Luck-struck & all smalltalking buddies

Soundtrack: lyden av mine spanske naboer som har bursdagsfest, av den relativt høyrøstede sorten. Overdøver i hvertfall ethvert forsøk på stereoanleggsmusikk. Jeg kan nå hele teksten på "Cumpleaños feliz" og det var ikke frivillig engang.

Så sa den realistiske: Livet er ikke alltid like lett. Eller lykkelig. Til tider er det faktisk ganske trått å komme gjennom. Man tar seg i å lure på hvorfor i himmelens navn elementene - konstant og uopphørlig - velger å gå til frontalangrep på ens person; hvorfor det hagler i gaten, hvorfor det blåser på toppene, hvorfor allting kun synes å fare forbi; og for å tale noenlunde mindre metaforisk, hvorfor paraplyen sjelden holder. Jeg har da en tendens til å myrde paraplyene mine, nokså hyppig, hvilket heller ikke gjør det noget enklere. Men altså. Fra det tilsynelatende depressive og over til de mer reflekterende krinkelkroker. Å være realist (som jeg her påberoper meg) betyr, likeledes, idet man har innsett problematikken og erkjent livets harde uungåeligheter, at man - sånn, i neste omgang - kan leke løsningsorientert. Jobbe mot motstrømningene og bevare gløden. Derfor er det også viktig, i tyngre stunder, å fokusere på slikt som kan få lyset til å skinne litt igjen, mer enn alt som allerede synes å ha sluknet hen. Og gjøre dagen litt mer lystig, om man vil. Så, i den tradisjonelle Bloggstilisismen stadig utprøvde ånd - med og uten idealiserte resultater; tror kanskje jeg beveger meg mer i retning av en parodi enn en kopi, til tider - skal jeg her forsøke å liste opp ting som gjør meg glad på en aldeles vanlig dag.

Som for eksempel TV. I og med at jeg har gjenoppdaget TV-tittingen som seriøs aktivitet, mener jeg. Og man får jo ikke mindre forkjærlighet for apparatet av å slå det på, en mandagsaften, i utgangspunktet for å glo på "Top Gear" og le høyt av Jeremy Clarkson knusktørre, særdeles sarkastiske humor - som overgår selv Simon Cowell på sitt mest uhøytidelig allmennkritiske plan - og dernest oppdage at i Jeremys berømmelige plysjsofa sitter (ingen ringere enn) David Tennant! Programmets utvalgte star i en reasonably priced car, og han er der for å snakke om "Doctor Who", Kylie Minogue-klining, og sitt eget forhold til Ford, samt for å mobbe Billie Piper (som kjørte den fornuftig prisede bilen meget fortere enn ham). Gammelt nytt, med andre ord. Visstnok datert en gang før jul i fjor, rett før "Voyage of the Damned" gikk på luften, hvilket betyr at jeg må ha kommet over en tilfeldig reprise på min norske statskanal, men i alle tilfeller: for et fortreffelig gjensyn! Fikk meg naturligvis til å bli overmåte sentimental og nostalgisk, ikke minst savne David noe grusomt og snufse over hans fremtidige fravær fra yndlingsserien, men også til å glede meg stort over hans kommende karrieresteg, og alle de Hollywoodfilmer og fancy BBC-serier vi nå - forhåpentligvis - vil få se ham i. Det fortjener han ihvertfall. Talentfull, kjekk og fin, med hundeblikk av en annen verden. Ikke til å motstå. Dessuten må han være tidenes mest karismatiske TV-kjendis, for ikke å si kjendis overhodet; han er så overstadig populær blitt at den nesten er for mye av det gode. Og fremdeles fremstår han like jordnær, like kul og like fortreffelig morsom. For en mann! Men noe særlig til sjåfør var han ikke, dessverre; han klarte til og med å ødelegge giret på sin utdelte bil; og jeg håper Billie lot ham få høre det, etter at han ikke kom i nærheten av banetiden hennes. Hvilket minner meg på at også "Secret Diary of a Call Girl" er strålende underholdning på en dyster, forpjusket høstkveld; både i Blogg- og serieform; og at Belle de Jour er en forbilledlig intellektuell kvinne - luksushore på si eller ei. Befriende lite selvhøytidelig, blottet for akademisk orientering, men med full peiling på både filmer, bøker og nydelig musikk. Og allverdens mye annet. Enhver leser med sans for Siri Hustvedt og "The Art of War", i samme setning, burde være noe å lytte til, pluss at hun kombinerer de mest kommersielle, platte og lavkulturelle impulser, med den fineste høykultur, og dét med den største selvfølgelighet! Her har man en som, på fullt alvor, skriver anmeldelser av Katie "Jordan" Prices selvbiografier, og samtidig henviser til egen lesning av feministlitteratur ála Beauvoir, likesom grassat-siterer "Star Wars" og kontrasterer dét med italienske überklassikere. Og finner aktverdige kvaliteter og forakteligheter begge steder. Så, måtte jeg få lov å anbefale hennes anbefalinger; der er det mye bra å hente; og, når jeg først er i siget, gi et lite nod of honour til hennes politisk ukorrekte, men særdeles gjennomtenkte livsinnstilling. Og, selvsagt, en mengde superlativer for hennes lekne, elegante skrivestil. Man kan være uenig om man vil, og finne det uforståelig, men ikke undergrave kvaliteten på verket. Var det ikke slik det var? Jeg tror man må gå utenom det ordinære - og ignorere de samfunnsmessig "aksepterte", høyt ansette tendenser - om man ønsker å finne virkelige storheter; det har jeg alltid ment. Å være respektert betyr ikke nødvendigvis at man er respektabel, og omvendt. Og å utvise fanatisk korrekthet er ikke, eller sjelden, sammenfallende med det at man faktisk har rett. Så det er sagt.

