Tuesday, November 04, 2008

Et eksperiment (om dikterisk tid)

Soundtrack: Cat Power (også kjent som Chan Marshall) - "Jukebox [Deluxe Edition]" - et aldeles glitrende og veldig "gammeldags" bluesalbum, som tatt rett ut av en (god) film, med skurring og during og pianoklang, og det hele. Som å sette på en - ja nettopp - jukeboks; i en gammel, loslitt, røkfylt bar; og ut strømmer de nydeligste, mest nostalgiske melodier ála Billie Holiday og Bob Dylan. En samling coverlåter, selvsagt, men gudbedre så originalt hun har klart å gjøre det. Respekt! Og, jeg er fan. Det er noen som får det til.

Igjen: man lar seg inspirere av tematikken på forelesning, om enn ikke akkurat slik foreleserne kanskje hadde tenkt seg det, og man befatter seg produktivt med stoffet i de retninger man selv finner formålstjenlig, og jeg tror kanskje ikke foreleserne burde få innblikk i dette, overhodet; for deres egen, innsnevrede sjelefreds skyld. Nuvel. Idag var det iallefall Avantgarden som stod på programmet - hvilket jeg da, i teorien, er ferdig med forlengst - og vi diskuterte Tristan Tzara og Tristan Vindtorn, som en gang i tiden hett Kjell Erik, men syntes det var døllt; litt ála meg, før jeg ble Scara; og Khlebnikov og Majakovskij og alle de andre fine menneskene i Dada-kompendiet vårt. Diktere som trodde på diktningens autonomi, og som mente at man burde leve hvert øyeblikk i surrealismens ånd, og ta til seg kulturopplevelsene på helhetlig, kontinuerlig basis, ikke svitsje mellom modusene og koble av fra kulturen når det trengs. Det handler litt om tankegang, tror jeg, og en livsfilosofi der ordene og kulturen som sådan bli en innlemmet del i bevisstheten; ikke noe man oppsøker, men noe man har rundt seg, noe man henter imulser fra hele tiden, ikke bare når man ønsker eller er seg det bevisst. Vi snakket om drømmene og om underbevisstheten, og om Freud, og selv om dette blir en smule høytsvevende så ser jeg klare sammenhenger mellom dette og mitt eget syn på poesien. Selve det å skrive. Teksten blir noe meget mer enn et medium, eller middel, likesom ordene blir noe ganske annet enn et nyttig verktøy. Istedet inntar de en nødvendig form, der de er uunværlige, uangripelige og ufravikelige på samme tid. De kommer, liksom, på en snor og man perler underfulle mønstre av dem. Man eksisterer med dem, i dem, og på tross av dem. Slik jeg føler at de sirkulerer rundt meg, konstant og gjerne på en enerverende lydfrekvens, der jeg ikke alltid vet hvordan jeg skal gripe dem fatt og få dem til å summe mer betagende. Ord er vrient. Ord er komplett ubegripelige - og uhåndterlige - til tider. Og det var noe surrealistene så, og de hadde en såpass unik respekt for ordkunsten at de anerkjente både dens magiske og villledende sider. Dens viljestyrke, ikke minst. Heri ligger óg en del av svaret på de mange forespørsler man har fått om hvorfor det å tilpasse egen skriving etter omstendighetene blir så vanskelig; idet skrivingen, for mitt vedkommende, ikke alltid tilpasser seg eller ønsker å yte bidrag. Man må være i dialog med den, man må lempe og lirke, og forsøke å få til en gjensidig utbytterik ordning der magien flyter, ikke stokker seg. Eller støter mot et skjær. Fri strøm av ord og struktur har blitt pådyttet mange rare navn, og i mer kontrollerte former er den gjerne kjent som "stream of consciousness", mens i en mer ekstrem forstand kan den fortone seg som automatskriving. Etter sigende utviklet "for å minimalisere viljens kontroll i skriveøyeblikket", ifølge mitt glimrende Litteraturvitenskapelige Leksikon. En såkalt direkte avskrift av underbevisstheten. "Tankens diktat", og i det hele tatt. Er det rart de brukte dop. Men altså; uten påvirkning av hverken alkohol eller (andre) rusmidler, som en avslutning på dagens studeringsøkt valgte jeg da å utfordre meg selv litt og gjøre det vi bare snakket om men aldri gjorde på denne dagens forelesning, nemlig å ta meg surrealismen i vold og sjekke om teorien faktisk fungerer i praksis (de gjør sjelden det, neppå UiB); for å hedre diktningen i seg selv, og vise litt av alt det magiske; fra et eget ståsted, i form av magisk kraft, hvorunder jeg er trell; og endte da opp med følgende:

