I think we all might need a Doctor (and soon!)

Noen få, meget spennende oppdateringer på underholdningsfronten - siden det tross alt er fredag. Helgestemning og innevær i Byen, fremdeles, med små planer og stort avslapningsbehov. Har satt på Jerry Lee Lewis på nabo-plage volum, skrudd av den store faglige innsatsviljen og allerede unnet meg en runde shopping/titting i byen med en venninne. Trenger pauser innimellom, selv iherdig og pliktoppfyllende student som jeg (vitterlig) er. Dessuten begynner jeg å bli kraftig lei av Don Quijotes tafatte kamp mot vindmøller, vertshuseiere og ondskapsfulle hertuginner; kjente derfor behov for å fokusere på helt andre ting som absolutt ikke har relevans for studier, andre enn de som er relatert til den egenhendige, mentale og fysiske fordervelsen. Sladreblader og lignende. "Honky tonk woman" på stereoen, med sjokoladesnop til. Synes ikke det er så grusomt, jeg, atte. Jerry Lee burde vært engelskpensum, og mørk sjokolade motvirker hjerneslag. Eller, muligens var det hjerteflimmer. Jeg er ikke helt sikker, men det er utvilsomt megasunt. Spesielt i enorme mengder hver dag. Og hva sladderdosen angår; får tross alt holdt meg á jour med verdenssituasjon og de store, essensielle, sjokkerende begivenheter. Stadig forekommende. Som for eksempel at den legendariske, høyt avholdte Patrick Swayze har fått (det som mest sannsynlig er) uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen, og etter alt å dømme ikke har særlig lenge igjen å leve. Hvilket ikke bare er en enorm tragedie for Hollywood, men en usannsynlig trist nyhet å få midt i fleisen for oss fansen. Patrick er jo verdens rareste, mest veltrente, ubestemmelige nisse, og jeg har aldri fått avklart for meg selv hvorvidt jeg elsker ham av hele min sjel, eller ikke kan utstå ham, uansett vil jeg absolutt ikke at han skal dø fra meg. Håper han holder seg (oppe)gående en god stund til; nok skuespillerdødsfall hittil i år, føler jeg, trenger ikke mer nå. Enten slanker de seg til døde, eller doper seg til døde, eller havner de på rehab, og er like dødsens både før, under og etterpå, eventuelt blir de gravide og må utsette slankeprosessen og dopingen litt, og samme hva går de inn for å ødelegge seg og fremskynde døden og jeg fatter ikke hvorfor. Da kan man begynne å snakke om slasking og pensumpauser og sjokolade. Tror faktisk jeg tar ganske godt vare på meg selv, jeg. I allefall i motsetning til folk som Amy Vinhus og Lindsay Lalala og Nicky Mini-Hilton; hvorav førstnevnte åpenbart er på kjøret igjen og hun i midten er permanent arbeidsledig, og blakk, merkelig nok, og sistnevnte har krympet ned til en skjelett-lookalike; yummy yummy. Når det er sagt; søsteren hennes er ikke det grann bedre. Ingen av de der jentene er særlig innbydende og forbilledlige, spør du meg. Men det er det dessverre ingen eksperter som gjør. Jeg trenger å bli ansatt som kommentator i et eller annet magasin, primært i tabloidformat. Så kan jeg utøse all min kunnskap og sterke meningsytringer over en større lytterskare. Og forbanne de talentløse Hollywood-tøsene. Uten sammenligning med nevnte Patrick S., som er en overmåte sporty og fornuftig og talentfull type. Men eksepsjonelt rar. Veldig glad i sin egen overkropp, blant annet. Men for all del; mange fornuftige mennesker har da vært dét, se bare på min personlige gud Freddie Mercury. Han kledde knapt på seg. Og idet han fikk t-skjorten over hodet, rev han den som regel av seg igjen. Deretter slang han den gjerne litt rundt omkring før han kastet den ut til publium - og kastet seg over gitaren til Brian May. Stakkars Brian, fatter ikke at han klarte å konsentrere seg med alle de særdeles improvisasjonspregede innfallene til Freddie. Nuvel. Umiskjennelig likhet med Swayze-mannen, der, iallefall. Jennifer Grey må ha hatt en morsom tid sammen med ham. Skulle likt å gjøre den vann-scenen om igjen, ja. Og videre; kastet meg over gitaren til Brian May. Med hjertelig, oppriktig glede. Dog tror jeg kanskje ikke jeg ville klart å unngå å kaste meg over selve mannen også. Fine mennene mine.

