Om åpenheten

...og dermed: et slags åpent skriv til UiB. Fordi det er viktig. Og fordi de ikke spør meg hva jeg mener når de ser meg, så jeg må fortelle dem hva jeg mener, på eget initiativ, og bare forhåpentligvis bli sett. Inspirert av en intens diskusjon med mine to, særdeles oppegående og beleste besteforeldre, inneværende ettermiddag, som hadde mange interessante teorier om litteraturviternes elitistiske sfærer og deres utilgjengelighet.

Okei, så er jeg litt opphengt i Avantgarden for tiden. Og da spesielt Dadaismen. Fordi den er flott - og særdeles hendig. Disse overlappende, selvrefleksive, etterfølgende periodene - såkalt surrealisme, futurisme, Dadaisme, kubofuturisme og generell "språklig revolusjon" - både fenger meg og gir meg et sårt tiltrengt talerør, endog representativt speil, for mine egne teorier og opposisjonelle tankebaner i Universitetssammenheng. Jeg liker ikke systemer, struktur og iherdig båssetting, som man allerede vet, og jeg liker ikke Universitetets tendenser til å kategorisere, definere, og redegjøre for alt mulig - i det hele tatt, jeg klarer ikke identifisere meg med deres måte å befatte seg med litteraturen på; selve deres innfallsvinkler. De stripper det hele for engasjement, og blomstrende ordmagi, og tørker det ut til noe halvhjertet, sandpapirdrygt spesialmateriale for de spesielt interessert og meget elitistisk-orienterte innvidde. Og det er ikke slik man bør tilrettelegge litteraturen, ei heller forsøke å fremme den for den allmenne hop av lesende mennesker. Litteraturvitere har ingen rett til å utnevne seg selv til allmektige eksperter med enerett på å uttale seg om litterære verker generelt, og avfeie diverse av disse som laverestående elemeneter og uverdige tilskudd, likesom forelesere ikke burde utvise overlegenhet av typen vi vet aller best hvorledes alt skal tolkes, når det de er satt til å undervisere i, pent føyer seg innunder konvensjonsbrudd og mot-tradisjonene-kunst (les: Avantgarden) som fremeleskets bruddets estetikk og syntes lærebok-lojaliteten var noe fordummende dritt. Mine forelesere forekommer meg, til tider, totalt og enerverende selvmotsigende. Flinke, selvfølgelig, og sikkert reflekterte, men jeg lurer på om de selv ser - og hører - det umulige i deres egen måte å fortolke og pådytte andre deres egne tolkninger på. Jeg vil ikke få vite, med ettetrykk på absolutte sannhetsundertoner, men utforske og undersøke, få alternativer til forståelse og innenfor forståelsen. Det er dette de ikke klarer gi meg, eller noen, og det er derfor jeg føler visse tendenser til manipulasjon og indoktrinering som jeg ikke kan like og som jeg tror, i den store sammenheng, vil kunne virke farlig både på oss relativt lettpåvirkelige studentkandidater og på forskerne og professorene selv. For det er dette som illustrerer den akademiske arrogansen, for mitt vedkommende; det å definere stoffet som utilgjengelig ved å omtale det i utilgjengelige ordelag. Og de som sier man ikke skal litterarisere omhandlinger om litteraturen; de som kritiserer dem som bruker litterære univers og fiksjonen som et grep, for å angripe angitte tekster; det er nettopp dét de gjør seg skyldig i selv. Det vil si, deres versjon av fenomenet innebærer å akademisere (alt mulig og umulig), og skape en mal for akademisk skrivestil hvori alle relaterte studieobjekter skal flettes i og hvorved de skal analyseres, utarbeides, fremstilles til endelig enegyldig evaluering. Et cetera, over & ut. Og dermed faller de i nøyaktig samme fellen; de skaper seg en sjanger, en altoppslukende tekst-forgrening, der de tillegger visse verker påskriften "akademiske", ved å forske på dem kun innenfor sine egne akademiske kretser og bruke de "riktige" begrepene og den riktige stilen i sin omgang