Men, videre, i universet omkring litteraturen: det hender at dennes såkalte vitere viser seg å være like kunnskapsrike og forstandige som man ynder å hevde. Jeg var i dag vitne til et personifisert eksempel på (dette, og på) all den kunnskapsrikdom og forstand som vel mulig kan inkorporeres i ett professormenneske, idet vi fikk ærefullt besøk på Engelsk-kurset av en Andrew Murphy; ansatt ved Universitetet i Edinburgh, og nok en fantastisk Brite å legge til på min allerede eviglange liste; som greide å virke sympatisk (og tilbakelent) i absolutt alle ledd, endog hva angikk bokomtaler, kritisk sans, og dikterisk innsikt. Han holdt et to timer langt foredrag om Shakespeare og om versjoner av Shakespeares mange skuespill; forskjellige "editions" opp gjennom årene - noe som, i bunn og grunn, ikke virket særlig spennende, eller hadde trengt å være det. Men han beholdt vår fulle oppmerksomhet og iherdige interesse; samfulle to timer og litt til. Han bidro med masse spennende fakta, rare historier og medbragte kopier, samt engasjerte oss til diskusjon og deltagelse mer enn noen av mine norske professorer noensinne har gjort, eller kommer til å være i stand til. Og hvis de lurer på hvordan det er mulig, kan jeg kort summere opp: det handler om egen innlevelse. Det handler om å ville få oss til å forstå, og å berette i ordelag som faktisk er forståelige; noe som langt fra trenger å bety babyspråk eller overtydelige power-points, men gjerne innebærer humor og anvendelige eksempler. Noe Mr. Murphy fikk til aldeles utmerket - med sine anekdoter, utallige tilfeldige kildehenvisninger og interne sidespark; for å lette på stemningen og få oss til å humre. Det skal óg nevnes at fyren var innigranskauen charmant og omtrent så lite professoraktig som det går an å bli; hvilket satte meg fullstendig ut av spill de fem første minuttene. Jeg var forberedt både på øktens tematikk og, forsåvidt, dens innhold, men hadde forventet at dette skulle bli presentert på en vesensforskjellig annen måte, av en vesentlig mer gråhåret, monoton og trett type. (Uten å implisere at det kun er dette vi er vant til. For all del, og i rettferdighetens navn: de har ikke alle fått seg grå sveis ennå.) Istedet ankom, til vårt beskjedne lille grupperom, en ung fyr med Patrick Dempsey-sveis og enorme, blå øyne, ikledd skreddersydd, hvit skjorte og en meget eksklusiv sort dress. Han så unektelig noe maplassert ut, men syntes å føle seg helt hjemme. Avslappet, uformell og beskjeden. Lavmælt, men tydelig. Tross i at han, etter sigende, er en stor celebritet i akademiske krester; skrevet en hel haug med Shakespeare-faktabøker har han også. Men i motsetning til de fleste forelesere jeg da kjenner, klarte han å gi sitt stoff en meget alminneliggjort og interessant fremstilling, uten å snakke i høytravende, høylytte ordelag, og presterte å være uimotstridelig klok uten å virke brautende eller arrogant. Vi ble alle veldig imponert. Og jeg viftet hemningsløst med mine lange øyevipper, i hans retning, mens jeg kom med så avanserte, innsmigrende svar på tiltale som jeg bare maktet. Fordi det var spennende saker. Fordi han var en spennende fyr å diskutere dem med. Og fordi jeg, som kjent, innehar en egen forkjærlighet for Skotter. En nyttig skoletime, og et meget trivelig besøk - med andre ord.

