Ord(ent)lige lekesaker

Og når jeg først er igang: Po(t)etens Oppdrag XIV.

mission: teaterteori i praksis, og poetisk (gjen)bruk av filmen "rosencrantz & guildenstern are dead" som sett iforgårs, og utbrodert i foregående innlegg. skrive dikt om rosencrantz og guildenstern og deres filmatiske liv og levnet (og død), med andre ord. kategori: hobbyfilosofi, stream of consciousness, diverse allusjoner, delvis fungerende ekfrase, for-de-innvidde; altså et kunstverk som referer til et annet kunstverk, sånn rimeligvis direkte. disclaimers: muligens vil det virke formålstjenlig å ha en viss kjennskap til the movie in question, ellers trengs få andre hjelpemidler enn øyne, hjerne og scroll-funksjon på datamusen. og visse engelskkunnskaper. style: hentet fra den berømmelige konteksten; med masse fancy henvisninger, nokså gjennomgående relevante; og med en intensjon om å reflektere filmens atmosfære, samt inkludere noen setningsparallellismer, som er et veldig fancy poetisk grep man har oppdaget nylig; takket være majakovskij, og mye majakovskij for tiden, jada jada; likesom man bruker - hyppig som alltid - bokstavrim, indirekte enderim, gjentagelser, apostrofer, metaforer, språkforandringer og tankestreker - mer eller mindre underbevisst. også kunne jeg ikke unngå å flette inn noen knespark til akademia, for hvilke jeg bare må beklage, bittelitt, dog ikke spesielt oppriktig. om ikke annet integrerer jeg kritikken i en relevant kontekst, og skal ha for innsatsen. kaster ikke sten i glasshus, eller hva, eller er det nettopp det jeg gjør kanhende? nuvel? general mission/idea/trigger: gary oldman. tim roth. tom stoppard. william shakespeare. and a bloody brilliant british film. need I say more? tittel:

"tilfeldig majestet"
av Scaramouche, Po(t)eten, som bare måtte skrive noe, som en hyllest, og tror hun fikk det til -sånn relativt greit - og må bare, nok en gang, få uttrykke tonnevis med respekt og beundring og hinsidig lykke for the immeasurable talent of Oldman, Roth and Stoppard - as combined. Hurra for en fabelaktig filmopplevelse og masse deravledet inspirasjon. Og for øvrig: siste avsnitt er en rendyrket hyllest til "The Usual Suspects" og traileren til siste sesong av "Doctor Who", som igjen var basert på Kevin Spaceys berømmelige, fabelaktige monolog fra selvsamme film. Ekfraser, tuddelu.

men rosencrantz
& guildenstern
var ikke død...
de tvinnes rundt i omriss
av seg selv
og sadler opp
for nye ferder ut i teatralsk terreng
der leken blir et vadested
for ord,
og ordene blir deres lekesaker,
idet der utkjempes så ridderlige maktoppgjør
med svar og sverd og dialogen sett fra sidelinjen
er vi satt ut, tilnærmet hensatt,
helt til deres slutninger og sluttpoeng
hva var
vel
livet uten dem, og uten mening, utelukket
de ville utebli
men fikk det ikke til
og så seg kalt tilbake, endelig, for slik å måtte renske opp
i det uryddigste
var illusjonen
desillusjonerte medlemmer av hoffets stab - blant slottsmurer,
og en forvirret hane, lekende med høns, og meget pønsket på
i epleskrotters runddans rundtom ilden, mot indisienes hold
og pine
endeløse pinsler,
kjære venner ikke dø
men heng med oss enda et lite øyeblikk og si,
hva hender så og hva med livet? gjentar vi oss selv?
et anstrøk - av
et knivblad smurt med blod med tårer og med visdom
stup deri og strup det til
med døden utpå dekk
hvor er vi, utenom i havet, bølgende
og reiser - snart mot nye eventyr i scenerikt miljø
vårt like er et vandrested
i ord,
og ordene er våre likesinnede
i vandringer, som vi skal kjempe ridderlig
mot overmakten, til en dialog,
og se det hele fra en annen side, over linjen
mellom kron og mynt
og undringen, hva faller først,
men rosencrantz,
& edle guildenstern,
må aldri, aldri dø
men terpe rundt i ring
omkring seg selv
og farte hen til redning
og et skjebnetreff

et blaff

and they'd be gone
if only to return
if only to be rendered
knight
what sights we see
within the loop
of relative dimensions
cast - upon each other
here's the spell
and you'll be sent for
evermore

eller, som man også kan si det:
[et blaff! - og de er borte,
bare for å returnere?
bare for å se seg slått -
til hva?
og hvilke syn vi ser
i sløyfen
av den relative tid
som tropper
opp, henover andre
her er vår forbannelse
og man blir kalt
på evigheten]