandes jobb og frembragt et påtagelig resultat. Og heia leiemorder-tradisjonen; måtte den leve evig, gjenopptas oftere og stadig fornyes. Finnes ikke noe mer fascinerende å bivåne på det store lerret enn en kompleks morder uten skrupler og med en overtydelig agenda å forholde seg til. Såfremt de lar hundene være i fred. No second chances, no compromises, no discussions. Rett frem og BANG! der gikk den dusten heden. Hvis jeg først må se verden fra dens mest brutale sider, liker jeg å velge brutalitetstypen selv. Og når den fremmes av leiemordere blir jeg desto mer fornøyd.