Høytidsstemt - en hyllest til Påskeferien

Soundtrack: Rob Costlow - "Not Alone", i tillegg til en god dose Philip Glass. Nå er det endelig påskeferie - på ordentlig! :) Hvilket man må markere med en liten hilsen på Bloggen! Og innholdsmessig er ikke denne høytiden egentlig så forskjellige fra julefeirngen, for min del, i allefall ikke når det gjelder aktiviteter og kosthold og - slikt. Min innstilling til livsførselen og hva den skal bestå i er hovedsaklig den samme. Følgelig har jeg allerede gått løs på familiens rødvinskartong, oste-lager og ikke minst påskeggene - i flertall, altså - til stor glede for meg selv (og forhåpentligvis resten av familien), både mentalt og fysisk. De berømmelige fylte eksemplarene av påskeeggsjangeren, fra Freia, med melkerem og medfølgende plastikkskjeer og det hele, inntas nå med liv og lyst og stor appetitt. Muligens det beste som finnes i hele verden. Jeg har alltid vært lidenskapelig glad i disse, og sparer lysten helt frem til påsken starter; så appetitten er tilsvarende enorm før øyeblikket. Føler meg flink, men desperat. Som vanlig. Dog er det ingen tvil om at genuin feriestemning, og mulighet for den totale avslapningstilstand, gjør godt for kropp og sjel; jeg tror jeg trengte en skikkelig pause nå, fra lesning og pugging og skriving, for å koble ut totalt og hengi meg til den absolutte ørkesløshet og ansvarsfraskrivelse og velfortjente, bedagelige dagdriveri. Hvilket jeg nå utfører med smilende henrykkelse, og stor erfaringsmessig ekspertise. Kunsten å kose seg er vel den eneste på hvis område jeg er selverklært, offisiell perfeksjonist. Og jeg koser meg med stil! Nå har jeg en lang, god ferieuke foran meg som jeg kan nyte til fulle og fylle med alt jeg måtte ønske av av gledesbringende, energigivende adspredelser; som - tja - sjokoladespising, filmbeskuelser, kriminell kos, forsøksvis friluftsliv, eventuelt innesitting, dypdykk i skjønnlitteraturens verden og meget annet kjekt. Begynte dagen i dag med en episode av den berømmelige, britiske TV-serien "Doctor Who", som man muligens har fått med seg at jeg er litt fan av, hvilket jeg føler er en god tendens. Setter standaren rimelig akseptabelt høyt, etter personlige oppfatninger å dømme. Og la meg undestreke at episode 3.10, populært kalt "BLINK", er noe av det beste som noensinne er laget for TV-skjermen. Steven Moffat er et geni, og han tar heldigvis del i en produksjon som styres av mennesker med samme geniale egenskaper som ham selv, og denne historien har noen av de beste karakterene og replikkene som finnes i seriens historie. Derav også den enorme populariteten, antar jeg. Ble tross alt kåret til seernes favorittepisode og greier, hvilket er høyst fortjent. Spenningsnivået er skyhøyt og plotet såpass intrikat at man igrunn bør se den flerfoldige ganger for i det hele tatt å skjønne bæret. Jeg syntes ergo at den var en passende måte å starte påskeferien på; lmed itt britisk action og entusiastisk Doctor-nytelse; nå som denne ferien da er godt i gang og jeg ikke kan annet enn å hengi meg til alle dens gleder og uungåelige konsekvenser. Som fri tilgang på påskegodt og familiær hygge og en meget (positivt!) tradisjonell form for utviklet påsketradisjon. Vi gjør det vi pleier og har det fint med dét, akkurat som i nevnte julen. Hvilket innebærer at vi gjør nøyaktig det vi føler for, til enhver tid, og skaper den påskestemingen vi selv føler trang til. Tror en del familier kunne hatt godt av å lære litt her, på akkurat dette området, siden vi klarer å utføre disse hygge-ritualene uten noen krampaktighet eller tvang. Mange ferierende mennesker har utstyrt seg med et så gedigent utall vaner og obligatoriske, sosiale gjøremål at de ikke lenger klarer å se det givende i dem; de bare planlegger og fullfører og dikkederer, mens de innerst inne lengter etter å kunne vende tilbake til hverdagen da de slipper å konsentrere seg om alle slike kompliserte pliktløp. Det er virkelig synd, mener jeg, siden påske, jul, nyttår og alle lignende høytider burde være en anledning til å ultimat trivsel, og å kunne dyrke de positive relasjonene, heller enn å slite seg ut med å skulle opprettholde disse. Hvor blir det vel av kosen, når den i realiteten har utviklet seg til et rent konstruert opplegg av organisering, planlegging og listeskriving? Nei, la oss endelig føre tilbake den opprinnelige påskestemning av liketil, lykksalig atmosfære - med Kvikk Lunsj i solveggen og appelsiner med på tur og ski på benene kun hvis man vil. Og for dem som ikke liker snø finnes ingen tvang; bare tilforlatelige alternativer. Innen den kategorien hører selvsagt jeg hjemme; undertegnede foretrekker da avslapping i ordets retteste forstand og holder seg unna de mer klassiske, fysiske utfordringene. Gi meg sol og snøsmelting og sjokkis, så har jeg det flott. Midt i tilværelsens eggformede kjerne av vidunderlig frihet - fra alt det jeg ellers må styre med. Man trenger en pause, likesom man trenger skikkelige ferier innimellom; for hjerne, muskulatur og orienteringssanser; og frihet er noe man bør unne seg, ikke føle seg forpliktet til å benytte på kompensasjoner og forefallende, hittil utsatte sosiale anliggender. Noe jeg, igjen, stiller meg uforstående til. Man bør kunne kreve den absolutte, egenhendige bestemmelsesrett i slike stunder; dyrke valgfridommen som et bevis på egen selvstendighet, ikke en mulighet til å oppfylle samfunnsmessige krav. Lær heller av oss som ignorerer dem alle og lever ut våre syndefulle tilbøyeligheter uten å blunke! Slik jeg for eksempel gnafser videre på melkekremen min, med smilet på lur og moralske formaninger lett tilgjengelige; mens jeg vil benytte anledningen til å ønske alle en riktig fabelaktig påsketid, forhåpentligvis med den rettmessige frihet til å utforme den slik man selv lyster og har behov for! Hvilket er en frihet alle mennesker fortjener!