med dem, og lar dem - således - forbli forbeholdt ene og alene akademia, fordi det er dette de har vennet seg til og latt bli en vane, en struktur. En metodisk oppskrift. Og det gjør meg rasende - likesom det da er en uhyre faretruende tendens. Man ender opp med en liten gruppe mennesker som går i sirkler rundt sin egen viten, og som aldri tillater (seg å ta hensyn til) utenforståendes innspill. Man får denne bittelille sjangeren innen litteraturen, kalt vitenskapelige artikler, som er komplett ubegripelige for alle utenfor vitenskapen. Og man får en hel kanon med klassisk litteratur, som i utgangspunktet ikke har noe med akademia å gjøre, eller fortoner seg utpreget "kjedsommelig", men som altså akademiseres via doktorgrader og forelesninger og hyperinterne artikler, på en såpass tørr, utgammel og overseriøs, tilsynelatende "kjedelig" måte, at resten av befolkningen, som befinner seg utenfor universitetets porter, ikke vil ønske å befatte seg med det. Dagens fem på gaten: hvem har hørt hva om Avantgarden? Hvem synes språket materialitet og kjemper spedalsk i isødet høres forlokkende ut? Ikke det, nei? Man kaller litteraturen smal, endog - for de innvidde, når den i realiteten er noe som kunne passet for absolutt alle om man bare klarte å få den til å fremstå slik; ved å formidle stoffet på en måte som absolutt alle kan relatere til og likeledes lære å like. Vi diskuterte dette denne uken, under engelsforelesningen, i konteksten om hvorvidt Shakespeare "er for alle", og om det er rett og rimelig å skape nye "versjoner" - dvs moderne oppsetninger, fortolkninger og utgaver - av Shakespeare-stykker, for liksom å "spre det glade budskap" og øke interessen, oppslutningen, rundt den flinke mannen og hans flotte virke. Man kan hate "Hamlet" så mye man vil, eller synes "Macbeth" er noe gørrbedritent selvhøytidelig nonsense (...count me in, med visse diplomatiske forbehold), men det forhindrer ikke Shakespeare som person fra å inneha en ubestridelig posisjon i litteraturhistorien og fra å være en ubestritt klassiker; både som personlighet, begrep, regissør, forfatter, poet og skuespiller. Han var et geni og hans etterlatenskaper bør fremmes for ettertiden, og bevares - gjerne i en modernisert form - som får folk, ungdommer, barn, babyer, whatever, til å interessere seg mer for hva de har å bidra med, og hvordan man faktisk kan utnytte dem. Mener jeg. Så ja, det blir å si som Wordsworth, lyrikken er for folket, og bør bringes ut dithen umiddelbart, og folkeliggjøres til fulle - det er ikke uten grunn at verdens beste serie med billigutgaver av klassikere går under hans navn; de såkalte Wordsworth Editions. Jeg har selvsagt gått til anskaffelse av både "Taming of the Shrew" og nevnte "Hamlet" fra denne serien, og fullførte - likeså - Neil Gaimans "Midsummer Night's Dream" sist tirsdag (natt), som et eksempel på en annen fortolkning i et annet format, altså tegneserien; hvilket jeg også stiller meg udelt positivt til, mens enkelte litteraturprofessor-mennesker sikkert ville hevde at dette både er forenkling, banalisering, blasfemi og det som verre er av kjente, gamle, heilage verkar eller hvordan de vil definere sine folioversjoner med plastikk-trekk. Vel, som jeg avsluttet mitt innlegg i engelsktimen, det er bedre at Shakespeare blir lest via snakkebobler enn at han ikke blir lest overhodet. Og det er bedre at middelalderlitteraturen kommer i billigpocket på Rema med glorete forsidefoto og uten de lange introduksjonene fra allvitende Oxford-belærde, enn at de kun selges til blodpris på Studia med rosemalte cover og etterord ved Guttorm Gunnar Gruff ved UIUOFHT (Universitetet Innenfor Urkjedsommelighetens Overtrufne Forsmedelighet av Høytidelige Tankesprang; noa ála Hakkespettboken). Man