Andre fine menn(esker) man kan beundre, tross i deres enkelte, besynderlige takter er naturligvis alle de trivelige Doctor Who-elsklingene mine. Og i den leiren kan man jaggu snakke om nyhetsoppdateringer for tiden. Det har seg slik at DW-fans er pågående, innpåslitne folk som ynder å innvadere innspillingssettet og fører til visse forsterkede sikkerhetstiltak for de stakkars produsentene; i tillegg til filming i skjul, casting i hemmelighet, TARDIS undercover - med mer - men opplegget går saktens begge veier, for produksjonsselskapet elsker å gjemme ting for oss nysgjerrige beundrere, likeså, og de skaper ulidelig spenning med falske lekkasjer og unnvikende besvarelser og manglende avklaringer. Og, naturligvis, all denne gjemselen. Når de først bidrar med noe, skjer det fullstendig uventet - iform av radikale, overraskende avsløringer eller nyheter på hjemmesiden. Denne uken offentliggjorde de et par promobilder fra den nye sesongen, som absolutt ikke avslørte noen ting annet enn at Catherine Tate's Donna er en tøff dame som hermer etter Doctoren sin klesstil og nok kommer til å gi ham en del hodebry. Hvilket man må like. Og Steven Moffat skal skrive minimum to episoder, det er mer enn lovende. David Tennant er sitt sedvanlige, ubestemmelige jeg med hevede bryn og grusomt sjarmerende fjes. Men særlig givende er det ikke, annet enn som behagelig blikkfang. Men vår fan-oppmerksomhet beveger seg hovedsaklig mot andre aktører. I øyeblikket gjelder all spenningen en viss frøken Billie Piper, som definitivt er tilbake i serien, men man vet ikke helt omfanget av hennes tilbakekomst. Skal hun være med i én episode eller flere, og hva pokker gjør hun der, det er blant spørsmålene, og tradisjonen tro har vi ikke fått svar på noe som helst. Annet enn i form av den mystiske traileren de la ut, der hun står og glaner rett i kamera i to og et halvt sekund. Med det resultat at de foretaksomme fangirlsene har et voldsomt informasjonsbehov som til en viss grad dekkes via LiveJournals diskusjoner og spekulasjoner, hvilket jeg óg har blitt en del av etterhvert. Og som et resultat av dette, får jeg da innblikk i fangirlsenes mange oppdrag for å skaffe til veie den berømmelige informasjonen. Med alle midler og mye syk taktikk. Her forleden hadde de dratt ut rundt i Wales med kamera, og i motsening til ved mange andre anledninger måtte de ikke vende hjem med uforrettet sak. De havnet nemlig midt i filmingen av diverse episoder, hvis omgivelser produsentene nok hadde foretrukket at ble holdt hemmelig en stund til og hvis innhold de neppe har tenkt å offentliggjøre riktig ennå. Dessverre for oss ga ikke de aktuelle bildene særlig mange flere opplysninger, heller, men bidro enormt til de vidløftige spekulasjonene våre. Man tager da ett stykk Billie, pluss en rekke uidentifiserbare statister og skuespillere, deriblant en som ligner mistenkelig på Camille Coduri. Denne er da moren til Billies rollefigur, Rose, og at hun overhodet er tilstede lover meget...interessant. Ytterligere flakket da Catherine Tate og David Tennant omkring i bakgrunnen, og TARDISen var pent plassert midt iblant dem. Alt vel sålangt. Hovedproblemet er hvor de befant seg. Og hva de bedrev. De stod på en strand; en svært gjenkjennelig, dusfarvet strand, med bølgeskvulp i