"skapningsoverganger"
eller, cleansed by the closet, høhøhø
av Scaranouchem, Po(t)eten, i et utforskende øyeblikk. Automatskrift går, for de mindre innvidde, ut på at man setter seg ned med papir, blyant, tidteller og lar tankene flyte. Det er nøyaktig like lite enkelt som det høres ut som, men utrolig gøy. Ideelt sett skal man ikke løfte blyanten fra papiret en (eneste) gang, men dét blir litt vrient når man har en kladdebok på sånn circa 10x10 centimeter og en ekstremt lite samarbeidsvellig penn. Andre problem: det går, naturlig nok, en smule kjapt i svingene under en sådan skriveøkt, og man bør forsøke å skrive så tydelig og soleklart som mulig, likevel, for ellers er det fort gjort at "løv" blir "hav" og "noterte" blir "parterte". Føler meg skyldig der, ja. Dessuten begynner man gjerne, i slike sammenhenger, å lure på hvordan ord staves - selv om man aldri pleier å slite noe særlig med slikt - og siden man ikke har lov å stoppe og revurdere, blir det en del pinlige feilstavelser. "Aleene", noen? Alléer, ja. Det var dét det var. Man ser ikke skogen for bare bøketrær, iblant. Men fikk da mening utav notatene til slutt. Så, med visse linjehopp, dog bortimot foruten stopp; om enn med visse staverettelser, hehe; er dette det jeg hostet opp som en oppsummering av dagens leksjoner, dagens vær og synsinntrykk utenfor universitetets egne porter. Skrevet på circa fem minutter, mens jeg hadde slått av Cat Power - for anledningen, og for en tankenes fredfulle flukt - og nedtegnet i rasende fart, kun slått av vaskemaskinens sentrifuger...som jeg vurderer å skrive dikt om en annen gang. Neste gang. Sannelig på tide med noen nye oppdrag for Po(t)eten; her er i det minste et skikkelig stunt. Ekstra foredlede strofer i kursiv, likesom rettelsene, pluss noen parenteser, og resten er pur improvisasjon og spur of the moment-poesi deluxe. Av overmåte impulsive dimensjoner!

skap
kjærlighet
alle evigheter
(som passerer)
derimellom
kjærligheten skapt på ny,
i grålysning og tette vingeslag i luften,
over evig hete

skapt
kjærlighet
som skapt av tid
og buekorps, i tiden,
som går gradene og
går i gatene med note
opp og note tversover, i
bølger, sådanne, noterte bølgedaler
skaper vi
kjærlighet og buer
korps spiller, selv i kuldegrader,
igjennom porten, inn
i skoletunet, over løvet
kjenner dere vannet over skosålene i andedammen
gjennom alléen, bortover
til benkeplassen
ser elevmyldring og nye
kandidater
skape kjærlighet
utav tiden, og musikken
skaper nye tonearter, nyere
graderinger, sjatteringer,
av gyllengult, brunt,
og svart, av treplanker
og folketømte betongplasser
trær som feller løv, på (mot?)
bakken, over asfalten, mot
hageporten - ser et følge
komme mot oss, det er
rad på rekke, rekker, de
radbrekker, tonefølge, ser
der bakerst, inni klyngen
(mylderet) en liten stemme
skraper kjærligheten ut av
metallhylsteret og retter
buen mot et skolevindu
og sikter inn et lite reir
av gylne hårlokker
og fyrer av imaginære skudd, og vinner gunst,
om ikke skjønne skoger, bare avblomstrede bøketrær
over Johanneskirkeplassen,
innimellom murene
og gule porter, langsmed sten og stokk
og spiller, spriter opp
tilværelsen
med marsj og stødig rytme, spiller, bare
spill - det hele - skapelsen
tar form, i kjærlighet, der
korpset toger taktfast mot sitt endestopp
og former siste æresposisjon
i stram givakt, med siste tromme-
virvel kun - for kjærligheten

og virvler opp de siste ladninger med gyldne blader
mot en mørknende Novemberhimmel
i arbeidets rom, bak vinduer som luner, slik jeg sitter
hører Cat Power synge spanske strofer
kjenner årstidsskifte, forestående, og fremadstormende
med vinterstormer
vikler lune pledd omkring meg, velger varmen
spenner lassoer av ord rundt utsyn, gjort til innsyn
samlet i en liten bolk av all potensielle evighet
eller var det kun et blaff,
hørte dem si det var forgjengelig, spontaniteten råder,
la det komme gå og så forglemmes
men vi glemmer aldri hvor vi svever inn i vinteren
og mørketidens vold
og håper at vi ikke glemmer hva vi har å fyre opp (?!)
når andre brenselslagre minsker bort
veksler på de siste bladene av siste forsøk
og velger bort et par som aldri kunne blitt en strofe
for å synge, ei på spansk, men gammel norsk (altså, pent riksmål)
om år som går, omgivelser, og diktning inn i denne

1 comment:

Randi said...

Og i morgen er det poesiens dag og de spør seg hvem poesien er for - hvem leser poesi - her er poesi for alle - poeten bør gjøre seg bemerket på poesiens dag - rop ut i verden så alle hører deg....