trenger ikke kjenne til de utallige sekundærlitterære tekster som er skrevet om Emily Brontë for å kunne uttale seg, i basisforstand, om "Wuthering Heights" - og mene at dette er en fantastisk, elendig, forferdelig, gripende bok. Alt ettersom, kryss ut det som ikke passer. Og kanhende er det sunnere å ikke lese seg opp på det sekundære, men heller konsentrere seg om originalverket, i første omgang, og dernest diskutere med de lærde og få en kontrast i meningsoppfatningene. Slik at man kan utveksle erfaringer og se verden fra flere vinkler, ikke bare knote seg inn i et hjørne av Paglia, Adorno og Hillis-Miller, og tro at deres meninger er alt som er gjeldende og gir fasitsvar på Brontës mystikk. Jeg tror man, i alle tilfeller, hadde tjent mer på en dialog; en kombinasjon av "ekspertene" og de ugåtte stier. Moralen; for ikke å si ønskedrømmen; for meg, er at universitetet kunne åpne dørene for subjektiviteten, i en dialogisk setting, og tro på de nye retningene, den givende uerfarenhet. Friskt blod, om man vil, i disse Obama-tider. At man, som Avantgardistene, kunne kaste regelbøkene utav vinduet og hengi seg til den spontane erfaringen. Begynne litt på nytt, med impulsive inntrykk, innspill og nylesninger. Og innvie alle i prosjektet, også dem som ikke har graderinger å vise til. Sette seg ned og lese og gjøre seg opp en mening. Ikke gå ti runder rundt grøten og finne en slags metafor, og fjorten kildekritikere, men skjære til benet, søke et synspunkt, og fremdeles kunne befinne seg inne i det litterære, suggererende, mytiske, altoppslukende rommet. Surrealistene mente, som tidligere nevnt, at man aldri skulle fjerne seg fra kulturen, men knytte seg til den for evig i ånden, og de fremhevet stadig det åndelige ved det skrevne ord; de både skrev om det og skrev i det og beskrev det med realistiske begreper. For å illustrere at livet ikke er enten eller, akseptabelt eller ikke-akseptabelt, høyt eller lavt på kulturelle nivå. Livet er kulturen, og kulturen eksisterer aldri uavhengig av livet, og vi burde alle lære oss å leve i dens vold. Selv når vi ikke forstår den. Selv når vi ikke kan definere, eller avklare, eller studere den grundig nok. Selv når noen mener å ha forstått den - og hevder å være uangripelige - det er alltid lov å stille seg uenig. Jeg tror da også man bør stride i mot, med all ens kraft. Jeg tror det er sunt, veldig sunt, for Universitetet som institusjon å ha ansatte/tilkommende/forbipasserende studiner som taler allting midt i fleisen og kverulerer, argumenterer, fremviser påståelighet til det vanvittigste. Problemet er at slikt ikke aksepteres og at stryk-karakteren kommer faretruende nær, fordi man ennå ikke er åpen for den berømmelige dialogen. Man lever fortsatt i den tro at der finnes ett svar og én retning, og en liten elite med makt til å dømme og, tro meg, de dømmer fritt og til stadighet. Men det gjelder å tørre. Det handler om mot og om tro og om forferdelige øyeblikk da man tenker de har rett og det er ikke for meg, men så leser man Majakovskij, og kjenner på magien, og tenker; de kan fortelle meg, aldri så mye, at jeg ikke har lov - men jeg sier det likevel: litteraturen er magisk. Og den er til felleseie. Den er ikke underlagt hverken krav eller plikt; den er selvlovgivende, den er autonom, det har de egenhendig fortalt meg; og selv de akademiskeste tekstbolker (som forfattet av dem) bør kunne gjøres tilgjengelige for den villige, interesserte leser. Litteraturen fortjener bedre av oss litterære, enn at vi snevrer den inn - for i utgangspunktet rommer den alt, og den er vår nøkkel til forståelsen, til friheten, og til selve verden. Vi må ikke glemme det; vi må ikke glemme den vidstrakte verden; gjennom å fornekte litteraturens potensiale - og appell.