Spring to mind

Vårlig tilblivelse. En gryende forventning. Av Scaramouche, Po(t)eten, glad i været og Byen. For å vise litt av hvordan været skifter her i Bergen: dette står da som en overtydelig kontrast til sist ukes innlegg om snøkatastrofer og haglskurer og busulykker på glattisen. Byens innbyggere fortjente utvilsomt en forbedring i værsituasjonen etter denne grusomme strabasen, og det fikk vi. En til alt overmål bedagelig sådan. For å understreke at vi ikke må tvile hverken på byens skjønnhet, for den er sedvanlig storslagen på skyfrie dager, eller det tilbakevendende, vedvarende godværet med lengre opphold fra regn og sludd og hagl og alt det der motbydelige. Denne uken har hittil vært usedvanlig befriende paraplyløs, og jeg har dermed klart å beholde mitt nye Deli de Luca-innkjøp lengre enn man på alle måter kunne forvente. Fremdeles både inntakt og hel. Den henger rolig og fredelig og ubrukt på en knagg i gangen og venter på de dystre uværsdagene som jeg jo vet at kommer tilbake. Men enn så lenge nyter jeg dens velsignede unødvendighet, og feirer våren med litt prosagreier. Ønsker den hjertelig velkommen inn i mitt liv, med all den lykksalighet den fører med seg. Ikke minst fordi jeg hater vinteren (bortsett fra høtsmørke og juletid, som kjent); jeg er uendelig lei av kulde og snø og dill, mens jeg derimot elsker varmen, våren, sommeren, ferietiden, sykkelmuligheter, badesesongen. Alt det som hører med når temperaturene stiger og den berømmelige yrheten treffer meg, tar over livsstilen og gir meg påtrengende problemer med å fokusere på innendørs pensumlesning. Det er en slags glede, det óg. Dessuten er jeg ferdig med "Don Quijote" og unner meg en velfortjent liten pause. Som jeg bruker på noe som ikke er fullstendig irrelevant, nemlig (vårlige) bloggskriverier og littegranne repetisjon mot den fryktede eksamen - som også hører denne årstiden til. Dessverre. Dog kan man i det minste høste overskudd fra værets medgjørlighet, ikke bare måtte opparbeide seg den selv, med alle odds imot og været som en nedtrykkende faktor, det er helt klart en fordel. Og jeg har lange, late sommerdager å lengte mot - som kommer desto nærmere for hver vårmåned som går.

Jeg kjenner nå at det er vår. Som det spirer i luften; en streng av noe blomstrende, kvitrende, forblåst. Mens det klarner opp, og alle knuter løses, de hvite flekkene fordufter. En annen tid i emning. Vi vandret gatelangs med årets første is, krampaktig holdt i våre blåsfrosne små hender, i overskyet vær med ytterjakken halvveis av og ullgenseren halvveis på, og telen slipper langsomt taket. Noe er iferd med å skulle bryte ut og skytes frem mot endelig utbredelse; mens annet synker hen og graves ned bak jord og lengre nede i molden. Verden yrer av forventning uten helt å gi seg hen; for tidlig, ikke riktig ennå; den fylles av en nøling og en stemme som nytteløst, men prøvende vil kalle den tilbake, som om den strever i sin egen omskolering, mens den like fullt skal formes om; det er tidligere enn det pleier, det er en gradvis, endeløs prosess. En slik særegen stemning. Gjentagende, men like etterlengtet, like ny. Som om skybankene har en annen farge og trærne rettes opp og strekker seg mot en stigende himmelhvelving. Alt åpnes opp og vides ut og ønsker fotgjengere velkommen. Vi favner om den, tvinger den til å tvinge frem de smilene vi tidligere ikke maktet smile selv, fordi der ikke fantes grunnlag nok. Vi higer etter nnskyldninger for tiltagende, sprudlende humør; benytter hvert et påskudd, hver en liten antydning til distraksjon. Man sitter på hver hagebenk, i kombiklær, med lyst mot annen årstids goder, mens den foregående sesong fremdeles sitter i. Og på alles lepper, glede, og hos enkelte den reneste beruselse. Varmen er vår våpendrager, været ynder gjøre oss til lags. Vi trer ut av en lengre stunds tunnel, av mørke krinkelkroker, mottar våren som et kjærtegn på en avkledd skulder; mens den våte asfalt tørker opp og fjelltoppene skinner. Vinduene åpnes først på gløtt, dernest på vid gapp, og slipper grobunnen og smeltningenes lukter til, så vi kan kjenner endringene rett på kroppen. Inn i selve dagligstuen siver vårlige impulser, hentydninger om noe langvarig og snarlig begynnende, som nå melder sin ugjenkallelige ankomst; et stigende crescendo mot en herligere tid; jeg tenker kun på våren som en etterlengtet anledning for løssluppenhet, trillende latter; en uimotståelige, upåklagelig anledning; for utskiftninger i garderoben, andre sko, og andre vaner; annen fôring, annen input. La ullsokkene hvile, dytte strømpebukser innerst inn i skapet; skyve lue, votter, skjerf innunder kommoden, så jeg slipper synet; trekke alle gardiner fra og gi meg ubegrenset mengde lys. Ja, hele atmosfæren, hele denne kløen, som milde, vene, klare toners klang i luftrommet; de bærer bud om ubevisst forvandling, dog iblandet naturens egne midler. Man lener seg mot solveggen og innhalerer lovnad om en forsommer som man vet kommer; det ligger i hvert forvarsel; flerfoldige, unnselige tegn. De lar oss gripe tak og holde fast og ikke snu oss om før neste vinter, ikke las oss påminne om det som svinner hen før neste gang vi må; til gjengjeld må vi prise denne tid; vi klarer, ønsker, enser aldri annet; slik må vi hylle dagene i spiringen og utfoldelsenes tid, som for å kjenne ekstra etter; som for å mane frem den abolutte sikkerhet i vår erkjennelse - at det er vår. At det igjen, og for de mange påfølgende og lange uker nå kan kalles vår, og derpå følger sommeren; det gjør meg lykkelig.