Utstrakt i sin fulle lengde

Soundtrack: Eluvium - "Prelude for time feelers"; which has been on pretty much constantly, over these last few days. Og deretter, litt påskeskriblerier - som virkelig må sies å være komponert innimellom alt annet. For begrepet påskekos innebærer jo en del gjøren og laden og beskjeftigelser, selv om absolutt alt er hyggerelatert og høyst utvunget. Dog fikk jeg altså tid til litt tankespinnerier og derav følger en meget underlig liten sak om, eh, oppfattelsesevner og deres utstrekning. Blant annet for å feire (den überviktige!!) Poesiens Dag som var på fredag, og som jeg klarte å innbille meg selv og andre at egentlig fant sted på lørdag, men det skyldtes blant annet at jeg ikke fikk med meg hverken mediedekningen eller eventuell offentlig feiring, siden vår form for hytteliv innebærer den totale avsondring fra omverdenen og (en del av) dennes tekniske fasiliteter. Akutt manko på internett-tilgang, blant annet. Ergo får jeg erklære mine egne feiltagelser tilgitt og forbigått. Som et resultat av isolasjonen har jeg vært lykkelig nettløs i flerfoldige dager og (visstnok) ikke tatt skade av det. Ikke en eneste nyhetssak per nettavis, ingen blogging eller forumsdiskusjoner, og ingen oppdateringer på fandom-fronten, hvorav sistnevnte plaget meg mest - og skremmer meg desto mer. Hva har skjeddmed mine prioriteringsevner?! Heldigvis hadde det nå ikke skjedd enorme mengder av slikt som er verdt å merke seg, eller forferdelig kjipt å ha gått glipp av. Kinotraileren for Doctor Who's fjerde sesong ligger endelig ute på nettet, diverse kjendisdamer har gått ut av sitt gode skinn (i det minste sine gode klær), som vanlig, og Queen skal ut på turné til høsten (...og gjett hvem som skal på konsert). Stort annet er ikke å meddele. La meg heller fokusere på nevnte Poesi, som ifølge en klok gammel kjenning er direkte "livsnødvendig", kunne ikke sagt det bedre selv, og hva jeg har å fremlegge i den anledning. Dagens produksjon er en besyndelig blanding av prosa og lettbent (iallefall kortfattet) diktning, bestående av et introduksjonsvers og en hoveddel jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle konstruere, og definitivt ikke kan redegjøre for baktankene med. Viss inspirasjon hentet fra Håkan Nessers nyeste bok "En helt annen historie", som jeg benyttet påsken til å sluke i sin helhet, og som må anbefales til alle og enhver da den er aldeles glitrende godt skrevet og spennende som fy. Pluss at fyren skriver fra morderens (syke) synsvinkel og dét slår aldri feil. Jeg liker suspekte fortellinger fra suspekte sinn, og få andre forfattere er bedre på dette enn mister Flink Svenske himself. Og jeg lot meg altså inspirere litt. Opprinnelsen for diktet som sådan var derimot noe sånt som radio + hode + trøtthet = rarieteter sent på kveld. Jeg har aldri vært flink med tydelige formularer. Algebra, for meg, ble gjerne mye alger og lite bra. Planktonhjerne. Som en avsporing, mener jeg. Dette nedenforstående er derimot en studie i oppstandelse (tror jeg) og det man skuer utover når man endelig føler seg våken nok til å absorbere inntrykkene verden sender ut. Få religiøse metaforer, selv om jeg satt og forbrøt meg mot Langfredagens passivitets- og fastebud. Denne dagen er lang nok som den er, om ikke den skal inneholde stillesitting, forhelligelse og goddis-forbud i tillegg. Jeg brukte den istedet på såmangt og en verselinje eller tre:

"Vidstrekning"
Av Scaramouche, Po(t)eten, med hint til noen fancy smådetaljer og po(t)etisk finmekanikk: tell ordene i første avsnitt og i epilogens aller siste. Og, for å kompensere for Bloggers stadig like mangelfulle evne til logisk linjedeling og rigid trange oppsett: langstrakte prosatekster er det utvilsomt vanskelige å konstruere i så måte, og her må linjedeling markeres med diverse tilfeller av "/". Håper på forståelse, i dobbel forstand.

tro
om håpet
varer lenger
dette stumme, tunge
utstrakt over talens tid
i samme åndedrett som freden
var det ekte - som en sannhet
kan man dømme etter allting eller hint

som om jeg først nå skrudde opp musikken
så jeg ikke lenger kunne høre mine egne tanker /
men ble distrahert av melodier, ikke stemmene
i bakgrunnen; de som alltid hadde vært der /
i en forsterket følelse av deja vú på morgenkvisten,
slik det oftest blir når søvnen /
trekker ut og gjør min oppvåkning til langdryg,
sløret malekunst mot ren oppfatningsvilje /
og det forekommer meg såmangt, om meget; plutselig
da sinnsbevegende impulser dukker opp /
av intet, får betydning, om enn i sidespor
som leder utenom det åpenbare - supplement /
jeg kunne konstruert begreper rundt,
men lander midt i en kompakt, uimotstridelig forening /
tuftet på de formasjoner jeg vil kalle
broker av mitt liv; tilfeldigheter, løsrevne /
som vanlig uanmeldt, belagt av tåke, og de svinner hen
før jeg kan skape nye helhetsinntrykk /
og lar meg aldri hvile ut tilstrekkelig; men vedblir
i en døsig, ubestemt forfalskning

å, om man var dyktigere til å fylle hvert sekund
med egen lydhørhet og lyttbare prinsipper /
som kunne gi det påskudd man behøver
for å handle deretter, agere som en holden mann /
en selvhjulpen frende med klarerte syn
for det velbefinnende man formår kalle sitt og ens /
forehavende er alle løselige; preget av sine
manglende modifikasjoner og de skal repareres /
aldri mer til nye begrensninger, likesom jeg våkner
til nye morgener i løgnaktighetens ånd /
forelagt en øredøvende utestengthet fra tilværelsen
jeg skulle inspisert nærmere dengang /
kun i en beboers øyemed; som når jeg tar steget ut
fra periferien og gjør min inntreden hit /
med søvnighetens dulge feste ennå rundt mine håndledd
for å hindre et tilsvarende grep /
om tidspunkt og omgivelser, forgående, om sinnstemningene
man ei ytrer som bekjennelser /
som om jeg nå skrur opp musikken så jeg slipper tankene
og foretar en endelig, uventet stans /

epilog:
å ta en beslutning og ikke erkjenne dens uholdbarhet,
men stadig gi seg hen til troligheten /
allerede før samtlige grunnelementer ble formet,
tillot man seg å betvile opprinnelsene /
og mane frem fra underbevisstheten de inntrykk
man hadde latt seile sin egen sjø /
men som alltid dukker frem fra sine mørke skalkeskjul
og flyter opp til overflatene /
de er grumset fra en omstendelig prosess
man ikke kunne deltatt i, men må erkjenne foregikk /
og foresvevet en det uangripeligste; likeledes
mest umulig å forandre når det først er gjort /
en frykt for alskens tydelige tegnkunst
og dens uavkortede potensiale mot bekreftelser /
som kun var dobbelhetens sjansenspill
med langstrukne tråder snøret opp og samlet i én retning /

henimot tro
for håpet varer lengst
og forholder seg stumt, med en egen tyngde /
over all den falske talens tid
og lar freden senkes som en ubedømmet sannhet
ispedd allting