Utlufting

Soundtrack: Roxette - "Don't bore us, get to the chorus." Great hits from great band. Me likes brilliant Swedes with poodle perm and peroxide shortness. Er nå tilbake i studenttilværelsen, og godt i gang med hverdagen igjen, om enn ikke helt klar for alle dens forpliktelser og lekselesning - ennå. Men det går seg vel til, som man sier. Kom hjem sent, sent i går kveld etter en rimelig strabasiøs flytur som ble preget av forsinkelser, snøstorm, kaos og rasende mennesker bevæpnet med trillekofferter. Inklusive undertegnede. Ekstreme tilstander, og ikke veldig behagelig. Jeg kom meg da til slutt gjennom alle sikkerhetskontroller og snek meg inn på flyet med overvektig bagasje; leste meg over fjellet med Val McDermid som glimrende reisefølge, og klarte å stille på forelesning klokken ti i dag morges etter altfor lite søvn - ganske så imponert over meg selv for den bragden. Men uansett: innimellom alle disse, vel, strabasene klarte jeg da å produsere en idé. Om en historie. Man sitter jo der, på flyplassen, og kokkelurer - spesielt i går tilbragte jeg en del tid i et skinnsete på Gardermoen, uten å vite hvor mye lenger jeg måtte bli der - og man kan bli avsindig lei av mindre. Så hva gjør man, for å underholde seg selv og unne hjernen litt adspredelser? Jo, jeg fant frem laptop'en og begynte å taste. For første gang i mitt liv, skal sies; siden jeg pleier å la den hvile når jeg er ute og reiser. Og jeg følte meg unektelig som en businesswoman på tulletur; fullstendig malplassert og i helt feil antrekk i forhold til datamaskinen. Men litt viktig, også. Måtte unnagjøre siste resten av jobb, liksom, med opptatt mine og nyve i pannen og Farris for hånden. For å si det som det er ble fortellingen en smule preget av dette, likeså. Dét, og at jeg har forlest meg på krimromaner i påskeferien. Sånn circa 1000 sider blod og gørr og grøsninger, meget underholdende. Har blant annet fått innblikk i tre sider av Sveriges underverden; fra politiets ståsted, etter forbryterens oppfatninger, og med avisenes vinkling. Usedvanlig interessant. Måtte jeg få anbefale de nyeste bøkene til Håkan Nesser og Liza Marklund, fra seriene om Gunnar Barbarotti og Annika Bengtzon, som inneholder alt dette og mere til - pluss at Val McDermid (som sagt) ikke er å forakte, hun heller. Og hun skriver fra Storbritannia, hurra. Alle disse ga meg en gedigen dose input for anneredes krim, og dermed følger - eh, hva jeg nå skal kalle den - en slags merkelig psykoanalytisk horror-story som egentlig kan tolkes i alle retninger som måtte falle en inn, og ikke nødvendigvis som en kriminal. Dog har jeg stjålet litt fra kriminalliteraturens formuleringer og særegne stil; beskrivelsene, karakteristikkene og tendensen i teksten er utpreget krimsk. Selv om handlingen kanskje er mest utforskende (og utfordrende!) på et psykologisk plan. Ikke spesielt lettfattelig, heller, nei. Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner den helt selv en gang. Men intens, det er den. Intens og kompleks. Og det var mitt eneste mål. Påbegynt på Gardermoens gate 29 og fullført på hybelen, mens jeg egentlig burde gjort noe helt annet - som vanlig. Back to business. Men ikke med woman-endelsen; jeg er stolt av min kvinnelighet, men den passer ikke inn i et selvbilde bestående av ettersittende kontordrakt og hornbriller fra Dior. Litt for lite politisk korrekt til slikt. Noe ála skriveriene:

"Aeroporta" (ma errore di scritta apposta!)
Av Scaramouche, Po(t)eten, som liker å tolke og bli tolket. Men i konstruktive ordelag. Også liker jeg en god kopp kaffe, gjerne latte. Uten sukker, men med rørepinne.

