Bestående, for velstand

Først og aller fremst må man jo, på denne dag, gratulere Barack Obama med seieren i årets amerikanske presidentvalg, og ønske mannen masse lykke til med jobben han skal ta fatt på over nyttår. Det vil, utvilsomt, bli en stor utfordring for ham, og denne vil nok by på både oppturer, nedturer, utskjelling og lykkeligere øyeblikk, og diverse skandaler han er mer eller mindre ansvarlig for, men jeg tror - i alle tilfeller - at han vil klare brasene. Faktisk har jeg aldri hatt større tro på en kommende president. Så kan man tilskrive dét Obamas ubestridelige, retoriske talent, eller glattpolerte karisma, eller fargerike bakgrunn; hva man vil. Jeg synes fyren virker både stødig og smart, og jeg klarer ikke tro annet enn at han vil egne seg bra som statsoverhode; om ikke annet vil alt være bedre enn ham vi har måttet ta til takke med de siste åtte årene. Som VG skrev idag; "PUH! Vi overlevde tidenes verste president." Stakkars Bush, for å si det ironisk, må nå bivåne den internasjonale pressens totale harselas med hans periode, valg og personlighet, og den ettetrykkelige lettelsen - generelt i verdenssamfunnet - over at han snart skal forsvinne inn i historiebøkene og ikke lenger inneha denne mest omfattende maktposisjon som finnes der ute; og som man knapt forstår hvordan kunne bli overgitt ham i første omgang. Uansett, nå er det på tide med forandring, idet man har mottatt et alternativ som virker desto mer forlokkende, og et valgresultat som reflekterer ny tankegang og avstand til det forhenværende. Det var et par mørke øyeblikk da jeg trodde de igjen ville overlate stillingen til en hvithåret fyr med stormannsgalskap og en leppestiftbefengt, frenetisk fnisedame ved sin side, men heldigvis tok man til fornuften og overlot oppgavene til hans yngre og; etter personlig oppfatning; langt mer foretrukne motpart. For selv de mindre politisk engasjerte av oss, innbefattet undertegnede, kan se med all overtydelighet at Amerika - likesom resten av verden - trenger et herskerskifte, og litt nytt blod inn i systemet, og at Obama er mannen som vil kunne bidra til dette. Etter utallige timer med amerikansk historie på skolen, og en grundig gjennomgang av "Essential America"; bibelen for alle engelskstudenter; føler jeg meg i det minste berettiget til å si at han virker kapabel, og at parallellene til Kennedy er såpass flatterende at han blir verdt å tro på. Vi trenger en fornuftig talsmann og beslutningsorientert håndhever i disse krisetider, der bankkonto, dyreliv, miljø, transport og kulturformidling alle synes å gå mer og mer adundas. Verden er kjip og dokumentarfilmene forvandlet til en grøssersjanger. Det regner for mye og det snør altfor lite, og isen man ikke visste fantes har allerede begynt å smelte, likesom ørknene tørker ut og elvene renner over. Vi låner for mye og bruker for mye og yter for lite. Dagens profeter heter Al Gore, Nelson Mandela og Dalai Lama, og alle sammen formidler et tristhetens budskap. Er det rart vi sliter. Vi har ikke stort å tro på, men troen blir ikke større av at vi ikke gir oss selv lov å håpe heller. Alt vi skaper er grunn til bekymring, akutt frustrasjon, eller veldedighetsaksjoner som blir dråper i havet og koster mer enn de bringer inn. Endog profetene er lei av å snakke om de samme tingene om og om igjen, for de søkkrike flyr fremdeles privat og de arbeidsløse kommer seg ikke i arbeid og de fattige studentene får ikke steder å bo. Det man har behov for nå synes å være en stemme som sier at vi har en sjanse; som gir oss en sjanse ved å fortelle oss at vi skal fortelle oss selv at vi ennå innehar dens potensiale. Og det tror jeg Obama kan få til. Han, hvis hele PR-kampanje var preget av slagord om at "yes, we can" og som snakker i det vide og det brede om drømmer, visjoner, langsiktige mål. Kanskje klarer han ikke realisere alt sammen, og antagelig er mye av det han har lovet bort umulig å skaffe til veie iløpet av én turnus i Det Hvite Hus, men han kan saktens kunsten å sette ord på det ønskelige, og jeg har noen tanker om at vyene han besitter, og all iherdigheten, kan bidra til mer positivitet enn de umiddelbare forandringene i seg selv. At han gir folket tilbake litt giv og lyst og håp, rett og slett, som igjen kan føre til endring over tid. Ytterligere, en vilje til å gå i gang med sistnevnte. Misnøye gjør oss hverken produktiv eller handlekraftig, i klar motsetning til en blid og pågående, Harvard-utdannet, ultrakarismatisk velgjører som planlegger bot og bedring og som våger å ta klisjéene i bruk - for å definere det vi ellers ville avskrive som uoverkommeligheter. Ingenting er helt umulig, med Barack Obama. Samtidig er han virkelighetsnær nok til å ta prosessen steg for steg, og lose oss ut av elendigheten gradvis, men med suksess. Håper jeg, da. USA er, om enn omdiskutert, men i all sannsynlighet, verdens mektigste land, og Obama verdens mektigste mann, og som en befriende overgang fra Bush-administrasjonen tror jeg han vil utnytte det ærefulle ved sin posisjon og hedre dens muligheter, og la løsninger og utbytte komme også resten av kontinentene til gode. Derfor er det også viktig å være deltagende i presidentdebatten, til en viss grad, og gjøre seg opp en mening; gi ens støtte til den beste kandidaten, på et reflektert grunnlag, i en engasjert kontekst - fordi det faktisk affiserer oss. Hvem som er president i Amerika har en reell innvirkning ikke bare på amerikanernes, men også vår hverdag. Så kanhende har også vi våknet opp til en ny tidsalder, i denne stund, og - fra et mer hypotetisk, men ønske-preget synspunkt - har vi fremgang å se frem til, fremover. Velstand, lykke, oppgangstider, og stabilitet. Ihvertfall det siste. Heia Obama og hurra for et lykkelig, lovende utfall, i et spennende valg! Skal ikke hevde jeg satt oppe hele natten og fulgte med, med ørneblikk på TV-skjermen, men jeg trakk da et lettelsens sukk i dag morges, idet jeg sjekket nettavisene og "Nyvalgt Obama som ny President" dukket opp. Så ble jeg sittende og glo på takketalen hans og flire av Oprah Winfreys gledesutbrudd og skumme bilder; og konkluderte, nok en gang, med at den beste vant til slutt. Dermed, at de av oss - og, i Europa tror jeg nok det gjelder en overveldende majoritet - som ga vår støtte (om ikke stemme) til Obama, kan smile fornøyd. Og, måtte jeg få understreke, puste ut med en nyfunnen ro i magen. Verden består, ennå.