Ytterligere (innenfor Universitets bestående murer) har man, nå nylig, gitt seg i kast med dramakunsten - på forelesningene, og med repetisjonsøvelsene - i privaten. Det handler om Strindberg, Brecht, og samme Shakespeare; og disse bringer óg, i samlet skokk, litt glede og fornyet glød inn i mitt liv. Om ikke annet kan man alltids flykte til fiksjonens marker, det er sikkert og visst, og jeg beholder fiksjonelle rømningsveier som en betryggende og behagelig nødløsning, samme hva som skjer. Så kan det regne og hagle og storme og sprenges og myrdes så mye det bare vil; idet jeg har trygge, høye fantasimurer å skjule meg bak, med ubegrenset tilgang på kakao og Novembers klementiner. Bøkene får dessuten deilig selskap av TV-serier, ála de ovenfornevnte, og filmer, og Heather Nova, og tegneserier - ikke minst - som jeg har fått den totale dilla på i den senere tid (ergo, de senere dager), og leser nå på en ny bok av Adrian Tomine; som tidligere omtalt her på bjerget; pluss den første boken i Neil Gaimans "Sandman"-serie, som begge er fabelaktig flotte og gjør meg til et desto lykkeligere individ. Så, de er mine anbefalinger av inneværende nu. Jeg beveger meg gjennom høsten med forsøksvis konsentrasjon, foretaksomhet og fortrengt apati, og undertrykkt eksamensangst, likesom jeg skuffer gjennom andre, kulturelle tilføyninger og prøver å høste av studentlivets goder. Kaffe, vin og sang, og sånt. Vi eksisterer i en snever, studerende verden, det er ikke til å nekte for, og vi tilbringer i overkant mange timer bak de høye murene, men vi utvikler da vårt sjelelige indre og blir dannede menneskene, og det bør komme oss nytte i de kommende årtier. Er det lov å håpe på. Og som et "sist men ikke minst"-poeng, har jeg tenkt å inkludere noen høyst trivielle, men meget ideelle detaljer:

lykken er: å lage Toro meksikanske tomatsuppe til middag, som skyver alle andre varianter langt til side, og som rett og slett smakter infernalsk, utrolig digg. Litt som en flytende variant av taco, inkludert paprika, chili og noe som minnet mistenkelig om grillkrydder. Spe på med ristet Kneip, og du har et henrivende, studentete herremåltid. Se så, og der var Scara blitt til husmor. Væffal nesten. Vasket under CD-hyllene mine i går og greier, jeg overgår meg selv. Men, vi fortsetter, for lykken er - i tillegg å gå på salg etter forelesning og finne tidenes nydeligste fotoalbum med håndlagde rose-dekorasjoner (øhm, eller var det applikasjoner) på forsiden og plass til alle oversendte familiebilder og annet pø; særdeles hendig. Og usedvanlig pent å se på. Endatil fikk jeg med meg, på veien, en hel pose smaksprøver på honningkjeks - fra noen gavmilde, smørblide menn iført oljehyre og utplassert utenfor butikken, midt på Torvallmenningen. Hurra! Minst like blid var den gamle damen på bussen, i dag morges, som insisterte på å deklamere dikt og berette for meg hele sin livshistorie, med de andre passasjerene som forundrede tilhørere, og hennes - etter hva hun fortalte - 92 år gamle søster ved sin side. Knallrød leppestift, oransje kapteinslue, matchende silkeskjerf og svart alleværsjakke; null kunnskaper om diktfremførelse, eller -analyse, null utdannelse, men desto mer av "livets skole" (hevdet hun), og et oppkomme av bisarre uttalelser. Smilte som en sol, hele tiden, og jeg hadde ikke hjerte til å ikke gjøre gjengjeld. Så, det ble en lang og fascinerende konversasjon, helt inn til busstasjonen - og meget morsomt å berette videre til de andre på forelesning, like etter. Det slo meg også at jeg fort kan ende opp med å bli en sådan gammel dame - om enn med akademisk erfaring og ambisjoner om dikteriske ferdigheter, og muligens på et litt mer seriøst og mindre ukritisk plan, men ja; gjerne like fargerik, gjerne like åpen, og gjerne like entusiastisk over å overbringe egne beretninger til