[Image: Robin Wright Penn, Jude Law, Anthony Minghella, Juliette Binoche. Fra pressevisningen på "Breaking and Entering", en briljant film. Med favorittskuespillere i alle roller og en favoritt-regissør bak kamera, hva mer trenger man? Minghella - vi savner deg! R.I.P.]
Så trist når egne helter faller fra. Som alltid. Briljante storheter som burde levet mye lenger. Og utrettet så mye mer; fordi de lovet ubegrenset, fordi de aldri lot seg stoppe. Fordi de satset mot det store og fikk oppnådd desto mer. Men likevel ble trukket ut av eget livsløp, før sin tid, av en ubendig kraft. Der ingen lytter. Troen flytter fjell, men hindrer lite. Vi vet at minnene vil vare, uten grenser; reise bauta over deres verker, deres bidrag til historien - vår unnselige, tilsynelatende beregnelige, begrensbare oppsummering over dennes gang. Og de er bare deler, biter, individer. De hører til, de oppføres, de føres inn i bøkene og innlemmes i taler, hyllester og dere navn noteres på plaketter; minner, bare minner. Men jeg erindrer øyeblikk, og skjønnhet. Bevegelse og farger, bilder, over lyd og leven, levnet ingen tvil. Fagre linjer, skarpe skudd og nedtegnelser over menneskelighet, kjærlighet, viten og vreden. Med myke glimt av hvitt og sort, og klart krystall, i et fyrverkeri av glans og melodi. Jeg så geni, og han ble borte for mitt blikk, og jeg blir bitter, sørgelig, uendelig vemodig. For jeg vet at han aldri mer skal bevege meg til følelser, ved følelser, og jeg skal aldri mer tre inn i kinosalens mørke og vente på hans navn i rulleteksten. Så, til minne om Anthony Minghella; en av mine absolutte favorittregissører; en av de aller, aller beste og kanskje den drama-filmskaperen jeg satte høyest. Han døde denne uken av hjerneblødning, etter en mindre operasjon som skulle vært ufarlig - det hele synes meningsløst. Så utrolig unødigvendig. Denne mesteren bak mine favorittfilmer "The English Patient", "Breaking and Entering" og "Cold Mountain" - regissør, manusforfatter, produsent og komponist - han skulle fått anledning til så meget mer. For meg var han en stor helt og et kreativt forbilde. Jeg dedikerte endog min siste eksamen på videregående til ham; for storartet inspirasjon; noe han alltid har vært en kilde til, for min del. Denne viduderlige velgjører som fikk meg til å oppdage Naveen Andrews, Kristin Scott Thomas og, ikke minst, Juliette Binoche - den mest talentfulle franske skuespillerinnen som noensinne har gjort sitt inntog i denne verden. Han så hennes enorme potensiale, og dyrket det, slik han fikk det beste utav enhver historie, enhver karakter, enhver skuespiller han jobbet med. For å sitere Nicole Kidman; "han var en gave til verden". En avholdt storhet, med andre ord, og spesielt blant sine kolleger; som óg belønnet ham med Oscar for innsatsen - i tillegg til flerfoldige andre nominasjoner og prisutgytelser. Måtte han hvile i fred og måtte vi aldri glemme hvilken uforglemmelig innsats han har gjort for filmindustrien, for vår filmhistorie, hvilke ubeskrivelige kunstverk han kreerte. Uten sidestykke. En mann som vil bli høyt savnet og som allerede er hyllet i stor monn av disse sine høytravende stjernebekjentskaper, av dem som heldigvis blir hørt. Først idag stod det derimot å lese om ham i norske aviser; synd og skam; men de nevnte ham i det minste, og de ga ham litt av all den heder han fortjener. Jeg er ham evig takknemlig, og mange med meg, og jeg håper han er klar over dét - der han nå måtte befinne seg. Jeg kommer til å smile opp dit hver gang jeg setter meg ned med en av filmene hans for å nyte det ypperste av filmhåndverk; medrivende, vidunderlig, og vakkert - alt det en god film skal være. Og, til sist, en liten fotnote om at jeg har fått nok av heltedødsfall nå. På alle måter. Mer enn nok nå, vi trenger ikke miste flere, noen må innse hvor stort tomrom de etterlater seg. Hvordan verden blir uutholdelig mye gråere uten dem. Jeg vet det hjelper lite, men det må sies.
No comments:
Post a Comment