bakgrunnen. Billie var kledd i en svært kledelig svart skinnjakke, med noe rødlilla under og svarte jeans til. Det hele forekommer oss alle, som har diskutert det, å være den reneste gjenskapning av sluttscenen i "Doomsday"; denne begredelig sorgtunge, men akk så briljante avskjeden mellom The Doctor og Rose. Det eneste som manglet var Murray Golds bevegende soundtrack og bøttevis med rennende mascara. (Inklusive min egen, selvsagt.) Og er det noe vi ikke trenger mer av, er det vel dét. Jeg orker ikke enda mer tårer og snufsepufse og tenners gnissel. Angst og påfølgende hjertesmerte. Endog påtvunget DIKT-skriving. Samtidig elsker jeg denne episoden, og strandscenen er min ubestridte favorittscene fra samtlige Doctor Who's sesonger - likesom jeg elsker Rose Tyler, som en karakter, og Billie Piper er et av mine største idoler, og en av Englands beste skuespillere. Ergo kan det umulig bli så ille. Dessuten; jeg har intense forhåpninger om en annen utgang på den uutholdelig miséren, som etterlot oss i slik grusom uvisshet, og bildebevisene kan jo bidra til å øke sannsynligheten for dette. Og, tross alt skal denne stranden ligge i Norge, så det betyr mer referanser til Bergen og "dårlige ulver". Hvilket jeg ikke klarer annet enn å falle for; det er utrolig genialt og fullstendig bisarr for oss som faktisk bor her og vet at hverken Billie eller David noensinne satte sin fot på norsk jord. Men sltså: hele crewet, utplassert på en forblåst sandbanke, og Billie med dystert ansiktsuttrykk og David med triste blikk. Jeg vet ikke hva jeg skal tørre å håpe på lenger, jeg er i utgangspunktet livredd for at de skal klare å ødelegge hele opplegget, at de skal spolere tre sesongers glitrende oppbygging i en eneste flopp av en finale. Men likevel; jeg gleder meg noe helt vanvittig til at Billie skal komme tilbake og møte Doctoren sin igjen. Selv om jeg har mine tvil om hvor passende og tilfredsstillende og...følelsesmessig oppbyggelig de vil klare å løse dette for oss ihuga shippers. Jeg forestiller (og forventer meg) heller en gedigen tåreperse med en sørgelig utgang. Men akkurat dét har vi jo gode erfaringer med. Kvalitetsmessig, i det minste. Og bare det at et TV-program kan medøre slike vanvittige neglebitingsperioder av ventetid; slik ute-av-enhver-proporsjon type forventningsfullhet; det fascinerer meg, og sier veldig mye om hvor BRA "Doctor Who" egentlig er. Som konsept. Og mental torturmetode. I mellomtiden, før jeg får min tilmålte dose Billie og David og (håpe på!!) kyssing, og verdens forhindrede undergang, eller hva det nå blir, tar jeg til takke med nye sesonger av Torchwood og fanfiction og BBC Books. Og, på toppen av det hele, gleden ved å klikke meg inn og fôre min stakkars fredagshjerne med tvil og redsel, gjennom å glo på dette (nedenforstående) nok en gang og alle de dertilhørende diskusjonstrådene. Ekstra bilder der, ja.

[Image: now, here's a riddle for you all - what do you get if you take BILLIE PIPER, dress her in above-seen outfit, add a PUBLIC POLICE CALL BOX, also known as The TARDIS, and place these opposite one another on a cold, deserted Norwegian (presumably?) BEACH, aptly called "DÅRLIG ULV STRANDEN"? You get FANGIRL ANGST, that's what!!! I CAN'T WAIT (TO SEE WHAT THE HELL THEY'VE COME UP WITH THIS TIME)!!!]