andre. En som vandrer rundt i verden med åpne sluser generelt; tilbøyelig til både å motta og formidle inntrykk. Og dermed, ikke minst, å være imøtekommende; den gamle damen var vanvittig nysgjerrig og frettet meg ut om både utdannelse, karrieremål og silivstand, og jeg besvarte så diskret og selv-oppholdende som mulig, uten å virke avvisende eller såre henne. Det går liksom en grense mellom den hyggelige "mer-enn-været"-samtalen og den altfor nærgående "hva foregår på dypet av ditt sinn, kjære venn". Jeg hacdde ikke behov for å dele av mine livserfaringer, i den grad hun etterspurte, men forsøkte å komme henne i møte likevel. Jeg tror sjelden jeg har replisert så mange ganger med "jaha og jeg skjønner så flott", i en dialog, og kommet såpass lite til orde - egentlig - for de spørsmålene jeg ikke kunne eller ville svare på, de fylte hun likesågodt ut for meg, og på mine vegne. Ungdommen nå til dags, de blir visst sånn og slik. Hun hadde iallefall mange teorier. Og et frisk pust på en døll buss, det var hun, og jeg fikk et mer enn godkjent underholdningsalternativ til MP3-spilleren min. For alle dem som trenger å komme seg ut av evt isolasjon og møte merkverdige mennesker anbefales derfor sterkt kollektivtrafikken, og da mener jeg kollektiv transport generelt; fly, tog, buss, drosje; idet man på sådanne steder treffer på de avsindigste, sprøeste, mest kontaktsøkende individ som tenkes kan. Jeg har fått tilnærmelser fra misjonærer, dyrevernere, tiggere, sjøulker og meget annet. Og, altså, skravlesyke gamle Bergensfruer. Med søstre på slep. De skulle, fikk jeg høre, ha seg en tur på kafé, fordi de "var jo så impulsive" - og garantert (konkluderte vi på forelesning) spise Napoleonskake og diskutere dagens skandaløse motebilde. Eller noe annet humørfylt. Og la meg bare legge til: på bussen hjem fra "skolen" satt jeg foran to eldre, italienske cari amici, og jeg skjønte (nesten) alt de sa. En veldig oppbyggelig erkjennelse. Og de diskuterte kapitalisme, høyreekstremisme og forakt for Mussolini, så det var lærerikt stoff å høre på, ikke bare nyttig fra et grammatisk synspunkt. Ergo, lykken er, for øvrig tilfeldige møter med tilfeldige mennesker som gir minneverdig input og utvider horisonten. Og toleransen. Følgelig har jeg da, iløpet av dagens våkne timer, fått utviklet (og utvidet) mine diplomatiske evner, såvel som min teaterrelaterte tolkningsekspertise, mitt forførelsestalent (!?) overfor sindige Skotske universitetsansatte, mine kreative referanselister, samt mine rimelig tvilsomme kokkekunster. Ikke dårlig til resultater, vil jeg mene, etter en lang tirsdags ferd mot natt. Så kan man spørre seg hvorledes lykkefølelsene økes, og i hvor stor monn, og om man kjenner seg mer oppriktig lykkelig overhodet; hvilket alltid er en relevant, og tilsvarende ubesvarlig problemstilling; men i det minste fyller man tiden med noe meningsfylt, som kan gi lykke i det lange løp, og det burde utgjøre en god nok, godt nok formulert innstilling til at man, altså jeg, fortjener sjokolade. Vil jeg mene, stadig. Og moralen må være, slik den oftest er, i det lange løp, at lykken i øyeblikket kun er hva man gjør den til (eller hvem man møter, hva man lærer) og man kan alltids forme øyeblikket etter egne lykkeønsker. Det eneste vi alltid må beslutte for egen maskin, og som ingen - dermed - kan ta fra oss, er behovene; ønskene, lystene, og friheten til å skape og muligheten til å oppnå. Det er viktig å dyrke disse. Og å tørre å utlevere både dem og seg selv, om enn bare i skriftlig forstand på en Blogg. Er det dette som definerer begrepet Bloggish, så greit for meg. Jeg lager meg mine lister; av egne erfaringer; til inspirasjon - håper jeg - for andre, og til etterfølgelse for min egen del. For aldri å glemme den potensielle lykkes tilstedeværelse og hva den oppstår gjennom!