Friday, November 07, 2008

The return of de Po(t)etiske Oppdrag

Hei hei og hallo. Po(t)eten kaller. Og hun har en liten andel forespørsler til sin trofaste leserskare, med flere; forhåpentligvis en hel liten skokk. Noen som husker mine nedenfornevnte intensjoner om et dikt omhandlende vaskemaskiner? Noen som erindrer, vagt, mine mange referanser til Majakovskij, fornavn Vladimir, såkalt russisk futurist? Noen som har noensomhelst huskekraftig erindring, overhodet, av mine tidligere prosjekt her på Bloggen kalt Po(t)etens Oppdrag, der jeg ga meg selv tematiske oppgaver som skulle utføres innenfor et poetisk domene? Vel, flotters. Da er vi oppe og kjører og på'an igjen. Det påfølgende er et lite stykke diktning knyttet til et særdeles originalt stykke tema, unnfanget på en rimelig kort spasertur inneværende aften, i Bergensk høstmørke - på en skjær impuls om å ville sette ut i livet denne ambisjon man uttrykte i sen bisetning, den foregående dag. Og plutselig befant man seg back in business og fikk iveren over seg igjen. Gøy å skrive på oppfordring! Selv om den, strengt tatt, kom fra egen hjernehalvdel! Commissioned poetry, writing on demand, kreativitet på bestilling, alt sammen faller meg aldeles naturlig og i særdeleshet interessant, og utfordrende, og jeg vet ikke alltid hvor bra det blir, eller hvor meningsbærende det fortoner seg, men festlig? Uten sidestykke. For de som fremdeles ikke henger med: les og le. Og lær. For dere, dere andre, dere generelt, hvem dere nå er - here goes, med en behørig trommelsolo:

"fugens sentrum"
av Scaramouche, Po(t)eten, med tilegnelse til Vladimir Majakovskij, helten, og til Gertrude Stein, den selvopptatte, som minnet meg på verdien av middelalderske betegnelser i en helt ny setting, nemlig hennes gjenbruk av "stanza" - forsåvidt også i en dobbel betydning - likesom jeg her tar for meg "fugen" og plasserer den i en, mildt sagt, annerledes omgivelse, med noko sentrisk attåt. Såh! Hvordan var det nå jeg gjorde dette; gamle minner dukker frem igjen, og glemselen dukker/bukker under av seg selv. For seg selv. For egen maskin. Følgelig:

Po(t)etens Oppdrag nr. XIII.

kategori: minimalisme, komplett absurdisme, språkets materielle konnotasjoner og, ehem, omdreininger. disclaimers: none whatsoever, unless you have some irrational fear and fobia against laundrymats, in which case you ought to beware just a little. style: et oppriktig forsøk på å skape en refleksiv, suggererende tone som drar en med og suger en til seg, noe ála det diktets gjenstander bedriver. general mission/idea/trigger: VASKEMASKINPOESI!!! ta-dah!

rundt om rundt om
svinger
sentrifugen
førti grader
suger til seg
tøyflak
kjært og kjærlig, som forvellet, vekselvis
de foldes, over, rundt hverandre

rundgang rundgang,
stiger
opp av skummet
tørketromlet
suger med seg
væsken
kjertler, kjettersk, som av dråper, de draperes
vrenges, spilles ut, og om hverandre

rundspilt rundspilt
stenger
alle luker
allting huket, innelukket
suger fatt i
garderobens unnasluntrer
har jeg intet å ha på meg, sa hun, men så se
vi har maskinen full, og der falt siste dråpen

1 comment:

RAndi said...

alle kan like poesi - dette må være en hyllest til alle dem som måtte mene at poesi er ubegripelig, og som ikke tør å la seg rive med - her gjør poeten det umulig å ikke la seg rive med i poesiens ordspill .....takk og takk for hverdagspoesi.