Hun veksler en femhundreseddel og kjøper seg en latte i nærmeste kaffeautomat, før hun slår seg ned i en bortgjemt krok av venteområdet. Røyken siver opp fra det brune pappkruset. Det lukter frokostmøte, avislesning og trommende pekefingernegler på bordplaten. Som om tilfeldighetene prøver å påtvinge henne sinnstemninger; typisk irreelle; og sette henne ut av enhver, nærliggende sammenheng. De lykkes heldigvis ikke helt. Tenksomt sitter hun der, med benene i kryss, mens hun rører i kaffeblandingen med en trepinne og lurer på hvordan hun kan få bakgrunnsstøyen til å bli borte. Hun har snudd ryggen til resten av menneskemassen for å unngå unødige avsporinger eller tilnærmelser, men føler seg likevel utsatt. Alle hodene rundt henne er bøyd over noe - hun ser dem ikke, men aner deres totale avstengning fra omverdenen; hvordan de lukker seg inne i sitt eget, private rom av uforstyrrbarhet, og i det øyeblikk noen banker på vil de løfte blikket og etterspørre virkelig gode begrunnelser. Ingen kontaktsøkning her, bare en gyldig anledning til å holde allmennheten på avstand. Selv er hun for våken, og hun makter ikke annet enn å holde seg slik. Nipper til sin stadig mer avkjølte lattekopp og ønsker at allting skal opphøre, alle skal fordufte. Lede verden ut på villspor, la et par heldige sjeler bli alene igjen. For å konsumere sin drikke i egen og andres utførlige glemsel; la ytringene brenne fast på tungen, sveve opp mot absurditetenes overhengende skyfrihet. Ingen gjøren, ingen virkning, ingen last. Men det instinktive åndsnærværet griper tak og nagler henne fast til virkeligheten; likesom omgivelsene trenger seg på, kryper innunder huden og gjør henne desto mer påpasselig. Bevare fokus nå, ikke skjene ut. Hun hviler albuen på stollenet. Kjenner hyppige stikk fra et lite, grønt insekt i samvittighetssenteret, som ynder å fremtvinge mental fatning og tretthetsovervinnelse. Hersens lille djevel, han gir seg aldri.

Et barn begynner å vræle i bakgrunnen; noen seterader bak henne, mot høyre, etter hva hun kan beregne; og en eller annen forelder hysjer diskré. Mannslatter blander seg med kvinnestemmer, høyttaleranlegget spiller sine monotone melodier av beklager så meget og vi er forsinket, og det vibrerer under fotsålene hennes når hastige skoletthæler tramper forbi. Reisende. Innbitte hensikter om å komme seg forbi nestemann i køen; nå frem til en post som ikke er endelig, bare et stakket skritt videre på ferden. Hastverk er lastverk og stressing gir rynker. Mumlingen oppstår som en skurring i mellomgulvet og når aldri over leppene; sikkert like greit. Neste stopp uendeligheten, tenker hun, og titter ut på asfaltområdet. Nye kjøretøy kommer rullende inn, kontinuerlig, lik enorme, kuede villdyr i en safaripark. Med bøyde vinger og kulehull i sidene, ironisk nok de eneste som sparer henne for ulyd. Resten er et påtrengende sammensurium av dempede, hvesende, hvislende, dunkende, durende støysamplinger. Hun tror øregangene skal sprenges. Det verste er den forsøksvise nedtoningen; når de roer tempoet og omstiller seg til tøffeltralting og innestemme. Makter å distansere seg, ta hensyn til andres hensynsfullhet. Hun er elendig på slikt. Og hvorfor må akkurat hun bli skadelidende - det er bemerkelsesverdig at det er akkurat henne som ikke greier å følge det allmenne eksempel og lukke seg inne i seg selv. Tillate seg å reagere kun på forespørsel om å gjøre plass til en sidemann. Istedet hviler hun med sansene i høygir og all den aktsomhet hun kan oppdrive - takket være koffeinet - og en bevissthet som hun ikke lenger er herre over - takket være Timmi Gresshoppes mer ondskapsfulle tvilling. Det er som å gjennomgå søvntortur; i et overdimensjonert torturkammer med uutnevnte fangevoktere, og imaginære vanndråper som faller mot hodebunnen. Regelmessig rytme - ikke sov, ikke slumre, ikke snork. Se på oss. Se på oss. Hun lener nakken mot stolkanten og bøyer seg bakover, glaner opp i taket, bøyer seg tilbake og skifter benstilling. Det knitrer i en pocketbok, mens leseren blader om til neste side, og to av de uniformskledde utveksler praktisk informasjon. I allefall tilsynelatende. Dukket opp som utav ingenting, og forsvinner garantert like fort. De har blonde hestehaler og ser ut som hverandres søstre; den ene har knyttet et rødt skjerf i halsgropen, den andre har på seg et glitrende sølvkjede, begge er normalvektige og normalbygde og generelt normalt utseende. Uvesentligheter, tenker hun, og lurer på hvorfor menneskene kjeder henne, når hun likevel bruker så mye tid på dem. Deres gjøren og virken holder henne i spenning, i aktivitet; de er forutsetningen for hennes eksistens, og hun kunne ikke brydd seg mindre. Det plager henne. Ville vært så mye enklere om hun kunne definere det som en interesse, en hobby, en slags lidenskap. Om hun, for å slå forhåpningene sammen, kunne si at hun var lidenskapelig interessert. Men det er hun jo ikke. Og de kvasifilosofiske spekulasjonene hjelper lite, de gjør henne bare mer febrilsk. Som vanlig. Så hun forsøker å resonnere annerledes, hun inntar en annens holdning og setter seg i en annen observatørs sted. Forsøker å tenke på dem som individer, ikke en gruppe. Ben og armer og annet som kan gå ut av ledd. Sammensatte. Unnlater å ville stenge dem ute, slipper dem heller inn i stor monn. Uten begrensninger, uten motforestillinger, hun snur seg endog rundt og gir rommet en rask saumfaring. Rekapitulerer synet for sitt indre, limer det på nettfinnen, og slår fast at det på ingen måte var spesielt lystig. De unngår hverandre, metodisk og konsekvent, med lutede skuldre og yttertøyet som et skjold mot fysisk nærhet. Ikke noe hun ikke visste fra før, ikke noe nytt. Men det irriterer henne. for det gjør hele hennes innsats unyttig. Hun gidder ikke bruke mer energi på mennesker som ikke ønsker å la seg bemerke. Hvis de absolutt går inn for å være uviktige, skal hun ikke hindre dem. Om de frasier seg oppmerksomheten, vil hun frasi seg deltageransvaret. Rettferdig oppgjør, ingen anker.

