I anledning en gratulasjon

...til alle kvinner, alle blir som én, samtlige
hunkjønn svevende der ute vårt univers
ja; dere, oss, og resten denne dag er til for
heder, gjøre ære på, beskue - nå idag -
og alle andre dager; sees ingen forskjell
men en stor forandring, gjennom tidene
så gir oss en symbolsk verdi og kraft
og skjønn fornuft befrielse - en bærebjelke
lener vi oss mot, og ingen andre enn oss selv
et enslig punkt blant hundretallets mangfold
døgn i tiden, timer, og i hver og én av dem
en kvinne; fødes, skues, dør - blir formet
slik hun gjør sorti, dernest, óg trer inn på ny
kun én, som skyggen av sin egen skikkelse
men aldri slukner gjenskinnet, ei heller svinner
posisjonen man må se mot fremtid for å ane
men som er produkt av andre kjemper
deres kamp og foretaksomhet er vår til eie
slik vi er hverandre på en varierende maner
og utånder hver gnist i våre hjerter likesom
i representasjon over de ord vi tilegnes og
som tilfaller oss, som vi tar i besittelse - den
verdigste, mest fullendte tidentitet, tilfeldig utvalgt
utfra alle våre vaner, alle syn og kjennemerker,
våre særtrekk, særpreg, all vår etablerte status
som bevisstgjort, fortrinnsvis, for oss og
gitt oss utløp for i vår markante femeninitet
sementeres nå i dette sanne, ene øyeblikk,
en renspikket og uforeldet konsentrasjon
av gyllen viten, dagligdags og enestående
bevis på at vi er, får virke, være, dem vi er
så enkelt, ubetydelig - kanhende - i sitt omfang
men like fullt bekreftelse; en sjanse bydd oss
om å kunne hylle kvinnen som et enkeltmenneske
i sin funksjon; som samlet styrke, helhet, samling
blandet tanke og en gjerning; et komplekst symbol
betegner fred og sorg og slag og svart konflikt
mot vakre lende, smekre lanker, fagre lokker
allting som er oppnådd, alt man søker henimot
en dag, og kun en dag; men dagen er for henne,
som for oss.

kjenner fellestrekk mot enhet, setter sannheter på prøve
i et vilkårlig utvalg på bestemte, fastsatte premisser
ingen regler, lenger, ingen fasit, bare foranderlige unikum
som mødre, døtre, søstre, tanter, tvillinger, nieser og kusiner,
skuespillerinner, sangstjerner, forfatterinner med innflytelse
hjemmeværende og kjendiser og hardtarbeidende
studiner, lærerinner, professorer, leger, vaktmestere,
bilmekanikere, snekkere, kjøleskapreparatører, bussjåfører,
tidsreisende - til alle dem som jeg har kjær - til Rose, og Donna,
Scarlett, Natalie, og Trinity, og Juliette Binoche,
til mine firbente venninner som jo selvfølgelig må med;
til Catherine og Keira, Ziyi Zhang og Marie Fredriksson, til Uma,
kvinnene på Roxy Musics covre, og til P!nk, til Anastacia,
Val McDermid, Lise Myhre, hennes Nemi, Amelie og Shreks Fiona,
til Christine, Ana Matronic, Lise Karlsnes og Madonna;
ja, til mine heltinner - og alle andre som jeg ikke glemmer -
på alle språk, i alle roller og enhvers forstand - ved alle navn,
beundringsverdige, fantastiske, gjenkjennelige...

Et kvinnelighetens manifest. Av Scaramouche, den svært hunkjønnede Po(t)eten. Jeg er feminist. Jeg er kvinnebevisst. Jeg er stolt av at jeg er kvinne, og jeg viser det ved å betone min kvinnelighet. Jeg er kvinne i sjel som i kropp. Mine fysiske egenskaper er uopphørlig lenket til mine tankesprang, og de farer sammen gjennom mine handlinger. Jeg er kvinne. Jeg strever, sørger, ler og salutterer; og er, i alle tilfeller, glad for at jeg er kvinne. Jeg gleder meg over at alle dem som tør, og at jeg gjør det selv. Med forhåpninger om respekt for kvinnekjønnet, og for alt dertil forbundet. For det personlige, og utpreget særegne. Alt som hører med, alt vi fører med oss. Jeg er feminist, og jeg krever ingen annen rettmessighet enn det høyst naturlig, medfødte. At alle mennesker er like mye verdt, i egenskap av å være unike. At vi skal verdsette hverandres uforliknelige verdier, liksom det disse skaper, det vi skaper. Og idag; litt i særskilthet for den feminine delen av befolkningen. At vi hyller hverandre, og blir hyllet, fordi vi fortjener det - ikke fordi vi nødvendigvis gjør krav på det. En selvfølge, slik alle mennesker fortjener en hyllest i ny og ne. Vi er kun menneskelige, kun dét, og det gjelder oss alle. Det angår oss alle. Og vi er usedvanlig forskjellige. Det er det aller viktigste. Vi må ivareta vår forskjellighet, vår identitet, vår verdighet. Vi må gledes over dem vi er; uansett hvem, hva eller hvor. Som menn, kvinner, jenter, gutter, tvekjønn, transer, skiftende og andre - i alle fasonger og formasjoner. Og mest av alt, som mennesker.