Men samvittigheten lar ikke tankene fare; den gir henne et skarpt støt i mageregionen og hun tvinges til å gjenoppta funderingene enten hun vil eller må. Kunsten å forbli iakttagende, skape nye adspredelser for egen vinnings skyld; selv de illusjonsbaserte inntrykkene slipper ikke taket. Lampene utenfor blir ugler i natten, glassveggene bunnløse markatjern, og korridorene blir nasjonalgallerier og vokshus med uhyggelige vesener. De lever, de ånder, de går. En sedat strøm av personnummer og pass. Påskrevet eller ei; men hun klarer ikke le av sine egne ordspill. En eldre herre av den riktig gamle skolen, med hatten og frakken anbragt etter fingermålsprinsippet, setter seg tvers overfor henne og gir henne nye idéer - hadde hun ikke virket fandenivoldsk, ville hun vært ham takknemlig. Men han lager prustelyder når han beveger på seg, hvilket han gjør stort sett hele tiden, og penskoene hans har gummihæler som skriker uopphørlig mot parketten. Sekundene går. En tyngende varme stiger opp i henne, og hun presser den unna. Kofferten hans er svart med kodelås, skoene har runde, svarte lisser, skjortekragen hans har en brett i feil retning. Helt i enden, der den skulle følge dressjakkens formasjoner, han har vel ikke lagt merke til det. Hake med kløft, rynker ved tinningene, gråsprengt i håret. Behold fokuset, formaner hun, eller så er det underbevisstheten. Mannen, den nyankomne, gir fra seg et langtrukkent grynt og løfter kofferten sin opp i fanget. Hun teller på knokene. Tre knepp. De er individer, individualister, intetsigende. Som en messe i gudshus, en bønnetekst. Gjentagende. Hvite flater, myk parkett og trumming. De er unevnelige, men overalt. De er der idet man åpner gluggene mot lyset på morgenkvisten, de er der når man kniper dem igjen og vil ha fred. Drømmeløshetens mare. Fobienes eget overmot. En studie i hvordan vi må være, erindrer hun, det var dét man hadde kalt den. En lang og omstendelig rapport om våre felles forehavende, og med knapp visshet om hvor sannferdig den skulle bli. Men slike konsekvenser er aldri forutsigbare, de styres av krefter utenfor en selv. Stod skrevet svart på hvitt, det óg. Man hadde antagelig undersøkt nøye og ikke satt sin lit til slumpetreff, det forundrer henne ikke. Det gjør derimot den upersonlige omtaleformen; hun hadde pleid å tillegge verket atskillig mer private dimensjoner, men behersker seg visst denne gang. Kanhende fordi hun ikke skjønner seg på omfanget. Hvordan det skulle kunne inneholde svarene og avklaringene det ville bebude; hvordan man overhodet kunne påbegynt et slikt prosjekt i første omgang. Intet er nok i seg selv, som de sier. Der finnes alltid en tilleggsopplysning som kan velte hele lasset. Hun tømmer koppen og vurderer å kjøpe en til. Bestemmer seg for å vente til den gamle mannen holder kjeft. Hvilke beleilige omstendigheter. Prustingen vedvarer mens koffertens innhold gjennomsøkes etter noe han ikke finner. Noe han åpenbart aldri vil greie å finne, konkluderer hun - om enn stilltiende - og legger armene i kors. Tett inntil magen, som for å feste grep. Ikke nødvendig å skuffe mannen, heller, han er gammel og anspent og har pustebesvær. Med forhistoriske tilbøyeligheter. Man burde latt dem ligge. Trygt og begravet; hun innser morbiditeten samtidig som ordene treffer henne. Spenner magemusklene, kjenner et surt oppstøt nærme seg, hun kveler det med åndedrettet. Nærhet til egen anatomi; i kontakt med hver fiber i ens egen kropp; la fornemmelsene gjennomsyre dem, styre ens handlinger, bygge styrke i hver pore. Minner om tekstbolkene flimrer forbi i hjernen, det gjør henne rastløs. Der fantes forklaringer, nok til å fylle et 16-binds leksikon, og alle munnet ut i en sluttnote om helhetlig harmoni. Kontrollerte, pretensiøse, vidtfavnende formuleringer; som om man ville berøre de fleste og likevel ikke ha befattet seg med dem. Vente på et initiativ som aldri legges for dagen, på en essensiell beordring som aldri kommer. Hun befinner seg i utkanten av det meste og vet det er meningen. Det ypperste målet med utredningen: å vise hva man ikke trenger. Hvem man ikke er. Men hun får ikke sove. Hun beregner fire timers ventetid, selv om hun skal reise innenlands. Hun føler seg fremmedgjort. Kan man være en fremmed for mennesker man ikke vil ligne? Kan man forskyve seg ut av det etablerte selskap og bivåne alt fra andre siden av et speilvindu? Der kremtes i de bakre rekker; en alarm tar til å ule og en røst når fistelnivå i forsøket på å få den slått av. Selvfølgelig eksisterer der ingen rapport. Bare hennes eget forklaringsbehov, antar hun, å kunne plassere innfallene et sted, putte benevnelser på dem. Kapitteltitler. Episoder man nesten erkjenner. Skyve alt inn mellom to permer; i et oppslagsverk; det er en falsk forkledning, Og like fullt ville hun hatt grunnlag for å konstruere den. Kanhende ville det vært å foretrekke. En bedre løsning. En avklaring. Men hun vet ikke hvor hun skal ta fatt.

Det varsles fra høyttalerne og hun reiser seg på ren automatikk. Lar tyngekraften løfte henne til hun igjen går i ett med figuren. Føttene står stødig, parallellt med skyggene, legemet krenger ikke mer. Hun rusler avgårde langs benkeradene, med kaffekoppen mellom tommel og pekefinger. Kaster den i nærmeste bosspann. Den gamle ofret henne ikke så mye som en notis fra øyekroken. Han graver med fingrene i kofferten og synes aldeles oppslukt; hun lurer på om han har sett seg blind på bagasjen. Han vet at det ikke er der, og kan ikke slå seg til ro med at han ikke får tak i det. Ingen motsetning, bare en følge. En logisk konsekvens man ikke behøver å gå inn på, den simpelthen er der. Og langt bak i den bevissthet hun trodde ble overstyrt, spirer en ytring; nei, et skrik; om å slutte seg til det resterende hylekoret og innlemmes i de kaotiske tilstander, summere opp alle deres opprivende, løsrevne, fastkjørte tendenser i et eneste utrop. Vidstrakt. Virkningsfullt. Endog for det umistelige og aldri gjenfunne; hun tenker på den gamle mannen igjen. Med hatten og sin fornemme positur. Å endelig komme i havn - ved å gjøre seg fullstendig, komplett og absolutt utilgjengelig, som et midtpunkt i all deres tilgjengelighet. Å overøse dem med alle hennes antagelser, slynge dem utover som tilfeldige dartpiler. Treffer der de treffes må. Aldri vite hvem man støter mot ved neste korsvei, aldri vite hvem som må forsvinne. Besitte titusenvis av inntrykk hun ikke får kartlagt eller tilegnet korresponerende sjeler. Individer, gjerne det. Men hun vet at når det kommer til et stykke finnes der kun ett begrep som er dekkende nok for dem alle. Offer. Og hvis det fremdeles skal stå i hennes makt å kunne ofre dem, må hun definere det slik. Bak selvoppførte stengsler hun hverken kan eller skal rive ned igjen; overkommelig i dåd og død og dydighet. Med øynene på verden, men aldri i den.

Hun går mot utgangen.